Jeg tenker det er to av meg. Og de kjenner knapt hverandre.
Jeg tenker det er to av meg. Det er den som steller til fester og sammenkomster og lager punsj, som er presis på jobben (stort sett presis, i alle fall) og som anser seg som heldig fordi hun har muligheten til å jobbe med noe hun bryr seg om. Hver eneste dag. Det er hun som går med rak rygg gjennom korridorene, det er hun som tar med restkake fra helgens fest, hun som leverer eller overleverer og kommer med flere ideer enn hva som er gjennomførbart og som heldigvis har vett til å vite akkurat det, hun som styrer og steller, som er organisert ut til fingerspissene og aldri, aldri, aldri ligger et… Les mer

Det er som å komme hjem, men samtidig ikke. Fortsatt samme terminal, samme butikker, samme HSBCreklame på veggene. Jeg surrer rundt på Heathrow med tingene mine og går i ett med tapeten, blir inventar, akkurat som alle de andre, og jeg tenker at om jeg skulle vært en sånn forfatter, så skulle jeg sittet her; på AMT Coffee på Terminal 3 der livet bobler over av folk som skal gjenforenes, eller reise hjem, som er trøtte eller oppgira og klare til å oppleve et nytt sted.  Men så ser jeg  de uniformerte mennene i skuddsikre vester med maskingevær. Jeg blir tørr i munnen av synet. Pulsen øker.  Og jeg vet at jeg ikke har kommet hjem lenger. Jeg har bare kommet tilbake.
Novemberkvelden er mildere enn… Les mer

… at det er noe fint med å stå her, på denne plassen, der vi var samlet med roser etter 22.07, og se på statuene og himmelen, med sol og skyer, i det Beethovens 9. symfoni glir over fra 3 til 4 akt
… at det føles godt for sjelen, at musikk alltids har føles godt for sjelen, at vi trenger det nå, i denne tiden, i denne perioden, i kjølvannet av grusomme ting som har skjedd
…og mens jeg står her tenker jeg på at Carl I Hagen snakker om ting han umulig kan forstå seg på, når det kommer til etterforskning av terrorangrepene som var; at det er forståelig å ville vite alt, å ville kartlegge alt, å forstå alt; at hvem er han til… Les mer

1. Det bombes i Moskva og et forsøkt terrorangrep skjer i Stockholm. I Manchester er det forsøkt terrorangrep på et handlesenter, og i juli 2010 eksploderer media er hjemme med informasjon om et planlagt angrep linket til Norge. Jeg tenker at jeg snakker for mye om terror. Men ingen av disse er hendelser jeg bare dikter opp for å ha noe å si. Nye scener fra Primtalldagen materialiserer seg i hodet mitt etterhvert som avstanden til London øker. Enkelte ting er det kanskje like greit å ikke huske.
2. På et eller annet tidspunkt slutter jeg å sove. Sommerens tre beste sovenetter er under åpen himmel i marka. Jeg sier at det bare en fase. Det går tre måneder. Jeg får en diagnose. Jeg liker… Les mer

Snøen som faller. Snøen på bakken. Jeg ser ikke trærne for bare skog.
Tenker “denne skauen var da vitterlig mye større før?” og ja, nesten så lenge siden er det siden sist jeg gikk her: at skogen enten var større eller at jeg var ganske mye mindre. Det kan jo være en kombinasjon av begge deler.
Stillheten. Her det trær, mine fotspor, valpens fotspor, fallende snø. Og stille. Ikke noe mer, i grunn.
Yogadamen, kommer jeg på mens vi trasker rundt her, yogadamen snakket alltid om skyene. “Nå kommer skyene”. Skyene som suger alle tankene til seg, men jeg har tungt for å se at skyene gjør annet enn å slippe ned regn eller snø. Jeg snakker ikke i metaforer, hører du? Skyene suger… Les mer

“For ett år siden sto vi i en annen bar,  også i en etasje høyt oppe, og jeg var nyere i byen da og kikket ut av vinduet og prøvde å finne ut i hvilken retning jeg bodde…” Den gangen også med et glass champagne, eller et eller annet liknende med bobler i, i glasset.
“Mmmm… men Yoshimi?”
“Ja?”
“Grunerløkka er der borte”.  
“Javel. Jeg sa ikke at jeg kikket etter leiligheten min denne gangen…”
“Nei. Hva så du etter?”
“Solen?”
Jeg skal til å gå hjem. Jeg rekker ikke å komme så langt i akkurat dette, faktisk rekker jeg å komme såpass langt at jeg reiser meg. Jeg får en arm over skulderen. Blond Lugg spør “ok, hva skal vi drikke nå?”
“Jeg tenkte egentlig…” begynner… Les mer

Jeg er nedkjørt, for tiden. Sosiale medier,  konseptet som jeg jo egentlig kjenner til, sklir lenger og lenger bort. Twitter er omtrent død. Og jeg vuderer å la bikkja ta seg av bloggingen for en stund. Den ville muligens skrevet noe slikt:
“Jeg er en valp. Jeg liker kjøtt! Jeg liker fiskekaker.   Jeg liker kastanjer men jeg får ikke lov til å spise dem fordi de er giftige.  Jeg vet ikke hva det egentlige betyr. Av og til sier Yoshimi “gå fint” når vi går langs Akerselva og jeg begynner å sprette som en kanin. Av og til sier hun “sitt” og jeg legger meg ned på ryggen på beina hennes istedenfor. Ullsokker smaker forresten godt, har du prøvd å spise ullsokker?”
Ok. Kanskje ikke…
I… Les mer

14. 09.2010. Det finnes ikke noe magi i disse tallene. Det gjør ikke det.
Dagen er bare rett og slett for lang. Den inneholder for mye folk. For mye stress. For mye mas.
En sånn dag man kanskje burde gjøre noe, kanskje burde sagt noe, kanskje burde skrive noe, men ordene vil ikke stille seg i rekkefølgen som kreves og det som ligger under overflaten, blir liggende og jeg tenker jeg er kanskje litt sliten nå, men det er ikke tale om å være sliten; høsten har nettopp begynt.
Og akkurat den dagen er det jeg blir stoppet.  Av en svenske. Som spør om jeg vil spille en bitteliten birolle i en film? Jeg tenker, fuck that lady, hva får deg til å tro at jeg er en av… Les mer

Når begeret er fullt, er det fullt.
Så sier de, i alle fall, de som bruker denne beger-teorien.
Det trenger ikke nødvendigvis handle om apati eller manglende evne til å tenke eller lytte.
Det kan handle om mangel på energi, eller mangel på nytte.
Og der rimte vi nesten, men det var et uhell, jeg lover. Sånn. Ferdig med det nå. Og det var uansett bare en liten del. Alt er en liten del. Alt er en liten del av en helhet man uansett ikke får oversikten over.
“Du bør få et barn,” sier hun. “Livet endrer seg når du får et barn, du får oppdage verden på nytt.”
Jeg sier “hmph” fordi det er det snilleste jeg kan si uten å såre hennes… Les mer

Nei.
Du finner ikke så mye her for tiden. Det er en grunn til det; jeg har ikke internett. På tross av bestilling x3 og fagre løfter fra leveringsselskaper er det en stor og vanskelig oppgave å få internett. Av og til, når jeg sitter helt klint opp til stuevinduene i leiligheten, hender det at den åpne internettlinjen til baren på andre siden av gaten gir meg bittelitt signal. Nok til at jeg får bekreftet at internett fortsatt finnes. Men ikke nok til å åpne noen faktiske sider på verdensveven.
Det blir sånn når man flytter. Så istedenfor internett har jeg et utall med bokser som jeg vegrer meg for å åpne. ”Random Crap 1” står det på ene boksen. Hvem har vel… Les mer