Jeg hadde ærlig talt ikke tenkt noe særlig på antrekket mitt da jeg hoppet i fillene mine; det er søndag og jeg har på meg en kombinasjon av det som passer været og som er rent etter en helg borte. Vel. Genseren min deler utsagt med Vivienne Westwoods button  som ble laget for borgerrettighetsorganisasjonen Liberty. Genseren har fredsduer på seg, til og med. Fredsduer, og teksten: “I’m not a terrorist. Please don’t arrest me”,basert på historien til David Mery; arrestert under Storbritannias anti-terrorlovgivning på grunnlaget at han “så mistenksom ut” i 2005.

David hadde, eller har, en pin med samme budskap, forresten. I 2008 ble han bedt av flyplassansatte i sikkerhetskontrollen om å fjerne den. Og i 2010 fikk jeg beskjed om å dekke meg til av samme grunn.

Så: 
Jeg går gjennom kontrollen.
Jeg tar av meg sko, jeg scanner laptop, jeg er så fredelig og pliktoppfyllende at det er sikkert er litt kvalmt. Og jeg går gjennom kontrollen, og jeg piper ikke i den, og laptopen kommer ut på andre siden etterfulgt av veske og sko og mens jeg prøver å få samlet alle eiendelene mine igjen, kommer en sikkerhetskontrolldame bort til og meg spør om jeg snakker engelsk eller norsk, mens hun studerer teksten på brystet mitt.

Skal vi ta den igjen? Bare for sikkerhets skyld?
“I’m NOT a terrorist. Please don’t arrest me.”

Hun sier at jeg ikke bør reise med den teksten skrevet på meg. At det er dumt om jeg gjør det; man flyr ikke med sånt, hallo, er jeg litt tilbakestående, eller? Og jeg er blir såpass perpleks at jeg ikke får sagt det jeg vil si:

a) at sist jeg sjekket var det ingen forbud mot politiske utsagn på gensere i Norge
b) at det står “Not” foran terrorist. Ser du det? Not a terrorist. Not! Jeg har to fredsduer på genseren. Er det virkelig skummelt? Ingen har sett redde ut rundt meg, hvem er det jeg skremmer? 
c) at jeg dessuten har blitt scannet. Og eiendelene mine har blitt scannet. Hvor er trusselen jeg utgjør?
d) at flyplassen ikke har gitt meg instrukser om kleskode; kanskje det er på tide at de begynner å gjøre dette…

Men, nei. Jeg var ikke forberedt. Så jeg sier “eeh…” og tar lydig på meg en jakke, og innen et par minutter har gått skulle jeg ønske jeg kunne skru tiden tilbake.  Slik går det man når man ikke ser på hvilken svart genser man tar på seg.

David Mery ser derimot ut til å håndtere slike hendelser mye bedre. Og det lille skiltet som er avbildet her?  Jeg har sykelig lyst på et sånt! No kidding.

Den ene har du vel hørt om: Jean Charles de Menezes, rørlegger, brasiliansk. Skutt av politiet på Stockwell stasjon 22 juli, 2005.  Politiet sa han gikk med en tykk og klumpete jakke, og at han var en terrorist. “Vi har skutt en av terroristene,” runger det ut gjennom London  - som fortsatt er i kaos etter bombeangrepet 7 juli og det ikke-så-vellykkede bombeforsøket 21 juli.

“Yoshi, du må huske på dette,” sier en velmenende stemme i telefonen dagen etter. “De trodde han var en terrorist. Heller hans liv enn 52 døde til?” Til det viser seg at De Menezes ikke var terrorist; han var rørlegger, og politiet løy for å dekke over tabben sin.  CPS bestemmer seg for at tiltale mot patruljen er unødvendig. I tillegg blir lederen av samme patrulje forfremmet før 2007 er over.

Saken med Ian Tomlinson har ingen unnskyldning overhodet. Ingen tror at Tomlinson er en terrorist når politiet slår ham, 1 april, 2009. Tomlinson er på vei hjem fra jobb og krysser gjennom området der G20-demonstrasjonene skjer. Politiet hevder at han bare falt sammen, at demonstrantene forhindret dem i å gi ham førstehjelp. Dette forblir den offisielle linjen, helt til et videoopptak fra en mobiltelefon, tatt av en demonstrant, slippes frem. Den viser uprovosert vold.  Fra politiet. Mot Ian Tomlinson. To ganger.

Ian Tomlinson dør av indre blødninger.

Og i det femårsdagen til drapet på Jean Charles De Menezes nærmer seg, får samme CPS-mann som tok Menezes-saken, også avverget tiltale mot politibetjenten som slo ned Tomlinson. Det finnes nemlig en mulighet for at det ikke direkte var slagene som drepte ham. Men hva lærer vi?

Politivold er straffefritt. Selv når konsekvensene er fatale.

CPS, som skal opptre i siviles interesse, unnskylder istedenfor vold og drap utført av maktapparatet mot sivile. Systemet som skal beskytte borgerne, beskytter istedenfor dem som forgriper seg på dem.

Hm. Hva kan jeg si?

Velkommen til London. Please do not piss of the authorities.

Gir faen i hvor jeg er; på hvilken linje, under hvilken gate. Må ut, rett og slett. Må bare ut. Nå. Må ha vann. Må ha luft.

Men dørene forblir lukket. Tunnellveggene glir ikke over i perrong og utgang. Og snart gir bena etter.

Snart.

*

Det går feil vei – toget rygger.Toget rygger langsomt.
Toget stopper.
Toget rygger.
Toget stopper.

Høyttaler knitrer. Og så kommer stemmen. Så kommer stemmen høy og kommanderende:

«EVAKUER NÅ!
EVAKUER NÅ!
EVAKUER!
EVAKUER!
EVAKUER!»

De evakuerer oss, nå.

Kramper i anklene. Pusten er overfladisk, når ikke ned i lungene. Metallriller mot fotsålen. Ekko av tramping. Hyl i ørene. Lyden av stiletthæler mot trappetrinn. Blinkende taklys.

Spør hva som skjer?
Svaret: «Kom deg ut! Nå!»
Hva kan være så farlig?
Svaret: «Kom deg ut! Nå!».

Det er varmt her. Noe gjør vondt et sted.

*

Skarpe hyl i luften. Blinkende metall i synsfeltet. Lyden av gråt, lyden av kjefting, lyden av egne hjerteslag i ørene.  Utenfor; et hav av mennesker presser på – de vil inn dit vi kommer ut;  det er avsperringene mellom oss som hindrer dem i å trampe oss ned på vei ned til t-banen.  Usikker på hvorfor jeg er på feil side, hvorfor avsperringene er der, men det finnes ingen å spørre. Det finnes ingen med svar.

Det mumles om strømbrudd.

Blir usynlig. Kryper under avsperringen, ut til massen. Glir inn i massen, sloss meg gjennom massen, for den vil fortsatt inn fra dit jeg kom ut.

Ukjent strøk, vet ikke helt hvor dette er, bare ca. Bussene stopper ikke. Vasser, virrer, går. Varm asfalt mot en fotsåle.   Hvordan ble skoen borte? Hopper på buss, den går et par stopp før den kjører i feil retning.

Hopper av buss. Går. Vil amputere bort hele foten og bli kvitt den.

Flere skrik i øregangene, blinking i øynene.  Sollys i metall.  Gråt, kaos og sirener. Svette bak knærne, svette i pannen. Solen brenner, byen brenner.

Noe gjør vondt et sted.

*

To trinn. Kjent dør. Trekker pusten, tar meg sammen. Går inn, faller sammen.

Spørsmålene hagler.
«Er du ok?»
Sier «ja». Mener i alle fall å si ja. Tror jeg sier ja.
«Hvor har du vært?»
«Har du blitt evakuert? Hva har du sett?»
«Hvor var du?»
Hender på skuldrene. Rister.
«Hva har skjedd med foten din?»
«Hører du oss?»
«Du må snakke! Si noe! Vis oss at du er her!»

«Vann.» Men det første ordet sitter fast. Ingen hører at det slippes ut, det kommer helt uten lyd. Mottar te med honning, ikke vann. Resepsjonisten sier det hjelper mot sjokk.
«Er du i sjokk?»
«Nei.» Det andre ordet kommer automatisk. Det er 37 grader: For varmt til te, for vamt til sjokk.

«Hvor har du vært?»
«Hun svarer ikke… gi henne et kart.»
«Kan du peke på hvor du har vært?»
Peker taust; men kartet viser streker og papirgater. Kartet viser verden over bakken, ikke under.
Spørsmålene stopper ikke . Spørsmålene hagler. Spørsmålene hagler stemmen, og evnen til å svare, langt bort.
«Var du der? Så du bussen?»
«Så du hva som skjedde med bussen? Du må snakke, kjære deg, du må si noe.»

Varm te i sommervarme. Svelger. Slipper alt ut på en gang:
«Strømbrudd? Jævla fuckings t-bane! Mobilen er hjemme, jeg glemte den, og jeg trenger vann og hva faen er det som skjer der ute?”

Ingen vet hva de skal svare.  Setter teen ned, brøyter meg forbi; det er helt greit; D har kommet nå, de har noen andre å kaste seg over.

Finner pulten, finner PC, finner internett. BBC Worldwide har tre nøkkelord:
«Bomber, buss og bane».

Deretter begynner media å fylle inn hukommelsens manglende hull.

***

(egentlig hadde jeg ikke tenkt å blogge noe i dag)

I 2008 ble en femtenårig skoleelev sør i London stoppet for å ta bilder av Wimbledon jernbanestasjon som en del av skoleprosjektet sitt – han ble stoppet under mistanke for å være en terrorist. I 2009 ble en mann i  Enfield i London stoppet av politiet – han tok bilder av en politibil han mente kjørte uforsvarlig. Samme år blir også den italienske kunst-studenten Simona Bonomo, først stoppet, og deretter arrestert, under The Terrorism Act 2000, for å filme bygninger i London. Og eksemplene fortsetter: BBCs fotograf, Jeff Overs ble stopped for å ta bilder av solnedgangen over St.Pauls Catherdral fra kunstgallerier Tate Modern.

Hvis du syns dette høres ut som småplukk: i følge BBCs statistikk, ble ca 36000 mennesker stoppet for å ta bilder i London –  i løpet av en tre-måneders periode, april- juni 2009.

Så hva skal man gjøre med dette, da?

Vel. Amateur Photographer Magazine lanserer nå en ny linseklut. På denne kluten har en melding til politiet blitt trykket – så når du blir stoppet, har du en linseklut å vifte med. Den ser slik ut:

Amateur Photographers Magazine

Og den forteller deg, som fotograf, hvilke retningslinjer politiet burde forholde seg til. Men hva sier det egentlig om et land der fotografer trenger å utstyres med slikt?

Tja…

Go forth! And take pictures!

Amateur Photographers Magazine

(Linsekluten kommer 10 juli).

Han, vi kan bare kalle ham Charlie, endrer f.eks plutselig retning. Han og kona prøver å få barn, men han vil ikke ha barn lenger. Han vil ikke  ta ansvaret for å bringe et liv til en verden der slike ting kan skje. Han er lamslått over grusomheter som skjer i et annet land. Kona sier “vi flytter ut av London, vi vet jo at når terroristene kommer hit, så er det til London!”  Men Charlie sier at det ikke er det som er poenget.  De går nesten fra hverandre. Etter flere møter med en psykolog finner Charlie ut at ikke hele verden er sort, at det kanskje er bedre å få vokse opp her enn å ikke få vokse opp i det hele tatt. De får en datter. Charlie er en skygge av seg selv gjennom hele svangerskapet, men så blir hun født, så er han far og får hendene fulle med å vokse inn i den rollen.

Den Vordende Skuespilleren støtter plutselig krig mot Afghanistan. Dette er et sårt punkt mellom oss.  Han sier “har du ikke sett hvordan verden har blitt? En ting er å være fluffy bunny og liberal og alt det der, Yoshi, men du må våkne!  Dette er selvforsvar!” Og jeg er sjokkert over at han skal si disse ordene, at han av alle skal si disse ordene. Det henger ikke sammen med anti-krigsdemonstrasjoner, det henger ikke sammen med standpunktet hans i våre politiske debatter som strekker seg ut til  langt på natt. Det henger rett og slett ikke sammen.  Jeg tenker han kanskje ombestemmer seg, snart. Når situasjonen roer seg ned litt.  I ettertid lurer jeg på om den noen sinne fikk roet seg ned, litt.

Bath, sommeren 2003 har noen prøvd å plante en bombe i en rundkjøring i nærheten av en barneskole. Den går ikke ordentlig av, men den blir funnet. Folk jeg jobber med skylder på Al-Qaida. Jeg prøver å forstå hvorfor en rundkjøring i Wiltshire skulle være et terrormål, jeg prøver å roe ned en bekymret mor. Det viser seg at det var to barn som snekret sammen noe de håpet skulle smelle i nærheten av skolen slik at de stengte skolen et par dager til, men det hjelper ikke. Ryktene om at Al-Qaida står bak er allerede ute. “Hvorfor skulle ikke Al-Qaida komme hit?” spør barnemoren. Indignert over at jeg muligens våger å påstå at Bath ikke akkurat er en av verdens knutepunkt.

London 03 desember 2004 feirer vi 30-årsdagen til en venninne. Hun bor i London nå, hun bodde i statene frem til 2000, og nå har vi kombinert avskjedsmiddag og 30-årsdagsfeiring på en fransk restaurant i Soho i det hun skal flytte til New York.  Vi burde snakke om noe positivt den dagen. Istedenfor sier bursdagsbarnet “dere vet at det kommer til å skje noe her, sant? Jobber noen med å sikre t-banenettverket?” Vi vet ingenting om noen jobber med å sikre t-banenettverket. Jeg er ikke en gang overbevist om at det kommer til å skje her. Terrorangrep, faktiske terrorangrep, er en hel verden unna. Jeg forstår ikke hvorfor hun alltid snakker om at det kommer til å skje. Hun rister på hodet. Hun sier “du bor i London. Ingenting er langt unna!”

På flyplassene går de amok; her skal alt søkes. Her skal vesker og sko og laptoper og vannflasker og linsevæske og astmaspray og allergitabletter, mp3-spillere og jeg-vet-ikke-hva undersøkes. På vei til Texas tar de til og meg fra meg en pin jeg har på jakken i kontrollen; den er en pistol med knute på munningen. Det er en anti-våpen, anti-krigs-pin.  De ser rart på meg. De sier “du hadde vel ikke tenkt å fly med den?” og siden har jeg ikke sett den.

En student fra Manchester blir holdt i kontrollen i USA også. De spør henne om hun har noe spesielt i sekken, hun sier “ja et par bomber,” på det mest ironiske britiske. De arresterer henne. De får henne til å offisielt si unnskyld på TV for å ha løyet i kontrollen og for å ha sløst bort tid og drevet med skremselspropaganda.

4 juli 2005 treffer jeg på amerikaneren Brett. Han var i New York, 9/11 og flyttet til London 1 juli 2005: han ville få med seg Live8 og satt hele dagen utenfor gjerdet rundt Hyde Park for å suge til seg restene av det som foregikk på innsiden (jeg var derimot heldig, jeg vant billetter).  7 juli 2005 smeller det på t-banen. Plutselig forstår jeg også paranoiaen. Brett sier “fuck” og ikke stort mer enn det.

Den sprer seg. De lykkes.  00-tallet glir over i 2010, og 1 januar 2010 er ingenting som 1 januar 2000.

Det slår meg at jeg har problemer med å huske verden som den var før.
At jeg har problemer med å forholde meg til verden som den var før.

Og jeg liker det ikke.

Jeg liker ikke bokser. Det er sånt andre putter deg i og gir deg et stempel, og en rekke antagelser du nå skal leve opp til. Sånt som gir meg makk.

Og nesten fem år etter terrorangrepet i London 2005, kommer en ny merkelapp på banen. Den heter “London Bomb Stress” og har blitt anerkjent blandt psykologer i London, og min aversjon mot merkelapper begynner allerede her.

At London Bomb Stress skal være sin egen greie går utenfor min forstand. At det ikke holder å kalle det Bomb Stress. Eller noe annet – og nei, jeg vet ikke hva. PTSD? PTSD virker som en forholdsvis romslig boks, uten at jeg egentlig kan nok til å uttale meg om det. For ellers sitter vi med en voksende liste;

Moscow Bomb Stress
London Bomb Stress
Madrid Bomb Stress
Bali Bomb Stress
…  you get my drift, no?

Det er sikkert interessant for nerdene på sitt felt å kunne sammenligne disse. For vanlige dødelige som meg selv, virker det derimot som ressurssløsing.

For om vi ser på London Bomb Stress er det en merkelapp som har blitt tildelt over en tredjedel av menneskene som allerede bærer en annen merkelapp; merkelappen “overlevende”; og aversjonen min mot merkelapper fortsetter – nå også med et definisjonsspørsmål. Hva vil det si å være overlevende?

I følge University College London (UCL) er dette merkelappen de har gitt til de tusen menneskene de fikk identifisert og kontaktet etter terrorangrepet ved hjelp av dokumenter fra politi og sykehus, som del av et støtteprogram universitetet hadde gående. Dette er altså antallet mennesker som har vært i direkte kontakt med politi og/eller helsevesen som et resultat av bombene. Av disse tusen er det kun 4% som ble tilbudt henvisning til psykolog, mens resten sannsynligvis ikke ville fått oppfølgning hadde de ikke blitt kontaktet av UCL. (Noe å tenke på når det britiske helsevesenet blir rost i skyene for deres håndtering av situasjonen).

Jeg tenker på en kollega, nemlig. Som var i toget som ble sprengt på Edgeware road, og den siste, den aller siste, av mine kollegaer jeg fikk fatt i den dagen. Per definisjonen over, er du ikke overlevende om du selv er i stand til å gå fra åstedet. Men hva er du da? Det finnes ingen merkelapp for det. Det er i alle fall ingen som tilbyr deg hjelp, eller sier at det er deg den er rettet mot.

The Emergency Medicine Journal estimerer at 4000 mennesker ble “påvirket” av angrepene, og rapporterte i 2006 at kun 25% av disse individene hadde blitt identifisert (noe som stemmer med UCLs beregninger av 1000 kontaktede). Det er vanskelig å vite hvor mange som egentlig tumler ut av tuneller og transportvogner når slikt skjer, som ikke snakker med helsevesen og politi før de går. Men min mistanke er at det er her de store tallene ligger.

Nå er jeg ikke psykolog. Jeg skal ikke late som jeg kan noe om emnet, ikke egentlig.  Men en rate på 4% av henvisninger mot et ukjent antall på estimert 3000 ser ikke bra ut.  Det er da man trenger en merkelapp. Enten den er fra Madrid eller London.

***

Emergency Medicine Journal finner du forøvrig her.
Og BBC skriver om London Bomb Stress.

Det skjer ting på andre siden av Nordsjøen. “Clemeron”-koalisjonen har gitt William Hague posten som utenriksminister, og jeg kjenner at jeg får frysninger på ryggen så snart nyheten når meg og jeg tenker “nå tar de The Human Rights Act fra landet, nå ryker den…”

Hague er ikke kjent for å være den meste menneskerettighetsvennlige.

Men plutselig sier han ting jeg faktisk er enig med; og akkurat det er nok til at jeg blir mistenksom. Hvorfor sier Hague noe jeg er enig i? Hva har skjedd med meg? Eller med ham?

William Hague støtter en granskning inn i Storbritannias rolle i bruk av tortur i krigen mot terror, og vil iverksette en granskning – ledet av rettsystemet. En offentlige granskning ville vel vært det beste, men etter langvarig lobbing  mot New Labour uten resultat virker dette plutselig som en olivengren. Jeg er forøvrig ikke overbevist om at den er ekte.

Samtidig, et annet sted, et annet initiativ, fortsetter arbeidet med granskningen inn i dødsfallene som tok sted i London for terrorangrepet for snart fem år siden. Ja, det nærmer seg fem år siden og en slik granskning har enda ikke skjedd.  Lady Justice Hallett fikk nylig jobben med rettsprosessen . I april begynte 3 dager med høringer som skulle ligge til grunn bak dette, og vi begynte å se at MI5s rolle muligens ville bli dratt inn i søkelyset. Den ene delen av meg tenker “bra,” mens den andre tenker “nei – det er en offentlig granskning vi trenger, hører dere?! Å dra MI5 ut i søkelyset erstatter ikke en offentlig granskning!”

Men ingen som har makt til å presse en offentlig granskning gjennom, snakker om muligheten for en slik en. Og The Press Association fant det plutselig viktig å rapportere at Lady Justice Hallet hadde besøkt internettsider med konspirasjonsteorier om Londonbombene, uten egentlig å referere til relevansen det skulle være i hennes dommerarbeid.

Likevel. Lady Justice Hallet lar seg ikke pelle på nesen av MI5 eller New Labour som gjentatte ganger har prøvd å hindre bevis om britisk medskyldighet i tortur i å bli offentliggjort med argumentet om at det vil true nasjonal sikkerhet.  Jeg har en mistanke om at jobben til Lady Justice Hallet ikke kommer til å bli helt enkel, at det kan bli en lang reise med masse av å stenge hodet mot en murvegg kaldt MI5 og sikkerhetsargumenter.

Jeg håper damen har en nese av stål. Og at hun får mer støtte av den nye regjeringen i dette enn det hun har fått av New Labour de siste månedene.

Jeg er ambivalent.

Filmen heter Four Lions, og handler om -- gjett nå -- om fire aspirerende terrorister som reiser til London for å utføre et terrorangrep, slik at de selv kan bli martyrer.  Det er en del touchy paralleller her. Det blir ikke bedre av at de velger seg bomber som metode.

Dette gjør meg ikke mindre ambivalent. Ikke i det hele tatt. Det får meg til å tenke “WTF?! Excuse me, but… WTF?”

Organisasjonen Demos hevder at det å gjøre narr av terrorister er et kritisk våpen i kampen mot terrorisme, at det setter riper i fasaden til terrorceller. Men familiene til ofrene fra 7/7/05 har lobbet for å hindre kinoer i å vise filmen,  nettopp fordi de den føler at tema er for sårt, kanskje særlig akkurat nå.  Vel. England er ikke så veldig flinke til dette konseptet, men det er et konsept som heter ytringsfrihet; det er derfor vanskelig å kreve at en terrorkomedie skal sensureres fra skjermen på det grunnlaget at det vil virke støtende for dem som har mistet noen eller opplevd noe lignende i virkeligheten.

Likevel. Spørsmålet jeg sitter med er blandt annet timingen.  Hvorfor lansere en slik film så tett på femårsdagen til et virkelig terrorangrep? På hvilket vis kan det være hensiktsmessig eller positivt?

Konseptet av terrorkomedie er en jeg muligens kan forstå. Konseptet “komedie om bomber på t-banen i London” sånn rundt årsdagen til dagen da det var bomber på t-banen i London, virker derimot ufølsomt og ugjennomtenkt.

Nysgjerrig er jeg, forøvrig, okke som. Så etter litt frem og tilbake, her er traileren. Det ser ikke ut som en film som jeg kommer til å se, men si gjerne hva du synes om du ser den… (i et håp om at jeg bare rett og slett ikke har sett lyset her enda)

www.youtube.com/watch?v=yGk2TojOd-4

Men, for ikke så lenge siden hadde jeg en diskusjon som etterhvert utviklet seg slik:

“Jammen Yoshimi, det har jo vært en granskning inn i 7-juli-affæren!”
“Det har ikke vært en uavhengig granskning!”
“Jo.”
“Når da?”
“Det vet jeg ikke, men det må det jo ha vært..!”

Men. Kanskje det er fordi det er vår, kanskje det er fordi at når denne sommeren kommer og årsdagen er her, vil det ha gått fem år.  Uansett har det begynt å skje ting igjen.  Denne uken skal The Royal Court of Justice avgjøre omfanget til undersøkelsene inn i dødsfallene til de 56 som døde 7 juli 2005 som resultat av bomber på buss og t-bane.  De skal også avgjøre om dette trenger en jury, og hvordan “interessenter” klassifiserers (med tanke på dem som ikke døde, men likevel ble påvirket og kan ha interesse i resultatene). For ja. Det har gått nærmere fem år, og en slik undersøkelse har ikke skjedd enda. Ei heller har en offentlige granskning inn i bombetorsdagen skjedd.

Mer interessant er det  Reuter kommer på banen og sier ting som jeg sier selv. Når finansfolket taler de samme ordene som jeg gjør, er det på tide  med en reality check, men denne gangen er vi enige. Det er ikke nok med en undersøkelse inn i 56 dødsfall. Det som trenges er en omfattende, offentlig granskning av hele hendelsen.

For det er masse informasjon som etterspørres her: spørsmål stilles blandt annet om hva MI5 egentlige visste, og hva som eventuelt kunne vært avverget.  Kritikk har i ettertid også blitt rettet mot redningsmannskapet. Christopher Coltart som representerer ofrenes familier, hevder dessuten at det bør undersøkes hvorvidt den britiske staten har brutt sine forpliktelser gjennom den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen til å beskytte sine borgere.

Disse spørsmålene er eksempler på usvarte spørsmål som stilles i det femårsdagen nærmere seg. Langt flere enn dem som mistet noen kjære den dagen i juli, vil være interesserte i svarene.

Mens denne debatten ikke er på sitt mest synlige, har den begynt å spire atter en gang, selvsagt overskygget av valgkampanjene som pågår samtidig og som ikke viser interesse i dette temaet i det hele tatt.

The Royal Court of Justice har to dager igjen på å definere omfanget av undersøkelsen.  Det burde, som sagt, blir en full granskning. Men jeg holder ikke lenger pusten mens jeg venter.

For 20 år siden ble nemlig Nelson Mandela løslatt etter 27 år i fangenskap. Han var i sin tid klassifisert som en terrorist, og var listet på USA sin terroristliste helt frem til juli 2008.

Apartheid var muligens den første politiske kampen jeg forsto meg litt på. Og det er fullt mulig at jeg husker litt feil her, men jeg synes å huske at det var mer engasjement da, gjennom f.eks aktivt boikott av Sørafrikanske produkter. Men i mellomtiden har vi en annen skamplett i dagens politikk som ikke får samme grad av oppmerksomhet; nemlig Guantanamo Bay og systemet som forvalter det.

Samtiden ser annereldes ut nå: Det er mulig at det er vanskeligere å skille mellom De Gode og De Onde,  det er mulig det er flere gråsoner på kartet noe som gjør historiefortellingen og engasjeringen vanskeligere å få til.  Men, det koker ned til dette; så lenge vi er enige om at man er uskyldig til skyld er bevist, kan vi ikke legitimere Gitmo, særlig når de innsatte ikke har hatt tilgang til rettferdig rettsbehandling.

At systemet som skal forvalte det hele bruker mer krefter på å dekke over enn å forvalte, lager nok en ripe i lakken. Og ja, det er en ganske sterk beskyldning, men her har du litt av bakgrunnen til den:

De siste dagene har det nemlig vært mye vind rundt saken til Binyam Mohamed, tidligere fange på Gitmo. Etter å ha vært i varetekt i sju år, hvorav fire var på fangeleiren på Cuba, har han gått til rettsak mot State Britain for deres aksept, og mulige medvirkning, i torturen han ble utsatt for i varetekt. Saken er nå slik:

• Høyesterett legger frem en dom som betyr at State Britain må legge frem CIA-bevisene på britisk involvering i tortur
• State Britain anker, og påstår at dette vil være ødeleggende for nasjonal sikkerhet.
• Høyestrett vurderer saken og avsier en ny dom: State Britain må legge frem CIA-bevisene på britisk involvering i tortur.
• State Britain anker… ok. Du har sikkert tatt poenget.

Når hele runden har gått så langt den kan, er dommen fortsatt den samme: Bevisene skal ut. Sikkerhetstjenestene har i effekt tapt rettsaken.  State Britain prøver ny taktikk; de skriver til en av dommerne, til dommer Neuberger, og ber om at paragraf 168 blir slettet, mens de legger ut en sensurert versjon av bevisene på nett, og gjør sitt beste for å vri seg unna. Et utkast av dommen har allerede blitt sirkulert, forøvrig, så etter Neuberger har tatt til seg argumentene for å slette, sirkulerer plutselig to versjoner. Brevet som ble sent til Neuberger, som ble lekket etter kort tid, uttrykker bekymringer for at, dersom paragragen ikke slettes, vil tilliten til MI5 falle fordi det kommer frem at de:

• ikke respekterer menneskerettighetene
• har med hensikt opptrådt misvisende overfor Members of Parliament
• har en kultur med å tilbakeholde informasjon og
• har ikke sluttet med tvangsmidler som en del av sin forhørsteknikk.

Kritikken mot MI5 er med andre ord hardtslående, og  State Britain bekymrer seg mest om hvordan dette vil oppfattes istedenfor å reagere på det som kommer frem.

Nå har jeg forresten prøvd å fatte meg i korthet, men det er masse linker som hjelper deg med flere detaljer om du vil grave videre!

Det er usmakelig til de grader når vi ser at det er viktigere for State Britain å holde ansikt enn det er å hamle opp med seriøse problemer som skjer innenfor forvaltningen deres. Ved disse handlingene har State Britain bl.a brutt  en 400 år gammel lov som forbyr hemmelig samtaler mellom advokater og rettssystemet.

Spørsmål har begynt å florere om hvorvidt man trenger en granskning inn i MI5s prosesser, men det ser ut som de fleste mener at det ikke ville føre til noe. Ikke at det ikke fortjener en granskning, men når granskningen jo ville blitt gjort av samme system som har jobbet så hardt med å dekke over dets egne brudd på menneskerettighetene, spørs det om den ville være verdt papiret den til slutt ble trykket på.

Mitt spørsmål er i alle fall; hvordan vil det som i dag er samtiden se ut om 10, 20, 30 år? Vil vi ha like mye klarhet over denne epoken, som vi nå har når vi ser tilbake til Mandela og apartheid?

Uansett om historien vi er midt i kommer til å produsere noen helter eller ei, er det viktig å huske på en ting; kanskje de gode ikke finnes. Kanskje finnes bare mennesker. Som, dersom de ikke utfordrer systemet selv om det ikke diskriminerer mot en tydlig helt, en vakker dag risikerer å bli spist av det.

Jeg er ikke synsk. Men jeg har mange spørsmål.