Og det som skjer er dette; jeg må bort.

Jeg leser om skjebnene det blir fortalt om etter Utøya og bomben i regjeringsbygget 22.07. Jeg leser –  og tenker på alle gangene jeg tenkte “om noen bare forsto…” –  for det er ensomt å gå rundt med en hendelse fra et annet land etset inn på hjernen. Og jeg orker ikke å skulle forsvare det at å ha opplevd å være tett på terror før, ikke gjør 22.07 noe som helst greiere å forholde seg til. Men i å ønske at noen bare forsto, mente jeg selvsagt aldri at flere terrorhandlinger skulle skje.

Men jeg forstår hvordan det er å måtte vite hvor nødutgangene er, hvordan nødrutinene fungerer, hvordan brannalarmen høres ut, hvordan det er å skvette ved plutselige lyder fra dører som smeller til gafler som faller på gulvet under tak  med god akustikk, hvordan det er å måtte gjøre ting som vekker angst hver dag og samtidig holde ansiktet og kroppen på plass og normal. Hvordan det er å tenke at jeg er så fucked up at det ikke er vits i å late som om jeg kan fungere normalt, jeg er så fucked up at det ikke er vits i å mingle, det er nok best å holde meg for meg selv. I eget selskap er det færre som dømmer.   For i virkeligheten skjer ofte en av to ting.

Irritasjon. Eller overseelse.

Folk som blir irriterte på grunn av skvettenhet eller manglende konsentrasjonevne.  Eller folk som ikke sier noe i det hele tatt. Jeg kan prøve å forklare: “Jeg er ikke skvetten fordi jeg synes det er gøy” eller “det var en gang en bombe og en tunnell…”.  Jeg prøvde en gang å forklare hva det betydde å ha denne diagnosen. Jeg skrev en forsiktig forfattet e-post og distribuerte den til fem forsiktige utvalgte venner. To av dem svarte aldri og har ikke sagt noe om det siden. En av dem ba meg skrive mer. En av dem sa de hadde lest den, men… (det ble ikke noe mer enn “men”). Og en sa noe som at “det var synd, men du får bare komme deg over det”. Som om man har strøket på eksamen og bare må studere ekstra hardt.

Og jeg tenker, ok, det er ikke slik det skal være. Jeg bestemmer meg for å ikke snakke mer om diagnoser og piss, for de vet ikke hva de skal gjøre med det eller de sier ingenting og du er etterlatt i et vakuum, der du har spilt ballen over til noen som overhodet ikke vil ha den.Det er da jeg tenker: “Om bare noen forsto…”

Kanskje det burde oversettes til “om det var noen man kunne forstå dette bedre sammen med…”

Det er kanskje bare i en retning dette innlegget går i: psykolog. For noen spør  meg om jeg har en psykolog. Svaret er nei. For jeg orker ikke kranglingen, purringen, gjenfortellingen og de rare blikkene lenger.  Og jeg har ikke troen på at det faktisk finnes en psykolog i andre enden av den byråkratiske tunellen. For etter å ha vært på venteliste i fire måneder, får jeg fire måneder med ukentlig besøk til en psykologistudent som deretter skriver meg ut og forsvinner, rett etter å ha gitt meg en diagnose som ikke blir videre forklart på noe vis.  Og jeg sitter der med disse fire bokstavene (ptsd) og skal forstå hva de egentlig innebærer for livet mitt, for jeg har forstått en ting;  når de først har kommet, forsvinner de ikke av seg selv.

Tre måneder etterpå får jeg et skjema i posten. Jeg kan fylle det ut om jeg vil ha noe oppfølging. Jeg er sliten, da. Jeg har et døende familiemedlem. Jeg har mine egne helseproblemer. Jeg tenker at det er greit med et sikkerhetsnett og fyller ut skjema. Og hører ingenting. Og hører ingenting. På tre måneder.

Etter tre måneder får jeg en telefeon av en som vil komme hjem til meg. Jeg forstår ikke hvorfor. Hun sier det er protokoll. Det er alltid slik. Og irritert bestemmer jeg meg for å være hjemme den sagte dagen – om et par uker – når hun kommer. Besøket tar 20 minutter. Hun finner ut at noe har gått feil. Skjemaet jeg fikk – og deretter fylte ut –  er ikke for oppfølging fra da jeg hadde en psykologistudent å besøke en gang i uken. Nei. Jeg har ikke fått meg psykolog. Jeg har fått meg hjemmehjelp, og vi er enige om at jeg ikke trenger en slik en.

Men damen er vennlig og snill. Hun sier at hun skal finne ut av saker og ting for meg. Hun skal fikse dette. Det er tross alt fire måneder nå, siden jeg fulgte ut skjema. Hun skal ringe meg om en uke, og så legger vi en plan. Og jeg sier ok. Og føler skuldrene bli litt lettere- som om det finnes noe håp der ute.

Hun ringer ikke. Ikke etter en uke. Ikke etter to. Ikke etter tre uker og ikke etter fire. Jeg ringer henne, men hun er på ferie. Hun har avspasering. Hun er “ikke på kontoret”. Og så jobber hun ikke der lenger. Etter mye frustrasjon og høye telefonregninger, får jeg sendt en e-post til avdelingen og spurt dem hva i helvete det er meningen at jeg skal gjøre? Jeg har nå ventet i over fem måneder, snart seks.

Svaret jeg får er ikke oppmuntrende. Svaret er: begynn på nytt. Få ny henvisning. Ikke noe vi kan gjøre her, vi organiserer jo hjemmehjelp?

Jeg er forbanna. Mitt døende familemedlem er nå dødt. Jeg har merkelige problemer med huden min. Årsdagen til terrorangrepet nærmer seg. Og jeg ender opp hos legen, igjen, som bestemmer seg for å gi meg en ny henvisning.  Men ikke på det viset at jeg kan ringe rundt og finne meg en psykolog, nei, her skal Oslos psykologer skrives til via brev fra legen. Formelt. En etter en til noen har plass. Vent på svar, før man går videre til neste. Seks måneders på vent allerede – hva har vel det å si?

Den syvende måneden ringer jeg legen og sier at jeg har ventet lenge. Legen sier seg enig. Legen sier at brevet til psykologen ble sendt til feil adresse så det kom i retur, men de skal sende det på nytt med det samme.   Jeg vil spørre om de har hørt om e-post. Eller telefon? Men jeg tør ikke. Her er greia; sinte folk? Jeg takler det dårlig. Jeg takler det ekstremt dårlig.

Så jeg legger på røret. Og gir opp.

Det er åtte måneder siden jeg fylte ut skjemaet som visstnok endte opp hos hjemmehjelpen istedenfor på et kontor som skulle finne en psykolog til meg. Prisen for å sloss med byråkratiet er for høy. Jeg har ikke styrke nok til å presse meg gjennom.

Om vi går tilbake til avisene, fanger jeg opp dette; at de får psykologhjelp de som trenger det etter 22.07.  Jeg håper bare at det faktisk stemmer. At ikke det er snakk om papirlapper fra fastlegen som sendes inn i et sort hull av et system, men at det gjelder faktiske, konkrete psykologtimer med en faktisk psykolog.  At det er jeg som er uheldig, og ikke systemet som er så beinhardt å komme seg gjennom.

For som jeg nevnte; det er ikke greit å være alene om slike ting.

Det finnes ingen fornuftig måte å avslutte dette innlegget på. Egentlig tenkte jeg å gjøre et forsøk på avstigmatisere disse fire bosktavene – ptsd – men jeg tror ikke det er det jeg har gjort. Jeg tror bare at jeg har vært forbanna. På verden. Igjen.

Sorg tar tid. Sorg kan ta lenger tid enn vi er forberedt på. Vi sørger forskjellig. Vi håndterer våre egne følelser og hverandre, forskjellig.

Og en ting jeg lærer i denne uken, er hvor klin kokos jeg var forrige gang jeg opplevde terror. Hvor  mye benektelse det går an å ta inn under huden. Kanskje jeg kan lære noe av det. Kanskje andre kan. Det er i alle fall verdt et forsøk. En ting vet jeg i alle fall; jeg reagerer ikke likt denne gangen. Kanskje jeg kjenner meg selv litt bedre. Det er lov til å håpe.

14 juli 2005 var det en uke siden terrorangrepet i London. T-banetunnellene var fortsatt avsperret. På Trafalgar square holdt de en minnestund; jeg fikk lov å gå så lenge ingen trengte meg på kontoret; jeg jobbet som en tulling hele dagen, spurte teamet på forhånd om hva de trengte noe, ordnet det som måtte komme og la på vei ut døren med tre kolleger i hælene.

På Trafalgar square snakket bl.a t-banesjåføren fra Edgeware road (der en av bombene gikk av). Og vi følte kanskje ikke at hele byen var samlet, men vi følte at vi som sto på Trafalgar square, i det minste, var samlet. Så løste gruppen seg opp. Alle gikk hver til sitt. På vei hjem talte jeg 47 væpnede politimenn i skuddsikre vester.

Jeg dro hjem. Jeg dro på jobb følgende dag, og dro hjem. Og på vei hjem sa jeg til meg selv: nå er det over. Nå er jeg ferdig med det. Nå har jeg gått videre.  Ellers har de vunnet. Jeg har gått videre.  Jeg er over dette. Nå.

Og jeg tilbrakte helgen med å gjøre Vanlige Ting. Jeg lette etter jobber. Jeg gikk ut på byen. Jeg prøvde å sove. En venninne ringte meg. Hun sa: ”hvordan har du det?”

Jeg svarte : “Jeg lager middag. Couscous og fisk. Øl i kjøleskapet.”

For slik hadde jeg svart hele uken. Min far spurte “er du redd for å ta t-banen” og jeg svarte ” t-banen er ute av drift.”

Eller:

“Går et bra med deg?”
“Jeg er på vei til byen for å legge ned roser.”

Men venninnen min ser gjennom denne.  For jeg svarte egentlig ikke på spørsmålene.  Å skulle sette ord på hva man føler var ukjent. For fluffy. Dessuten, merket jeg, så skalv stemmen hver gang jeg prøvde. Det er lettere å si at du lager middag nå.  Det er lettere å si at t-banen er ute av drift enn å skulle forholde seg til følelsene du har overfor t-banen.

Så venninnen min fortsetter å ringe. Hun ringer hver dag, i en periode. Og hver dag svarer jeg noe lurt som “jeg er på vei hjem fra jobb” og hun svarer “ok, ikke ta t-banen før du føler deg klar. Ikke tving deg selv, ok?”. Slik har vi korte, korte samtaler.

Utover dette husker jeg ikke noe særlig. For the show must go on. Og det var det kreftene gikk med på. For alle de sårede, for alle de døde, for alle de pårørende. Jeg sier til meg selv at jeg ikke har noe å klage over.  Jeg ble evakuert fra under bakken, men jeg var jo istand til å gå derfra selv. Jeg har ikke noe å klage over. Om noe føler jeg meg skyldig på vegne av alle som ikke kunne det.

Slik går dagene. I et vakuum. Jeg husker nesten ingenting fra disse postterrordagene. Jeg husker dette: Jeg er ferdig med det nå. Jeg har kommet over det. (Når jeg i ettertid ser på tingene jeg skrev for meg selv, vet jeg at det umulig kan stemme – men jeg kalte det bearbeiding, “nå er jeg ferdig med det; alt jeg skriver er bare en oppsummering”)

Jeg rømmer inn i jobben min. Jeg jobber og jobber og jobber. Jeg har frivillige verv som jeg tviholder på i disse dagene.  Og jeg har sagt til alle at det går bra. Og alle tror meg når jeg sier at det går bra. De ringer ikke lenger. Jeg ringer ikke dem lenger. Vi er normale. Vi er vanlige. Vi klarer oss.  Vi skal det. For det er ikke vi som skal kreve plass fra hjelpeapparetet; det er de andre. De som trenger det.  Dessuten fortjener jeg kanskje å ha det slik. Eller, stryk ordet “kanskje”:  Jeg fortjener å ha det slik. For det er en ingen grunn til at akkurat jeg skulle slippe fra på den måten jeg gjorde det.

Jeg tenker på alt jeg kunne gjort annerledes. Ting jeg burde ha gjort. Folk jeg burde prøvd sterkere å hjelpe.  Jeg sier til meg selv at jeg er over det som skjedde. Det jeg sitter igjen med som til tider gjør vondt, er overhodet ikke mer enn fortjent.

Jeg får en mistanke i august 2005 da jeg er på ferie, men jeg slår den fra meg. Hardt og brutalt. Jeg er ok. Jeg har jo sagt at jeg er ok! Jeg må bare ta meg sammen.  Og det er det jeg gjør. Igjen. Og igjen. Til det slår sprekker. Til det ikke fungerer lenger. År har gått, da.  Og jeg har fortsatt dagene der jeg sier til meg selv “ta deg sammen, yoshimi! Dette handler kun om ta deg sammen!”

Jeg vet ikke en gang selv når det egentlig var jeg fant ut at dette ikke stemte og at det var mer enn skyldfølelse jeg satt igjen med.  (Diagnosen ptsd – post traumatisk stresslidelse, får jeg ikke før i 2010. Da får jeg den til gjengjeld tre ganger.) Det er først i 2010 at jeg faktisk uttaler ordet “traume” i forhold til meg selv. Og det skurrer enda i ørene. Jeg har ikke helt akseptert det.

Forrige fredags hendelser har jeg forholdt meg annereldes til. Først ble jeg nummen. Først tenkte jeg det måtte være en ulykke. Jeg tviholdt på den så lenge som mulig. Men det er ikke en ulykke når barn og unge blir plaffet ned av en galning med våpen.  Noe alvorlig har skjedd. I dette landet som føltes så trygt å komme til i 2009.

Men. Først blir jeg rett og slett nummen. Hjernen min aksepterer ikke dette. Hjernen min henger jo fast i 2005, til en grad. Når jeg leser ordet “bombe” tenker jeg på t-banen først og fremst.  Bombe i det norske regjeringskvartalet? Nei, det må være feil. Det må være noe annet. Det må det. Når jeg leser skudd på Utøya, forstår jeg at dette er i 2011 og i Norge. Det tar pusten fra meg.

Jeg tror jeg er ærligere med reaksjonene mine til det som skjedde på Uttøya og i regjeringskvartalet. Men jeg er treig med å få ting inn.  Jeg leser nyhetene når de er litt gamle fordi jeg  må psyke meg opp til dem, jeg trenger overskudd til å håndtere det jeg snart skal lese.  Jeg leser lette, ukrevende ting for å få overskuddet til å håndtere det som er vanskelig.  Jeg var litt bekymret, et par dager, for at jeg hadde blitt såpass herdet i London at jeg ikke lenger kunne reagere. Men – første dag på kontoret må jeg låse kontordøren min og bare gråte. Og det er stort sett det jeg gjør den dagen.

Jeg mistet ikke noen forrige fredag. Jeg er glad for det. Og jeg lar meg selv få lov til å gråte likevel. Det har jeg i det minste lært i løpet av de siste seks årene.  Jeg tar meg ikke sammen like mye. Jeg får det ikke en gang til om jeg prøver lenger. Ikke i samme grad.

Vi håndterer sorg og sjokk forskjellig. Jeg er glad avisene skriver om dette, nå. Det kan være de også gjorde det i 2005, men jeg fikk det ikke med meg. Hjernen min var opptatt med å ta seg sammen.  Og nå? Nå er jeg redd på en ekstremt egoistisk måte; bomben i Oslo vekker til live mange reaksjoner fra angrepet i London.  Det hendte jeg lurte på hvordan jeg ville taklet det om noe sånt skjedde på nytt. Det ser ut som jeg holder på å finne ut av akkurat det.

Og; jeg må bare si det igjen. Jeg får vondt. Jeg får rent fysisk vondt av tanken på de vonde, vonde opplevelsene som så mange mennesker må bære med seg etter forrige fredags hendelser. Det skulle ikke skje her. Og jeg håper dere er flinkere enn meg til å ikke ta dere sammen hele tiden.

Et par artikler jeg gjerne vil dele:

- Nærvær betyr me enn ord

- Sliter med skyldfølelsen

- Råd om reaksjoner i katastrofen

Ting jeg vil skrive om, men som jeg syns blir for tett på.  Som hva det er å bli diagnosert med ptsd etter et terrorangrep. Som hva det betyr. Hvordan det er med en slik diagnose i det norske helsesystemet. Hvordan en fungerende hverdag er noe av det beste jeg kan tenke meg. Det er noen ting man lærer: ikke slipp folk for nære. Fordi? Fordi. Fordi er god nok grunn.

Jeg har ikke skrevet om dette før. Kanskje det er på tide at jeg gjør det, etterhvert? For etter et terrorangrep, kommer håndteringen av den. Det er fortsatt noe jeg lærer og må lære.  Selv om over seks år har gått. Plutselig føles det relevant å skrive om det, igjen. For på fredag ristet det i gulvet vår i det eksplosjonen i Oslo skjedde, og plutselig finnes det mennesker i Oslo som jeg ikke ønsker skal måtte gå gjennom alle de samme tabbene jeg selv har gjort.

Det  er, blant annet,  slike ting jeg tenker på om dagen.  Og det var derfor jeg valgte å skrive under et pseudonym. Så jeg kunne ha muligheten. Om jeg turte. Jeg vet bare ikke om jeg gjør det. Enda.

Kanskje Yoshimi ruster opp blir til Yoshimi rebranded. Eller noe sånt. Jeg vet ikke. Jeg er bare ikke like SINT som jeg var da jeg åpnet denne bloggen. På et vis er jeg det, men samtidig så bor jeg ikke der det skjedde lenger. Jeg føler  ikke politikken i Storbritannia like mye på kroppen. Å sitte med etterdønningene av et terrorangrep som skjedde i London på denne siden av Nordsjøen har blitt noe annet.

Angrepet i Oslo og på Utøya vekker mye til live, igjen. Men jeg var ikke så tett på, denne gangen. Hodet mitt er nok noe klarere enn det var i London. Jeg vet ikke om gamle ting kan bearbeides når nye ting skjer. Jeg vet ingenting, i grunn.

Men. Jeg får vondt i brystet, det presser på i brystet når jeg tenker på skuddofrene på Utøya, når jeg tenker på dem som ble rammet av bomben i Oslo. Det presser på i brystet, og jeg tenker på skyldfølelse, angst, depresjoner og en rekke ting jeg ikke ønsker for dem i tiden som kommer.  Jeg skulle ønske jeg heller kunne beskytte dem for hva traumatiske opplevelser kan gjøre med hodet og sjelen.  Men jeg kan ikke det heller.

Det som er mest realistisk er  å ønske at de får hjelp. Av noen som kan dette. Hver eneste en.

I mellomtiden. Tja. Yoshimi ruster ikke opp akkurat nå. Jeg vet ikke helt hva hun gjør.

Jeg kom til Norge fra London i 2009. Jeg hadde – og har- baggasje fra terrorangrepet i London i 2005 da jeg var på t-banen og ble evakuert, og gikk fra evakueringsstedet til kontoret gjennom det som føltes som et London i krig. Jeg begynte å huske ting som tidligere hadde vært et sort hull. Jeg kjente igjen følelser som hadde blitt fortrengt lenge, de så og si hoppet på meg uten å være invitert. Det var noe med å komme til Norge fra London: hjernen min begynte å hente frem alle disse minnene og følelsene, kanskje fordi den mente jeg kunne fordøye det nå som jeg hadde kommet “hjem”.

Og jeg hadde blogget før. Så jeg blogget igjen. Men det var ikke bare bra å blogge om terrorisme og ptsd. Jeg sensurerte til slutt de fleste postene. Det var ikke bare vanskelig å sette ord på, det var også ord jeg følte ikke hadde noe her å gjøre. Det var en sak jeg satt med stort sett alene, det virket som om jeg skrev om noe fra en annen verden. Det er vondt å dele noe med ingenting. Jeg begynte å stille meg selv spørsmål om hvorfor jeg blogget i det hele tatt? Jeg hadde ikke noe godt svar.

Så. Jeg høvlet vekk det mer personlige. Og å blogge deretter, gav meg ikke lenger en kanal som det tidligere hadde gjort. For min erfaring er denne: er du fanget opp på scenen av et terrorangrep, kan du ikke bare skille det personlige fra det politiske. I alle fall ikke om du har en bakgrunn som politisk aktivist. Det ble aldri helhetlig nok, forklarende nok, dekkende nok når jeg skulle vokte mine ord for å holde meg innenfor de politiske rammene. Da var det på tide å slutte.

I dag følte jeg likevel for å skrive et innlegg på Yoshimibloggen. Jeg sier til meg selv at det blir det siste. Kanskje har jeg rett.

Fredag hørte jeg smellet i Oslo. Jeg trodde det var uvær. Jeg hadde nettopp fått noen andre nyheter i livet som jeg var absorbert i, og ført når min mor ringte og sjekket at jeg ikke var der det skjedde, forsto jeg at smellet ikke var et tegn på uvær i det hele tatt.

Det er ikke nødvendig å gjengi hva som skjedde i Oslo sentrum på fredag, eller hva som skjedde på Utøya. Dette er dekket nok av steder. Men jeg satt nå der, og så, for andre gang, at byen jeg bor i har endret seg på en kort, kort stund. Jeg ser og forstår angsten, sinnet, sorgen og frustrasjonen som den utspiller seg på nett, på tekstmeldinger, e-post, media og telefoner. Både skytingen på Utøya og bomben i Oslo gir en maktesløs følelse. Det er meningsløst at noe slikt skal skje.

Det gjenstår å se hvordan dette blir håndtert fremover. Jeg håper at norske myndigheter takler dette bedre enn det de britiske gjorde. Og jeg håper at også de uskadede oftene blir husket oppe i at dette. Det er nemlig en psykisk belastning å være vitne til noe slikt, og å bære det med seg videre. Jeg håper vi ikke glemmer dem som dette gjelder.

Vi bearbeider traumatiske hendelser forskjellig. Det er ikke alle som blir bedre av å snakke om det, mens for mange hjelper det likevel. Jeg husker ikke hvem som sa det, men det har blitt sagt at en måte å hjelpe bearbeidelsen av en traumatisk opplevelse på er å snakke om det. Fortelle historien din. Igjen, og igjen, og igjen, og igjen. Til du knapt orker å høre deg selv fortelle den lenger. Og deretter skal du forteller den igjen, og igjen, og igjen. Til det ikke gjør vondt lenger. Og slikt kan ta tid.

Det er seks år siden jeg ble evakuert fra t-banen i London. Jeg gjorde alt man ikke skulle gjøre etterpå: Jeg drakk når rådet var å ikke drikke. Jeg isolerte meg når rådet var å ikke isolere seg (jeg var ny i byen, jeg hadde ikke en gang visst hvem jeg skulle snakke med). Jeg sto i resepsjonen og håndterte telefonsamtaler fra folk som etterlyste savnende så snart jeg kom til kontoret etter min egen evakuasjon og fottur gjennom London på vei til jobb. Jeg tok ikke ti minutter for å samle meg selv. Jeg bare fortsatte. Jeg gikk hjem. Og sto opp neste dag og gikk på jobb igjen.

Og plutselig hadde verden gått videre. Det gikk fort. Folk var ute og festet følgende helg. Jeg forsto ikke at det gikk an. De gravde fortsatt døde ut av tunnellen jeg pleide å komme ut av hver eneste dag. Stasjonen jeg ble evakuert fra var fortsatt avsperret. Dødstallet var ikke bekreftet. Og de festet i gatene. Og jeg tenkte “jeg hører ikke til her, jeg spyr av tanken på en fest akkurat nå”. Skjønt. For dem som var litt mer ute i preriferien var det kanskje en fuck-you-fest, en vi-lar-oss-ikke-knekke-fest.

Jeg oppdaget at det ikke var lett å “fortelle” historien. Når folk har hørt den, har de hørt den.Å si til noen “men det går nok bra,” er ikke en oppfordring til å snakke. Det kan oppleves som en avfeielse. Og alle har en historie. Alle hadde opplevde dagen på sin måte. Det ble så mye. Det ble lettest å være stille.

Det er også alltid noen som har en verre historie. Det er alltid noen som har opplevd noe verre, noe nærmere, noe større. Det er lett å føle at det ikke er DU som burde oppta plassen, nå. Det er lett å føle skyldfølelse over behovene man har. Det er alltid noen som er mer skadet og har større behov for medinisk hjelp. Det er alltid noen som har sett noe værre og som trenger den psykologen bedre. Min erfaring er at om du ikke kan legge skyldfølelsen til side og få hjelp – enten av venner eller av noen profesjonelle – så tar det deg igjen til slutt. Og det er ikke verdt det. Jeg gjorde det. Jeg tror ikke du vil det samme.

Minn bønn er: la dem snakke om det. Igjen og igjen og igjen. La dem snakke om det så lenge de har behovet. Selv om det er vanskelig. Og selv om det kan ta tid å få historien samlet.

Minn bønn er: la oss ha plass til hverandre i dagene, ukene og månedene som kommer.

Jeg er ikke en psykolog, overhodet. Jeg skal til og med innrømme at jeg er skeptisk til å gå til psykolog, men jeg har innsett at jeg har lite å tape på det så lenge en hendelse fra seks år siden fortsatt påvirker dagliglivet mitt. Med andre ord; jeg snakker kun fra min egen erfaring og opplevelse her.

Det er trist å se terroren ta tak i Norge. Det er nitrist å sammenligne det med “forrige gang” for min del. Jeg håper bare vi kan stå samlet. Og ta vare på hverandre. Og gi dem rom eller låne dem et øre de som trenger det.

Det var i grunnen det jeg hadde på hjertet. Sånn “kort” oppsummert i alle fall.

Jeg husker knapt mitt eget passord, og knapt mitt eget brukernavn, og brukernavnet, i det minste, burde være lett. De siste ukene har jeg blitt profesjonelt og mindre profesjonelt korrekturlest (nei, ikke på bloggen, da), og jeg setter pris på det, jeg kan knapt grammatikk lenger og kan noen si til meg hva staving er, liksom?

… mens spørsmålet egentlig er hva gjør jeg her? Ikke i universet, eller på jorda, eller i Norge, det er en annen diskusjon, det er nok en diskusjon det også, men hva gjør jeg egentlig i cyberspace, WTF liksom driver jeg med her?  Jeg blogger ikke – derfor er jeg ikke? Det er noe som ikke stemmer, her er det definitivt noe som ikke stemmer

(og egentlige skulle jeg vasket golvet – akkurat NU)

Jeg vet ikke hvorfor, lenger. Kanskje jeg aldri visste hvorfor. De store spørsmålene om blogging, hvor er den grensen mellom det politiske og personlige, hvor er den?  De flyter inn i hverandre.  Jeg er forbanna på NAV. Hvem er ikke forbanna på NAV? Det jeg egentlig vil blogge om er nøyaktig hvor forbanne på NAV jeg er egentlig er, men det går ikke, det går ikke uten å rable avgårde med masse annet dritt jeg ikke vil blogge om samtidig, kan vi bare nøye oss med dette: jeg er forbanna på NAV. Om du leser dette, NAV, kan du ikke behandle folk som mennesker? Jeg mener, what did I ever do to you?

Blogger man for å dele eller for å mene? Glemmer man at det er mennesker bak en blogg, at bloggere ikke er medievirksomheter? Har man egentlig lyst til å dele? Kanskje, men med hvem da? Hele effings verden? Det er klart hele effings verden ikke leser dette. I grunnen snakker man til et stort intent. Hvem en treffer er uvisst. Kanskje ingen. Kanskje feil. Kanskje blink. Fuck knows.

Det er grenseflaten. Mellom det som brenner og det andre gir beng i. Mellom det du skriver for og det andre leser for. Her kunne jeg tegne venn-diagrammer. Mange venn-diagrammer.  Her er dealen: jeg liker tallet pi og venn-diagrammer. Er det så ille da? Om du ikke passer deg tegner jeg en dag et venn-diagram-lignende hjul i sanden. Hva det betyr?

Det stemmer nok at dette blogginnlegget er vås.

Det stemmer nok at jeg ferdig med å blogge. Snart. Og nei. Jeg har ikke korrekturlest dette. Selvsagt har jeg ikke det.

Og statistikken kan fortsette, det er mange dødsårsaker man kan måle mot. (John Baker gjorde akkurat det i mars 2009)

Likevel. Jeg husker dette:

- at det en gang på 00-tallet kom en liten mediesak om hvordan Arendal rutebilstasjon, eller kanskje det var en annen stasjon, i en annen liten by, ble evakuert fordi det var baggasje der som ingen eide, og man trodde det kanskje var en bombe. Og man kimset av det. Og tenkte “hva slags mål er vel Arendal rutebilstasjon?!” (Jeg tenkte i alle fall det selv).

Fra London også; det der nylig hadde vært et angrep, etterfulgt av et forsøk på et nytt angrep to uker senere – der trodde man heller ikke, ikke egentlig, at Arendal skulle ha noe å bekymre seg for. At terrorangrep var noe som er mer eller mindre reservert til de store spillerne. Som New York og London og Madrid. At det kanskje ikke ville være helt utenkelig at noen ville prøve seg på noe kødd i Roma eller Berlin eller Brussel eller Paris. Men Arendal?! Hvem er vel sint på Arendal?

Men. På et eller annet tidspunkt endrer perspektivet seg. Og Stockholm? Stockholm er nært. Stockholm er ikke så langt unna. Og plutselig er det ikke like usannsynlig at noe kan skje på norsk jord. Ideen om at et angrep kan utføres mot oss er ikke lenger like fjern. Selv om angrepet i Stockholm ikke drepte mange mennesker, har det dermed likevel lykkes på andre måter.

I løpet av uken snakket jeg med en som daglig tar ferge til jobb, hun bekymrer seg for at noen en dag skal sprenge den. Hun gjorde ikke det før. Men hun gjør det nå.

Drottninggatan er ikke en gate jeg kjente til for to uker siden, men for et par dager var jeg i Stockholm, og jeg gikk forbi, og ødeleggelsen et vellykket bombeangrep kunne ført til ble mye, mye tydeligere for meg. Det samme ble dette:

Bombingen i Stockholm bringer ikke bare terror nærmere Norge på grunn av geografi. Den bringer terroren nærmere Norge også fordi angrepet skjer i et land som ikke ser ut som en politisk prioritet i første rekke. For det er ikke her de store globalpolitiske beslutnigene taes. Det er ikke Europas finanssenter eller Europas politiske senter.  Så hvis noen sprenger en bombe i en handlegate i Stockholm, kan de sprenge en bombe i hvilken som helst handlegate i hvilken som helst by i Europa.

Det hjelper ikke lenger bare å holde seg unna New York. Det hjelper ikke lenger å bare holde seg unna London. Terror vil sees. Terror blir synlig. Jo mer tilfeldig den virker, jo mer kaotisk og muligens også mer effektiv er den.

Det er færre som ler nå, enn da en evakuering skjedde på Arendal rutebilstasjonen, eller den stasjonen i den byen som kanskje ikke var Arendal. Det er færre som ler nå, enn da to stykker krasjet en bil og tente på seg selv på en flyplass Skottland i 2007 i et mislykket terrorangrep der også.

Noen ler jo fortsatt. Hvor lenge de vil gjøre det, er ikke lett å si. Dette er ikke ment som skremselspropaganda. Jeg vil virkelig ikke at min bekjente skal bekymre seg for om fergen hennes sprenges hver gang hun tar den. Det er jo ikke sannsynlig at det skjer. Men jeg lurer på dette. Hva skjer nå? Med oss? Måten vi tenker på?

Disse dagene er dette jeg står opp til. Inquest i terrorangrepet i London i 2005. Wikileaks. Mørke. Kulde. Folk. Julepjatt og stress. Mas. Stedet jeg bor på men ikke hører til i.

Noen ganger trenger man en pause. Rett og slett. Likevel.

Det er mer å si om Wikileaks, og flere spørsmål å stille, enn jeg orker å skrive ned. Jeg har tenkt på det. Jeg har kommmet frem til at innen jeg får det jeg tenker om Wikileaks ned på papiret i en omfattende nok form, vil det være for sent. Men det er kanskje ikke alt man trenger å utrede på en blogg heller, for  det mangler ikke på interessante synspunkt der ute. Gert Lovink skrev i august i år 10 hypoteser om Wikileaks. Han begynner med følgende:

“These 0.
“What do I think of Wikileaks? I think it would be a good idea!” (after Mahatma Gandhi’s famous quip on ‘Western Civilisation’)”

Hva kan jeg si? Hittil er jeg enig. Ideen bak Wikileaks har jeg jo blogget varmt om før.  Men det betyr ikke at det ikke er en rekke spørsmål som også kommer til overflaten. Synspunkter justerer seg, tross alt.  Simon Collister følger f.eks opp med argumenter om at WL selv er antitesen til gjennomsiktighet:

“ Plus, Wikileaks is the antithesis of transparency. We don’t know if the leaks are accurate or planted. Nor do we know how WLs operates, how it chooses or edits material, for example.”

Men dette er bare deler av debatten. Videre kommer vi til Mastercard, VISA og Paypals ekskludering av WL. Bare for å nevne noe. Og så er det overgrepsanklagene mot Assange. Og så kan det fortsette. Og fortsette.

Alt dette er interessante tema. Og i mellomtiden fortsetter en annen sak, nemlig undersøkelsen inn i dødsfallene fra terrorangrepet i London i 2005. Neste runde med høringer er mandag 20 desember. Og prosessen er fortsatt lukket for dem som ikke er etterlatte familier. Avisene har for lengst sluttet å skrive om dette, nå. Jeg vet ikke nøyaktig når dette sluttet å være interessant. Plutselig var det bare det. Jeg blir minnet på hele greia av små ting. Som at det finnes et strategispill som heter London Underground. Som at “terrorkomedien”  4 lions har plakater klistret opp på Klingengerg kino. Hjernen nærmer seg noe som heter overload, tror jeg. Og jeg tenker

Jeg burde formulere noe om Wikileaks likevel. Det er for mange antagelser og spørsmål der ute. Tross alt.

Men har kommet til dette; jeg har vel neppe noe å si om Wikileaks som andre ikke allerede har sagt. Jeg kommer frem til dette mens jeg går rundt og ser på strategispill om London Underground og hører på lydklipp fra Den Dagen,  og forbanner ugjennomsiktige prosesser og kaos i hytt og pine og sier til meg selv at jeg burde få alle disse spørsmålene jeg har strukturert sammen på et vis.

Men. Noen ganger trenger man altså en pause. Gjerne med rødvin. Stengte dører, stengte vinduer, en valp og en pute.

Debatter pågår i Storbritannia i dag rundt lovligheten av å holde fingeravtrykkene til mindreårige.  Storbritannia har nemlig sin NDNAD – National DNA Database – som er den største av sin type i hele verden. Den holder DNA og fingeravtrykk av etterhvert større og større deler av Storbritannias befolkning. Det offisielle navnet er UK National Criminal Intelligence DNA Database –  og innen slutten av oktober 2009 var over 10% av Storbritannias befolkning registert – barn fra 10 år og oppover inkludert. Ikke trenger du være siktet for å være registrert heller.

I følge reglene, kan denne typen data fra barn holdes i opp til tre år – eller opp til seks år dersom de er over 16 år gamle. Khan var som sagt 11. I april 2010 innrømmet West Yorkshire Police at de fortsatt satt på fingeravtrykkene hans fra den gangen. Nå – teknologien har utviklet seg siden 1986.  Teknologien har endret seg siden da-  men om noe burde nevte teknologi gjøre håndteringen av slik data lettere. Ikke vanskeligere.  Det er med andre ord ingen grunn til at politiet skulle sitte på fingeravtrykkene hans 24 år senere.

Politiet i West Yorkshire kunne nemlig umulig vite at nevnte Mohammed Sidique Khan, er samme Khan det nå referers til  når det snakkes om terrorangrepet 7 juli 2005, og da mer spesifikt bomben på Edgeware Road. Jeg må si dette til meg selv flere ganger. Jeg må hamre det inn i mitt eget hode: Politiet skulle ikke hatt DNA-et hans i dag. Han var 11 år. Ingen kjenner fremtiden, og i 1986 kjente vi heller ikke fremtiden. For å være ærlig, kjenner vi ikke en gang fortiden.

Jeg bekymrer meg over at britiske medier ikke har hamret inn samme logikken hos seg selv.  
Ingen nevner hvorvidt det er forsvarlig at politiet faktisk sitter på  24 år gamle fingeravtrykk til en 11-åring.

Avisene skriver forøvrig andre ting:  Når er jo undersøkelsen på vei – inn i dødsfallene som skjedde i det terrorangrepet, og denne dekkes tett. The Telegraph føler behov for å nevne at advokatene i undersøkelsen refererte til Khan og de tre andre som de påståtte bomberne og hvordan dette gjør vondt verre for familiene til de døde.  Men han er advokaten deres. Det er jobben hans å forsvare dem.  Andre aviser skriver hvordan den pågående undersøkelsen  inn i dødsfallene kanskje vil gi en form for closure, men jeg tror ikke på det; ingen reisende og overlevende fra den dagen er representert i saken. Dette er en undersøkelse for de døde og deres familier. Ikke de som overlevde. Som også har sine usvarte spørsmål om dagen som var.  Så hva med dem?

Som reisende på t-banen i London den morgenen, er jeg ikke den mest objektive i denne saken. Det er vanskelig å skrive rasjonelt om dette, men jeg prøver. For det er flere problemstillinger her: en er mangelen på offentlig granskning inn i det verste terrorangrepet som har skjedd i Storbritannia.  En annen er lovligheten av å holde 11åringers DNA i over 24 år, og så at dem som rapporterer om dette snur det blinde øye til problemstillingen om personvern.  Og, når jeg skriver dette, oppdager jeg at det er dette systemet jeg er forbanna på for at det ikke iverksetter en offentlige granskning inn i hendelsen som endret livet mitt. Hva forventer man av noe som er så råttent at når man pirker borti det, tror man ikke på alle systemsviktene man finner?

Det kan virke som jeg har gått litt av stien her nå. Ok. Khans DNA. Khan på t-banen. Det er altså en rød tråd i dette.  Og en ting kan vi være enige om:  At politiet hadde fingeravtrykket hans fra da han var 11, har ikke endret noe som helst.

Oppdatering: BBC har laget en oppsummeringsfilm av mediebildet da eksplosjonene skjedde. Kan enda ikke si om den er bra eller ei, jeg må nok se den selv først.

Undersøkelsen foretas av domstolen i England, og det som skal undersøkes er 52 dødsfall fra 07.07.2005. (Jeg registerer at 52 er antallet kort i kortstokk. Jeg sier ikke at det er av betydning, jeg sier bare at jeg registrerer det.)

For første gang siden den dagen, offentliggjøres filming og lydklipp. Filming viser vraket av det som en gang var et t-banetog, lydklippene gjenspiller samtaler mellom ansatte på London Underground.  Historien gjenfortelles. I detalj. Og på et eller annet tidspunkt forsvinner skillet mellom nå og da.  Fem måneder, skal dette ta. Fem måneder.

Men dette er ikke en offentlig granskning, det er en undersøkelse inn i dødsfallene til bombeofrene av dommer Lady Justice Hallett.  Det er ingen jury.  Familiene til de døde er representert, men de over 700 som ble fysisk skadet har ingen stemme. Fra en som var evakuert fra t-banen, oversettes dette i praksis til at ingen som faktisk var der og fortsatt lever har noe å si, eller tilgang til å stille spørsmål.

Sist dette ble dekket like detaljert, var for over fem år siden. Da var vi midt oppi det. Jeg hadde tatt det med i beregningen i det undersøkelsen nærmet seg. At det hele var pågående, sist gang.

Jeg hadde ikke tatt med i beregningen dette; at når det ikke er pågående lenger, er minnene fortsatt like sterke. At en t-banetur som endrer alt, ikke bare blir en normal t-banetur når nok avstand er gitt til den.

Fem måneder, registrer hjernen min. Fem måneder?
Jeg lurer på hvordan den hadde forholdt seg en en offentlig granskning. Og om vi noensinne vil finne det ut.

Vel. 5 år og 3 måneder senere  drukner i undersøkelsen i noe annet.  For plutselig er Europa full av terroradvarsler.

På mandag kom en advarsel fra britiske og amerikanske myndigheter til sine landsmenn; vær forsiktig. Vær forsiktig når dere reiser i euoropeiske land som Frankrike og Tyskland, her er det stor terrorfare på gang. Særlig turistattraksjoner og transport er utsatt…

Og advarselen minner meg om å bo i London. Om å bo der da terrorangrepet skjedde i 2005, om å få meldinger fra politiet om å være forsiktig når jeg reiste. Vær forsiktig; det er er galninger der ute! For det hjelper. (Det er sikkert færre selvmordsbombere der ute om jeg ikke er forsiktig).

Sammenfallende med dette, rapporterer avisene at terrortrusselen i Storbritannia er på sitt høyeste på lenge. Det er ikke nok at Home Office, som oppdaterer trusselnivået på sidene deres rapporterer at dagens nivå er “severe” og at et nytt terrorangrep på britisk jord er “høyst sannsynlig”.  The Guardian rapporterte til og med nylig at Storbritannia var under dobbel terrortrussel.

Om det er det, eller om det er på grunn av advarslene fra Storbritannia og USA om mulige angrep på fransk jord, kan man dermed synes hva man vil om. Okke som; i dag var det Frankrike sin tur å sende ut advarsler; til franskmenn i verden. Om å være forsiktig om de reiser i Storbritannia.

Det hele kan oppsummeres slik:
USA sier at Europa ikke er trygg. 
Storbritannia hevder at Frankrike og Tyskland ikke er trygge.
Frankrike hevder at Storbritannia ikke trygg. 
Storbritannia hevder at Storbritannia ikke er trygg.

I Norge stenges Hokkund postkontor, der det var mistanker om en bombepakke. Det viste seg å mest sannsynlig være en bok.

(Forresten; i et sånt klima, Lady Justice Hallett, hvor godvillig tror du Scotland Yard blir til å legge frem filmer fra terrorangrepet i London?)

Jeg føler nesten at jeg burde presisere at dette ikke er en satire. Det er en oppsummering.  Jeg hadde egentlig et helt annet fokus på dette, men så ser hvor bisart det hele ser ut. Det er i sterk kontrast til magefølelsen som husker litt for godt hvordan det var å være i London da det smalt. Men magefølelsen må lære seg dette, selv om jeg til tider mistenker den for å være tunglært; at siden den gang har det vært utallige nesten-angrep, utallige advarsler, evakueringer og utallige, store, oppblåste mediesaker. Å skille fakta fra synsing blir ikke lett. Det er mulig det hadde vært annerledes med en magefølelse uten grunnlag for å huske noe, men man er der man er. Noen bør gjøre som Tyskland, oppe i alt dette. Noen bør prøve å roe ned…

I stedenfor blander svenskene seg inn. De advarer også nå mot terrorfare i Europa.

Det er noe merkelig, bare med det ordet.  Har man glemt hva terror egentlig betyr? At det som advares mot er en fare for selve frykten – og at advarslene som kommer er lite konkrete, og lite håndfaste.   De som sprer mest frykt akkurat nå, er vel forresten media.  Til og med jeg syns dette er vanskelig å ta dem seriøst her.

Og, det er mulig jeg overreagerer, men det oppfattes som det overkjører faktiske reelle hendelsene som har skjedd. Hva med Lady Justice Hallet som sitter med en undersøkelse inn i  56 dødsfall som resultat av bombet transport i London for 1918 dager siden. Når frykten, og hypen for at mer frykt skal forekomme overskygger faktiske hendelser, har vel frykten allerede vunnet?