Jeg hadde ærlig talt ikke tenkt noe særlig på antrekket mitt da jeg hoppet i fillene mine; det er søndag og jeg har på meg en kombinasjon av det som passer været og som er rent etter en helg borte. Vel. Genseren min deler utsagt med Vivienne Westwoods button  som ble laget for borgerrettighetsorganisasjonen Liberty. Genseren har fredsduer på seg, til og med. Fredsduer, og teksten: “I’m not a terrorist. Please don’t arrest me”,basert på historien til David Mery; arrestert under Storbritannias anti-terrorlovgivning på grunnlaget at han “så mistenksom ut” i 2005.

David hadde, eller har, en pin med samme budskap, forresten. I 2008 ble han bedt av flyplassansatte i sikkerhetskontrollen om å fjerne den. Og i 2010 fikk jeg beskjed om å dekke meg til av samme grunn.

Så: 
Jeg går gjennom kontrollen.
Jeg tar av meg sko, jeg scanner laptop, jeg er så fredelig og pliktoppfyllende at det er sikkert er litt kvalmt. Og jeg går gjennom kontrollen, og jeg piper ikke i den, og laptopen kommer ut på andre siden etterfulgt av veske og sko og mens jeg prøver å få samlet alle eiendelene mine igjen, kommer en sikkerhetskontrolldame bort til og meg spør om jeg snakker engelsk eller norsk, mens hun studerer teksten på brystet mitt.

Skal vi ta den igjen? Bare for sikkerhets skyld?
“I’m NOT a terrorist. Please don’t arrest me.”

Hun sier at jeg ikke bør reise med den teksten skrevet på meg. At det er dumt om jeg gjør det; man flyr ikke med sånt, hallo, er jeg litt tilbakestående, eller? Og jeg er blir såpass perpleks at jeg ikke får sagt det jeg vil si:

a) at sist jeg sjekket var det ingen forbud mot politiske utsagn på gensere i Norge
b) at det står “Not” foran terrorist. Ser du det? Not a terrorist. Not! Jeg har to fredsduer på genseren. Er det virkelig skummelt? Ingen har sett redde ut rundt meg, hvem er det jeg skremmer? 
c) at jeg dessuten har blitt scannet. Og eiendelene mine har blitt scannet. Hvor er trusselen jeg utgjør?
d) at flyplassen ikke har gitt meg instrukser om kleskode; kanskje det er på tide at de begynner å gjøre dette…

Men, nei. Jeg var ikke forberedt. Så jeg sier “eeh…” og tar lydig på meg en jakke, og innen et par minutter har gått skulle jeg ønske jeg kunne skru tiden tilbake.  Slik går det man når man ikke ser på hvilken svart genser man tar på seg.

David Mery ser derimot ut til å håndtere slike hendelser mye bedre. Og det lille skiltet som er avbildet her?  Jeg har sykelig lyst på et sånt! No kidding.

I 2008 ble en femtenårig skoleelev sør i London stoppet for å ta bilder av Wimbledon jernbanestasjon som en del av skoleprosjektet sitt – han ble stoppet under mistanke for å være en terrorist. I 2009 ble en mann i  Enfield i London stoppet av politiet – han tok bilder av en politibil han mente kjørte uforsvarlig. Samme år blir også den italienske kunst-studenten Simona Bonomo, først stoppet, og deretter arrestert, under The Terrorism Act 2000, for å filme bygninger i London. Og eksemplene fortsetter: BBCs fotograf, Jeff Overs ble stopped for å ta bilder av solnedgangen over St.Pauls Catherdral fra kunstgallerier Tate Modern.

Hvis du syns dette høres ut som småplukk: i følge BBCs statistikk, ble ca 36000 mennesker stoppet for å ta bilder i London –  i løpet av en tre-måneders periode, april- juni 2009.

Så hva skal man gjøre med dette, da?

Vel. Amateur Photographer Magazine lanserer nå en ny linseklut. På denne kluten har en melding til politiet blitt trykket – så når du blir stoppet, har du en linseklut å vifte med. Den ser slik ut:

Amateur Photographers Magazine

Og den forteller deg, som fotograf, hvilke retningslinjer politiet burde forholde seg til. Men hva sier det egentlig om et land der fotografer trenger å utstyres med slikt?

Tja…

Go forth! And take pictures!

Amateur Photographers Magazine

(Linsekluten kommer 10 juli).

IMMI – Icelandic Modern Media Initiative, som tar sikte på endre islands lovverk for å opprette et presseparadis for verdens journalister og forleggere, deres servere og deres kilder ble enstemmig vedtatt i går. Arbeidet for utformingen av et slikt lovverk kan dermed begynne. En del av arbeidet må bestå av juridiske endringer for å øke ytringsfriheten og journalisters muligheter til å beskytte sine kilder i tillegg til økt statlig gjennomsiktighet.

Man skal riktignok ikke selle skinnet før bjørnen er skutt; dette nye lovverket er jo ikke klart og implementert enda. Men likevel. Akkurat nå har jeg lyst på cava. Eller kald, tørr hvitvin. Eller en Flaming Sambuca. (Les; jeg vil feire i alle fall bitte litt!)

For selv om IMMI ikke har kommet helt i mål, har en viktig, viktig milepæl på veien blitt nådd.

Ok. Så jeg havner i noe som er tilnærmet lik en lykkerus når jeg leser om IMMI-vedtaket i morges. Så begynner jeg å lande. Det er langt å gå fra vedtatt til utforming  og til implementering. Det er det. Særlig om man må regne med hindringer på veien.

Pressefrihet og gjennomsiktighet burde ikke være risikosport, men Wikileaks – som fokuserer på å lekke ut og gjøre tilbakeholdte dokumenter tilgjengelige, har en annen erfaring; fra spionasje til statlige forsøk på å sabotere for Wikileaks.  Nå har også Pentagon tatt opp jakten på Julian Assange – mannen bak Wikileaks – for å kneble organisasjonen.  Vi kan nok dra en rask konklusjon her; ikke alle syns dette vedtaket i Island er en strålende ide.

Det er deprimerende å se – igjen, og igjen og igjen, at journalistikk i sin rette mening, skal være en slik risikoaktivitet. Men, sier den lille stemmen som liker at det finnes noe positivt der ute også, det er jo derfor det er så viktig det som skjedde på Althingi på Island i går!

Men flere spørsmål gjenstår; hvordan vil dette lovverket se ut når det klart? Og hvordan kan det hjelpe journalister og saken for et fritt media i andre land?

Jeg har ikke svarene på disse, men det blir komplisert når vi tar i betraktning globaliseringen av sensur. Pressefrihet kan få et fantastisk utspring på Island – men per i dag kan en fornærmet part i land A, saksøke en utgiver i land B i rettsystemet til land C (som f.eks i saken Envoy presser på her. Se også Nieman Journalism Lab). Hvor lett det er å lykkes med et slikt søksmål er ikke like tydelig. Informasjon på nett kan spres som ild i tørt gress. Hvem kan vel følge opp og saksøke hver eneste person på internett som siterer en artikkel noen ikke liker?

Hva et islandsk informasjonsparadis kan bety i praksis for journalister utenfor islandske grensene er ikke lett å si. Men det er ikke til å unngå at media, presse og kanalene for disse globaliseres, og gjør injurielovgivningen mye, mye mer komplisert. I Storbritannia, på den vestlige sensurtoppen med 200-300 kneblingsordre mot media gående nesten til enhver tid , har det har inkludert medieforbud mot å skrive om Trafigura, som har tilstedeværelse i 44 land, dumping av giftig avfall på Elfenbenskysten. Kneblingen gjaldt britiske medier, vel og merke.  Det har vært lite lyd om situasjonen i de resterende 43 landene.

Islandske Althingi mener det kan ta ett år å utvikle pressefrihetslovene for Island. Pressefrihetskampen må forøvrig globaliseres om den skal kunne takle globalisering av sensur. Likevel. Et skritt som det som skjedde på Island i går, ønskes alltid velkommen! Akkurat hvilke forhåpninger jeg har til hvordan islenderne kan påvirke global sensurpolitikk, er jeg ikke en gang sikker på selv.

Det er mulig at det beste vi kan gjøre, er å lære hele verden islandsk.

“Vel, det kommer vel an på hvilken sak du fronter. Poenget er at du skal ha rett til å fronte den”.
Og mannen nikker med.
“Men,” sier han. “Du trenger ikke demonstrere, det er jo ikke noe effektivt! Om det blir forbudt, gjør du job bare noe annet…”

Han mener dette; at dersom en kanal stenges, så bruker du bare en annen. What’s the big deal, liksom, om det blir forbudt å dele ut løpesedler i Oslo sentrum? Aktivistene kan jo bare finne en annen måte å være aktive på? De kan jo, for eksempel, benytte seg av internett, istedenfor å syte så veldig over at de ikke får lov til å være på gaten.

Og de kan jo det.  Men det er ikke slik jeg når frem til bestemor. Eller andre som ikke bruker internett noe særlig. For ikke å snakke om at internett-sensur ikke er en oppdiktet greie.  Og ikke minst for å snakke om at hele prinsippet uansett blir feil.

“Er du kreativ nok, finner du en måte,” sier han. “Slutt med den sytingen!”

Du trenger forøvrig ikke være kreativ for å tro på noe. Eller for å stå opp for det.  Poenget er mistet. Poenget med grunnleggende rettigheter går hus forbi. Mannen ser på det slik:

• Når endret vel en massedemonstrasjon verden?
• Om de ikke gjør det, hva er da poenget, liksom?
• Hvorfor skal man vel forsvare rettigheter som uansett ikke kan føre til noe?

For ham handler det om strategi, ikke prinsipper. Prinsipper er … såå gammeldags, på et vis. Prinsipper betyr ikke lenger noe om rettighetene man prinsippielt vil ha ikke kan utrette noe. Han ser på meg som om jeg er litt dum.  Det er bare verdt å kjempe for rettigheter man kan oppnå noe med.

“Dessuten,” skyter kameraten inn “dessuten må vel du forstå at rettigheter skrenkes inn til fordel for sikkerhet? USA, f.eks. England. Hva skulle vel de ha gjort etter terrorangrepene de hadde?”

“Har du hørt om terrorister som gjemmer seg i demonstrasjon?” spør jeg. “Har du?”
“Nei…”
“Burde man forby popkonserter fordi lokalet kunne være et bombemål?”
“Nei…”
“Hvorfor mener du at å forby demonstrasjoner for sine egne borgere gjør verden tryggere for terrorister?”

Fra andre siden av bordet får jeg blikk. “Nok nå” sier blikket.  “Gi deg, nå.”
“Jeg går og kjøper øl,” mumler jeg. For jeg kan like gjerne gi meg nå. Jeg stenger hodet i veggen, og veggen er hard.

The world is doomed anyway.  Den kan like gjerne gå ned med en øl i hånden.

And a vast paranoia sweeps across the land
And America turns the attack on its Twin Towers
Into the beginning of the Third World War
The war with the Third World

And the terrorists in Washington
Are drafting all the young men

And no one speaks

And they are rousting out
All the ones with turbans
And they are flushing out
All the strange immigrants

And they are shipping all the young men
To the killing fields again

And no one speaks

And when they come to round up
All the great writers and poets and painters
The National Endowment of the Arts of Complacency
Will not speak

While all the young men
Will be killing all the young men
In the killing fields again

So now is the time for you to speak
All you lovers of liberty
All you lovers of the pursuit of happiness
All you lovers and sleepers
Deep in your private dreams
Now is the time for you to speak
O silent majority
Before they come for you

– Lawrence Ferlinghetti

Wikileaks har lekket ut et nytt dokument som jeg syns du burde vite om. I morgen er det to år gammelt og det ble lekket ut i går.   Det har seg nemlig slik at amerikansk intelligens bl.a reagerer på informasjon som har kommet ut gjennom lekkasje til Wikileaks.  Pinlig, er det vel, når historier kommer ut om tortur på Guantanamo Bay og om irakiske Fallujah. De reagerer så sterkt, faktisk, at de i dette dokumentet planlegger å ødelegge Wikileaks, fordi Wikileaks er en trussel.

Fordi jeg har lyst til å dele rapporten, har jeg også lastet den ned slik at interesserte mennesker kan hente den her.

En av tiltakene rapporten foreslår er å identifisere mennesker som har lekket ut informasjon, sørge for at de mister jobben og kjøre rettsak mot dem.  Dette burde avskrekke informanter fra å  informere.  Men to år har gått. Ingen har blitt identifisert enda.  Det ser altså ut som at wikileaks gjør en bra jobb med å holde sine kilder hemmelige.

Videre er det trist at rapporten bruker følgende som et argument for å stenge wikileaks: nemlig det at Kina, Israel, Nord-Korea, Russland, Vietnam og Zimbabwe har avskrevet eller blokkert tilgangen til wikileaks. Jeg ville nemlig argumentert at det nettopp er derfor vi trenger en slik tjeneste.  I en ideell verden trenger man ikke en plattform for sensuret informasjon. Men i en ideell verden vil ikke maktapparater ha et behov for å stenge informasjonssider heller.

Wikileaks er forøvrig ikke fullt tilbake i operasjon enda, de trenger fortsatt mer mynt for å overleve.  Det er ikke lett å være uavhengig, det er ikke det. Men til å ikke være i business as usual klarer de heldigvis likevel å sparke fra seg.

Jeg har sett det før.  Da protestforbudet i England ble iverksatt, hørte jeg heller ikke mye fra Amnesty om akkurat det. Og på det tidspunktet var det vel at jeg begynte å tenke at nei, her trengs mer krutt enn det Amnesty kommer med.  For vi trenger menneskerettighetsforkjempere.  Men om de mister sin plattform, hva gjør de da?

15 januar kommenterte jeg til Amnesty at jeg savnet deres engasjement når det gjelder ytringsfrihet i vesten.  Det skal for eksempel ikke skje at studenter blir arrestert for å ta bilder på en offentlig plass,  (London, desember 2009), og når ble det akseptert at politiet ble utstyrt med “spotter cards” for å gjenkjenne aktivister?  Og hva med behandlingen av demonstranter i København? Når ble slikt akseptabelt?

Amnesty svarte.
De svarte at de bryr seg om dette.
At det kommer en kampanje til våren.

Og det høres jo oppløftende ut.

Men om du leser her ser du Amnestys respons på løpeseddelforbudet i Oslo.

At Amnesty har hendene fulle kan jeg forstå.  Det er mye jævelskap i verden.
Men at de ikke kan si noe mer hjelpsomt enn “har ikke tid, men slik skal det ikke være,” er vanskeligere å svelge fra en organisasjon som fokuserer på menneskerettigheter og vet hvor viktig akkurat retten til å ytre seg er for alle de andre sakene som trenger å frontes.

Men om landet som har blitt kronet verdens fredeligste land hindrer sine borgere i å ytre seg, og Amnesty har det for travelt med saker i andre land, hvem går man til da? Hva kan man gjøre for at kriminalisering av løpesedler blir tatt seriøst i vårt eget land?

Du kan selvsagt argumentere at løpeseddelforbudet er en fillesak når du sammenligner med de andre menneskerettighetssakene som finnes der ute. Likevel.   Man trenger en plattform å arbeide fra. Den dagen den er borte, er det for sent å begynne å beskytte den. Been there. Seen that.

Så mitt spørsmål er, om Amnesty har det for travelt, hvem skal da bry seg? (Det er forøvrig ikke et retorisk spørsmål. Svar gjerne).  Jeg savner noen i den plassen jeg gjerne skulle sett Amnesty ta.

Men de tar den ikke.  Stillingen står ledig. Vennligst søk.

Jeg har klaget til politiet, men forventer ikke snarlig svar.  Jeg skal ikke gjenta hele brevet for jeg har stort sett gjentatt ting jeg har fortalt her. I tillegg har jeg bedt om:

Full oversikt over hvor regelen som jeg ble bortvist under er hjemlet, når den ble gyldig, etter hvilke vedtak, samt i hvilket organ.

Full oversikt over forbudssonen – hvilke butikker omfattes som senter for radiusen på 250 meter, og hvilke ytringer som er forbudt innenfor denne sonen.

Redegjørelse for hvordan politidistriktets nyskrevne regler kan hindre fri ytring uten å være i strid med Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet.

Hvilke politiske markeringer som krever tillatelse fra politiet (størrelse, tema).

Aller helst skulle jeg fått rigget til en tverrpolitisk kampanje eller noe her.  For dette handler ikke om pels, i grunn.  Det handler om retten til fri ytring.  Retten til å ikke bli straffet fordi du mottar motstridende meldinger fra samme maktapparat.   Retten til å oppholde seg i en gate uten å bli bortvist uten å blir referert til loven du visstnok har brutt.  Og så videre.

Det er i slike øyeblikk jeg må erkjenne at jeg er for ny i Oslo, eller at jeg kom for sent hit.  Jeg er ikke student lenger nå, jeg kan ikke trekke i ett bredt nettverk fra studietiden; jeg er jenta som pakket baggen og hoppet på Englandsbåten så snart som overhodet mulig etter videregående, og som la planer om å aldri komme tilbake.  Jeg er hun som kom tilbake likevel, og som tenker WTF?!

Her er det ingen napp.  Her er det stille.  Eller så er jeg på feilt sted, det er jo også en mulighet.

Det er i slike øyeblikk at jeg savner London.   At jeg savner å kunne tromme sammen en gruppe mennesker, og få satt noe i gang. Som en tverrpolitisk kampanje.  Fordi jeg tror vi trenger en.  Fordi uten retten til ytring blir du avstumpet fra mulighetene til å delta i utformingen av samfunnet du selv lever i; fordi uten en plattform å tale fra mister du muligheten til å nå frem uansett hva saken din er.   Fordi at når visse miljøer avgrenses fra fri tale, blir i effekt engasjerte mennesker kriminalisert og direkte oppfordret til å ikke delta i demokratiske prosesser, og hvor demokratiske er disse prosessene da?

Ja.  Det er akkurat i slike øyeblikk jeg savner London. Jeg ville aldri våget å påstå at alt er gull og grønne skoger der, men London har en ting som jeg liker; Engasjerte Sjeler Jeg Kjenner.  Engasjerte Sjeler Som Kan Mobiliseres.  Hva som egentlig ble oppnådd, sånn helt konkret, sånn i praksisk, er en annen diskusjon.  Vi tar den ikke nå.  Solen har tross alt gått ned for dagen.  Men av og til må man gjøre noe, og av og til nytter det å være flere.

Under ett år i Norge gir meg ikke mye å kick-starte med.   Dessverre er det vanskelig å be problemstillingene om å gå sin vei og heller komme tilbake om et par år.

Med andre ord er jeg rimelig fed up & pissed off akkurat i kveld.  Jeg burde, sannsynligvis, holdt meg langt unna internett slike øyeblikk. (Men, om du har noen tips og gode ideer så har vi et kommentarfelt under, og en kontaktform i navigasjonsbaren).

Dessuten var det sol i dag. Det er jo bra… *øve på denne være-positiv-greia*

Likevel:  Demokratiske prinsipper burde gjelde uansett hvem det er som ytrer seg;  vi har tross alt et prinsipp som går ut fra at man er uskyldig til man har gjort noe galt i dette landet, og dette prinsippet brytes når når man nektes en fredelig handling som å dele ut løpesedler.  Jeg kan skrive mye om hvorfor dette er alvorlig, men det er ikke hovedpoenget mitt akkurat nå (men vi kan godt komme tilbake til prinsippene en annen gang).

For det stopper ikke der.

Senere hører jeg rykter om at 20 februar, la politiet ned forbud mot løpesedler som informerer om kneblingen av pelsmostandere og som oppfordrer til ytringsfrihet for alle.  Jeg tenker at dette kan ikke være rett?! det er vel ikke sånn? (Samtidig sier min indre Voice of Reason: husker du ikke London, eller? Skjerp deg, damen!)

Så jeg gjør det jeg kommer på: Jeg tar kontakt med politiet for å finne ut hva de sier. Og her en en del av det jeg har fått fra dem skriftlig (min utheving).

“Demonstrasjoner, aksjoner og andre typer politiske markeringer trenger ikke tillatelse fra politiet (i motsetning til større kommersielle arrangementer). Det er derimot krav om å sende melding til politiet i god tid før markeringen hvis markeringen kan forårsake ordensforstyrrelser.

Større markeringer, markeringer med et omstridt budskap eller markering med en offensiv form vil normalt utløse meldeplikt. Markeringer mot pelsdyrindustrien har ved en rekke anledninger skapt uroligheter og konflikter med næringen og slike aksjoner er derfor meldepliktige selv om de har et beskjedent omfang….

Når det gjelder aksjoner mot pelsdyrindustrien vil politiet som utgangspunkt ikke tillate markeringer nærmere pelsforretninger enn 250 meter fordi nærhet til forretningene etter politiets erfaring bidrar sterkt til å skape konflikter”

Deretter blir jeg referert til politilovens paragraf 11 for videre informasjon (denne presiserer forøvrig ingenting om pels).

Fra dette drar jeg følgende konklusjoner:  det er ikke lov å demonstrere mot pels i forbudssonene i Oslo (se kart nedenfor), men det må være lov  å dele ut løpesedler om ytringsfriheten og grunnlovens paragraf 100.

(Kilde; Dyrs frihet)

Vel, vet du? Jeg tok feil.  Og du trenger ikke engang å dele ut løpesedler for å måtte gi dine persondetaljer til politiet; det holder lenge å bare stå i samme gate som noen som gjør det.

På lørdag gikk jeg nemlig ned til sentrum.  Og i  en av gatene innen for forbudssonen, sto et par stykker og delte ut denne løpeseddelen.  Jeg hadde litt vanskeligheter med å tro at å hindre utdeling av løpesedler som handler om retten til å dele ut løpesedler skulle være en prioritet for politiet, men det er det visstnok.  For politiet kommer.  Og politiet sier at dette, dette skal vi ikke ha noe av, og dessuten vil de ha personinformasjonen til alle som står der.

Det hjelper ikke at jeg påpeker min skriftlige kommunikasjon med poliet under 48 timer tidligere.
Det hjelper ikke at jeg ikke en gang delte ut løpesedler. Eller at løpeseddelen ikke handlet om pels.

Politiet definerer meg som en del av et “visst miljø” som forøvrig er et miljø jeg aldri har vært i kontakt med. Politiet sier at om det viser seg at jeg har kastet maling eller noe … men jeg vet da at jeg ikke har kastet maling og syns dermed at det er en rimelig teit ting å si av onkel politi.

En rekke spørsmål nekter politiet dessuten å svare på:
- hvem kan vi snakke med om vi er bekymret for vår ytringsfrihet?
- hvor er denne regelen hjemlet? Hvor kan vi lese om den?
- om vi ikke kan være her, hvor kan vi da være?
- bryter ikke dette med prinsippene i grunnlovens paragraf 100?
- hvorfor må jeg gi mitt personnummer til politiet når jeg ikke har delt ut løpesedler?

Derimot kan politiet fortelle dette:
- de kan ikke si til oss hvor det er lov til å være, men vi kan ikke være her. (Så helpsomt…)
- de kan ikke vite at jeg ikke har delt ut løpesedler (selv om vi er på et overvåket område)
- grunnloven ble skrevet for lenge siden og nyere regler overskrider den (jeg lærer noe nytt om grunnlovens verdi…)
- de er ikke ute for å løpe rundt etter tyver (Nei, da er det kanskje derfor de har tid til dette?)
- de trenger de ikke opplyse oss om hvor dette er hjemlet. (Så hjelpsomt!)
- forbudssonen gjelder uansett tema, ikke bare mot pels (selv om jeg har skriftlig bekreftelse på det motsatte).
- vi har ikke søkt om lov så da må vi bortvises… (selv om skriftlig kommunikasjon  mottat sier at det trengs ikke når det ikke skaper ordensforstyrrelser?)

Ok.  Så, velkommen heimatt, Yoshimi. (“Minsket det kultursjokket litt?” spør Voice of Reason en smule ondskapsfullt).

Det fine er at norske politimenn ikke håndspålegger deg så raskt. Det dumme er at de ikke svarer på noe, de insinuerer bare at du burde vite.  Det er ikke snakk om å være uskyldig til det motsatte er bevist når jeg må bevise at jeg ikke delte ut løpesedeler istedenfor at de må se meg dele ut løpesedler (hvilket uansett er en rettighet jeg vil beskytte).

Dette høres rett og slett ikke rett ut. Og ikke noe som bare bør få ligge, for hvem vet hva som forbydes neste gang om vi gjør det, og på hvilket grunnlag?  Det er forøvrig mer å si om dette.  Mye mer.  Men en ting om gangen, hey?

DyrsFrihet har forøvrig startet ett opprop om denne saken her.  Det blogges også om her.

(Og til de som ikke forstår tittelen: Norge ble definert som verdens fredeligste land i 2007).

I dag gikk altså IMMI – Icelandic Modern Media Initiative  - til  debatt på Althingi på Island. (Dere som har vært her nylig, vet altså at IMMI satser på en endring av lovverket for å gjøre Island om til et informasjonsparadis der både journalister og kildene deres kan få beskyttelse fra injuriesøksmål). Avstemmingen kan forhåpentligvis skje allerede om to uker.

I mellomtiden kan du jo vise din støtte til initiativet her…

Planen ser altså slik ut:

Tuesday Feb 9, 2010

Press feedback meeting in Reykjavik

Thursday Feb 11, 2010

Press union feedback meeting in Reykjavik

Monday Feb 16, 2010

Press embargo on the final proposal lifts, Parliament returns, political parties meet to discuss among other things the proposal internally

Tuesday Feb 16, 2010

Proposal is filed with Parliament and enters into the Parliamentry record

Wednesday Feb 17-approx Friday Feb 26

Depending on Parliamentary timetabling [political events], the proposal is spoken for during debate in Parliament and voted on.

(Fra IMMI)

Det har altså kommet ganske langt.
Go Iceland! Go Wikileaks!