Det er med blandede følelser det suger i magen nå som jeg sitter med billetter til London og hjem igjen. Jeg har ikke vært der på år, men litt kan man følge med fra det fjerne. Som anti-terrortiltakene som ikke roer seg. Denne gangen reiser jeg f.eks på utkikk etter disse: body scanners. Disse ble brukt på jernbanestasjonen i Bath, muligens den minst farlige byen jeg har bodd i, tidligere i høst. Fra uskyldig til det motsatte er bevist, til ”om du ikke har noe å skjule har du vel ikke mot å bli røntgenfotografert når du skal på eller av toget”?
 

Nei. Jeg trenger ikke smake lenge etter for å bekrefte at den ekle bismaken fortsatt er der. En venninne som bruker finanskrisen til å studere i, sender meg e-poster om de konservatives arbeid med å avskaffe the Human Rights Act i England. Dette er ikke nytt. Dette er en debatt som pågikk når jeg bodde der: det er nemlig vanskeligere å deportere terrormistenkte dersom man respektere menneskerettighetene deres. Og plutselig tolkes det som at menneskerettigheter og et trygt samfunn er motstridende elementer, og istedenfor å være to sider av samme jobb, skal den ene avskaffes på vegne av den andre.

Men the Human Rights Act er ikke akkurat kontroversiell. The Human Rights Act skal sikre en rettferdig rettssak , den skal sikre at tortur ikke forekommer, at du har rett til å ytre og organisere deg. Bare for å nevne noen eksempler. Disse er ikke tilfeldig valgt ut. Dette er også områder som Storbritannia i dag har problemer med å etterleve. Jeg skal ikke gang spørre om nøyaktig når man fikk en såpass skrudd oppfatning av hva et trygt samfunn innebærer at grunnleggende rettigheter for sivilsamfunnet ikke lenger skal forme del av det.

Men tilbake til reisen til London: i overnevnte klima skal jeg møte en av de få som både kjente meg før, og som jeg fortsatt har kontakt med etter. En som kjente meg i en tid der det gikk an å legge planer for fremtiden, der det var mulig å endre verden om enn bare bittelitt, der det ikke var unormalt å halvveis sitte på biljardbordet (for hvordan når man ellers frem når man skal skyte?) og drikke snakebite black i en bar oppkalt etter en russisk spion kvelden før en demonstrasjon som innebar menneskelige silhuetter, rødmaling og mel, fordi think of the children, stupid, noen har en fremtid som må bevares.

Det er ikke mange igjen, som kjente meg før, som kjenner meg nå. Kanskje det ikke er mange igjen som egentlig kjenner meg. Innimellom tenker jeg at det ikke gjør noe. Innimellom tenker jeg at “I am a tiny, insignificant, ignorant lump of carbon. I have one life, and it is short, and unimportant ” (Tim Minchin). Innimellom tenker jeg at det er fint å treffe igjen denne gamle traveren, på en pub vi har vært på før, et sted der ølet er sært selv for London. Og jeg lurer på hvordan det går med boken hans, og han svarer aldri og han spør meg hvordan det går med skrivingen min og jeg svarer aldri, vi er skuls, og spiller biljard istedenfor og småkrangler gjennom kvelden fordi det er få ting vi var enige om den gangen. Bortsett fra at nå krangler vi ikke lenger;det er derimot mange ting vi plutselig er enige om.

Bare det i seg selv er et tegn på at tidene har skiftet. På at samfunnet er annerledes. Men jeg reiser. Jeg reiser, jeg reiser, jeg reiser. Til mennesker jeg ikke har sett på lenge. Til gater og puber og steder jeg pleide å vanke. Til t-banen og stasjonen jeg ikke har vært på siden den dagen i 2005. Og jeg skal ta med te, hjem. Og se etter nye Banksy. Og gå langs elven når solen går ned, eller sannsynligvis plassere meg på en av broene. Og jeg skal sjekke status på Parliament Square.

Blant annet.

Så, her er til deg
til  alkoholikeren som storrøykte
som sa, da jeg var fire, at  ”jeg er ferdig med å røyke nå, helt sant”
som jeg trodde på, som jeg stjal 15 sigaretter fra
og trakk dem ned i do med stolt mine over bestefar som ikke lenger skulle røyke seg og meg ihjel
før du eksploderte, på en måte jeg aldri har sett noen eksplodere på siden 1988
her er til deg
som gravde bilen ned i hagen og plantet jordbær langs konturene dens
til deg
som svømte rundt tomten din hver eneste 1 mai uansett hvor kaldt det var i vannet
som vippet mellom Frp og SV ved hvert valg for “samme greie, det i grunnen?”
til deg
som fylte rommet du var i, helt til det siste
som alle hadde så mye rart å si om da du levde, men
de er stille nå, vi er stille nå

men alle mente så mye om det du mente
og alle mente så mye om måten du gjorde det på,
det var noe med å bruke krutt som diplomati
ting som ikke var kompatible
og så var det spriten da, de sa du ødela alt
alt ødela du med den spriten
bare at jeg så det ikke, jeg merket det ikke
bare at jeg så noe de andre ikke så eller de så noe jeg ikke så og samme kan det være
jeg merket bare at du var beundrelsesverdig irritabel overfor Hotel Cæsar og Se&Hør
at de når de begynte med det du kalte “syklubben” kjørte vi to bort
ut nordpå, til havet og snakket om  faktiske ting
helt konkrete, faktiske ting
til og med bomber, til og med følelser, til og med det Kristin Halvorsen snakket om i avisen
den gangen, du, som vi aldri ble enige om
og som det var greit at vi aldri ble enige om
for hadde vi vært like så hadde det ikke vært noe gøy
å snakke sammen, for du snakket meg ikke etter munnen
nemlig, du snakket ikke noe etter munnen
og særlig ikke dem som forventet at du skulle gjøre det

for plikter?  du sa
når skal vi leve da? Når skal vi gjøre det vi faktisk vil? Vi gjør det
vi gjør det nå! Og noen vil si det er uansvarlig
jeg vil si det føltes på sin plass, den gangen
for en deprimert tenåring å få dra på fisketur på en torsdag
for det er jo ikke akkurat som at hjemmeleksene forsvinner heller
om de utsettes en dag, for når foreldre ikke vil si det, så kan en bestefar gjøre det:
det finnes nemlig et liv utenfor skolen, det finnes fiskestenger og båter
og fjell og ski og hunder og trekkspill
jeg lurer faktisk på hva de har gjort med trekkspillet ditt
jeg tror kanskje de håper det skal forsvinne
helt av seg selv
men det kan være du vil ha det, det kan være
at du egentlig er her, i luften, i verden, et sted,
du sa jo at du ikke ville forsvinne, enda
at du ikke var klar, enda
og jeg er heller ikke klar til å la deg forsvinne
enda: og jeg prater med deg

en tirsdag eller onsdag eller en torsdag
i Kirkegata, på Youngstorget, i markveien
jeg snakker med deg som jeg alltid har gjort
angrer på alle gangene jeg ikke ringte og  jeg nekter å besøke graven din
for så lenge jeg ikke ser den igjen, er det ikke der du er
det er her

og  du forstår jo at det er her du skal være.

Kurset har ingen bandasjer.
Ingen CPR-dukker.
Ingen førstehjelpsskrin.
Vi får ikke en gang legge noen i stabilt sideleie. Vi får ikke en eneste demonstrasjon. Av noe som har med førstehjelp å gjøre.

Det jeg sitter igjen med, er at jeg bør bruke varselstrekanten. Og ringe 113. Snarest.

Jeg tok dette kurset for 11 år siden. Jeg hadde et kort prosjekt den gang, prosjektet het “ta lappen”, men i løpet av en måned endret prosjektet seg til “Flytt fra Norge, drit i lappen.”  Men førstehjelpskurset rakk jeg.
Den gang: med dukke.
Den gang: med bandasjer. 
Den gang: med stabilt sideleie
… sånn bare for å nevne noe.

Kanskje jeg er for gammel til å ta lappen, nå. Kanskje den helst bør tas mens man er ung og er interessert i å stille for kritiske spørsmål. Men jeg vil ha valuta for pengene; og mer enn bruken av et trekantskilt. Dessuten ville jeg satt pris på  å vite at dersom jeg skulle være å uheldig å blir utsatt for en kollisjon og noen finner meg – at vedkommende vet hva man ikke gjør med en bruddskade. Eller enda bedre: at de har fått øvd seg på en dukke før de prøver å holde hjertet mitt gående.

Men. For ordens skyld: å ringe 113 er ikke førstehjelp.  Det er varsling. Det er viktig. Men det er ikke førstehjelp.

Jeg måtte bare si det.

Yes, I am an angry girl
looking for someone to blame
monsters or ghosts or vampires
but really, it’s always the same

memories missing, folks have forgotten
the deeds that took place that day
“It’s all in the past, time to move on”.
Ignorance is bliss, I’d say.

Yes, I am an angry girl
I’ll hide it in glasses of wine
red-stained teeth, did they say too much?
Really, of course I’m just fine

Yes, I am an angry girl
your eyes- don’t know what to say
and yes, it is time we stop talking now,
sharing’s overrated anyway.

I wasn’t always angry
thought I’d mention that
but change came, did its thing
and this is where it left us at.

Undersøkelsen foretas av domstolen i England, og det som skal undersøkes er 52 dødsfall fra 07.07.2005. (Jeg registerer at 52 er antallet kort i kortstokk. Jeg sier ikke at det er av betydning, jeg sier bare at jeg registrerer det.)

For første gang siden den dagen, offentliggjøres filming og lydklipp. Filming viser vraket av det som en gang var et t-banetog, lydklippene gjenspiller samtaler mellom ansatte på London Underground.  Historien gjenfortelles. I detalj. Og på et eller annet tidspunkt forsvinner skillet mellom nå og da.  Fem måneder, skal dette ta. Fem måneder.

Men dette er ikke en offentlig granskning, det er en undersøkelse inn i dødsfallene til bombeofrene av dommer Lady Justice Hallett.  Det er ingen jury.  Familiene til de døde er representert, men de over 700 som ble fysisk skadet har ingen stemme. Fra en som var evakuert fra t-banen, oversettes dette i praksis til at ingen som faktisk var der og fortsatt lever har noe å si, eller tilgang til å stille spørsmål.

Sist dette ble dekket like detaljert, var for over fem år siden. Da var vi midt oppi det. Jeg hadde tatt det med i beregningen i det undersøkelsen nærmet seg. At det hele var pågående, sist gang.

Jeg hadde ikke tatt med i beregningen dette; at når det ikke er pågående lenger, er minnene fortsatt like sterke. At en t-banetur som endrer alt, ikke bare blir en normal t-banetur når nok avstand er gitt til den.

Fem måneder, registrer hjernen min. Fem måneder?
Jeg lurer på hvordan den hadde forholdt seg en en offentlig granskning. Og om vi noensinne vil finne det ut.

Vi skal arbeide for global fattigdomsbekjempelse av sikkerhetspolitiske årsaker. Det er i norske interesser å bekjempe global fattigdom, fordi verden blir tryggere for oss om det er færre fattige der ute.

Det handler ikke om hva som er rett og hva som er galt. Det handler ikke om solidaritet eller om en mer rettferdig fordeling. Det handler ikke en gang om å gi andre en sjanse til å klare seg selv, i grunn. Nei.  Det handler om dette: mange fattige gjør verden utrygg.  Og det er i norske interesser å gjøre verden tryggere.

Hmph.

Det er mulig at jeg har misforstått Jonas Gahr Støres innlegg i den årlige konferansen om rettferdig handel i dag, ja, det er mulig. Faktisk håper jeg at det er det som er tilfelle. Ellers har jeg ikke annet valg enn å la gåsehuden krype oppover nakken i det jeg forstår at de fattige er farlige. Vi bør jammen beskytte oss mot dem.

Dagen er bare rett og slett for lang. Den inneholder for mye folk. For mye stress. For mye mas.
En sånn dag man kanskje burde gjøre noe, kanskje burde sagt noe, kanskje burde skrive noe, men ordene vil ikke stille seg i rekkefølgen som kreves og det som ligger under overflaten, blir liggende og jeg tenker jeg er kanskje litt sliten nå, men det er ikke tale om å være sliten; høsten har nettopp begynt.

Og akkurat den dagen er det jeg blir stoppet.  Av en svenske. Som spør om jeg vil spille en bitteliten birolle i en film? Jeg tenker, fuck that lady, hva får deg til å tro at jeg er en av disse som går rundt og drømmer om et liv på scenen eller foran filmkamera? Hun nevner navn jeg ikke kjenner til.  Hun sier det er en curlingfilm.  Og at innspillingen er på mandag; de ser etter en som kan Ta Av Seg Brillene Og Bli Vakker. Jeg sier at jeg ikke har tid til den stygge andungen; jeg har jobb på mandag, og hallo, curlingfilm? Hørte jeg rett? Curling?

Men Lille Frk. Valp har lært å gi labb.  Hvis jeg ligger på sofaen og depper, er det det hun gjør; hun kommer og gir labb. Igjen, og igjen og igjen. Det gjør unektelig deppingen litt vanskeligere.

Ved beina har jeg et klissete tyggeben og en valp som hikker. Det er klart. Ting kunne alltid vært verre.

***

Nettene er lyse. Ikke helt like lyse her som hjemme, men forskjellen er ikke stor. På jenterommet fra Gamle Dager flommer lyset ned gjennom takruten på det gamle kvistrommet; jeg har kommet hjem sånn i 3-tiden på natten og kryper til sengs mens rommet blir lysere og lysere. Men det er greit. Jeg har egentlig ikke regnet med å sove. For her er greia; jeg sover nesten ikke disse ukene. Jeg døser.

Men på jenterommet mitt, som aldri ble helt ferdig (den store stensilen av Tommy & Tigern uteble) er fortsatt takvinduet inntakt, og jeg kan stirre opp på himmelen og huske hvordan det var her i mørketiden da man kunne ligge i sengen og se opp på stjernehimmelen bare natten var klar nok. Skjønt, jeg bor ikke her lenger. Noen har malt vekk knallfargene jeg hadde på veggene, og istedenfor er fargene lyse, lyse, lyse. Nesten som juninatten selv.

De har katt, nå. Og den er glad for at jeg ikke sover, den er selskapssjuk og ikke så altfor gammel. Jeg fascineres litt av denne motoren den slår på, kattemotoren som maler og maler og maler inne i dyret. Jeg gir opp å kaste den ut av rommet, og kattedyret og jeg ligger der under loftsvinduet og kikker ut på en blå himmel. Før jeg vet ordet av det, er det morgen igjen. Tid for kaffe, tid for god-morgen, og tid for halvpolitiske frokostdiskusjoner. Katten gjesper og legger seg i solsteiken. Det slår meg at jeg skulle ønske jeg var en katt. Og at det for kjølig her til å finne en døseflekk i gresset.

Det er litt motvillig at jeg kommer frem til konklusjonen at jeg faktisk er trøtt nå; i min bok betyr nemlig ikke trøtt at man trenger å sove et par timer, det betyr at man ikke får sove mer enn et par timer, noe som fører til smerter i anklene og av og til bak øynene. Og etter et par uker, eller noen måneder blir det etterhvert plagsomt.

Følg hjerteslagene, sier min lille Voice of Reason. Jeg leste det et sted: om du ikke får sove, om du virkelig ikke får sove, så legg hodet på noens brystkasse, lytt til hjerteslagene deres, lytt til rytmen og det skal få deg til å sovne. Til slutt. Det funket. I sikkert en hel halvtime. Men det er nesten ti år siden. Og uansett er det litt mye forlangt at andre skal holde seg i ro og på ryggen så du kan bruke brystkassen deres som hodepute. Det er enda mer forlangt at de skal reise med deg til byer du ikke hadde tenkt å være i der og da for å stille sin brystkasse til rådighet.

“Hva tenker du på?” spør min andre halvdel innimellom. Sånn når jeg er våken om morgenen og likevel ikke får til dette med å stå opp. “Hva er det som holder deg våken?”

“Er det meningen at jeg skal vite det?” svarer jeg. For jeg vet ikke. Men det hadde jo unektelig vært praktisk om jeg gjorde det.

Men dette har skjedd før. Sist gang prøvde jeg denne hodet-mot-brystkasse-greien. Det var ikke nok til å bli kurert for insomnia. Forrige gang satt jeg oppe om natten og skriblet dialoger. Forrige gang hadde jeg ingen steder jeg absolutt måtte være klokken åtte nesten morgen. Det er litt lettere med søvnløshet akkurat da. Hvordan den til slutt forsvant, husker jeg ikke. Man lærer da ikke av sine egne erfaringer…

Men denne byen er ikke den verste å være søvnløs i. Å sitte på kafeer og drikke kaffe og se på livet og røren og bare forsvinne inn i mengden. Å vandre rundt i ukjente gater. Å sitte på hotellrommet til slutt, alene, der den eneste lyden er fra takviften. Å nesten høre sine egne tanker surre. Å tenke at det er synd at katter er så små at jeg ikke kan legge hodet på brystkassen deres. Bare i tilfelle det hadde funket.,

Det slår meg at jeg lurer på hvilken lyd søvnløshet har. Sånn egentlig.

Og at jeg egentlig kunne tenke meg å være en katt.

Jeg liker ikke bokser. Det er sånt andre putter deg i og gir deg et stempel, og en rekke antagelser du nå skal leve opp til. Sånt som gir meg makk.

Og nesten fem år etter terrorangrepet i London 2005, kommer en ny merkelapp på banen. Den heter “London Bomb Stress” og har blitt anerkjent blandt psykologer i London, og min aversjon mot merkelapper begynner allerede her.

At London Bomb Stress skal være sin egen greie går utenfor min forstand. At det ikke holder å kalle det Bomb Stress. Eller noe annet – og nei, jeg vet ikke hva. PTSD? PTSD virker som en forholdsvis romslig boks, uten at jeg egentlig kan nok til å uttale meg om det. For ellers sitter vi med en voksende liste;

Moscow Bomb Stress
London Bomb Stress
Madrid Bomb Stress
Bali Bomb Stress
…  you get my drift, no?

Det er sikkert interessant for nerdene på sitt felt å kunne sammenligne disse. For vanlige dødelige som meg selv, virker det derimot som ressurssløsing.

For om vi ser på London Bomb Stress er det en merkelapp som har blitt tildelt over en tredjedel av menneskene som allerede bærer en annen merkelapp; merkelappen “overlevende”; og aversjonen min mot merkelapper fortsetter – nå også med et definisjonsspørsmål. Hva vil det si å være overlevende?

I følge University College London (UCL) er dette merkelappen de har gitt til de tusen menneskene de fikk identifisert og kontaktet etter terrorangrepet ved hjelp av dokumenter fra politi og sykehus, som del av et støtteprogram universitetet hadde gående. Dette er altså antallet mennesker som har vært i direkte kontakt med politi og/eller helsevesen som et resultat av bombene. Av disse tusen er det kun 4% som ble tilbudt henvisning til psykolog, mens resten sannsynligvis ikke ville fått oppfølgning hadde de ikke blitt kontaktet av UCL. (Noe å tenke på når det britiske helsevesenet blir rost i skyene for deres håndtering av situasjonen).

Jeg tenker på en kollega, nemlig. Som var i toget som ble sprengt på Edgeware road, og den siste, den aller siste, av mine kollegaer jeg fikk fatt i den dagen. Per definisjonen over, er du ikke overlevende om du selv er i stand til å gå fra åstedet. Men hva er du da? Det finnes ingen merkelapp for det. Det er i alle fall ingen som tilbyr deg hjelp, eller sier at det er deg den er rettet mot.

The Emergency Medicine Journal estimerer at 4000 mennesker ble “påvirket” av angrepene, og rapporterte i 2006 at kun 25% av disse individene hadde blitt identifisert (noe som stemmer med UCLs beregninger av 1000 kontaktede). Det er vanskelig å vite hvor mange som egentlig tumler ut av tuneller og transportvogner når slikt skjer, som ikke snakker med helsevesen og politi før de går. Men min mistanke er at det er her de store tallene ligger.

Nå er jeg ikke psykolog. Jeg skal ikke late som jeg kan noe om emnet, ikke egentlig.  Men en rate på 4% av henvisninger mot et ukjent antall på estimert 3000 ser ikke bra ut.  Det er da man trenger en merkelapp. Enten den er fra Madrid eller London.

***

Emergency Medicine Journal finner du forøvrig her.
Og BBC skriver om London Bomb Stress.

“Jeg forstår ikke at du kan være så intenst mot New Labour,” sier New Labour-mannen. Det finnes mange grunner til at jeg er intenst mot New Labour, så la oss holde oss til den ene.
“Ingen granskning inn i terrorangrepet 7 juli,”sier jeg. “Ingen. Nothing! Nada! Zilch!”

Han hever øyebrynene på en ekkel “jeg-tror-deg-ikke”-måte. Så jeg fortsetter.
“Her er tre ting du ikke vil høre på rad; 7 juli 2005 dør 56 mennesker som resultat av terrorangrep i London, og over 700 mennesker registreres som skadet. Deretter nekter de å iverksette en granskning – fordi de ikke vil undergrave sikkerhetstjenestene som det viser seg at sannsynligvis har hatt mer informasjon enn man tror.  Og deretter kommer nye lover som gjør hele navigasjonen vanskeligere, f.eks gjennom den nye Justice and Coroners Act som gjør det mulig å holde undersøkelser inn i dødsfall bak lukkede dører dersom de skulle bestemme seg for å i det minste undersøke de 56 dødsfallene fra den dagen, om ikke annet.”

“Gi deg,” sier han. “Hva er det egentlig du insinuerer?”

Her er litt av saken; jeg insinuerer ingenting. Jeg sier tre ting jeg ikke liker.
Han sier en ting han ikke liker: “Jeg liker ikke sånne konspirasjonsteorier,”sier han.

Men her er litt mer av saken: jeg har ikke lagt noen teori på bordet. Jeg har bare sagt et par ting jeg ikke liker.  Og her er to til:

De lover en granskning.
Den kommer ikke.
(Det er dyrt med sånne granskninger. Vi må se fremover.  Men fremover ser slik ut: Terror-alert! Terror-alert! Politiraid, Terror-alert. Get them fuckers!)

“Justice and Coroners Act er ikke en teori,” sier jeg. “At de ikke vil granske er ingen teori. For fucks sake, man! Hvilken teori har jeg lagt på bordet?!”   Men det skal ikke mer til. Temaet skiftes. Hardt og brutalt. Case closed.

“Dessuten,” hvisker han, sånn plutselig, en halv time senere, “må det ha vært en granskning. Jeg husker at det var en granskning.”
“Rapport,” sier jeg, og gidder ikke hviske. “Det var en rapport. Den var slurvete, mildt sagt.”
“Gi deg nå,” sier han.

Jeg er faktisk litt lei meg for at jeg er for gammel til å sparke folk på skinnleggen. Her er enda ting jeg ikke liker; at andre legger i ord i munnen på meg.

Et par uker senere irriterer dette meg fortsatt, så etter å ha reist med nattoget, og endt opp på en en sen fest i byen som egentlig aldri ble hjemme, freser jeg til en jeg ikke har sett på lenge basert på hans tilbøyelighet til å være enig med det flertallet er uenig i. Jeg hveser “vet du hvor lite som skal til for å bli beskyldt for å være en konspirasjonsteoretiker?” og buser ut med en slags gjentakelse av samtalen over.

Vedkommende vet egentlig lite. Vedkommende vet ikke hvorfor jeg er så hengt opp i akkurat London og bombene der, og det er like greit. Det visste heller ikke han som slapp unna med skinnleggen intakt. Utgangspunktene skal være like her, fair is fair.

“Har du fått konspirasjonsteoretikerstempelet?”
“Ja” (det høres mest ut som et snerr, mind you).
“Gratulerer! La meg se… vi du ha gin?”
“Ja”

Og så.
“Du, dette handler ikke om konspirasjoner, det handler om at det ikke går an å si noen ting! Skal jeg si deg noe jeg ikke liker?”
“Ja.”
“Folk!”
Han ler. Han sier “litt vel misantropisk til å være deg, eller…?”

Men jeg kan utbrodere. Jeg liker ikke folk som legger ord i munnen på meg. Jeg liker det ikke når folk ikke lar poenget komme frem før de har bestemt seg for hva det er jeg har sagt. Jeg liker ikke fordommer. Jeg liker det ikke når folk kaller det ekstremisme når man snakker om noe som kan ansees som grunnleggende, demokratiske rettigheter.

“Det er klart det ikke går an å si noe,” sier han. “Hvem sin interesse er det vel at man bare skal gå rundt og tenke og stille spørsmål? Det gjør jo hele verdensstyrejobben mye vanskeligere?”
“Du kan ikke tenke sånn… ” begynner jeg. “Hallo! Det der er jo en evig nedoverspiral.”

Han sier at det er forskjellen på ham og meg. Han sier “akkurat der! du tror du er mistantrop, men egentlig er du bare djupt såra og vonbroten. Jeg er misantrop. Det er mye bedre. Kom igjen, du vet du må over til den mørke siden før eller senere!”

Jeg vil si at jeg ikke liker misantroper heller, men det er veldig mange ting jeg ikke liker for tiden.
“Jeg liker gin,” sier jeg så.  Man skal vel avslutte med noe positivt, heter det ikke det?

Og det er den kvelden det nye, gin-baserte trossamfunnet opprettes. I en sofa, full av menneskeforakt og konspirasjonsteorier. Klokken to om natten.

Kom igjen nå. Du vet du skulle vært der.