Valget er seriøst som å velge mellom ondt og ondere. The devil you know and the devil you don’t.

Og for en stund siden fikk jeg en henvendelse av Bekjent som spør meg om jeg ikke kan hjelpe til med valgkampanjen for New Labour? Han sier, de konservative må jo stoppes, koste hva det koste vil.

“Du kødder med meg,” utbryter jeg. “Jeg tror ikke på at du spør meg om dette.” 
“Jo, ” sier Bekjent. “Hør nå her, Yoshi, du kan ikke holde fast i de jævla prinsippene hele tiden!”
“Du vil ha New Labour inn igjen?” spør jeg. Langsomt. Fordi jeg ikke tror på det jeg hører.
“New Labour må inn igjen!”

Vi snakker om dem som har tatt landet til krig mot Irak og Afghanistan. Til dem som nektet å iverksette en uavhengig granskning inn i terrorangrepet i London 7 juli, 2005.

Vi snakker om dem som brakte SOCPA på banen – loven som har gjort det ulovlig å demonstrere i en kilometers omkrets av parlamentet. Vi snakker om dem som har stemplet miljøvernsaktivister som terrorister, og som nå tilpasser militære droner til sivil overvåkning.

Vi snakker om DNA-databaser som er stridig med den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen, og som gir politiet rett til å holde “mistenkte” de ikke trenger å si hva er mistenkt for, i 42 dager uten anklager. Vi har den nye Justice and Coroners Act som tillater at undersøkelser inn i dødsfall nå kan holdes bak lukkede dører.

Vi har ca 200 kneblingsordrer rettet mot media, som i effekt betyr at media tvinges til å sensurere, vi har forbud mot å ta bilde av politibetjenter – en lov som kommer i effekt samme år som Ian Tomlinson dør som resultat av politivold mens Nicola Fisher angripes for å ha en kartong appelsinjuice i hånden. (Juicen så ut som et våpen, sies det… )  Og det verste? Det er verste er at dette er det jeg ramser opp på stående fot; og at jeg kunne fortsatt men jeg ser ikke poenget; du har forstått hva slags politikk New Labour står inne for nå, har du ikke? Det er som man lurer på om de vet at boken 1984 var ment som en advarsel og ikke som en oppskrift.

Så jeg sier “fat chance” til ham som ber meg komme og hjelpe valgkampanjen deres. Det er ikke alt som trenger å pakkes inn pent:  Jeg vil at New Labour skal gå.

Jeg er forvørig ikke helt dum heller. Jeg tror likevel ikke at de konservative kommer til å endre på noe av dette. Snarere tvert om;  de konservative med en smooth-talking Cameron på fremmarsj, har valgløfter som inkluderer å fjerne the Human Rights Act og bytte den ut med en britisk “Bill of rights and responsibilities”.

Det ingen snakker om i valgkampen er hva som har skjedd med borgerrettighetene i England. Ingen lover å iverksette en granskning inn i terrorangrepene fra 7 juli 2005. Det nærmeste vi kommer en løfter om endre injuirelovgivningen som er den media knebles av i tide of utide, etter hardt og langt press.

Jeg har med andre ord ikke troen på Cameron.  Men jeg kan ikke, jeg kan ikke, jeg kan ikke gå ut der og oppfordre noen til å stemme New Labour. Jeg kan ikke. Min Bekjent i Westminster kan bare furte.

Så er det en kandidat vi ikke har snakket om i det hele tatt. Nick Clegg. Liberal Democrat, Nick Clegg. Hallo, noen som vet hvem jeg snakker om? Jeg trodde ikke han ville ha en sjanse. Egentlig tror jeg ikke at han har en sjanse, men han har fått mer støtte hittil enn jeg hadde trodd og på siste meningsmåling ledet de i alle fall over New Labour.  Nick Clegg & Co er  det partiet som kategorisk utelukker bruken av militær makt mot Iran, og som også jobbet aktivt mot Irakkrigen.

Likevel.  Selv ikke Nick Clegg snakker om en uavhengig 7/7-granskning. Selv ikke Nick Clegg setter spørsmål ved overvåkning, politimakt og maktmisbruk, og protestforbud.  Det er skuffende. Utrolig skuffende. (Noen mener forøvrig at dette er av taktiske grunner; borgerrettigheter er ikke et hot tema i Storbritannia for tiden, men hva er sjansene for at en politiker smugler borgerrettigheter inn bakdøren?).

Han er kanskje den beste av de tre onde valgene. Men likevel. Som sagt, dette er en skrekkfilm jeg ikke kan skru av,  og som ikke kommer til å ende før 6 mai. Hadde jeg bodd i England og hatt stemmerett tror jeg nesten at jeg ikke ville turt å stemme.   I et valg mellom pest og kolera, kan du sitte igjen med noe annet en skyldfølelse etterpå?

(Og nå, får jeg beskjed om, er jeg slem mot stakkars Nick Clegg. Vel. Han er en politiker. Han tåler det nok).

Deretter;  Fornyings- og -administrasjonsdepartementet har nå blitt tildelt Rigmor Aasrud.  Jeg kan ikke nok om denne dama til å kommentere. Det er jeg synes er pussig, er at kirken blir flyttet over hit sammen med samepolitiske spørsmål! Det virker som en noe pussig kombinasjon.  Dog vi takker for påminnelsen om at det er på tide å melde seg ut av Statskirken. Igjen!

Hele prosessen var en lettere affære enn tenkt.

Bortsett fra at mannen på valglokalet insinuerte hvilken del av stemmeseddelen jeg burde fokusere mine krefter på. Altså, her er det to sider med partier listet, han bretter listen fint med ene siden ned mot bordet og sier “du kan stemme på partier” og peker på øvre delen av stemmeseddelen.  Jeg måtte først oppdage at noen partier ikke var på oppsiden av arket, før jeg oppdaget at det var et par til på andre siden. Snedig. Ikke snilt.

Men altså, jeg har stemt.  Etterpå prøvde Ap å gi meg en rose; men Yoshimi er ikke en blomsterjente, overhodet ikke. Hun vet for mye om hva som foregår på blomsterplantasjer, og roser er ikke et unntak.  Det får meg forresten til å lure: hvorfor deler ingen partier ut gratis sjokolade?! Da hadde jeg stoppet. Helt sant.

Min nye partyline er at “jeg har allerede stemt.”  (Dette er forøvrig ikke helt sant, men jeg vet jo hva jeg skal stemme). Du skulle tro at det hjalp.

Men nei.

“Men stemte du SV???!” Runger det etter meg nedover gaten.  Det regner.

Tror de faktisk at jeg kommer til å stoppe opp og rope tilbake??

www.youtube.com/watch?v=55AZRDkMZJs

Jeg burde kanskje si at jeg valgte denne  versjonen pga lydkvaliteten, ikke på grunn av alle bildene av Ani (selv om hun forsåvidt ikke ser ille ut!) og sånn sett sier ikke videoen mye i seg selv. Så for å hjelpe litt; kan du jo få teksten også.

They were digging a new foundation in Manhattan
They discovered a slave cemetery there
And may their souls rest easy now that lynching has been frowned upon
And we’ve moved on to the electric chair

And I wonder who’s gonna be president
Tweedle dum or tweedle dumber?
And who’s gonna have the big
Blockbuster box office
This summer
How ’bout we put up a wall
Between the houses and the highway
And then you can go your way
And I can go my way

Except all the radios agree with all the TVs
And all the magazines agree with all the radios
And I keep hearing that same damn song
Everywhere I go
Maybe I should put a bucket over my head
And a marshmallow in each ear
And stumble around for another dumb numb week
For another hum drum hit song to appear

People used to make records
As in a record of event
The event of people
Playing music in a room
Now everything is cross-marketing
It’s about sunglasses and shoes
Or guns or drugs
You choose

We got it rehashed
We got it half-assed
We’re digging up all the graves
And we’re spitting on the past
And we can choose between the colors
Of the lipstick on the whores
Cuz we know difference
Between the font of twenty percent more
And the font of teriyaki
You tell me
How does it make you feel?
You tell me what’s real

And they say that alcoholics are always alcoholics
Even when they’re as dry as my lips for years
Even when they’re stranded on a small desert island
With no place in two thousand miles to buy beer
And I wonder is he different is he different
Has he changed
What he’s about
Or is he just a liar
With nothing to lie about
I’m headed for the same brick wall
Is there anything I can do
About anything at all?

Except go back to that corner in manhattan
And dig deeper
Dig deeper this time
Down beneath the impossible pain of our history
Beneath unknown bones
Beneath the bedrock of the mystery
Beneath the sewage system an the path train
Beneath the cobblestones and the water main
Beneath the traffic of friendships and street deals
Between the screeching of kamikaze cab wheels wheels
Beneath everything I can think of to think about
Beneath it all
Beneath all get out
Beneath the good and the kind and the stupid and the cruel
There’s a fire just waiting for fuel

(“Fuel, Ani DiFranco)

Jeg snakker så klart om gårsdagen artikkel, der SVs Inga Marte Thorkildsen går ut med hard kritikk mot mobbingen av Erna Solberg for vekten hennes.

Først og fremst bør jeg vel si at jeg er enig; vekten til Erna er ikke det viktige, det er ikke den som avgjør om hun er en god politiker, og ei heller ikke den som gjør at jeg for det aller meste er uenig med henne.

Men var jeg Erna, ville jeg muligens blitt forbanna i går; det er ikke bare dette med vekten som blir dratt frem i media,  men om min politiske opposisjon til og med gikk ut for å forsvare meg, ville jeg blitt bekymret over at det kunne se ut som om jeg ikke var i stand til å forsvare meg selv.  Og hvilken partileder vil vel det?

Samtidig; se hvor omsorgsfulle SV er…  og så i disse valgkamp-tider!