Wikileaks er nominert til Nobels Fredspris.
Reaksjonene er forskjellige.  Fra naivt, til noe som en snøballs sjanse i helvete, til “fredspris, men de er jo ikke akkurat fredelige” til “Men hva med overgrepsanklagene? Skal en kanskje-overgriper få en fredspris, nå har jeg aldri…” (som vi forøvrig kan se bort fra; det er en organisasjon som er nominert, ikke et individ).
Jeg lurer på dette: er det noen som tror de har en sjanse til å få den?
Og det som irriterer mest, er dette:
at om Wikileaks var fra et annet land, men gjorde det de gjør nå innenfor rammene til dette andre landet, som kanskje har en annen religion, et annet styresett, en annen kultur, vel, da hadde de kanskje hatt en sjanse for fredsprisen er politisk
Og… Les mer

Er det virkelig nødvendig å stå opp, hver eneste, bidige dag?
Disse dagene er dette jeg står opp til. Inquest i terrorangrepet i London i 2005. Wikileaks. Mørke. Kulde. Folk. Julepjatt og stress. Mas. Stedet jeg bor på men ikke hører til i.
Noen ganger trenger man en pause. Rett og slett. Likevel.
Det er mer å si om Wikileaks, og flere spørsmål å stille, enn jeg orker å skrive ned. Jeg har tenkt på det. Jeg har kommmet frem til at innen jeg får det jeg tenker om Wikileaks ned på papiret i en omfattende nok form, vil det være for sent. Men det er kanskje ikke alt man trenger å utrede på en blogg heller, for  det mangler ikke på interessante synspunkt der ute. Gert… Les mer

“Yoshimi… er det en tavle du bærer på?”
Jeg nikker. Det er såvisst en tavle. Den er ikke så veldig stor, men den er for stor til å bli gjemt i en vanlig bærepose. Teamet ser på meg. De ser på hverandre.
F sier “ok, rettelse; hvorfor bærer du på en tavle?”
Nå kommer det.
“Jeg har nådd et tidspunkt der jeg må begynne å tenke på plakatforbruket mitt. Nå har jeg en tavle!”
Om ikke det var en genial ide….
Men kollegaene syns ikke nødvendigvis at det er genialt. De syns det er snålt. Rett og slett. Men resten av dagen står tavlen under pulten min, og klokken fem finner jeg frem tusj og begynner å skrive på den.
Det er da Sjefen kommer. Hun spør “hva?! Hva er… Les mer

“Snakker du engelsk eller norsk?”
“Ja. Jeg mener – begge deler.”
“Så da vet du hva som står på genseren din?”
“Eh…” 
*se ned på genseren sin*

Jeg hadde ærlig talt ikke tenkt noe særlig på antrekket mitt da jeg hoppet i fillene mine; det er søndag og jeg har på meg en kombinasjon av det som passer været og som er rent etter en helg borte. Vel. Genseren min deler utsagt med Vivienne Westwoods button  som ble laget for borgerrettighetsorganisasjonen Liberty. Genseren har fredsduer på seg, til og med. Fredsduer, og teksten: “I’m not a terrorist. Please don’t arrest me”,basert på historien til David Mery; arrestert under Storbritannias anti-terrorlovgivning på grunnlaget at han “så mistenksom ut” i 2005.
David hadde, eller har, en pin med samme budskap,… Les mer

Det er ikke bare-bare å ta bilder i London lenger.  Seksjon 44 av the Terrorism Act 2000, gir politiet myndighet til å stoppe folk på gaten uten  at der mistenkt for noe for å gjøre det vanskelig for potensielle angrepsmenn å bevege seg fritt i bestemte områder. Det er akkurat like sykt som det høres ut.
I 2008 ble en femtenårig skoleelev sør i London stoppet for å ta bilder av Wimbledon jernbanestasjon som en del av skoleprosjektet sitt – han ble stoppet under mistanke for å være en terrorist. I 2009 ble en mann i  Enfield i London stoppet av politiet – han tok bilder av en politibil han mente kjørte uforsvarlig. Samme år blir også den italienske kunst-studenten Simona… Les mer

De sa ja. De sa ja!
I går sa de ja på Islandske Althingi.
IMMI – Icelandic Modern Media Initiative, som tar sikte på endre islands lovverk for å opprette et presseparadis for verdens journalister og forleggere, deres servere og deres kilder ble enstemmig vedtatt i går. Arbeidet for utformingen av et slikt lovverk kan dermed begynne. En del av arbeidet må bestå av juridiske endringer for å øke ytringsfriheten og journalisters muligheter til å beskytte sine kilder i tillegg til økt statlig gjennomsiktighet.
Man skal riktignok ikke selle skinnet før bjørnen er skutt; dette nye lovverket er jo ikke klart og implementert enda. Men likevel. Akkurat nå har jeg lyst på cava. Eller kald, tørr hvitvin. Eller en Flaming… Les mer

“Baah!” sier han. “Hva skal dere nå med demonstrasjonsfrihet likevel?” (Note to self: mannen sier “dere”. Ikke “vi”. Dere. Det er ikke et godt tegn. )
“Jeg mener bare det,” sier han “at hva trenger vel dere å demonstrere mot?”
“Vel, det kommer vel an på hvilken sak du fronter. Poenget er at du skal ha rett til å fronte den”.
Og mannen nikker med.
“Men,” sier han. “Du trenger ikke demonstrere, det er jo ikke noe effektivt! Om det blir forbudt, gjør du job bare noe annet…”
Han mener dette; at dersom en kanal stenges, så bruker du bare en annen. What’s the big deal, liksom, om det blir forbudt å dele ut løpesedler i Oslo sentrum? Aktivistene kan jo bare finne en annen måte å være aktive… Les mer

Speak out.
And a vast paranoia sweeps across the land
And America turns the attack on its Twin Towers
Into the beginning of the Third World War
The war with the Third World
… Les mer

Dette er ikke et langt innlegg, men det er noe jeg har lyst til å dele. Og mange av dere er her uansett fordi dere har søkt på Wikileaks og/eller pressefrihetsproblematikk. Ja. Det stemmer. Vi sjekker av og til disse søkeordene, og noen av dem, vel, gjør meg nesten glad.  Så for dere:
Wikileaks har lekket ut et nytt dokument som jeg syns du burde vite om. I morgen er det to år gammelt og det ble lekket ut i går.   Det har seg nemlig slik at amerikansk intelligens bl.a reagerer på informasjon som har kommet ut gjennom lekkasje til Wikileaks.  Pinlig, er det vel, når historier kommer ut om tortur på Guantanamo Bay og om irakiske Fallujah. De reagerer så sterkt, faktisk, at… Les mer

Mens jeg venter på en respons til klagen min til politiet, merker jeg gapet etter en organisasjon der jeg mener Amnesty burde vært.   Men, en ulempe med å bo i det som har blitt klassifisert som en av verdens beste land, er jo det at mens vi er ute og velmenende prøver å ordne opp i andres saker får vi det for travelt til å samtidig holde øye med våre egne.  Det er kanskje slik det må være; for hva slags mennesker er vi om vi ikke blir opprørte over bruken av åtte år gamle soldater i krig? Bare for å ta et eksempel.
Jeg har sett det før.  Da protestforbudet i England ble iverksatt, hørte jeg heller ikke mye fra Amnesty om akkurat… Les mer