Reaksjonene er forskjellige.  Fra naivt, til noe som en snøballs sjanse i helvete, til “fredspris, men de er jo ikke akkurat fredelige” til “Men hva med overgrepsanklagene? Skal en kanskje-overgriper få en fredspris, nå har jeg aldri…” (som vi forøvrig kan se bort fra; det er en organisasjon som er nominert, ikke et individ).

Jeg lurer på dette: er det noen som tror de har en sjanse til å få den?

Og det som irriterer mest, er dette:

at om Wikileaks var fra et annet land, men gjorde det de gjør nå innenfor rammene til dette andre landet, som kanskje har en annen religion, et annet styresett, en annen kultur, vel, da hadde de kanskje hatt en sjanse for fredsprisen er politisk

Og politiske aktivister og ytringsfrihetsforkjempere i land som Ikke Er Som Vårt, er det lettere å støtte opp om. Å se våre egne opposisjonelle blir rost for deres forsøk… nei. Jeg ser det ikke for meg. Jeg ser det rett og slett ikke for meg.

Skal en organisasjon fra vår egen kultur får prisen, så skal de jammen fronte Vår Måte når de gjør så. Eller være “lovende” som Obama. (Apropos det; over ett år har gått siden Gitmo skulle vært stengt). Kritikken bør i alle fall ikke snus mot oss selv…

Hvem som får prisen, vil jeg ikke banke på.  (Men jeg syns godt vi kunne ha en navnekonkurranse et sted for et nytt, og mer representativt navn. The Western Price, kanskje?)

Disse dagene er dette jeg står opp til. Inquest i terrorangrepet i London i 2005. Wikileaks. Mørke. Kulde. Folk. Julepjatt og stress. Mas. Stedet jeg bor på men ikke hører til i.

Noen ganger trenger man en pause. Rett og slett. Likevel.

Det er mer å si om Wikileaks, og flere spørsmål å stille, enn jeg orker å skrive ned. Jeg har tenkt på det. Jeg har kommmet frem til at innen jeg får det jeg tenker om Wikileaks ned på papiret i en omfattende nok form, vil det være for sent. Men det er kanskje ikke alt man trenger å utrede på en blogg heller, for  det mangler ikke på interessante synspunkt der ute. Gert Lovink skrev i august i år 10 hypoteser om Wikileaks. Han begynner med følgende:

“These 0.
“What do I think of Wikileaks? I think it would be a good idea!” (after Mahatma Gandhi’s famous quip on ‘Western Civilisation’)”

Hva kan jeg si? Hittil er jeg enig. Ideen bak Wikileaks har jeg jo blogget varmt om før.  Men det betyr ikke at det ikke er en rekke spørsmål som også kommer til overflaten. Synspunkter justerer seg, tross alt.  Simon Collister følger f.eks opp med argumenter om at WL selv er antitesen til gjennomsiktighet:

“ Plus, Wikileaks is the antithesis of transparency. We don’t know if the leaks are accurate or planted. Nor do we know how WLs operates, how it chooses or edits material, for example.”

Men dette er bare deler av debatten. Videre kommer vi til Mastercard, VISA og Paypals ekskludering av WL. Bare for å nevne noe. Og så er det overgrepsanklagene mot Assange. Og så kan det fortsette. Og fortsette.

Alt dette er interessante tema. Og i mellomtiden fortsetter en annen sak, nemlig undersøkelsen inn i dødsfallene fra terrorangrepet i London i 2005. Neste runde med høringer er mandag 20 desember. Og prosessen er fortsatt lukket for dem som ikke er etterlatte familier. Avisene har for lengst sluttet å skrive om dette, nå. Jeg vet ikke nøyaktig når dette sluttet å være interessant. Plutselig var det bare det. Jeg blir minnet på hele greia av små ting. Som at det finnes et strategispill som heter London Underground. Som at “terrorkomedien”  4 lions har plakater klistret opp på Klingengerg kino. Hjernen nærmer seg noe som heter overload, tror jeg. Og jeg tenker

Jeg burde formulere noe om Wikileaks likevel. Det er for mange antagelser og spørsmål der ute. Tross alt.

Men har kommet til dette; jeg har vel neppe noe å si om Wikileaks som andre ikke allerede har sagt. Jeg kommer frem til dette mens jeg går rundt og ser på strategispill om London Underground og hører på lydklipp fra Den Dagen,  og forbanner ugjennomsiktige prosesser og kaos i hytt og pine og sier til meg selv at jeg burde få alle disse spørsmålene jeg har strukturert sammen på et vis.

Men. Noen ganger trenger man altså en pause. Gjerne med rødvin. Stengte dører, stengte vinduer, en valp og en pute.

Jeg nikker. Det er såvisst en tavle. Den er ikke så veldig stor, men den er for stor til å bli gjemt i en vanlig bærepose. Teamet ser på meg. De ser på hverandre.

F sier “ok, rettelse; hvorfor bærer du på en tavle?”

Nå kommer det.
“Jeg har nådd et tidspunkt der jeg må begynne å tenke på plakatforbruket mitt. Nå har jeg en tavle!”
Om ikke det var en genial ide….

Men kollegaene syns ikke nødvendigvis at det er genialt. De syns det er snålt. Rett og slett. Men resten av dagen står tavlen under pulten min, og klokken fem finner jeg frem tusj og begynner å skrive på den.

Det er da Sjefen kommer. Hun spør “hva?! Hva er dette?”  Jeg forteller. Igjen. Om protestforbudet. Om demonstrasjonene mot protestforbudene.

F sier at hun ikke ser problemet. Hvem er det som absolutt må gå og mene noe om alt hele tiden? Hallo! Ta en fucking chill pill, mate! Og Sjefen sier: “det er bra at denne loven kom, det ser jo ikke pent ut når alle går rundt og skriker og vifter med plakater hele tiden.”’
“Om man ikke kan vifte med plakater og skrike der beslutningstakerne kan se en, hva er poenget da?” spør jeg. Hun trekker på skuldrene. Hun mener at om bare alle vare snille med hverandre og tok litt hensyn….

“Er det et demokrati om man ikke har lov til å ytre seg?” spør jeg. Hun sukker. Hun sier “kanskje ikke, men… “
“Vi sees i morgen,” sier jeg. Tar tavlen min og går.

På Parliament Square, må jeg sjekke at jeg har brevet mitt med tillatelse. Det står hva jeg skal demonstrere for, det står når jeg må forlate stedet, og at jeg kan bli arrestert om andre blir med på demonstrasjonen min. Med andre ord må jeg demonstrere alene. Og det må alle de andre som er her også. Det er altså bra at fyren ved siden av har valgt en annen sak: “Nukes for everybody!” og at en annen demonstrerer for gratis sjokolade til menstruerende kvinner.

Det som ikke er så bra, er at de fleste av de forbipasserende ikke skjønner bæret.

Det er desember. Det er kaldt, til å være London. Jeg har lov til å demonstrere frem til klokken 19. Klokken 19.30 synges det julesanger. Teknisk sett er dette også en demonstrasjon. Teknisk sett kan man arresteres om man deltar her uten løyve. Det høres helt på trynet ut, men det er sant; ikke mange måneder siden ble noen tatt til retten for å spise en kake med en fredssymbol her, og en annen ble arrestert for å lese opp navnene på soldatene som døde i Irak, ved siden av minnesmerket for døde soldater.

Jeg er ikke så voldsomt på juleting. Men jeg vil ikke gå heller. Men jeg har et fly, i morgen kveld, som tar meg til Cape Town. Og viljen til å reise til Cape Town er sterkere enn trangen til å provosere med noe så banalt som “glade jul”, så med tungt hjerte sier jeg “god jul, og vi sees i 2008!”.

På kontoret neste morgen, kommenteres det at media ikke har skrevet om denne demonstrasjonen. Men det var slik det var med de forrige, også.  Ikke noe nytt der.

“Bare fordi media ikke skriver om det, betyr det ikke at det ikke skjer,” sier jeg. Sjefen ser skeptisk ut.
“… og bare fordi media skriver om det, betyr ikke det at det er korrekt,” legger jeg til. Sjefen sukker. Hun sier: “Reis til Cape Town. Vi kan krangle om dette når du er tilbake.”

Og jeg drar til Cape Town, velvitende om dette: at man ikke vil diskutere dette på nyåret. Eller etterpå det. Når G20-demonstrasjonene snart skal begynne i London i april i 2009, tar en av damene i teamet mitt kontakt på et lite stillerom, og hun hvisker at hun har sympati for demonstrantene og saken, og spør om hun kan ta ut feriedager for å delta, men kan jeg la være å si til de andre at det er derfor hun ikke er på kontoret? Hun er altså en skap-demonstrant.

Hun får fri. Og mens resten av kontoret forbanner demonstrantene som kludrer til ruten til jobb, ser jeg hvordan media blåser demonstrasjonene opp, og opp og opp og ut av proporsjon.  Hvordan de nærmest ferier at noen knuser et vindu til the Royal Bank of Scotland. Og hvordan de kaster seg over saken rundt Ian Tomlinson, i alle fall så lenge de tror at det var demonstrantene som var skyldig i dødsfallet hans.

Det er dette jeg tenker på nå. For atter en gang er det demonstrasjoner i Londons gater. Den blågule regjeringen har, i et klima der kostnader skal kuttes og folk sies opp, økt øvre grensen på skolepenger med 10%. Og studentene protesterer. Noen av dem klatrer opp på taket til de konservative, der en nå møter anklager for mordforsøk etter å ha kastet et brannslukningsapparat av taket. Det sies at det apparatet KUNNE ha truffet noen.

Media viser bilder av knuste ruter og branner. En bekjent starter et veddemål om når første demonstrant skal bli slått ned. Og jeg tenker dette;

at demonstrasjoner blir demonisert til de grader at folk nesten blir redde for dem. Demonstrasjoner har blitt ensbetydene med vold, ikke med en demokratisk rettighet. Og når det blir snakk om å snevre inn demonstrasjonsrettighetene, og å holde registre over f.eks miljøvernsaktivister eller våpenmotstandere, er det lite motstand å få. For hvem vet vel hva de kan finne på?

For når rapporterte media siste om ikke-voldelige demonstrasjoner?

Og de som viser motstand, har ikke lov å massedemonstrere der de kan bli hørt, og står istedenfor og demonstrerer for gratis sjokolade til menstruerende kvinner eller levelønn til julenissens medarbeidere.

Dette er dette alle parlamenters mor har kommet til. Og fortsatt hører vi på henne.

Jeg hadde ærlig talt ikke tenkt noe særlig på antrekket mitt da jeg hoppet i fillene mine; det er søndag og jeg har på meg en kombinasjon av det som passer været og som er rent etter en helg borte. Vel. Genseren min deler utsagt med Vivienne Westwoods button  som ble laget for borgerrettighetsorganisasjonen Liberty. Genseren har fredsduer på seg, til og med. Fredsduer, og teksten: “I’m not a terrorist. Please don’t arrest me”,basert på historien til David Mery; arrestert under Storbritannias anti-terrorlovgivning på grunnlaget at han “så mistenksom ut” i 2005.

David hadde, eller har, en pin med samme budskap, forresten. I 2008 ble han bedt av flyplassansatte i sikkerhetskontrollen om å fjerne den. Og i 2010 fikk jeg beskjed om å dekke meg til av samme grunn.

Så: 
Jeg går gjennom kontrollen.
Jeg tar av meg sko, jeg scanner laptop, jeg er så fredelig og pliktoppfyllende at det er sikkert er litt kvalmt. Og jeg går gjennom kontrollen, og jeg piper ikke i den, og laptopen kommer ut på andre siden etterfulgt av veske og sko og mens jeg prøver å få samlet alle eiendelene mine igjen, kommer en sikkerhetskontrolldame bort til og meg spør om jeg snakker engelsk eller norsk, mens hun studerer teksten på brystet mitt.

Skal vi ta den igjen? Bare for sikkerhets skyld?
“I’m NOT a terrorist. Please don’t arrest me.”

Hun sier at jeg ikke bør reise med den teksten skrevet på meg. At det er dumt om jeg gjør det; man flyr ikke med sånt, hallo, er jeg litt tilbakestående, eller? Og jeg er blir såpass perpleks at jeg ikke får sagt det jeg vil si:

a) at sist jeg sjekket var det ingen forbud mot politiske utsagn på gensere i Norge
b) at det står “Not” foran terrorist. Ser du det? Not a terrorist. Not! Jeg har to fredsduer på genseren. Er det virkelig skummelt? Ingen har sett redde ut rundt meg, hvem er det jeg skremmer? 
c) at jeg dessuten har blitt scannet. Og eiendelene mine har blitt scannet. Hvor er trusselen jeg utgjør?
d) at flyplassen ikke har gitt meg instrukser om kleskode; kanskje det er på tide at de begynner å gjøre dette…

Men, nei. Jeg var ikke forberedt. Så jeg sier “eeh…” og tar lydig på meg en jakke, og innen et par minutter har gått skulle jeg ønske jeg kunne skru tiden tilbake.  Slik går det man når man ikke ser på hvilken svart genser man tar på seg.

David Mery ser derimot ut til å håndtere slike hendelser mye bedre. Og det lille skiltet som er avbildet her?  Jeg har sykelig lyst på et sånt! No kidding.

I 2008 ble en femtenårig skoleelev sør i London stoppet for å ta bilder av Wimbledon jernbanestasjon som en del av skoleprosjektet sitt – han ble stoppet under mistanke for å være en terrorist. I 2009 ble en mann i  Enfield i London stoppet av politiet – han tok bilder av en politibil han mente kjørte uforsvarlig. Samme år blir også den italienske kunst-studenten Simona Bonomo, først stoppet, og deretter arrestert, under The Terrorism Act 2000, for å filme bygninger i London. Og eksemplene fortsetter: BBCs fotograf, Jeff Overs ble stopped for å ta bilder av solnedgangen over St.Pauls Catherdral fra kunstgallerier Tate Modern.

Hvis du syns dette høres ut som småplukk: i følge BBCs statistikk, ble ca 36000 mennesker stoppet for å ta bilder i London –  i løpet av en tre-måneders periode, april- juni 2009.

Så hva skal man gjøre med dette, da?

Vel. Amateur Photographer Magazine lanserer nå en ny linseklut. På denne kluten har en melding til politiet blitt trykket – så når du blir stoppet, har du en linseklut å vifte med. Den ser slik ut:

Amateur Photographers Magazine

Og den forteller deg, som fotograf, hvilke retningslinjer politiet burde forholde seg til. Men hva sier det egentlig om et land der fotografer trenger å utstyres med slikt?

Tja…

Go forth! And take pictures!

Amateur Photographers Magazine

(Linsekluten kommer 10 juli).

IMMI – Icelandic Modern Media Initiative, som tar sikte på endre islands lovverk for å opprette et presseparadis for verdens journalister og forleggere, deres servere og deres kilder ble enstemmig vedtatt i går. Arbeidet for utformingen av et slikt lovverk kan dermed begynne. En del av arbeidet må bestå av juridiske endringer for å øke ytringsfriheten og journalisters muligheter til å beskytte sine kilder i tillegg til økt statlig gjennomsiktighet.

Man skal riktignok ikke selle skinnet før bjørnen er skutt; dette nye lovverket er jo ikke klart og implementert enda. Men likevel. Akkurat nå har jeg lyst på cava. Eller kald, tørr hvitvin. Eller en Flaming Sambuca. (Les; jeg vil feire i alle fall bitte litt!)

For selv om IMMI ikke har kommet helt i mål, har en viktig, viktig milepæl på veien blitt nådd.

Ok. Så jeg havner i noe som er tilnærmet lik en lykkerus når jeg leser om IMMI-vedtaket i morges. Så begynner jeg å lande. Det er langt å gå fra vedtatt til utforming  og til implementering. Det er det. Særlig om man må regne med hindringer på veien.

Pressefrihet og gjennomsiktighet burde ikke være risikosport, men Wikileaks – som fokuserer på å lekke ut og gjøre tilbakeholdte dokumenter tilgjengelige, har en annen erfaring; fra spionasje til statlige forsøk på å sabotere for Wikileaks.  Nå har også Pentagon tatt opp jakten på Julian Assange – mannen bak Wikileaks – for å kneble organisasjonen.  Vi kan nok dra en rask konklusjon her; ikke alle syns dette vedtaket i Island er en strålende ide.

Det er deprimerende å se – igjen, og igjen og igjen, at journalistikk i sin rette mening, skal være en slik risikoaktivitet. Men, sier den lille stemmen som liker at det finnes noe positivt der ute også, det er jo derfor det er så viktig det som skjedde på Althingi på Island i går!

Men flere spørsmål gjenstår; hvordan vil dette lovverket se ut når det klart? Og hvordan kan det hjelpe journalister og saken for et fritt media i andre land?

Jeg har ikke svarene på disse, men det blir komplisert når vi tar i betraktning globaliseringen av sensur. Pressefrihet kan få et fantastisk utspring på Island – men per i dag kan en fornærmet part i land A, saksøke en utgiver i land B i rettsystemet til land C (som f.eks i saken Envoy presser på her. Se også Nieman Journalism Lab). Hvor lett det er å lykkes med et slikt søksmål er ikke like tydelig. Informasjon på nett kan spres som ild i tørt gress. Hvem kan vel følge opp og saksøke hver eneste person på internett som siterer en artikkel noen ikke liker?

Hva et islandsk informasjonsparadis kan bety i praksis for journalister utenfor islandske grensene er ikke lett å si. Men det er ikke til å unngå at media, presse og kanalene for disse globaliseres, og gjør injurielovgivningen mye, mye mer komplisert. I Storbritannia, på den vestlige sensurtoppen med 200-300 kneblingsordre mot media gående nesten til enhver tid , har det har inkludert medieforbud mot å skrive om Trafigura, som har tilstedeværelse i 44 land, dumping av giftig avfall på Elfenbenskysten. Kneblingen gjaldt britiske medier, vel og merke.  Det har vært lite lyd om situasjonen i de resterende 43 landene.

Islandske Althingi mener det kan ta ett år å utvikle pressefrihetslovene for Island. Pressefrihetskampen må forøvrig globaliseres om den skal kunne takle globalisering av sensur. Likevel. Et skritt som det som skjedde på Island i går, ønskes alltid velkommen! Akkurat hvilke forhåpninger jeg har til hvordan islenderne kan påvirke global sensurpolitikk, er jeg ikke en gang sikker på selv.

Det er mulig at det beste vi kan gjøre, er å lære hele verden islandsk.

“Vel, det kommer vel an på hvilken sak du fronter. Poenget er at du skal ha rett til å fronte den”.
Og mannen nikker med.
“Men,” sier han. “Du trenger ikke demonstrere, det er jo ikke noe effektivt! Om det blir forbudt, gjør du job bare noe annet…”

Han mener dette; at dersom en kanal stenges, så bruker du bare en annen. What’s the big deal, liksom, om det blir forbudt å dele ut løpesedler i Oslo sentrum? Aktivistene kan jo bare finne en annen måte å være aktive på? De kan jo, for eksempel, benytte seg av internett, istedenfor å syte så veldig over at de ikke får lov til å være på gaten.

Og de kan jo det.  Men det er ikke slik jeg når frem til bestemor. Eller andre som ikke bruker internett noe særlig. For ikke å snakke om at internett-sensur ikke er en oppdiktet greie.  Og ikke minst for å snakke om at hele prinsippet uansett blir feil.

“Er du kreativ nok, finner du en måte,” sier han. “Slutt med den sytingen!”

Du trenger forøvrig ikke være kreativ for å tro på noe. Eller for å stå opp for det.  Poenget er mistet. Poenget med grunnleggende rettigheter går hus forbi. Mannen ser på det slik:

• Når endret vel en massedemonstrasjon verden?
• Om de ikke gjør det, hva er da poenget, liksom?
• Hvorfor skal man vel forsvare rettigheter som uansett ikke kan føre til noe?

For ham handler det om strategi, ikke prinsipper. Prinsipper er … såå gammeldags, på et vis. Prinsipper betyr ikke lenger noe om rettighetene man prinsippielt vil ha ikke kan utrette noe. Han ser på meg som om jeg er litt dum.  Det er bare verdt å kjempe for rettigheter man kan oppnå noe med.

“Dessuten,” skyter kameraten inn “dessuten må vel du forstå at rettigheter skrenkes inn til fordel for sikkerhet? USA, f.eks. England. Hva skulle vel de ha gjort etter terrorangrepene de hadde?”

“Har du hørt om terrorister som gjemmer seg i demonstrasjon?” spør jeg. “Har du?”
“Nei…”
“Burde man forby popkonserter fordi lokalet kunne være et bombemål?”
“Nei…”
“Hvorfor mener du at å forby demonstrasjoner for sine egne borgere gjør verden tryggere for terrorister?”

Fra andre siden av bordet får jeg blikk. “Nok nå” sier blikket.  “Gi deg, nå.”
“Jeg går og kjøper øl,” mumler jeg. For jeg kan like gjerne gi meg nå. Jeg stenger hodet i veggen, og veggen er hard.

The world is doomed anyway.  Den kan like gjerne gå ned med en øl i hånden.

And a vast paranoia sweeps across the land
And America turns the attack on its Twin Towers
Into the beginning of the Third World War
The war with the Third World

And the terrorists in Washington
Are drafting all the young men

And no one speaks

And they are rousting out
All the ones with turbans
And they are flushing out
All the strange immigrants

And they are shipping all the young men
To the killing fields again

And no one speaks

And when they come to round up
All the great writers and poets and painters
The National Endowment of the Arts of Complacency
Will not speak

While all the young men
Will be killing all the young men
In the killing fields again

So now is the time for you to speak
All you lovers of liberty
All you lovers of the pursuit of happiness
All you lovers and sleepers
Deep in your private dreams
Now is the time for you to speak
O silent majority
Before they come for you

– Lawrence Ferlinghetti

Wikileaks har lekket ut et nytt dokument som jeg syns du burde vite om. I morgen er det to år gammelt og det ble lekket ut i går.   Det har seg nemlig slik at amerikansk intelligens bl.a reagerer på informasjon som har kommet ut gjennom lekkasje til Wikileaks.  Pinlig, er det vel, når historier kommer ut om tortur på Guantanamo Bay og om irakiske Fallujah. De reagerer så sterkt, faktisk, at de i dette dokumentet planlegger å ødelegge Wikileaks, fordi Wikileaks er en trussel.

Fordi jeg har lyst til å dele rapporten, har jeg også lastet den ned slik at interesserte mennesker kan hente den her.

En av tiltakene rapporten foreslår er å identifisere mennesker som har lekket ut informasjon, sørge for at de mister jobben og kjøre rettsak mot dem.  Dette burde avskrekke informanter fra å  informere.  Men to år har gått. Ingen har blitt identifisert enda.  Det ser altså ut som at wikileaks gjør en bra jobb med å holde sine kilder hemmelige.

Videre er det trist at rapporten bruker følgende som et argument for å stenge wikileaks: nemlig det at Kina, Israel, Nord-Korea, Russland, Vietnam og Zimbabwe har avskrevet eller blokkert tilgangen til wikileaks. Jeg ville nemlig argumentert at det nettopp er derfor vi trenger en slik tjeneste.  I en ideell verden trenger man ikke en plattform for sensuret informasjon. Men i en ideell verden vil ikke maktapparater ha et behov for å stenge informasjonssider heller.

Wikileaks er forøvrig ikke fullt tilbake i operasjon enda, de trenger fortsatt mer mynt for å overleve.  Det er ikke lett å være uavhengig, det er ikke det. Men til å ikke være i business as usual klarer de heldigvis likevel å sparke fra seg.

Jeg har sett det før.  Da protestforbudet i England ble iverksatt, hørte jeg heller ikke mye fra Amnesty om akkurat det. Og på det tidspunktet var det vel at jeg begynte å tenke at nei, her trengs mer krutt enn det Amnesty kommer med.  For vi trenger menneskerettighetsforkjempere.  Men om de mister sin plattform, hva gjør de da?

15 januar kommenterte jeg til Amnesty at jeg savnet deres engasjement når det gjelder ytringsfrihet i vesten.  Det skal for eksempel ikke skje at studenter blir arrestert for å ta bilder på en offentlig plass,  (London, desember 2009), og når ble det akseptert at politiet ble utstyrt med “spotter cards” for å gjenkjenne aktivister?  Og hva med behandlingen av demonstranter i København? Når ble slikt akseptabelt?

Amnesty svarte.
De svarte at de bryr seg om dette.
At det kommer en kampanje til våren.

Og det høres jo oppløftende ut.

Men om du leser her ser du Amnestys respons på løpeseddelforbudet i Oslo.

At Amnesty har hendene fulle kan jeg forstå.  Det er mye jævelskap i verden.
Men at de ikke kan si noe mer hjelpsomt enn “har ikke tid, men slik skal det ikke være,” er vanskeligere å svelge fra en organisasjon som fokuserer på menneskerettigheter og vet hvor viktig akkurat retten til å ytre seg er for alle de andre sakene som trenger å frontes.

Men om landet som har blitt kronet verdens fredeligste land hindrer sine borgere i å ytre seg, og Amnesty har det for travelt med saker i andre land, hvem går man til da? Hva kan man gjøre for at kriminalisering av løpesedler blir tatt seriøst i vårt eget land?

Du kan selvsagt argumentere at løpeseddelforbudet er en fillesak når du sammenligner med de andre menneskerettighetssakene som finnes der ute. Likevel.   Man trenger en plattform å arbeide fra. Den dagen den er borte, er det for sent å begynne å beskytte den. Been there. Seen that.

Så mitt spørsmål er, om Amnesty har det for travelt, hvem skal da bry seg? (Det er forøvrig ikke et retorisk spørsmål. Svar gjerne).  Jeg savner noen i den plassen jeg gjerne skulle sett Amnesty ta.

Men de tar den ikke.  Stillingen står ledig. Vennligst søk.