Jeg vet ikke hvor mange ganger det har skjedd; at jeg trekker meg ut fra forsamlingen, at jeg enten pakker tingene mine rolig sammen og sier farvel til vertskapet, eller at jeg omtrent ligger på spring ut døren uten noe annet enn en tekstmelding jeg fyrer av i en unnskyldning flere timer etterpå – avhengig av hvor sammenfattet jeg er når det skjer.
Og det som skjer er dette; jeg må bort.
Jeg leser om skjebnene det blir fortalt om etter Utøya og bomben i regjeringsbygget 22.07. Jeg leser –  og tenker på alle gangene jeg tenkte “om noen bare forsto…” –  for det er ensomt å gå rundt med en hendelse fra et annet land etset inn på hjernen. Og jeg orker ikke å skulle forsvare… Les mer

I kveld er det en uke siden Utøyamassakren og bomben i regjeringskvartalet. Det er mørkt og dystert, det som skjedde. Det skal jeg ikke  legge et lokk på.
Sorg tar tid. Sorg kan ta lenger tid enn vi er forberedt på. Vi sørger forskjellig. Vi håndterer våre egne følelser og hverandre, forskjellig.
Og en ting jeg lærer i denne uken, er hvor klin kokos jeg var forrige gang jeg opplevde terror. Hvor  mye benektelse det går an å ta inn under huden. Kanskje jeg kan lære noe av det. Kanskje andre kan. Det er i alle fall verdt et forsøk. En ting vet jeg i alle fall; jeg reagerer ikke likt denne gangen. Kanskje jeg kjenner meg selv litt bedre. Det er lov til å håpe.
14 juli… Les mer

Det er så mange ting som dukker opp, nå. Jeg vil kalle det plutselig, men helt plutselig er det ikke.
Ting jeg vil skrive om, men som jeg syns blir for tett på.  Som hva det er å bli diagnosert med ptsd etter et terrorangrep. Som hva det betyr. Hvordan det er med en slik diagnose i det norske helsesystemet. Hvordan en fungerende hverdag er noe av det beste jeg kan tenke meg. Det er noen ting man lærer: ikke slipp folk for nære. Fordi? Fordi. Fordi er god nok grunn.
Jeg har ikke skrevet om dette før. Kanskje det er på tide at jeg gjør det, etterhvert? For etter et terrorangrep, kommer håndteringen av den. Det er fortsatt noe jeg lærer og må lære.  Selv om… Les mer

Det er så lenge siden jeg har blogget at jeg ikke husket passordet mitt da jeg skulle logge meg inn. Men fredagens hendelser i Oslo sentrum og Utøya vekker både tanker og følelser, og dermed skriver jeg det jeg tror blir denne bloggens siste post.
Jeg kom til Norge fra London i 2009. Jeg hadde – og har- baggasje fra terrorangrepet i London i 2005 da jeg var på t-banen og ble evakuert, og gikk fra evakueringsstedet til kontoret gjennom det som føltes som et London i krig. Jeg begynte å huske ting som tidligere hadde vært et sort hull. Jeg kjente igjen følelser som hadde blitt fortrengt lenge, de så og si hoppet på meg uten å være invitert. Det var noe… Les mer

Sånn er det:
Jeg husker knapt mitt eget passord, og knapt mitt eget brukernavn, og brukernavnet, i det minste, burde være lett. De siste ukene har jeg blitt profesjonelt og mindre profesjonelt korrekturlest (nei, ikke på bloggen, da), og jeg setter pris på det, jeg kan knapt grammatikk lenger og kan noen si til meg hva staving er, liksom?
… mens spørsmålet egentlig er hva gjør jeg her? Ikke i universet, eller på jorda, eller i Norge, det er en annen diskusjon, det er nok en diskusjon det også, men hva gjør jeg egentlig i cyberspace, WTF liksom driver jeg med her?  Jeg blogger ikke – derfor er jeg ikke? Det er noe som ikke stemmer, her er det definitivt noe som ikke stemmer
(og egentlige skulle jeg… Les mer

Etter Londonbombene i 2005, var det mye statistikk som fløy rundt når vi skulle ta t-banen. Som at det statistisk sett er:
– 12 000 ganger mer sannsynlig at du dør av kreft, enn i et terrorangrep
– 13 ganger mer sannsynlig at du dør i en togkollisjon enn i et terrorangrep og
– 87 ganger mer sannsynlig at du dør av drukning enn i et terrorangrep.
Og statistikken kan fortsette, det er mange dødsårsaker man kan måle mot. (John Baker gjorde akkurat det i mars 2009)
Likevel. Jeg husker dette:
- at det en gang på 00-tallet kom en liten mediesak om hvordan Arendal rutebilstasjon, eller kanskje det var en annen stasjon, i en annen liten by, ble evakuert fordi det var baggasje der som… Les mer

Er det virkelig nødvendig å stå opp, hver eneste, bidige dag?
Disse dagene er dette jeg står opp til. Inquest i terrorangrepet i London i 2005. Wikileaks. Mørke. Kulde. Folk. Julepjatt og stress. Mas. Stedet jeg bor på men ikke hører til i.
Noen ganger trenger man en pause. Rett og slett. Likevel.
Det er mer å si om Wikileaks, og flere spørsmål å stille, enn jeg orker å skrive ned. Jeg har tenkt på det. Jeg har kommmet frem til at innen jeg får det jeg tenker om Wikileaks ned på papiret i en omfattende nok form, vil det være for sent. Men det er kanskje ikke alt man trenger å utrede på en blogg heller, for  det mangler ikke på interessante synspunkt der ute. Gert… Les mer

I 1986 skjedde noe i Yorkshire. Nøyaktig hva som skjedde er jeg usikker på, men det resulterte i at  Mohammed Sidique Khans fingeravtrykk ble holdt av politiet i West Yorkshire. Khan var den gangen 11 år gammel.
Debatter pågår i Storbritannia i dag rundt lovligheten av å holde fingeravtrykkene til mindreårige.  Storbritannia har nemlig sin NDNAD – National DNA Database – som er den største av sin type i hele verden. Den holder DNA og fingeravtrykk av etterhvert større og større deler av Storbritannias befolkning. Det offisielle navnet er UK National Criminal Intelligence DNA Database –  og innen slutten av oktober 2009 var over 10% av Storbritannias befolkning registert – barn fra 10 år og oppover inkludert. Ikke trenger du være siktet for å være registrert… Les mer

Undersøkelsene begynte i går. Fem måneder, regner de med at de skal ta. Et eller annet sted bak i hjernen min registrerer jeg at fem er et primtall.
Undersøkelsen foretas av domstolen i England, og det som skal undersøkes er 52 dødsfall fra 07.07.2005. (Jeg registerer at 52 er antallet kort i kortstokk. Jeg sier ikke at det er av betydning, jeg sier bare at jeg registrerer det.)
For første gang siden den dagen, offentliggjøres filming og lydklipp. Filming viser vraket av det som en gang var et t-banetog, lydklippene gjenspiller samtaler mellom ansatte på London Underground.  Historien gjenfortelles. I detalj. Og på et eller annet tidspunkt forsvinner skillet mellom nå og da.  Fem måneder, skal dette ta. Fem måneder.
Men dette er ikke en offentlig granskning,… Les mer

I neste uke skal kameraopptakene fra t-banevognene som ble sprengt i terrorangrepet i London i 2005, legges frem.  Det er da undersøkelsene rundt de 56 dødsfallene angrepet resulterte i begynner. Det vil da ha gått over 5 år og 3 måneder siden eksplosjonene skjedde. Britisk politi argumenterer at slik film, forøvrig, kan bli brukt i propaganda av terrorister. Lady Justice Hallet, som er dommer i saken, hadde egentlig bestemt seg for å gjøre materialet tilgjengelig for media, men er ikke ferdig enda med å høre på Scotland Yard som argumenterer mot dette…
Vel. 5 år og 3 måneder senere  drukner i undersøkelsen i noe annet.  For plutselig er Europa full av terroradvarsler.
På mandag kom en advarsel fra britiske og amerikanske myndigheter til sine landsmenn; vær forsiktig.… Les mer