Men det er ikke så enkelt.  Det burde kanskje være det, men det er det ikke. For hva med [fyll inn Bekymring] eller [fyll inn En Annen Bekymring] eller [fyll inn Enda En  Bekymring]?

Så, i et Konstruktiv Øyeblikk finner jeg at jeg skal lage en liste over ok julesanger. Hvem blir ikke i mindre dårlig humør når man får vekk verstingene fra playlisten, liksom?

Problem nr 1. Det finnes nesten ingen tålelige julesanger. Om jeg høres ut som jeg er gammel og gretten, javel, så er det fordi jeg er det. Rett og slett. You caught me.

Listen begynner slik:

Fairytale of New York (The Pogues). 
Og så?  Hm. Ja. Hva så?

Santa baby. Jeg kan leve med den, i alle fall.

Problem nr 2: To sanger er ingen liste. Det er… to sanger.

Så. Jeg hiver på den mer utradisjonelle Give The Jew Girl Toys av Sarah Silverman

Nå har vi tre julesanger.
Det får jaggu meg holde fra noen som heller vil se solen snu enn å åpne gaver.

Sammen skal vi strikke i 20 minutter. Det er kravet som skal møtes for å sette verdensrekord i strikking, og nei, jeg hadde egentlig aldri trodd at

a) det var en faktisk greie eller at
b) det var en faktisk greie jeg skulle snuble oppi
men så feil kan man altså ta.

Stavanger Aftenblad skriver at Kristian Arntsen holdt stemningen oppe, mens jeg sitter her og tenker at det er et under at vi fullførte på tross av at mannen var der.  For straffen
for å kunne strikke viser seg nemlig å være denne; Kristian Arntsen løper rundt oss som en tulling og roper rent idioti inn i mikrofonen med øresprengende volum. Ingen som sitter rundt meg ler når han prøver å dra i gang allsang til “Bæ bæ lillelam” og han selv begynner å breke som en voksen mann som leker sau.

Han roper “ojojojojoj!!!” og “strikk og smil, strikk og smil,”  og vi strikker, og jeg gjør mitt beste for å skru av ørene, men det er umulig, de sitter fast, og når han løper forbi oss, med et kameracrew i hælene og roper “smil, smil!” lurer jeg på om jeg kan sende ham regningen på høreapparatet jeg nok kommer til å få behov for som resultat av å bli utsatt for denne mannen.

Likevel. Det er overraskende stor aldersspredning her. Og – ikke på grunn av den godeste Arntsen, men på tross av ham, er stemningen god. Her skal det strikkes! I alle aldre. Og jeg er særlig overrasket over antallet unge gutter som deltar.  Det er mulig at jeg endte opp rygg i rygg med unggutteraden, men om det så er den eneste i hele Madla Amfi, er det likevel ikke ille.

Når vi så har strikket i 20 minutter, og litt tid til har gått, må vi bli sittende mens noen løper rundt og stempler hendene våre og teller oss.  Og i det store deler av gjengen etterpå løper av gårde for å bli fotografert, tar jeg strikkepinnene og går. Det spiller egentlig ingen rolle hvor jeg går hen, en gang. Jeg må bare bort, til et sted der jeg kan høre mine egne tanker.

Madla Amfi, 2010; Norges mest høylydte strikkeopplevelse.

Spørsmålstegnet er ivrig og spent når hun hører om dette. Hun ønsker seg plutselig 2011s Guinness Book of World Records.  Det gjør sikkert over halvparten av de 984 vi til slutt ble oss. Og en andel av dem igjen, kjøper muligens boken videre til kjente eller kjære til jul.

Dette er ikke dårlig business for Guinness, slår det meg.
For min egen del? Øreverk. Og en gryteklut.

Media er alfa og omega, media er den nye
store massepsykosen. Verden er i beste fall forvirret
men mer sannsynlig i narkose.
De gamle reglene finnes ikke mer.
De er globaliserte.
Bortgjemte.

Men jeg tror på ginens makt og gin kan brukes
til mer enn bare miksing med tonic.

Arbeiderpartiet har flere likhetstrekk med mafiaen enn vi liker å tro
Norge har mindre autonomi enn vi liker å innrømme og
statskirken vil ikke la medlemskapet ditt sies opp.
Det er ikke rart at folk er desillusjonerte
at de ikke har oversikten
at avtaler skjer under bordet
– der de virkelige tingene utrettes.

Men jeg tror på ginens makt. Ikke på arbeiderpartiet
eller statskirken.

Jammer. Over hvor lett alle drar konklusjoner om hva du mener.
Verden er ikke full av god vilje, skjønner, du? Det er lettere å være full
enn å være full av god vilje. PR er alt.
Hver gang de snakker om vindkraft
er det noe annet de vil du ikke skal se. Hva mener du
med at jeg er for kynisk? Det er klart,
gode nyheter vokser ikke på trær, de må brukes strategisk.

Jeg tror på ginens makt. Gin ødela det Britiske Imperiet
hviskes det. Det er ikke umulig at det henger sammen slik.

I hjørnet har den ene sofaen blitt stemplet som konspirasjonssofaen.
Det er her vi ikke vet forskjellen på trip-hop og hip-hop
hit de bekymrede blikkene kastes mot,
til oss de sier “dere er enten for alvorlige eller for edru
hvilken er det?”

Men jeg vet ikke. Jeg vet bare to ting:
Det gin-baserte trossamfunnet er for lite.
Og jeg orker ikke reise meg.