Jeg tenker det er to av meg. Det er den som steller til fester og sammenkomster og lager punsj, som er presis på jobben (stort sett presis, i alle fall) og som anser seg som heldig fordi hun har muligheten til å jobbe med noe hun bryr seg om. Hver eneste dag. Det er hun som går med rak rygg gjennom korridorene, det er hun som tar med restkake fra helgens fest, hun som leverer eller overleverer og kommer med flere ideer enn hva som er gjennomførbart og som heldigvis har vett til å vite akkurat det, hun som styrer og steller, som er organisert ut til fingerspissene og aldri, aldri, aldri ligger et minutt bak deadline. Hun lager avtaler i forveien – ikke fordi hun har noe i mot impulsivitet, men rett og slett fordi dagene renner av gårde, og hun vil ha plass: til fiskemiddag hos en venninne på en tirsdag og en tur i marka på en lørdag og frivillig arbeid på en søndag. Hun driter i at hun ikke kan stå på ski, og tar skiheisen til topps i Hemsedal likevel. I helgene lager hun pannekaker til frokost. Fordi: hvorfor ikke? Andre anser henne for å være balansert, rolig og blid. Hun forstår seg ikke på dem når de sier sånt.

Så er det den andre. Det er den som våkner midt på natten fordi det presser på i brystet. Det er hun som skvetter ved lyden av gafler som faller på gulvet, hun som ikke vil krangle med noen, ikke for alt i verden fordi noe av det verste som finnes er mennesker som er sinte og aggressive, hun som blir tørr i munnen, tørr i halsen og får assosiasjoner ingen andre forstår, hun som reagerer på 7-tall, og på 2005-tall, og uniformerte menn med våpen og overskrifter som begynner på bokstaven T, hun som tenker “bombebussbanebombebussbanebombebussbane” i manisk tankemønster når trikken eller toget eller t-banen stopper på et sted uten grunn, som ikke liker folkemengder, som forbinder dårlig luftkvalitet med å være innsperret, og som ser målskiver der andre ser symboler. Hun som ikke ser seg i speilet, i alle fall ser hun ikke speilbildet sitt i øynene, hun som er trøtt og sliten og er på nippet til å grine hele tiden, hun som egentlig bare vil sitte i fred i et hjørne med hunden sin på fanget, som ikke mestrer å tømme oppvaskemaskinen, som ikke mestrer å koke opp pasta til middag, som kan bli stille, stille, stille fordi det er bedre å være stille enn å prøve å fortelle noen hva som skjer. Hun som ikke liker høye bygninger eller tunneller, som sier “jo det går bra” etter at sølvhammeren som hører til rundt halsen hennes har falt i bakken så mange ganger som et resultat av febrilsk tvinning av kjedet som sprekker og repareres og sprekker og repareres at hun har gitt opp å reparere det nå men bare bærer hammeren med seg likevel. Det er hun som ikke kjenner noen, ikke egentlig, som ikke ringer til noen, og som ikke kommer seg ut døren. Det er hun som hevder at hun ikke har angst, ikke er stresset, eller ikke har PTSD, men som bare er sliten. Som er mer vant til å være sliten enn å ikke være det. Som ikke helt forstå hvordan andre gjør det. Hvordan gjør de det? Som ser dagene tikke av gårde, uten innhold, uten action,  uten at hun får gjort annet enn å gå seg fast i historie om igjen og om igjen. Hun som bare må skjerpe seg. Og ta seg sammen.

Jeg tenker det er to av meg.
Og at de aldri, aldri må møtes.

Novemberkvelden er mildere enn hjemme. Jeg blir kjørt, av faren til jentungen som døpte meg til Rainbow fordi hun ikke kunne uttale navnet mitt. Det var i 2004. Det var i tiden før. Det er mye man kan si om 2011 men en regnbue er jeg ikke.

Og praten går som før, men om andre ting. Økonomien som ikke bedrer seg. Medier som oppfører seg uansvarlig. Veien tar oss sørover, bort fra London. En helg ved havet. Og deretter bærer det til London. Det er greit. Jeg trenger tiden, merker jeg. For jeg hadde en plan. Jeg hadde en plan om å reise tilbake til Stedet, men jeg tror jeg ikke jeg får det til. Jeg kjenner hjertet galloppere bare ved tanken, en form for klaustrofobi setter inn, og brystet snører seg sammen. Jeg tenker “helvete heller, jeg hadde jo en Plan!” og ser for meg hvordan det kommer til å gå: at jeg toucher inn oysterkortet og kommer meg bort til rulletrappen. Og at noe skjer der, at jeg ikke kommer meg videre. At jeg ikke kommer meg ned til tunnellveggene. At pusten og vettet forlater meg på en og samme tid.

Jeg nevner dette senere. Etter vi har kommet frem og bært tingene ut av bilen og jeg har overlevert brunost og sursild, akkurat som bestilt. Smarte Damen sier at det viktigste ikke er å ta t-banen. At det viktigste er å kunne trives i byen. Mestre London først. Steder der maskingeværene marsjeres opp og ned over skuddsikre vester. Og senere kan jeg tenke på undergrunnen. By først, transport etterpå. Det handler om barneskritt. En ting om gangen. Om du ikke kan gå ned på t-banen, kan du gå til en t-banestasjon? I mine ører høres det ut som en unnskyldning. Jeg vil ikke ha en unnskyldning. Jeg vil bare ha vært der, ha gjort det, legge det bak meg, men tanken på å gå ned dit gir meg mest lyst til å hoppe på fergen til Frankrike og bare stikke langt, langt vekk. Flight. Ikke fight.

Og jeg sitter og tenker på dette, da F blir blek om nebbet og hvisker noe til sjåføren, sniker seg ut for å ringe. Det har vært en eksplosjon. Hun vil ikke si sånt foran meg, ikke før etterpå; og etterpå sier hun “du det var en eksplosjon. I Leeds. N er ok.”

Og jeg sier “hvaslagseksplosjon?” og “hvorvarden?” og “blenoendrept?” og “blenoenskadet?” og “vardetenulykkellernoeplanlagt?” F rister på hodet og ser på meg og spør “vil du ha vin?” mens vi holder kontakten med Leeds i andre enden av telefonen.

Vi drikker vin. Akkurat som før. Spiser ost. Sier at det er ikke godt nok med 2,5 år mellom hver gang vi sees og regner på hvor lenge vi har kjent hverandre. Det begynner å bli et solid antall år siden. Men her, akkurat her, i dette huset har jeg ikke vært siden 2004. Huset som symboliserer pause og fri og avkobling.

Jeg mener det når jeg sier at det er fint å være her igjen.

Men det er ikke hjemme. Jeg er ikke hjemme.

… at det føles godt for sjelen, at musikk alltids har føles godt for sjelen, at vi trenger det nå, i denne tiden, i denne perioden, i kjølvannet av grusomme ting som har skjedd

…og mens jeg står her tenker jeg på at Carl I Hagen snakker om ting han umulig kan forstå seg på, når det kommer til etterforskning av terrorangrepene som var; at det er forståelig å ville vite alt, å ville kartlegge alt, å forstå alt; at hvem er han til å si at etterlatte, sårede, berørte ikke trenger en etterforskning? Forstår han ikke hvordan liv kan bli snudd opp-ned, hvordan det er å være maktesløs?

… at det aldri ble en offentlig granskning i Storbritannia, og se hva som skjedde da: seks år senere maser jeg fortsatt, vaser jeg fortsatt og venter jeg fortsatt på ting som nok aldri kommer

… at hullet i skyene utvider seg, nå reflekteres solen i bygningene der borte, lyset er vakkert, luften er vakkert

… at jeg kanskje elsker Oslo symfoniorkester midt oppe i alt dette

… at jeg lurer på hvor hjemme er, om det er her, eller et annet sted eller om det finnes i det hele tatt, at akkurat det er ikke så viktig akkurat nå; for hør, bare hør på den tenoren

…. at det er grenser for hvor mye dritt som bør kunne hagle nedover i løpet av fem måneder

… at jeg skulle ønske det var mulig å rive ut sjelen og gi den et boblebad, men at det ikke er mulig og jeg ikke en gang er overbevist om hva jeg syns om konseptet ”sjel” og at det er håpløst å krangle med seg selv inn i det uendelige

… at jeg kanskje bare skal stå her og lytte til Oslo filharmoniske akkurat nå, og etterpå ligger Whiskeybaren rett rundt hjørnet.

2. På et eller annet tidspunkt slutter jeg å sove. Sommerens tre beste sovenetter er under åpen himmel i marka. Jeg sier at det bare en fase. Det går tre måneder. Jeg får en diagnose. Jeg liker den ikke, og finner ut det beste er å ikke høre på den. Den norske sommeren er lys. Lysere enn jeg husker. Det er ikke en dum ting. Og jeg lider i alle fall ikke av agorafobi!

3. Hun jeg spør “syns du folk har forandret seg?” og som svarer “du har ikke”, og som jeg går sammen med langs vannkanten i denne lille byen mens hun røyker Lucky Strike, og det har vært 10 år siden sist, og hun sier alle disse tingene som er så fine at jeg ikke tror på dem, og hvordan vi oppdager at noen tråder kan plukkes opp igjen, lettere enn vi tror. Tiden som ikke fryser fast likevel, tråden som ikke blir plukket opp, men som blir avbrutt av et annet menneske, en Hamlet-elsker, som vi sist så for ti år siden og allerede elsket Hamlet den gangen da.

4. Danmark. Rekordreising til Danmak. Jeg bor i Danmark i tre perioder dette året. Resultatet er sambuca i barskapet hjemme. Det er like før jeg kan telle på dansk igjen, slik jeg gjorde før. Halvfjers er 70, mener jeg å huske. Og København er ikke en dum by.

5. Hvordan vi legger fra oss fasadene in Helsinki og snakker åpent, plutselig, om Livets Urettferdigheter og globalpolitikk. Fra kreft til terror og internettsikkerhet og overvåkning. Plutselig er vi gamle. Skikkelig gamle. Vi løser det problemet med å drikke gin and tonic på en båt, i en by et sted i Finland. Hvordan verden ser litt mer håndterlig ut når vi forener våre krefter.
“Vi må sees oftere,” sier jeg.
“Hvert femte år holder ikke,” sier hun. Og så reiser jeg, og vi legger ingen videre planer likevel.

6. Ny leilighet. Frøken Valp ankommer og lærer meg at Det Meste Kan Spises. Hun er ung, ennå, men snart har jeg noen å slepe ut i marka med meg. (Det skal mye til før hele marka er spist opp)

7. Hvordan de nærmeste er spredt for alle vinder og ofte vanskelig å få fatt i. (“Blogger du om meg noen gang?” spør en. “Er du gal?” svarer jeg. “Du kjenner jo til denne bloggen!”) Hvordan jeg skulle ønske at det ikke var slik. Og samtidig kjenner jeg at utferdstrangen holder på å ta overhånd.

8. Granskningen om dødsfallene som terrorangrepet i London resulterte i begynner. Avisene som skriver litt om det, i et par uker, men slutter i det Wikileaks tar over mediescenen. Granskning? London? Den skal pågå til mars. Ingen rapporterer om det lenger.

9. Folk. Folk som snakker om hårspray. Folk som forteller vitser om Al-Qaida. Folk som har glemt at naturen er mer enn det du ser når du går fra døra til bilen. Folk som tilegner deg meninger du ikke har. Det er en grunn til at skogen finnes. Den er nedsnødd, nå. Jeg venter på at snøen skal smelte så normale mennesker med valper kan ferdes der igjen. “Du må ikke isolere deg,” sier noen. Jeg sier “jeg isolerer meg ikke, jeg bare lar være å mingle”. Eller noe sånt.

10. To uker ute i skogen avslutter året. To uker. Knapt internett. Knapt telefondekning. På nyttårsaften hører jeg om terrortruslene mot halvøya jeg befinner meg på. Jeg skulle ønske jeg bare hadde blitt der inne, i skauen med hjort og hare og valp. Vitsene om Al-Qaida begynner igjen. Første nyttårsdag forsvinner jeg inn igjen i skogen.

11. 2011. Javel. Men dette er ikke en fersk begynnelse, vi kan i alle fall gjøre det klart. Det er en fortsettelse. Alle som sier noe annet, lyver.

Tenker “denne skauen var da vitterlig mye større før?” og ja, nesten så lenge siden er det siden sist jeg gikk her: at skogen enten var større eller at jeg var ganske mye mindre. Det kan jo være en kombinasjon av begge deler.

Stillheten. Her det trær, mine fotspor, valpens fotspor, fallende snø. Og stille. Ikke noe mer, i grunn.

Yogadamen, kommer jeg på mens vi trasker rundt her, yogadamen snakket alltid om skyene. “Nå kommer skyene”. Skyene som suger alle tankene til seg, men jeg har tungt for å se at skyene gjør annet enn å slippe ned regn eller snø. Jeg snakker ikke i metaforer, hører du? Skyene suger ikke til seg, de slipper fra seg.

Klokken er ikke så mye, men det føles slik når man står opp i godt tid før seks. Når man drar av sted med koffert og hundebur og valp, og solen først begynner å stå opp i de man kommer frem. Kommer frem, lasser av, forer valp og stikker ut i skogen. Og der, der stopper tiden.

Her i skogen, vestlandsskogen, vel og merke, trenger man egentlig ingen retning. Vi finner alltid ut igjen. Jeg tenker på Ole Brumm som spør “hvor skal vi hen” og Kristoffer Robin som sier “Ingen steder” og så gikk de dit. Det er en god beskrivelse, på dette jeg ellers ville kalt Å Surre Rundt I Skauen.

Jeg vet ikke hva klokken er.
Jeg vet ikke hvor lenge vi har gått.
Jeg måler tiden på snøen; hvor mye av Frk.Valp er dekket av snø nå, og jeg snur når det ser ut som det er en yeti jeg går rundt med.

Etterpå, inne i varmen der det er preik og førjulskaker og babyer og barneskolebarn, vet jeg ikke engang hva jeg tenkte på den stunden jeg var ute. Men jeg har fått med meg dette: at i kveld snur solen. Det er en stund siden jeg så den sist.

Det er jammen ikke for tidlig.

“Mmmm… men Yoshimi?”
“Ja?”
“Grunerløkka er der borte”.  
“Javel. Jeg sa ikke at jeg kikket etter leiligheten min denne gangen…”
“Nei. Hva så du etter?”
“Solen?”

Jeg skal til å gå hjem. Jeg rekker ikke å komme så langt i akkurat dette, faktisk rekker jeg å komme såpass langt at jeg reiser meg. Jeg får en arm over skulderen. Blond Lugg spør “ok, hva skal vi drikke nå?”

“Jeg tenkte egentlig…” begynner jeg, men wtf, hvorfor skal jeg gå bare fordi det er sent? Det er fortsatt åpen bar. Det kan ikke være så sent da. Jeg har plutselig blitt kategorisk i mot å sjekke hva klokken er.
“Mojito!”
“Mojito, ja!”

Plutselig drikker vi mojitos så det står etter.

Etter eller annet sted i hjernen, hvilker likevel fornuften. Den teller. Den teller
“to glass champagne klokken 15.30, hvitvin, hvitvin, rødvin, rødvin… rødvin(?) , så surrete det skulle bli å telle for hvordan teller man glass som får påfyll, dette må være ca-tall, dessertvin, G&T, G&T, G&T, white russian, mojito…. fuck, gi opp. Det finnes ingen måte å telle dette på som ser fin ut.  Du får en jævla dag i morgen. Kan like gjerne ta den fullt ut!”

Ute er Oslo. Kald og mørk. Mer mørk enn kald, faktisk. Inne sitter disse menneskene jeg har kjent i ca ett år. Den ene, viser det seg, har vanket på de samme utestedene i London som jeg gjorde. I samme tidsperiode. Det er en liten verden, og London er en stor by.

Jeg finner plutselig skap-politikere og skap-aktivister rundt meg. Når alkoholen kommer inn, siger meningene ut. Det er klart jeg ikke kan gå hjem da. Vi krangler om masse, men vi enes om dette; datalagringsdirektivet? Fysj!  Og jeg vet jeg har drukket litt når jeg begynner å snakke om borgerrettigheter og britisk politikk, og jeg vet det er en rar kveld når jeg klarer å sitte med intet mindre enn tre hele mennesker som faktisk også er interesserte i tema. Det må bli en sen kveld, da. Vi er seks, teller jeg. Akkurat nok til en runde War On Terror om engasjementet holder seg.

***

Morgenen etter er det sol ute. Jeg våkner og Fornuften i meg prøver å telle hvor mange drinker jeg hadde i går. Den gir opp.

Jeg innser at 2010 faktisk går mot slutten. At julebordsesongen har startet. Jeg er ikke klar denne gangen heller. Men jeg vet i alle fall hvor Grunerløkka er.

“Jeg er en valp. Jeg liker kjøtt! Jeg liker fiskekaker.   Jeg liker kastanjer men jeg får ikke lov til å spise dem fordi de er giftige.  Jeg vet ikke hva det egentlige betyr. Av og til sier Yoshimi “gå fint” når vi går langs Akerselva og jeg begynner å sprette som en kanin. Av og til sier hun “sitt” og jeg legger meg ned på ryggen på beina hennes istedenfor. Ullsokker smaker forresten godt, har du prøvd å spise ullsokker?”

Ok. Kanskje ikke…

I mellomtiden, i den virkelige verden der hunder ikke blogger (ikke så veldig mye i alle fall), tusler jeg rundt, langt borte fra sosiale medier. Jeg frykter jeg holder på å bli en teknofob. Helst sant. Snart er jeg en sånn som ringer og sier “DET ER NOE GALT MED DATAMASKINEN MIN” og i andre enden sier du kanskje, tålmodig, at “ok, kan du prøve å beskrive problemet?” og jeg svarer at “DEN BARE VIRKER IKKE!”

Ikke har jeg iPad. 
Ikke har jeg iPhone eller android
Ikke har jeg mac.
Ikke har jeg LYST på disse heller. (Jeg ville muligens hatt lyst på en mac om den kom i lilla. Hører du, Apple? Hvit er kjedelig. Lilla!)

På treningssenteret har jeg en samtale som ligner på denne:
“iphone eller android?” 
“Hæ?
“Har du iPhone eller android?”
“Ingen av delene, jeg har en ikke-så-ny-men-ikke-så-gammel Nokia…” (og jeg valgte den ikke selv, føler jeg for å legge til).
“Å.”
“Må man være nerd for å trene her, eller?”
“Nei, da hadde vi ikke fått noe særlig med folk.”
“Men du? Har du flest folk med iphone eller android som trener?”
“iPhone. Definitivt iPhone”

Men valpen ser ut til å gi beng i hvilken telefon jeg har. Så lenge jeg har ullsokker.

Som jeg sa. Det hadde kanskje vært like greit om hun tok over bloggingen.

Dagen er bare rett og slett for lang. Den inneholder for mye folk. For mye stress. For mye mas.
En sånn dag man kanskje burde gjøre noe, kanskje burde sagt noe, kanskje burde skrive noe, men ordene vil ikke stille seg i rekkefølgen som kreves og det som ligger under overflaten, blir liggende og jeg tenker jeg er kanskje litt sliten nå, men det er ikke tale om å være sliten; høsten har nettopp begynt.

Og akkurat den dagen er det jeg blir stoppet.  Av en svenske. Som spør om jeg vil spille en bitteliten birolle i en film? Jeg tenker, fuck that lady, hva får deg til å tro at jeg er en av disse som går rundt og drømmer om et liv på scenen eller foran filmkamera? Hun nevner navn jeg ikke kjenner til.  Hun sier det er en curlingfilm.  Og at innspillingen er på mandag; de ser etter en som kan Ta Av Seg Brillene Og Bli Vakker. Jeg sier at jeg ikke har tid til den stygge andungen; jeg har jobb på mandag, og hallo, curlingfilm? Hørte jeg rett? Curling?

Men Lille Frk. Valp har lært å gi labb.  Hvis jeg ligger på sofaen og depper, er det det hun gjør; hun kommer og gir labb. Igjen, og igjen og igjen. Det gjør unektelig deppingen litt vanskeligere.

Ved beina har jeg et klissete tyggeben og en valp som hikker. Det er klart. Ting kunne alltid vært verre.

Det trenger ikke nødvendigvis handle om apati eller manglende evne til å tenke eller lytte.
Det kan handle om mangel på energi, eller mangel på nytte.
Og der rimte vi nesten, men det var et uhell, jeg lover. Sånn. Ferdig med det nå. Og det var uansett bare en liten del. Alt er en liten del. Alt er en liten del av en helhet man uansett ikke får oversikten over.

“Du bør få et barn,” sier hun. “Livet endrer seg når du får et barn, du får oppdage verden på nytt.”
Jeg sier “hmph” fordi det er det snilleste jeg kan si uten å såre hennes følelser. Kanskje jeg ikke vil oppdage verden på nytt, i alle fall ikke verden  som jeg allerede har oppdaget den. Det er begrenset hva jeg har å gjøre i den.
Gidder man å innse det to ganger? Eller tre? Hva i all verden har et barn å gjøre hos meg?

Det som skjer, skjer.
Det er en dårlig oppsummering, i grunn. Den er upresis. Intetsigende.

Upresis og intentsigende er ikke noe nytt.  Gir opp, en dag, å korrigere. Oppdager, en dag, at jeg har gitt opp.  Og du kan ikke gi opp, når du allerede har gitt opp. Ok? Såpass presis kan man vel være? Men alle tankene man har rundt dette; vel, når begeret er fullt er det nytteløst å forklare mer. La dem tro hva de vil. Tolke deg som de vil.  Det er like greit, for folk vil alltid gjøre det likevel;  like greit å ha det klart før som siden.

Så vi tar en pause nå. Et par dager. En stund. Hva det nå enn betyr? Hvem vet?
Jeg tar i alle fall ikke internett med meg i morgen når jeg reiser.  Akkurat det kjennes ok.

“Du kan ikke blogge dette,” sier forresten en som har skummet over teksten, over skulderen (og er det noe som er verre enn når folk henger over skulderen?) Men altså: “Kan ikke”.
Merk: kan ikke.

Det er bare en ting som gjenstår å gjøre da. Trykke på “publish”. Det er likevel bare ord.  (Man kan heller fjerne dem siden).

Du finner ikke så mye her for tiden. Det er en grunn til det; jeg har ikke internett. På tross av bestilling x3 og fagre løfter fra leveringsselskaper er det en stor og vanskelig oppgave å få internett. Av og til, når jeg sitter helt klint opp til stuevinduene i leiligheten, hender det at den åpne internettlinjen til baren på andre siden av gaten gir meg bittelitt signal. Nok til at jeg får bekreftet at internett fortsatt finnes. Men ikke nok til å åpne noen faktiske sider på verdensveven.

Det blir sånn når man flytter. Så istedenfor internett har jeg et utall med bokser som jeg vegrer meg for å åpne. ”Random Crap 1” står det på ene boksen. Hvem har vel lyst til å kaste seg over den? En annen: ”Heavy, please don’t break you back on me.” Ok. Greit med en advarsel – jeg konkluderer at boksen må innholde bøker da, og jeg har delvis rett. Den inneholder også en stor stekepanne av jern. For ikke å snakke om ørten bokser, dekorert med en enkel bokstav. En rosa S. Det tar meg lang tid å finne ut hva i alle verden det betydde. Dette er bokser som aldri ble åpnet sist gang jeg flyttet, jeg tenker WTF, hvorfor åpne dem nå, da? Det første som faller ut er et romanutkast skrevet da jeg var fjorten. Ja. Like greit å tape igjen. S. S er for Storage. Jeg husker nå. S er for ”sort this shit sometime”.

Jeg forstår plutselig hvorfor jeg aldri ble bibliotekar.