Yoshimi ruster opp

CPS skal, som de fleste andre organer drevet av styresmaktene, beskytte sine borgere. The Crown Prosecution Service (CPS) skal gå til rettssak på vegne av sine borgere.  Likevel ser nyere historie slik ut: i løpet av fem år har to Londonborgere blitt drept av politiet der, og CPS, til med samme mann innenfor CPS, hindrer tiltale mot individene i politistyrken som sto bak. Begge gangene.
Den ene har du vel hørt om: Jean Charles de Menezes, rørlegger, brasiliansk. Skutt av politiet på Stockwell stasjon 22 juli, 2005.  Politiet sa han gikk med en tykk og klumpete jakke, og at han var en terrorist. “Vi har skutt en av terroristene,” runger det ut gjennom London  - som fortsatt er i kaos etter bombeangrepet 7 juli og det… Les mer

Svetteperler i pannen. Sild i tønne, altfor trangt. Overbefolket. Dårlig luft blir dårligere. Svette ut av knehasene. Oksygen. Trenger oksygen. Vannflasken er tom. Utenfor vinduet; mørke tunnellvegger. Vått og salt hår, svettevått hår. Dehydrert. Kommer aldri til å ta t-banen igjen, jeg sverger. Jeg kommer uansett til å besvime før sjansen byr seg.
Gir faen i hvor jeg er; på hvilken linje, under hvilken gate. Må ut, rett og slett. Må bare ut. Nå. Må ha vann. Må ha luft.
Men dørene forblir lukket. Tunnellveggene glir ikke over i perrong og utgang. Og snart gir bena etter.
Snart.
… Les mer

Det er ikke bare-bare å ta bilder i London lenger.  Seksjon 44 av the Terrorism Act 2000, gir politiet myndighet til å stoppe folk på gaten uten  at der mistenkt for noe for å gjøre det vanskelig for potensielle angrepsmenn å bevege seg fritt i bestemte områder. Det er akkurat like sykt som det høres ut.
I 2008 ble en femtenårig skoleelev sør i London stoppet for å ta bilder av Wimbledon jernbanestasjon som en del av skoleprosjektet sitt – han ble stoppet under mistanke for å være en terrorist. I 2009 ble en mann i  Enfield i London stoppet av politiet – han tok bilder av en politibil han mente kjørte uforsvarlig. Samme år blir også den italienske kunst-studenten Simona… Les mer

Det skjedde noe.  Det skjedde noe, i løpet av en dag, den dagen, 11 september 2001 som endret synet på verden og synet på mennesker.
Han, vi kan bare kalle ham Charlie, endrer f.eks plutselig retning. Han og kona prøver å få barn, men han vil ikke ha barn lenger. Han vil ikke  ta ansvaret for å bringe et liv til en verden der slike ting kan skje. Han er lamslått over grusomheter som skjer i et annet land. Kona sier “vi flytter ut av London, vi vet jo at når terroristene kommer hit, så er det til London!”  Men Charlie sier at det ikke er det som er poenget.  De går nesten fra hverandre. Etter flere møter med en psykolog finner Charlie ut at ikke hele… Les mer

Jeg liker vanligvis ikke merkelapper.
Jeg liker ikke bokser. Det er sånt andre putter deg i og gir deg et stempel, og en rekke antagelser du nå skal leve opp til. Sånt som gir meg makk.
Og nesten fem år etter terrorangrepet i London 2005, kommer en ny merkelapp på banen. Den heter “London Bomb Stress” og har blitt anerkjent blandt psykologer i London, og min aversjon mot merkelapper begynner allerede her.
… Les mer

Hva jeg nå enn må synes om de blågule i regjeringen i Storbritannia, må det vel også sies at ved New Labours avskjed ligger det nye muligheter på bordet. En ny regjering har muligens ikke samme interesse i å beskytte det den forrige gjorde som det vi hadde sett om New Labour ble gjenvalgt.
Det skjer ting på andre siden av Nordsjøen. “Clemeron”-koalisjonen har gitt William Hague posten som utenriksminister, og jeg kjenner at jeg får frysninger på ryggen så snart nyheten når meg og jeg tenker “nå tar de The Human Rights Act fra landet, nå ryker den…”
… Les mer

Det er ikke juli enda, det er bare mai, men femårsdagen til terrorangrepet i London nærmer seg likevel. Juli er nærmere nå enn for tre måneder siden. F.eks. Og se;  2 måneder før femårsdagen — det vil si i morgen — lanseres en terrorkomedie i England.
Jeg er ambivalent.
Filmen heter Four Lions, og handler om — gjett nå — om fire aspirerende terrorister som reiser til London for å utføre et terrorangrep, slik at de selv kan bli martyrer.  Det er en del touchy paralleller her. Det blir ikke bedre av at de velger seg bomber som metode.
Dette gjør meg ikke mindre ambivalent. Ikke i det hele tatt. Det får meg til å tenke “WTF?! Excuse me, but… WTF?”
Organisasjonen Demos hevder at det å… Les mer

Galskapen på andre siden av pytten fortsetter. I det jeg skriver de ordene oppdager jeg selv at jeg sikkert burde skrive om valget i Storbritannia, men nei –  trekantdramaet Brown-Clegg-Cameron fortsetter frem til 6 mai så framt jorden ikke går under før da.
Men, for ikke så lenge siden hadde jeg en diskusjon som etterhvert utviklet seg slik:
“Jammen Yoshimi, det har jo vært en granskning inn i 7-juli-affæren!”
“Det har ikke vært en uavhengig granskning!”
“Jo.”
“Når da?”
“Det vet jeg ikke, men det må det jo ha vært..!”
Men. Kanskje det er fordi det er vår, kanskje det er fordi at når denne sommeren kommer og årsdagen er her, vil det ha gått fem år.  Uansett har det begynt å skje ting igjen.  Denne uken skal The… Les mer

Jeg undrer meg over hvordan historien fra i dag vil se ut om 10 år. Om 20 år. Om 47 år.
For 20 år siden ble nemlig Nelson Mandela løslatt etter 27 år i fangenskap. Han var i sin tid klassifisert som en terrorist, og var listet på USA sin terroristliste helt frem til juli 2008.
Apartheid var muligens den første politiske kampen jeg forsto meg litt på. Og det er fullt mulig at jeg husker litt feil her, men jeg synes å huske at det var mer engasjement da, gjennom f.eks aktivt boikott av Sørafrikanske produkter. Men i mellomtiden har vi en annen skamplett i dagens politikk som ikke får samme grad av oppmerksomhet; nemlig Guantanamo Bay og systemet som forvalter det.
Samtiden ser annereldes ut… Les mer

Jeg blir barnslig oppglødd da jeg får brettspillet War on Terror i hendene.
Spillet er laget og selvutgitt av tre karer i Cambridge.  Og du vet hvordan det er: Når politiet beslaglegger et brettspill, så får det nemlig en “må ha det, bare må ha det” -status.  Og nå har jeg det, og nå gir jeg det ikke fra meg.
BBC oppsummerer:

“must be the only board game ever to be classified an offensive weapon”
Benjamin Woolley, BBC, 15th December 2009

Av alle steder er det Nobels Fredssenter som selger dette i Norge.  ”Interessant at dere selger dette,” kommenterer jeg til skranken der, men de har ikke lyst til å svare på hva det var som fikk dem til å bestemme seg for selge dette,… Les mer