Humphrey the Schoolmouse had been reading again, and one pleasant afternoon in Wortlethorpe Churchyard he began to lecture his fellow church mice. “We have become victims of the Rat Race,” he told them, “crushed by the Pressures of Modern Life. Our nerves are being torn to shred in the Mad Struggle for Survival.” At this moment, everyone went indoors for tea.

E får noen rare blikk fra andre i det jeg åpner denne gaven og fniser. Det får så være at de ikke helt forstår denne. Men det er en super gave. Det er noe E har forstått, det er en ting vi deler, et felles sted vi rømmer til, nemlig inn i barnelitteratur som kan nytes av voksne.

Og sannsynligvis er det mer enn det. Barnelitteraturen tar oss litt tilbake også; til den den gangen historier hadde en lykkelig slutt, og verden var forholdsvis enkel og urørt med trygge rammer rundt. Home is where your heart is, sier de på engelsk. Men det er ikke alltid at hjertet er pålitelig, eller at hjemme har en geografisk plassering. Av og til er hjemme en tidsepoke, en atmosfære, et øyeblikk.

E og jeg har en felles forståelse i dette; hjertet vet ikke alltid hvor det vil, noen ganger vil det bare så langt bort som overhodet mulig. Eller det vil tilbake, til et annet sted: til tiden før, til en epoke med barnebøker og magiske verdener i flotte illustrasjoner, med filosofiske mus og happy endings.

Dette er selvsagt altfor mye å forklare et parti på fylla i Soho. Dessuten, sier E, jo færre voksne som ruser seg på barnelitteratur, jo større verden å boltre seg i. Eller?

“Vil du ha den pakket inn?” spør forresten damen på Tate Modern, Juli 2009. 10 juli, 2009, for å være eksakt. Jeg skal snart forlate landet.  “Nei, den er til meg,” svarer jeg lett. Jeg kjøper “The Day I Swapped My Dad For Two Goldfish” av Neil Gaiman. Jeg ser på coveret og vet at jeg må ha den, bare må ha den. ( Og skal du først stupe inn i barnebøkenes verden, bør du være litt kresen. Det er ikke barnas legeromaner eller legoromaner holder ikke).

I 2003 oppdager jeg dessuten The Gruffalo (anbefales med illustrasjoner). Jeg gir den til Spørsmålstegnet når hun blir litt større. Hun blir hektet. Jeg gir henne The Gruffalo’s Child. Hun blir spinnvill. Og når hun besøker meg (hun er litt eldre nå, hun er midt i Narnia-fasen) begraver hun nesen i Gary Larsons “Et hår i maten” som ser ut som en barnebok, men som ikke helt er det.

Det fine med å like bøker for barn, er at det er lettere å kjøpe bøker til barn som både barna og foreldrene liker.  “Hvor finner du alle disse?” spør Spørsmålstegnets far. Men det er ikke vanskelig. “I bokhyllen min,” innrømmer jeg. “Som regel, i alle fall”.

Av og til står de der lenge, og urørte. Som regel står de der urørte.  Jeg finner dem når vi pakker og flytter. Det er et like kjært gjensyn hver gang.

I helgen oppdaget nemlig noen at det lå en liten kindle i vinduskarmen og tigget om oppmerksomhet.  Noen bare måtte se på den. 
“Men…” begynner de “er det ingen norske bøker her da?”
“Joda,” sier jeg. “Der, for eksempel… “

slik oppdages ikke bare Kindle. Slik oppdages også Trygdesnylterboken, som sammen med Kindle går på rundgang.   Plutselig er konseptet Askehaug (det er her du trykker for å laste ned boken, helt gratis),  trygdesnylting samt kindle og romanen om trygdensnylting, hotte tema for en gruppe bestående av sju stykker.  Egentlig er vi åtte, men den åttende er den som fikk kindle i hendene til sist, og som nå sitter og leser. Og leser.  Jeg spør hva han synes.

“Spesiell,” sier han. “Dette er en spesiell greie!”
Det er forresten en referanse til både Kindle og til Trygdesnylterboken. Og på side 65 må han gå,  Han har forøvrig en bønn til forfatteren:  Kan du skrive om skattesnylting også?

Det er en kombinasjon av faktorer her. Du har snille, pene Kindle. Med knapper. Du har bok. Og du har bok på norsk. Samtidig som du har bok som får folk til å le. Det er ikke mange bøker på Kindle på norsk. Særlig ikke om trygdesnylting.

Egentlig er det vanskelig å skrive om bøker, og det er, vel det er flere grunner, men det er i alle fall en åpenbar grunn til at jeg ikke er bokanmelder; jeg liker ikke å skulle si hva som skjer i fortellingen. Det ødelegger det, liksom.

Så hva kan jeg si da? Jeg må jo si noe, jeg har tross alt trosset vreden til en sint flyvertinne for å lese denne. En flyvertinne som sa “du må slå den av,” og jeg sier “den kan ikke slåes av, men slapp av den sender ikke… “
“Du må slå den av! Alt elektronisk utstyr skal slås av!”
“Men… “
“Prøver du å si at denne ikke er elektronisk?” (Flyvertinnen prøver å kidnappe stakkars Kindle, hun er litt sint nå (jeg er overbevist om at det er derfor hun senere nekter å gi meg vegetarmat på flyet) og hun holder den opp i luften og leter etter et batteri eller en av-knapp og i setene rundt oss begynner folk interessert å følge med. 
Klokken din er elektronisk, har jeg lyst til å bjeffe, men tror ikke det kommer til å hjelpe.

Jeg er altså i en situasjon der både Kindle og boken er truet. Dette lover ikke bra. Alt jeg ville var jo å lese ferdig romanen mens jeg reiser.  Flyvertinnen måtte forøvrig gi seg til slutt. Og innen vi landet er boken lest.

Men om jeg ikke tør å skrive om den i frykt for å si for mye,  hva kan jeg egentlig si da?

Boken fikk i alle fall interessen av en gjeng godt voksne mennesker på en lørdagskveld.
Den skapte debatt, den skapte interesse, og den skapte løfter om at en Kindle må anskaffes.
Jeg tror det er ganske bra markedsføring til å ikke være planlagt markedsføring.
Og jeg tror det betyr at du  skal laste ned boken du også.