En gang skulle jeg reise verden rundt.
Så skulle jeg ikke det, lenger.  Istedenfor skulle jeg ikke reise mer i det hele tatt. Nok er nok. (Dette var riktignok etter at arbeidsslivet i London hadde kastet meg litt for mye frem og tilbake).
Så begynte jeg å reise for å besøke folk. Og det var bra, igjen.  Jeg gjenoppdager gleden av å Reise til Nye Steder.  Så i morgen bærer det ut, igjen.
I mellomtiden har person nummer 5 i omgangskretsen nettopp annonsert at baby er på vei.  Noen reiser.  Andre stifter familier. Vi har blitt så gamle, plutselig. Hjelpe meg.
Hva kan jeg si?  Ikke mye. Jeg ser på denne
Watch this video on YouTube.
Og er egentlig fornøyd med at vi ikke er i hverandres sko, i… Les mer

1. Det bombes i Moskva og et forsøkt terrorangrep skjer i Stockholm. I Manchester er det forsøkt terrorangrep på et handlesenter, og i juli 2010 eksploderer media er hjemme med informasjon om et planlagt angrep linket til Norge. Jeg tenker at jeg snakker for mye om terror. Men ingen av disse er hendelser jeg bare dikter opp for å ha noe å si. Nye scener fra Primtalldagen materialiserer seg i hodet mitt etterhvert som avstanden til London øker. Enkelte ting er det kanskje like greit å ikke huske.
2. På et eller annet tidspunkt slutter jeg å sove. Sommerens tre beste sovenetter er under åpen himmel i marka. Jeg sier at det bare en fase. Det går tre måneder. Jeg får en diagnose. Jeg liker… Les mer

Snøen som faller. Snøen på bakken. Jeg ser ikke trærne for bare skog.
Tenker “denne skauen var da vitterlig mye større før?” og ja, nesten så lenge siden er det siden sist jeg gikk her: at skogen enten var større eller at jeg var ganske mye mindre. Det kan jo være en kombinasjon av begge deler.
Stillheten. Her det trær, mine fotspor, valpens fotspor, fallende snø. Og stille. Ikke noe mer, i grunn.
Yogadamen, kommer jeg på mens vi trasker rundt her, yogadamen snakket alltid om skyene. “Nå kommer skyene”. Skyene som suger alle tankene til seg, men jeg har tungt for å se at skyene gjør annet enn å slippe ned regn eller snø. Jeg snakker ikke i metaforer, hører du? Skyene suger… Les mer

Målet var kanskje aldri å forsvinne helt ut i Gokk
målet var kanskje aldri å forsvinne i det hele tatt, men
noen ganger savner vi tåken, og folkemengden, og tullefylla på siste buss hjem
kronglete veier gjennom en storby på 1700 kvadratkilometer
ingen legger merke til det der:
hva du har på deg eller
hva du sa, den gangen, eller
hva du gjør etter kontoret er stengt og tiden bare er
din
Men, målet var aldri å forsvinne
hører du? (Det var aldri noe mål der i det hele tatt
om sant virkelig skal sies).
Men her?
Vinteren kom, folket forsvant og
Vegetarianer + Yoga + En Sunn Dose Agnostisisme = Rart
men
for all del “det er jul! Kristendommen er en del av din kulturarv”
og gatene… Les mer

1. F og jeg begynner veien på det jeg tror er hjemover. Det er halloween; jeg har et likblekt ansikt og sorte klær, jeg har et vampyrbitt på halsen og noen påmalte blodflekker, men lot Vampyren være igjen på festen. Vi rekker akkurat å gå under første broen, da F plutselig bryter ut: har du noen gang tenkt på at kanskje ingenting er virkelig?
2. Klokken er halv tre om natten. Jeg tror jeg ikke forstår hva han egentlig mener med spørsmålet. Jeg sier har du lyst på tequila? og han svarer “ja!”. Og det er faktisk slik, denne kvelden, at jeg har tequila i vesken. Flasken går mellom oss et par ganger. Så oppdager jeg at jeg ikke vet… Les mer

Det begynner en høstkveld i november, 2000. Jeg flykter.
Jeg flykter ned trappen, ut av bygningen og er forbi, bort fra campus, da jeg snubler inn i E, som utbryter “Oi, activist lady,” i det vi omtrent kræsjer inn i hverandre. Og jeg nikker, og skal til og løpe videre da E strekker ut en arm og stopper meg. Sier
“Hva i all verden er galt?”
Hun følger med meg bort til busstoppet, selv om jeg prøver å riste henne av. Vi har snakket med hverandre en, kanskje to ganger før. Jeg sier jeg skal tilbake til rommet mitt i studentblokken, og pakke ned tingene mine og pelle meg ut og finne et annet sted å bo. Nok er nok.
Det er ikke en plutselig reaksjon… Les mer

Jeg er nedkjørt, for tiden. Sosiale medier,  konseptet som jeg jo egentlig kjenner til, sklir lenger og lenger bort. Twitter er omtrent død. Og jeg vuderer å la bikkja ta seg av bloggingen for en stund. Den ville muligens skrevet noe slikt:
“Jeg er en valp. Jeg liker kjøtt! Jeg liker fiskekaker.   Jeg liker kastanjer men jeg får ikke lov til å spise dem fordi de er giftige.  Jeg vet ikke hva det egentlige betyr. Av og til sier Yoshimi “gå fint” når vi går langs Akerselva og jeg begynner å sprette som en kanin. Av og til sier hun “sitt” og jeg legger meg ned på ryggen på beina hennes istedenfor. Ullsokker smaker forresten godt, har du prøvd å spise ullsokker?”
Ok. Kanskje ikke…
I… Les mer

-  5.30 er et akseptabelt tidspunkt for tur.  02.00 er et akseptabelt tidspunkt for tur.  04.30 er et akseptabelt tidspunkt for tur.  Det er alltid akseptabelt å gå tur!
- At når noen stopper og sier “nei så søt hund du har” kan det være at det er en slemt forsøk på  sjekke opp eieren. Dette gjelder særlig for turer kl.02.00.  Har du hørt på makan? Når noen sier “nei så søt hund du har” begynner eier vitterlig å snakke om den søte hunden. Duh!
- Du skal aldri tro at valpen din ikke har litterære interesser. “The God Delusion” kan gå ned på høykant før du vet ordet av det.
-  Livet er en lek. Ok. Eier har egentlig ikke lært dette, men observerer at for frk.valp… Les mer

14. 09.2010. Det finnes ikke noe magi i disse tallene. Det gjør ikke det.
Dagen er bare rett og slett for lang. Den inneholder for mye folk. For mye stress. For mye mas.
En sånn dag man kanskje burde gjøre noe, kanskje burde sagt noe, kanskje burde skrive noe, men ordene vil ikke stille seg i rekkefølgen som kreves og det som ligger under overflaten, blir liggende og jeg tenker jeg er kanskje litt sliten nå, men det er ikke tale om å være sliten; høsten har nettopp begynt.
Og akkurat den dagen er det jeg blir stoppet.  Av en svenske. Som spør om jeg vil spille en bitteliten birolle i en film? Jeg tenker, fuck that lady, hva får deg til å tro at jeg er en av… Les mer

Nei.
Du finner ikke så mye her for tiden. Det er en grunn til det; jeg har ikke internett. På tross av bestilling x3 og fagre løfter fra leveringsselskaper er det en stor og vanskelig oppgave å få internett. Av og til, når jeg sitter helt klint opp til stuevinduene i leiligheten, hender det at den åpne internettlinjen til baren på andre siden av gaten gir meg bittelitt signal. Nok til at jeg får bekreftet at internett fortsatt finnes. Men ikke nok til å åpne noen faktiske sider på verdensveven.
Det blir sånn når man flytter. Så istedenfor internett har jeg et utall med bokser som jeg vegrer meg for å åpne. ”Random Crap 1” står det på ene boksen. Hvem har vel… Les mer