Justisdepartementet i Storbritannia klassifiserer nå aktivister som “ekstremister”. Dette tar den tidligere praksisen med “spotter cards” (kort som gir politibetjente en oversikt over aktivister som muligens kan lage bråk og som bør holdes øye med) opp et nivå i systemet.  Fra å være en praksis, som som bryter med en rekke borgerrettigheter på et utøvende plan, åpner dette for å løfte det opp på et policy-nivå.  Det er lett å si at dette ikke spiller en rolle, men vent nå litt: for når dårlig praksis blir policy, blir det enda vanskeligere å kritisere praksisen.   Er du med?

Jeg ville egentlig blogge om akkurat denne klassifiseringen, men foreslår at du leser det selv. Noen ganger går man bare tom for energi, rett og slett.

En liten recap om tema jeg har blogget om angående våre naboer på andre siden av Nordsjøen:

• overvåkning (bruk av militære droner i et samfunn som allerede er verdens mest overvåkede)
• politivold og maktmisbruk – fra politivold som har resultert i siviles død til politiet som tropper opp på trappen din for legge ned bloggen din
• innskrekning av ytringsfrihet og demonstrasjonfrihet (fra fri organisasjon til å bli stoppet på gaten fordi du tar bilde på en offentlig plass)
• stigmatisering og kriminalisering av aktivister
• sensur, gag-orders og pressefrihet
• økende anti-terror-lovgivning som øker politiets muligheter til å undersøke hjemmet ditt, stoppe deg på gaten, arrestere deg – og som forøvrig strider EUs menneskerettighetkonvensjon.
• tortur, bruk av bevis hentet under tortur

…. og listen kunne fortsatt.

Jeg har et enkelt spørsmål til deg; hva kaller du et samfunn som det jeg har beskrevet ovenfor her?

Jeg vil beskrive det som skremmende, for å begynne med et mildt uttrykk.  Jeg vil beskrive det som undertrykkende.  Og rent geografisk vil jeg beskrive det som ikke langt unna.

Når jeg sier at jeg er redd det sprer seg, så er det ikke bare en liten bekymring som hjernen min tryller frem en vinterdepresjonstung dag.  Vi har f.eks sett Danmark bli tøffere med sine lover (lømmelpakken) når det gjelder demonstranter.  Datalagringsdirektivet er et annet eksempel.  Det er ikke like ekstremt som å sende militære droner opp i luften for å holde øye med sine egne sivile, men det er en skritt i retning av et økt overvåkningssamfunn, særlig om du tar i betraktning forslagene til lovendringer i Sverige, som jo internettrafikken vår går gjennom.

I Norge har vi en regel (hvor den kom fra, og når den kom er jeg ikke sikker på, hvordan allmennheten ble informert om den, er jeg ikke sikker på, ei heller om den ble det i det hele tatt) som hindrer aktivisme mot pelsindustrien; det vil si ingen distribuering av løpesedler eller demonstrering mot pelsindustrien – det er en 250 meters grense på hvor nærmt du kan gå.   Skal du dele ut løpesedler mot pels, må du derfor søke om tillatelse fra grunneier og av politiet.  På denne youtube-videoen blir det forklart at denne loven skylder tidligere problemer med bråk fra dyrevernsaktivstene.

Og jeg, jeg tror på dem når de sier at det er et tiltak for å hindre bråk, men effekten av et slikt vedtak er mye kraftigere enn det: Når man hindres fordi “man kan finne på å gjøre noe galt” bryter det med et grunnleggende prinsipp; for med en slik regel er man ikke lenger uskyldig til det motsatte er bevist.   Når man åpner opp for slike handlinger, da beveger vi oss ut på farlig terreng der vi  åpner opp for utviklinger som skrenker inn grunnleggende borgerrettigheter.  Hva blir det neste som blir tillatt?

Endringene i Storbritannia skjedde ikke over natten.  Og endringene der fortsetter å skje – som f.eks som nevnt øverst i innlegget med klassifiseringen av aktivister. Ting tar tid.  Men jeg kan ikke si hvor viktig det er å plukke opp trendene tidlig, hvor viktig det er å reagere tidlig.   Det er for sent å snakke ut når politiet har lagt ned bloggen din, f.eks.  Og det at verden globaliseres gjør det vanskeligere – det er ikke bare vi som påvirker hendelsene i vårt eget land lenger, men trendene i andre land, utviklinger i andre land, påvirker policy som kommer hit.  Det at det blir vanskeligere, gjør det forøvrig ikke mindre viktig.

For et par dager siden satt jeg og drakk vin med en brite.  Og av en eller annen grunn kommer samtalen inn på akkurat dette.  Han blir underlig taus, han går sin vei, jeg tenker “Fuck, I’ve said too much”.  Men etter ca et kvarter kommer han tilbake. Han sier noen burde skrive en kronikk om dette…

Det er nemlig akkurat den samme linken han reagerer på.  At det vi har sett skje der borte, beveger seg og sprer seg. At nesten ingen legger merke til at det kommer.  For som en annen kamerat sa til meg, og som jeg jo kan være enig i; det trenger ikke være en link mellom demokrati og velferd.  Så lenge folk har det bra, er det lettere å lukke øynene, lettere å la andre ta styringen for “så lenge vi har det ok, så gjør de jo en god jobb…”

Så når du snakker om det, føles det som om man skriker ulv, ulv! For jo, det finnes land med verre forhold i verden.  For jo, når man sammenligner våre levevilkår med andres land, så har man det bra i Norge.  Å kommunisere en truede borgerrettigheter til noen som bor i et samfunn rangert som blandt de beste i verden, er ikke en lett sak å få frem på et seriøst vis.

Men. Jeg ser Storbritannia som et land som har gått inn i en ond sirkel. At et brettspill nå kan kategoriseres som kriminelt, er bare ett av flere tegn på at ting har gått for langt,

Likevel ser jeg ikke at vi snakker om det.  Likevel ser jeg ikke at vi aktivt vurderer hvordan vi lar oss påvirke.  Jeg har allerede opplevd å ta skiheisen i Norge og tenke “hva om den blir sprengt?” basert på mine opplevelser i London.  Det blir en nitrist dag  om det skulle komme en dag da resten av den norske befolkningen tenker likt.

Det jeg har sett skje i London, er ikke samfunnendringer jeg vil være vitne til skal skje en gang til.  Kanskje det er delvis derfor jeg er føre var nå.  Brent barn skyr ilden, men trenger muligens litt mer hjelp av brannnvesenet når det begynner å brenne igjen.

Da hjelper det ikke når de sover på stasjonen.