Så, her er til deg
til  alkoholikeren som storrøykte
som sa, da jeg var fire, at  ”jeg er ferdig med å røyke nå, helt sant”
som jeg trodde på, som jeg stjal 15 sigaretter fra
og trakk dem ned i do med stolt mine over bestefar som ikke lenger skulle røyke seg og meg ihjel
før du eksploderte, på en måte jeg aldri har sett noen eksplodere på siden 1988
her er til deg
som gravde bilen ned i hagen og plantet jordbær langs konturene dens
til deg
som svømte rundt tomten din hver eneste 1 mai uansett hvor kaldt det var i vannet
som vippet mellom Frp og SV ved hvert valg for “samme greie, det i grunnen?”
til deg
som fylte rommet du var i, helt til det siste
som alle hadde så mye rart å si om da du levde, men
de er stille nå, vi er stille nå

men alle mente så mye om det du mente
og alle mente så mye om måten du gjorde det på,
det var noe med å bruke krutt som diplomati
ting som ikke var kompatible
og så var det spriten da, de sa du ødela alt
alt ødela du med den spriten
bare at jeg så det ikke, jeg merket det ikke
bare at jeg så noe de andre ikke så eller de så noe jeg ikke så og samme kan det være
jeg merket bare at du var beundrelsesverdig irritabel overfor Hotel Cæsar og Se&Hør
at de når de begynte med det du kalte “syklubben” kjørte vi to bort
ut nordpå, til havet og snakket om  faktiske ting
helt konkrete, faktiske ting
til og med bomber, til og med følelser, til og med det Kristin Halvorsen snakket om i avisen
den gangen, du, som vi aldri ble enige om
og som det var greit at vi aldri ble enige om
for hadde vi vært like så hadde det ikke vært noe gøy
å snakke sammen, for du snakket meg ikke etter munnen
nemlig, du snakket ikke noe etter munnen
og særlig ikke dem som forventet at du skulle gjøre det

for plikter?  du sa
når skal vi leve da? Når skal vi gjøre det vi faktisk vil? Vi gjør det
vi gjør det nå! Og noen vil si det er uansvarlig
jeg vil si det føltes på sin plass, den gangen
for en deprimert tenåring å få dra på fisketur på en torsdag
for det er jo ikke akkurat som at hjemmeleksene forsvinner heller
om de utsettes en dag, for når foreldre ikke vil si det, så kan en bestefar gjøre det:
det finnes nemlig et liv utenfor skolen, det finnes fiskestenger og båter
og fjell og ski og hunder og trekkspill
jeg lurer faktisk på hva de har gjort med trekkspillet ditt
jeg tror kanskje de håper det skal forsvinne
helt av seg selv
men det kan være du vil ha det, det kan være
at du egentlig er her, i luften, i verden, et sted,
du sa jo at du ikke ville forsvinne, enda
at du ikke var klar, enda
og jeg er heller ikke klar til å la deg forsvinne
enda: og jeg prater med deg

en tirsdag eller onsdag eller en torsdag
i Kirkegata, på Youngstorget, i markveien
jeg snakker med deg som jeg alltid har gjort
angrer på alle gangene jeg ikke ringte og  jeg nekter å besøke graven din
for så lenge jeg ikke ser den igjen, er det ikke der du er
det er her

og  du forstår jo at det er her du skal være.

… at det føles godt for sjelen, at musikk alltids har føles godt for sjelen, at vi trenger det nå, i denne tiden, i denne perioden, i kjølvannet av grusomme ting som har skjedd

…og mens jeg står her tenker jeg på at Carl I Hagen snakker om ting han umulig kan forstå seg på, når det kommer til etterforskning av terrorangrepene som var; at det er forståelig å ville vite alt, å ville kartlegge alt, å forstå alt; at hvem er han til å si at etterlatte, sårede, berørte ikke trenger en etterforskning? Forstår han ikke hvordan liv kan bli snudd opp-ned, hvordan det er å være maktesløs?

… at det aldri ble en offentlig granskning i Storbritannia, og se hva som skjedde da: seks år senere maser jeg fortsatt, vaser jeg fortsatt og venter jeg fortsatt på ting som nok aldri kommer

… at hullet i skyene utvider seg, nå reflekteres solen i bygningene der borte, lyset er vakkert, luften er vakkert

… at jeg kanskje elsker Oslo symfoniorkester midt oppe i alt dette

… at jeg lurer på hvor hjemme er, om det er her, eller et annet sted eller om det finnes i det hele tatt, at akkurat det er ikke så viktig akkurat nå; for hør, bare hør på den tenoren

…. at det er grenser for hvor mye dritt som bør kunne hagle nedover i løpet av fem måneder

… at jeg skulle ønske det var mulig å rive ut sjelen og gi den et boblebad, men at det ikke er mulig og jeg ikke en gang er overbevist om hva jeg syns om konseptet ”sjel” og at det er håpløst å krangle med seg selv inn i det uendelige

… at jeg kanskje bare skal stå her og lytte til Oslo filharmoniske akkurat nå, og etterpå ligger Whiskeybaren rett rundt hjørnet.

Kurset har ingen bandasjer.
Ingen CPR-dukker.
Ingen førstehjelpsskrin.
Vi får ikke en gang legge noen i stabilt sideleie. Vi får ikke en eneste demonstrasjon. Av noe som har med førstehjelp å gjøre.

Det jeg sitter igjen med, er at jeg bør bruke varselstrekanten. Og ringe 113. Snarest.

Jeg tok dette kurset for 11 år siden. Jeg hadde et kort prosjekt den gang, prosjektet het “ta lappen”, men i løpet av en måned endret prosjektet seg til “Flytt fra Norge, drit i lappen.”  Men førstehjelpskurset rakk jeg.
Den gang: med dukke.
Den gang: med bandasjer. 
Den gang: med stabilt sideleie
… sånn bare for å nevne noe.

Kanskje jeg er for gammel til å ta lappen, nå. Kanskje den helst bør tas mens man er ung og er interessert i å stille for kritiske spørsmål. Men jeg vil ha valuta for pengene; og mer enn bruken av et trekantskilt. Dessuten ville jeg satt pris på  å vite at dersom jeg skulle være å uheldig å blir utsatt for en kollisjon og noen finner meg – at vedkommende vet hva man ikke gjør med en bruddskade. Eller enda bedre: at de har fått øvd seg på en dukke før de prøver å holde hjertet mitt gående.

Men. For ordens skyld: å ringe 113 er ikke førstehjelp.  Det er varsling. Det er viktig. Men det er ikke førstehjelp.

Jeg måtte bare si det.

Programmet jeg var ansvarlig for å holde gående, håndterte ca 8000 ungdommer i året. Vi spurte dem en gang hva de ville bli nå de ble voksne? Det var et åpent spørsmål. Målet? Å finne ut hva som kanskje kunne motivere dem. Aspirasjonene deres var ikke dyrlege, astronaut og lærer. Aspirasjonene deres var gangster, WAG og rapstjerne. Hm. Hva kan man gjøre da? Jeg vet ikke om det var det rette, men vi laget bl.a en DJ-skole. Vi håpet det var hipt nok til å få et godt oppmøte.

Det handlet mye om mestring. Om å få bestemme selv. Om å få ting til. Om å få troen på at de også kunne gjøre noe. Utrette noe.

Av og til snakket vi om samfunnet. Om å være en samfunnsborger. Det så ikke ut til å funke. Disse ungdommene følte seg ikke som en del av samfunnet. Samfunnet var noe annet; samfunnet var dem som rottet seg sammen mot dem, samfunnet var dem som ikke ville slippe disse ungdommene inn, samfunnet var Alle De Andre.

Og det gikk ikke bra med alle, de fleste vet jeg ærlig talt ikke hvordan det gikk med, og et fåtall fikk vi rapporter om at hadde gått videre på college.  En ble skutt. Bak Lewisham politistasjon. Av en gjeng.  Kun lokalavisen dekket det, med en liten notis.

Jeg føler en form for lojalitet for disse ungdommene. Jeg føler de har blitt sviktet. Jeg føler Tequila ble sviktet fra det øyeblikket de kalte henne Tequila.  Jobben min var å sette i gang hjelp til dem. Mange ville ikke ha den. Mange ville forsikre seg om at jeg ikke kom fra barnevernet før de i det hele tatt ville snakke med meg. De ville forsikre seg om at jobben min ikke var å sladre til læreren deres, eller å få dem utvist eller enda verre; at vi ikke skulle drite dem ut foran deres venner.

Men. Dette. Betyr. Ikke. At. Jeg. Synes. Vold. Og. Tyveri. Er. Ok.

(Ser du? Jeg sa det til og med i rød skrift. Ser du?)

Vold og tyveri, stjeling fra 11-åringer, å sette andres liv i fare; dette er ikke ok.  Uansett hvem du er. Uansett hvor du kommer fra. Jeg unnskylder ikke volden. Jeg unnskylder det overhodet ikke. Det jeg sier er derimot dette;

-  kanskje de føler at de endelig mestrer noe.  Hvorvidt det har en negativ eller positiv  samfunnseffekt er kanskje ikke like viktig for dem.

- kanskje de føler at de endelig blir lagt merke til. At det er på en negativ måte er kanskje bedre for dem enn å ikke bli sett i det hele tatt.

- kanskje de ikke har et konkret budskap.

Kanskje de bare er sinte.

Jeg har venner i London som i begynnelsen var sympatisk stilt overfor disse ungdommene, men som nå ikke lenger tør å gå ut av døren. Sympatien og forståelsen de hadde i helgen er vasket bort nå. Det er godt mulig at politiet bruker sterkere lut nå, i kveld, for å få lagt et lokk på dette. Jeg forbereder meg mentalt på rapporter om  økt maktbruk og voldsskader.   Jeg forbereder meg mentalt på en kortsiktig løsning som kommer til å øke samfunnsskillet ytterligere.

Det egentlig spørsmålet mitt er “Etterpå”?

Vil noen bygge broer?  Hva gjør man egentlig for å løse rotårsakene til dette? For å sette alle bak lås og slå, blir behandling av symptomer når det egentlig er selve sykdommen som må behandles.

Jeg kom til Norge fra London i 2009. Jeg hadde – og har- baggasje fra terrorangrepet i London i 2005 da jeg var på t-banen og ble evakuert, og gikk fra evakueringsstedet til kontoret gjennom det som føltes som et London i krig. Jeg begynte å huske ting som tidligere hadde vært et sort hull. Jeg kjente igjen følelser som hadde blitt fortrengt lenge, de så og si hoppet på meg uten å være invitert. Det var noe med å komme til Norge fra London: hjernen min begynte å hente frem alle disse minnene og følelsene, kanskje fordi den mente jeg kunne fordøye det nå som jeg hadde kommet “hjem”.

Og jeg hadde blogget før. Så jeg blogget igjen. Men det var ikke bare bra å blogge om terrorisme og ptsd. Jeg sensurerte til slutt de fleste postene. Det var ikke bare vanskelig å sette ord på, det var også ord jeg følte ikke hadde noe her å gjøre. Det var en sak jeg satt med stort sett alene, det virket som om jeg skrev om noe fra en annen verden. Det er vondt å dele noe med ingenting. Jeg begynte å stille meg selv spørsmål om hvorfor jeg blogget i det hele tatt? Jeg hadde ikke noe godt svar.

Så. Jeg høvlet vekk det mer personlige. Og å blogge deretter, gav meg ikke lenger en kanal som det tidligere hadde gjort. For min erfaring er denne: er du fanget opp på scenen av et terrorangrep, kan du ikke bare skille det personlige fra det politiske. I alle fall ikke om du har en bakgrunn som politisk aktivist. Det ble aldri helhetlig nok, forklarende nok, dekkende nok når jeg skulle vokte mine ord for å holde meg innenfor de politiske rammene. Da var det på tide å slutte.

I dag følte jeg likevel for å skrive et innlegg på Yoshimibloggen. Jeg sier til meg selv at det blir det siste. Kanskje har jeg rett.

Fredag hørte jeg smellet i Oslo. Jeg trodde det var uvær. Jeg hadde nettopp fått noen andre nyheter i livet som jeg var absorbert i, og ført når min mor ringte og sjekket at jeg ikke var der det skjedde, forsto jeg at smellet ikke var et tegn på uvær i det hele tatt.

Det er ikke nødvendig å gjengi hva som skjedde i Oslo sentrum på fredag, eller hva som skjedde på Utøya. Dette er dekket nok av steder. Men jeg satt nå der, og så, for andre gang, at byen jeg bor i har endret seg på en kort, kort stund. Jeg ser og forstår angsten, sinnet, sorgen og frustrasjonen som den utspiller seg på nett, på tekstmeldinger, e-post, media og telefoner. Både skytingen på Utøya og bomben i Oslo gir en maktesløs følelse. Det er meningsløst at noe slikt skal skje.

Det gjenstår å se hvordan dette blir håndtert fremover. Jeg håper at norske myndigheter takler dette bedre enn det de britiske gjorde. Og jeg håper at også de uskadede oftene blir husket oppe i at dette. Det er nemlig en psykisk belastning å være vitne til noe slikt, og å bære det med seg videre. Jeg håper vi ikke glemmer dem som dette gjelder.

Vi bearbeider traumatiske hendelser forskjellig. Det er ikke alle som blir bedre av å snakke om det, mens for mange hjelper det likevel. Jeg husker ikke hvem som sa det, men det har blitt sagt at en måte å hjelpe bearbeidelsen av en traumatisk opplevelse på er å snakke om det. Fortelle historien din. Igjen, og igjen, og igjen, og igjen. Til du knapt orker å høre deg selv fortelle den lenger. Og deretter skal du forteller den igjen, og igjen, og igjen. Til det ikke gjør vondt lenger. Og slikt kan ta tid.

Det er seks år siden jeg ble evakuert fra t-banen i London. Jeg gjorde alt man ikke skulle gjøre etterpå: Jeg drakk når rådet var å ikke drikke. Jeg isolerte meg når rådet var å ikke isolere seg (jeg var ny i byen, jeg hadde ikke en gang visst hvem jeg skulle snakke med). Jeg sto i resepsjonen og håndterte telefonsamtaler fra folk som etterlyste savnende så snart jeg kom til kontoret etter min egen evakuasjon og fottur gjennom London på vei til jobb. Jeg tok ikke ti minutter for å samle meg selv. Jeg bare fortsatte. Jeg gikk hjem. Og sto opp neste dag og gikk på jobb igjen.

Og plutselig hadde verden gått videre. Det gikk fort. Folk var ute og festet følgende helg. Jeg forsto ikke at det gikk an. De gravde fortsatt døde ut av tunnellen jeg pleide å komme ut av hver eneste dag. Stasjonen jeg ble evakuert fra var fortsatt avsperret. Dødstallet var ikke bekreftet. Og de festet i gatene. Og jeg tenkte “jeg hører ikke til her, jeg spyr av tanken på en fest akkurat nå”. Skjønt. For dem som var litt mer ute i preriferien var det kanskje en fuck-you-fest, en vi-lar-oss-ikke-knekke-fest.

Jeg oppdaget at det ikke var lett å “fortelle” historien. Når folk har hørt den, har de hørt den.Å si til noen “men det går nok bra,” er ikke en oppfordring til å snakke. Det kan oppleves som en avfeielse. Og alle har en historie. Alle hadde opplevde dagen på sin måte. Det ble så mye. Det ble lettest å være stille.

Det er også alltid noen som har en verre historie. Det er alltid noen som har opplevd noe verre, noe nærmere, noe større. Det er lett å føle at det ikke er DU som burde oppta plassen, nå. Det er lett å føle skyldfølelse over behovene man har. Det er alltid noen som er mer skadet og har større behov for medinisk hjelp. Det er alltid noen som har sett noe værre og som trenger den psykologen bedre. Min erfaring er at om du ikke kan legge skyldfølelsen til side og få hjelp – enten av venner eller av noen profesjonelle – så tar det deg igjen til slutt. Og det er ikke verdt det. Jeg gjorde det. Jeg tror ikke du vil det samme.

Minn bønn er: la dem snakke om det. Igjen og igjen og igjen. La dem snakke om det så lenge de har behovet. Selv om det er vanskelig. Og selv om det kan ta tid å få historien samlet.

Minn bønn er: la oss ha plass til hverandre i dagene, ukene og månedene som kommer.

Jeg er ikke en psykolog, overhodet. Jeg skal til og med innrømme at jeg er skeptisk til å gå til psykolog, men jeg har innsett at jeg har lite å tape på det så lenge en hendelse fra seks år siden fortsatt påvirker dagliglivet mitt. Med andre ord; jeg snakker kun fra min egen erfaring og opplevelse her.

Det er trist å se terroren ta tak i Norge. Det er nitrist å sammenligne det med “forrige gang” for min del. Jeg håper bare vi kan stå samlet. Og ta vare på hverandre. Og gi dem rom eller låne dem et øre de som trenger det.

Det var i grunnen det jeg hadde på hjertet. Sånn “kort” oppsummert i alle fall.

Jeg husker knapt mitt eget passord, og knapt mitt eget brukernavn, og brukernavnet, i det minste, burde være lett. De siste ukene har jeg blitt profesjonelt og mindre profesjonelt korrekturlest (nei, ikke på bloggen, da), og jeg setter pris på det, jeg kan knapt grammatikk lenger og kan noen si til meg hva staving er, liksom?

… mens spørsmålet egentlig er hva gjør jeg her? Ikke i universet, eller på jorda, eller i Norge, det er en annen diskusjon, det er nok en diskusjon det også, men hva gjør jeg egentlig i cyberspace, WTF liksom driver jeg med her?  Jeg blogger ikke – derfor er jeg ikke? Det er noe som ikke stemmer, her er det definitivt noe som ikke stemmer

(og egentlige skulle jeg vasket golvet – akkurat NU)

Jeg vet ikke hvorfor, lenger. Kanskje jeg aldri visste hvorfor. De store spørsmålene om blogging, hvor er den grensen mellom det politiske og personlige, hvor er den?  De flyter inn i hverandre.  Jeg er forbanna på NAV. Hvem er ikke forbanna på NAV? Det jeg egentlig vil blogge om er nøyaktig hvor forbanne på NAV jeg er egentlig er, men det går ikke, det går ikke uten å rable avgårde med masse annet dritt jeg ikke vil blogge om samtidig, kan vi bare nøye oss med dette: jeg er forbanna på NAV. Om du leser dette, NAV, kan du ikke behandle folk som mennesker? Jeg mener, what did I ever do to you?

Blogger man for å dele eller for å mene? Glemmer man at det er mennesker bak en blogg, at bloggere ikke er medievirksomheter? Har man egentlig lyst til å dele? Kanskje, men med hvem da? Hele effings verden? Det er klart hele effings verden ikke leser dette. I grunnen snakker man til et stort intent. Hvem en treffer er uvisst. Kanskje ingen. Kanskje feil. Kanskje blink. Fuck knows.

Det er grenseflaten. Mellom det som brenner og det andre gir beng i. Mellom det du skriver for og det andre leser for. Her kunne jeg tegne venn-diagrammer. Mange venn-diagrammer.  Her er dealen: jeg liker tallet pi og venn-diagrammer. Er det så ille da? Om du ikke passer deg tegner jeg en dag et venn-diagram-lignende hjul i sanden. Hva det betyr?

Det stemmer nok at dette blogginnlegget er vås.

Det stemmer nok at jeg ferdig med å blogge. Snart. Og nei. Jeg har ikke korrekturlest dette. Selvsagt har jeg ikke det.

hvordan jeg er rimelig sikker på at det store morsinnstinket ikke har slått rot i meg, og hvordan jeg likevel ender opp med noen annens femåring som har mistet “alle” i bakken og som ikke finner dem igjen

at skiheiser ikke er min greie

at den egentlige kulda kommer etterpå. Når du er inne og kald og er ferdig; og det kjennes som frosten sitter i selve skjelettet eller noe, for den vil virkelig ikke ut, uansett hvor mange varme tekopper en heller i seg og uansett hvor mange lag ull man befinner seg under

likevel. Det er lysere ute.  Våren burde være på vei. Den burde det

termometeret viser – 13.  Det er sykt at jeg valgte å flytte til et sted der -13 bare er barnemat. Noen ganger vet jeg ikke hva som går av meg. Rett og slett

har lyst på carvingski, dog. Virkelig.

Reaksjonene er forskjellige.  Fra naivt, til noe som en snøballs sjanse i helvete, til “fredspris, men de er jo ikke akkurat fredelige” til “Men hva med overgrepsanklagene? Skal en kanskje-overgriper få en fredspris, nå har jeg aldri…” (som vi forøvrig kan se bort fra; det er en organisasjon som er nominert, ikke et individ).

Jeg lurer på dette: er det noen som tror de har en sjanse til å få den?

Og det som irriterer mest, er dette:

at om Wikileaks var fra et annet land, men gjorde det de gjør nå innenfor rammene til dette andre landet, som kanskje har en annen religion, et annet styresett, en annen kultur, vel, da hadde de kanskje hatt en sjanse for fredsprisen er politisk

Og politiske aktivister og ytringsfrihetsforkjempere i land som Ikke Er Som Vårt, er det lettere å støtte opp om. Å se våre egne opposisjonelle blir rost for deres forsøk… nei. Jeg ser det ikke for meg. Jeg ser det rett og slett ikke for meg.

Skal en organisasjon fra vår egen kultur får prisen, så skal de jammen fronte Vår Måte når de gjør så. Eller være “lovende” som Obama. (Apropos det; over ett år har gått siden Gitmo skulle vært stengt). Kritikken bør i alle fall ikke snus mot oss selv…

Hvem som får prisen, vil jeg ikke banke på.  (Men jeg syns godt vi kunne ha en navnekonkurranse et sted for et nytt, og mer representativt navn. The Western Price, kanskje?)

Første gangen jeg hører om Emmanuel, er fra Jay. Vi har drevet med noen aktivist-greier, og har kommet oss til Den Jamaikiske Baren Jeg Bare Finner I Fylla. Og Jay sier “Emmanuel. Du må treffe Emmanuel!”  Jeg forstår at Jay har funnet en ny inspirasjonskilde; øynene hans lyser når han snakker om Emmanuel. Slik går det til at jeg allerede kjenner deler av historien hans når vi treffes noen måneder senere.

Det er en konferanse om menneskerettigheter, i Coventry. De siste årene har jeg jobbet med afrikanske land, eller for å være mer presis, så ankommer jeg Coventry med en rar følelse av at jeg har  jobbet litt vel mye med Afrikanske Land På S:  Sudan. Sør-Afrika. Sierra Leone. Swaziland. Og ja. Det er tilfeldig at det ble sånn.

Jeg ankommer Coventry. Finner gamle kjente -- og fremmede som etterhvert blir gamle kjente de også.Lørdag morgen, er jeg forøvrig, uforskammet tidlig oppe med tanke på ankomstfesten og det som fulgte den.  Jeg finner ingen kjente. Istedenfor finner jeg masse fremmede og en skikkelse som sitter alene nesten midt i rommet, og jeg går bort til ham fordi det av og til er kjipt å sitte alene, og jeg spør “Er det ledig her, eller foretrekker du å få være litt i fred sånn om morgenen?” Fyren reiser seg. Han tar meg i hånden. Han sier “Jeg heter Emmanuel. Vær så snill, sett deg”. Og så gjør jeg det. Og snart forstår jeg hvorfor Jay ble så inspirert av denne karen -- tidligere barnesoldat, nå musiker.

Emmanuel forteller i løpet av dagen, og opptrer på kvelden. Jeg vet faktisk ikke om det finnes et tørt øye i salen i det han begynner å fortelle om oppveksen sin, om det å bli rekruttert som barnesoldat i en alder av kanskje 8 (han er ikke helt sikker på når han ble født, men han har valgt seg 1980 og teller ut fra det),  om å være så sulten at man nesten spiser sin egen kamerat, om å bli smuglet til Kenya av britiske Emma McCune som giftet seg med den sudanske guerillalederen Riek Machar, om å skulle tilpasse seg samfunnet igjen etter fem år som væpnet barn i væpnet konflikt.

Og når vi snakker om Sudan, er Emmas historie også en for seg selv: Emmas War og Till The Sun Grows Cold er to bøker skrevet om Emma McCune, og i løpet av 2011 kommer filmen. En er skrevet av en journalist, som beskriver Emma som  en velmenende romantiker som  har tatt seg vann over hodet. Den andre er skrevet av en mor som har mistet en datter.  I 2004 var det tilsynelatende flere som kjente til Emma McCune enn som kjente til Emmanuel Jal. Det er mulig tallene begynner å peke andre veien, men historiene deres er linket sammen.

Så. Jeg begynner å spore av.

Men det hender fortsatt jeg tenker på Emmanuel, år etter noen kortere møter i aktivistverdenen i London. Han er et av menneskene  som kommuniserer at Det er ikke ok å gi opp! Historien hans kan du i dag få med deg gjennom dokumentaren War Child.

Den vises på fredag 4 februar, i Oslo. Og om du trenger litt rytme og liv etterpå, så opptrer Emmanue Jal her.