Yoshimi ruster opp

Bølgene kaster grønt gørr inn på stranden. Tang, tare, alger — jeg vet da ikke, jeg har vært borte for lenge, det er ikke mye kystjente igjen i meg nå, jeg tviler på at jeg i dag kunne styrt en båt inn i sikkerhet om jeg ble plassert bak roret. Men grønt er det. Og sleipt.
“Det er ikke så kaldt,” påstår jeg. Det er tross alt juli. Går akkurat der sanden er hard og våt, og bølgene med jevne mellomrom finner tærne, anklene og, en sjelden gang, deler av leggen. Og det blir kaldere etterhvert som solen lar seg skli lenger og lenger ned mot havet, og vinden ikke mildner i prosessen.
”Tir Na n’Og,” het den nærmeste puben i London. Den hadde biljard, og… Les mer

Svetteperler i pannen. Sild i tønne, altfor trangt. Overbefolket. Dårlig luft blir dårligere. Svette ut av knehasene. Oksygen. Trenger oksygen. Vannflasken er tom. Utenfor vinduet; mørke tunnellvegger. Vått og salt hår, svettevått hår. Dehydrert. Kommer aldri til å ta t-banen igjen, jeg sverger. Jeg kommer uansett til å besvime før sjansen byr seg.
Gir faen i hvor jeg er; på hvilken linje, under hvilken gate. Må ut, rett og slett. Må bare ut. Nå. Må ha vann. Må ha luft.
Men dørene forblir lukket. Tunnellveggene glir ikke over i perrong og utgang. Og snart gir bena etter.
Snart.
… Les mer

“Nei,” sier han strengt. “Du får ikke drikke spillerne før du har lært deg hva en offside er, geddit?!”
Den Vordende Skuespilleren har stilt opp ølflasker på kjøkkenbordet; de representerer fotballspillere,  en 20-pence er ballen. Problemet ligger her; jeg finnes ikke fotballinteressert. Jeg eier ikke fotballkunnskap. Jeg gjør ikke det. Jeg nøyer med meg å heie på dem med de kuleste fotballdraktene, eller de som kommer fra landet det er vanskeligst å stave.
Men jeg har etterhvert veldig lyst på øl. 
“Offside?” spør Den Vordende Skuespilleren og flytter på en ølboks og mynten. Jeg vettdafaen.
“Ehh…”
Han setter inn nådestøtet; han bytter ut mynten med en sjokolade. Og så prøver han igjen. 
“Offside?”
“Eh.. ja?”
“Nei!”
“Ølen blir varm,” mumler jeg.
“Da får du skjerpe… Les mer

“Hvordan det går? Ok. Helt ok”
“Ok?”
“Ja.”
“… men det er jo ikke sant, jo!”
“Joda.”
“Nei. Bare fordi du sier “jo” så blir det ikke sant!”
“Jo.”

Stille.

“Ok er i grunnen et relativt begrep.”
“Det er ikke så veldig relativt, du.”
“Når du tenker på det, jovisst. Du har alltid bare din ene forståelse av hva det vil si å være ok. Andre kan sette terskelen høyere eller lavere, det vet man lite om. Ok for meg er ikke nødvendigvis ok for deg.”
“Det er ikke et så relativt begrep at noen kan spørre “ok?” og du svarer “ja” uten at det stemmer”
“… dessuten finnes det mange elementer ved et sånt spørsmål. Det er spørsmålet som er feil. Du kan være dritforkjølet… Les mer

Jeg kommer frem til byen som ikke er målet akkurat nå, og tenker “fuck it“, jeg kommer meg ikke frem likevel, jeg blir her i kveld. Finner et hotell. Sjekker inn. Kjøper kaffe. Finner trådløst nett. Finner mat. Finner ut at jeg vil sove, mer enn noe annet i hele verden men at klokken bare er halv tre. Tenker “fuck it”, kryper til sengs. Og sover ikke. Åpner vinduet. Sover ikke. Prøver den stillingen og den stillingen og den stillingen. Og sover ikke. Det er ikke rart, sier jeg til meg selv. Klokken er ikke tre en gang. Står opp. Finner kaffe.
***
Nettene er lyse. Ikke helt like lyse her som hjemme, men forskjellen er ikke stor. På jenterommet fra Gamle Dager flommer lyset ned gjennom… Les mer

1. Jeg flykter fra nyttårsfesten og han løper etter, han roper vent mens jeg overhodet ikke har som hensikt å vente, men inntak av vin, champagne og tequila gjør det ikke så altfor vanskelig å ta meg igjen, særlig ikke i en blindgate; jeg står med ansiktet mot en murvegg og vil ikke se på noen.
2. Han sier unnskyld, og klemmer meg, han sier du vet jeg ikke mente ille, og jeg nikker, for jeg vet det. Jeg vet det, jeg vet det, jeg vet det. Det går bra, sier jeg. Han mumler noe om at jeg burde røyke, og fyrer opp til meg. Jeg rister på hodet og tar i mot likevel.
3. Vi går arm i arm nedover Beverley Road med… Les mer

Verden endrer seg ikke over natten.

Vise ord, sagt til en femtenåring en gang på nittitallet.
Verden endrer seg ikke over natten.
Hører du?
Himler med øynene. Inn på rommet.
På soveromsdøren; tett i tett med klistermerker som er i mot alt:
… Les mer

Vi kan begynne med New Labour.
“Jeg forstår ikke at du kan være så intenst mot New Labour,” sier New Labour-mannen. Det finnes mange grunner til at jeg er intenst mot New Labour, så la oss holde oss til den ene.
“Ingen granskning inn i terrorangrepet 7 juli,”sier jeg. “Ingen. Nothing! Nada! Zilch!”
Han hever øyebrynene på en ekkel “jeg-tror-deg-ikke”-måte. Så jeg fortsetter.
“Her er tre ting du ikke vil høre på rad; 7 juli 2005 dør 56 mennesker som resultat av terrorangrep i London, og over 700 mennesker registreres som skadet. Deretter nekter de å iverksette en granskning – fordi de ikke vil undergrave sikkerhetstjenestene som det viser seg at sannsynligvis har hatt mer informasjon enn man tror.  Og deretter kommer nye lover som gjør… Les mer

Dagen derpå ser notatene slik ut:
Media er alfa og omega, media er den nye
store massepsykosen. Verden er i beste fall forvirret
men mer sannsynlig i narkose.
… Les mer

Jeg får en trang til å spy opp mine egne innvoller når nyhetene om bombeaksjon på Moskvas t-bane slår meg.
”Kan du komme ut fra kontorhullet ditt litt?” spør en melding meg. Jeg svarer ”nei”. Jeg kan ikke det. Jeg vil ikke det. Jeg vil sitte her og få med meg hva som skjer i Moskva. En del av meg har blitt sent tilbake til London i juli 2005. Det er mye konkret jeg ikke husker fra terrorangrepet i London. Men  selve opplevelsen sitter fast, og jeg innbiller meg at jeg forstår litt av hvordan det må oppleves å være i Moskva nå.
”Men du vet, Moskva har alltid gjort som Moskva vil…”
Og jeg vet ikke hva som ligger i de ordene. De… Les mer