Politiet i England har stengt bloggen “Fitwatch” på grunnlag av at Fitwatch har bedrevet “kriminelle handlinger” ved å gi veiledning til forbrytere. Dette er det Fitwatch har gjort: de har gitt råd til studene i studentdemonstrasjonene i London, der et mindretrall av demonstrantene bestemte seg for å bryte seg inn i det konservative partiets bygning.

Mens The Daily Telegraph har en kampanje gående for å identifisere demonstrantene involvert, har Fitwatch gitt dem råd om hvordan de best kan håndtere situasjonen, og også gitt råd til studenter som er bekymret for å bli stemplet som kriminelle etter å ha deltatt i protestene.

Fitwatch må nå være stengt  i minst 12 måneder. Bloggen ble satt opp i 2007 av demonstranter som er mot overvåkningstaktikkene brukt av FIT – Forward Intelligence Team – som bruker kamera for å overvåke politiske aktivister.

Bloggen samlet opp råd som tidligere har vært publisert på nett.  Samlingene av rådene var i respons til The Daily Telegraphs aksjon for å identifisere studentene som  protesterer mot økte skolepenger.  Emily Apple, en av Fitwatch-aktivistene ble i 2008 arrestert av politiet for å spørre om registreringsnummeret til en politibetjent.

Det er vel bare to dager siden jeg sukket på bloggen her over hvilken forfatning alle Parlamenters mor har havnet i.  Noen hjertesukk er det knapt verdt å gjenta.

IMMI – Icelandic Modern Media Initiative, som tar sikte på endre islands lovverk for å opprette et presseparadis for verdens journalister og forleggere, deres servere og deres kilder ble enstemmig vedtatt i går. Arbeidet for utformingen av et slikt lovverk kan dermed begynne. En del av arbeidet må bestå av juridiske endringer for å øke ytringsfriheten og journalisters muligheter til å beskytte sine kilder i tillegg til økt statlig gjennomsiktighet.

Man skal riktignok ikke selle skinnet før bjørnen er skutt; dette nye lovverket er jo ikke klart og implementert enda. Men likevel. Akkurat nå har jeg lyst på cava. Eller kald, tørr hvitvin. Eller en Flaming Sambuca. (Les; jeg vil feire i alle fall bitte litt!)

For selv om IMMI ikke har kommet helt i mål, har en viktig, viktig milepæl på veien blitt nådd.

Ok. Så jeg havner i noe som er tilnærmet lik en lykkerus når jeg leser om IMMI-vedtaket i morges. Så begynner jeg å lande. Det er langt å gå fra vedtatt til utforming  og til implementering. Det er det. Særlig om man må regne med hindringer på veien.

Pressefrihet og gjennomsiktighet burde ikke være risikosport, men Wikileaks – som fokuserer på å lekke ut og gjøre tilbakeholdte dokumenter tilgjengelige, har en annen erfaring; fra spionasje til statlige forsøk på å sabotere for Wikileaks.  Nå har også Pentagon tatt opp jakten på Julian Assange – mannen bak Wikileaks – for å kneble organisasjonen.  Vi kan nok dra en rask konklusjon her; ikke alle syns dette vedtaket i Island er en strålende ide.

Det er deprimerende å se – igjen, og igjen og igjen, at journalistikk i sin rette mening, skal være en slik risikoaktivitet. Men, sier den lille stemmen som liker at det finnes noe positivt der ute også, det er jo derfor det er så viktig det som skjedde på Althingi på Island i går!

Men flere spørsmål gjenstår; hvordan vil dette lovverket se ut når det klart? Og hvordan kan det hjelpe journalister og saken for et fritt media i andre land?

Jeg har ikke svarene på disse, men det blir komplisert når vi tar i betraktning globaliseringen av sensur. Pressefrihet kan få et fantastisk utspring på Island – men per i dag kan en fornærmet part i land A, saksøke en utgiver i land B i rettsystemet til land C (som f.eks i saken Envoy presser på her. Se også Nieman Journalism Lab). Hvor lett det er å lykkes med et slikt søksmål er ikke like tydelig. Informasjon på nett kan spres som ild i tørt gress. Hvem kan vel følge opp og saksøke hver eneste person på internett som siterer en artikkel noen ikke liker?

Hva et islandsk informasjonsparadis kan bety i praksis for journalister utenfor islandske grensene er ikke lett å si. Men det er ikke til å unngå at media, presse og kanalene for disse globaliseres, og gjør injurielovgivningen mye, mye mer komplisert. I Storbritannia, på den vestlige sensurtoppen med 200-300 kneblingsordre mot media gående nesten til enhver tid , har det har inkludert medieforbud mot å skrive om Trafigura, som har tilstedeværelse i 44 land, dumping av giftig avfall på Elfenbenskysten. Kneblingen gjaldt britiske medier, vel og merke.  Det har vært lite lyd om situasjonen i de resterende 43 landene.

Islandske Althingi mener det kan ta ett år å utvikle pressefrihetslovene for Island. Pressefrihetskampen må forøvrig globaliseres om den skal kunne takle globalisering av sensur. Likevel. Et skritt som det som skjedde på Island i går, ønskes alltid velkommen! Akkurat hvilke forhåpninger jeg har til hvordan islenderne kan påvirke global sensurpolitikk, er jeg ikke en gang sikker på selv.

Det er mulig at det beste vi kan gjøre, er å lære hele verden islandsk.

Men Google har begynt med noe  som er veldig interessant for sånne som meg som ikke kan holde kjeft om borgerrettigheter, ytringsfrihet og sensurproblematikk. Google har nemlig begynt å kartlegge, og offentliggjøre, statistikk om henvendelsene de får fra myndigheter om å sensurere data og gi  informasjon om brukere og tjenester.

Den første kartlagte perioden går fra 1 juli 2009 – 31 juli 2009. I løpet av disse seks månedene topper Brasil, USA og Storbritannia listen over henvendelser for å få tak i brukerinfomasjon. Angående krav om sensurering ligger Brasil, Tyskland og India på toppen – dette inkluderer pålegg om å fjerne blogger, søkereultater, youtubevideoer etc. Disse tallene inkluderer ikke fjerning av f.eks barneporno som uansett ville fjernes i tråd med Googles policy. Fjerning av innhold som bryter med copyright er heller ikke inkludert.

Jeg bør også nevnte at datasettet er ikke komplett. Noen henvendelser kan gjelde flere brukere eller flere filer og sider. Tallene gir heller ikke respons på Googles etterlevelse av kravene. Likevel – det er en begynnelse. Og Google sier selv at datasettet vil forbedres og videreutvikles.  Jeg måtte, forøvrig, nerde litt med tallene her. For om vi tar befolkningen i landene med i beregningen, hvordan ser det da ut?

Når det gjelder utlevering av brukerinformasjon, rankes tabellen plutselig slik:  Italia skyter til topps (med 30 henvendelser per mill innbyggere) etterfulgt av Brasil (19,2) Storbritannia (19,1) og Singapore (12,9).  (Nå har jeg ikke nok teknisk fancyness til å få en fin tabell inn i wordpress, ellers skulle jeg delt nerdingen i mer detalj). Men om du savner Kina i teten på disse listene, har det også en forklaring; sensureringskrav i Kina er nemlig stemplet som stashemmeligheter og kan ikke rapporteres.

Så mens dette er et skritt i retning økt gjennomsiktighet,  er jeg nysgjerrig på myndigheters respons til dette.  Jeg lurer jeg på om andre myndigheter etterhvert kan finne på å også stemple slike henvendelser som statshemmeligheter, for ingen vil vel være på topp av Googles sensurtabell?  Det er ikke utenkelig, er det det?

Jeg får argumentet servert denne morgenen at det nok ikke skjer; du skal ha et temmelig psykt land som tillater slikt! Vel, tenker jeg. Du skal også ha et temmelig psykt land som bruker militære droner til sivil overvåkning av egne borgere, og du skal ikke lenger bort enn til Storbritannia før det skjer… så hvorfor ikke?

Jeg håper selvsagt at jeg tar feil.  Og jeg håper at andre følger Googles fotspor, her.

I mellomtiden; kos deg med googlekartet. Du skal kanskje ha litt høy nerdefaktor for det, men du kan prøve.

This website contains material for my amusement only. You are not granted permission to access the information on this site and if you choose to do so by viewing any of the articles either through this page or from an external link, you agree to waive all rights. This site may contain personal misinformation. Activities and vehicle modifications appearing or described on this site may be potentially dangerous…

Altså har vi en sammenheng å plassere Davids  søk for investorer til narkovirksomheten hans i.  Burde ikke det være tydelig nok?

Forøvrig kan du ikke lese det originale innlegget hans, lenger. Det har blitt sensurert bort, etter ordre fra politiet.  De gir David 48 timer på å fjerne artikkelen,   men går med på at artikkelen skal få stå om han skriver om katter istedenfor om narkotika.

David har lagt hele kommunikasjonen mellom seg selv og politiet i Adelaide ut på nett. (Anbefales: David har guts!)

Han har også moderert artikkelen som pleide å beskrive hans nye forretningsplan, til å nå være en forretningsplan om kjøp og salg av katter.

Er det ikke bra at politiet prioriterer viktige ting i andre land også? (Ref politiet i Oslo som syns det er viktig å hindre distribusjon av løpeseddler).

Wikileaks har lekket ut et nytt dokument som jeg syns du burde vite om. I morgen er det to år gammelt og det ble lekket ut i går.   Det har seg nemlig slik at amerikansk intelligens bl.a reagerer på informasjon som har kommet ut gjennom lekkasje til Wikileaks.  Pinlig, er det vel, når historier kommer ut om tortur på Guantanamo Bay og om irakiske Fallujah. De reagerer så sterkt, faktisk, at de i dette dokumentet planlegger å ødelegge Wikileaks, fordi Wikileaks er en trussel.

Fordi jeg har lyst til å dele rapporten, har jeg også lastet den ned slik at interesserte mennesker kan hente den her.

En av tiltakene rapporten foreslår er å identifisere mennesker som har lekket ut informasjon, sørge for at de mister jobben og kjøre rettsak mot dem.  Dette burde avskrekke informanter fra å  informere.  Men to år har gått. Ingen har blitt identifisert enda.  Det ser altså ut som at wikileaks gjør en bra jobb med å holde sine kilder hemmelige.

Videre er det trist at rapporten bruker følgende som et argument for å stenge wikileaks: nemlig det at Kina, Israel, Nord-Korea, Russland, Vietnam og Zimbabwe har avskrevet eller blokkert tilgangen til wikileaks. Jeg ville nemlig argumentert at det nettopp er derfor vi trenger en slik tjeneste.  I en ideell verden trenger man ikke en plattform for sensuret informasjon. Men i en ideell verden vil ikke maktapparater ha et behov for å stenge informasjonssider heller.

Wikileaks er forøvrig ikke fullt tilbake i operasjon enda, de trenger fortsatt mer mynt for å overleve.  Det er ikke lett å være uavhengig, det er ikke det. Men til å ikke være i business as usual klarer de heldigvis likevel å sparke fra seg.

Men har du hørt om Robert Dee? Han saksøker nå avisen Daily Telegraph etter de har omtalt ham som verdens verste. Siden da har han mottatt over 30 unnskyldninger fra mediagrupper over nedsettende omtale. Daily Telegraph kunne sikkert bare sagt at Robert Dee hadde tapt 54 kamper på rad og latt leseren selv bestemme om det gjør ham til verdens verste proffe tennisspiller, men er dette virkelig grunn nok til å fore enda flere advokater?

Assosiasjonene jeg får til en kald halvliter Stella, og en sving med rackerten, til side; jeg har mest lyst til å klassifisere dette som en fillesak og arkivere den under “Idioti”. Særlig siden jeg forøvrig holder meg unna alle britiske aviser som begynner på Daily.  Daily Telegraph er ikke et unntak.

Men jeg liker dem for denne ene handlingen: mens The Guardian og en rekke andre aviser trekker seg fordi de er redde for injuriesøksmål, går Telegraph inn i rettsalen og argumenterer for at Robert Dee faktisk er verdens verste profesjonelle tennnisspiller; ingen har nemlig tapt så mye som ham med 108 set på rad.

Og slik fortsetter saken. (Jeg lurer på om ikke Dee har hørt om prinsippet om å fore ilden, men ham om det). Hadde aldri, aldri trodd jeg skulle si dette, men heia Telegraph!

Men. I mellomtiden skjer forøvrig, andre, viktigere og større ting. Ting jeg syns er vanskeligere å være like bastant om.

Muhammedtegner Westergaard reagerer når danske Politiken inngår forlik i saken med Muhammedtegningene.  For Politiken unnskylder for krenkelsen påført muslimer gjennom å trykke tegningene på nytt, og mottar samtidig mye kritikk for å ha endret holdning, og for å ha gitt etter. Mens de sier at de ikke unnskylder seg for å faktisk ha trykket tegningene og beholder rettighetene til å trykke dem og at unnskyldningen er for krenkelsen påført og ikke selve for selve trykkingen, lurer jeg på om dette henger helt på greip fra det punktet at Politiken må ha visst at mange ville bli krenket i det de sendte tegningene på trykk.

Så jeg ender opp i en heftig diskusjon rundt dette i dag. Den begynner med at jeg nevner dette med Muhammedtegningene og vedkommende jeg trasker rundt i snøen med sier “men de kan ikke bare unnskylde at noen ble krenket? Det er som å si unnskyld når de burde holde på sitt,” og jeg sier “hmmmmm…”

Hmmmm kan forøvrig bety mye rart.

Jeg blir nemlig revet i to her, og må prøver å forene min indre pressefrihetsaktivist med mitt andre jeg som vil motvirke den nåværende trenden med kulturell polarisering i samfunnet. Dermed betydde “Hmmmm” følgende:

at vi må tenke på hensikten, her.
Er hensikten å beskytte pressens frihet til å trykke hva de vil, hvordan de vil?
Er hensikten å opprette dialog, å forebygge videre konflikter, integrering?

Det er hensikten her som avgjør for meg om dette nødvendigvis er et dårlig trekk fra Politiken, som jeg forøvrig syns forklarer synspunktet sitt ganske bra.

Jeg ser f.eks en nyanseforskjell mellom å si “jeg forstår at du føler deg krenket over dette, og det er beklagelig” og på å unnskylde for å ha krenket noen.

Uansett:  Om vi har kommet til en situasjon der enten pressefrihet eller integrering må vike for å fremme den andre, har vi store og omfattende problemer å gripe fatt i.  Det er gjerne det som gjør meg mest urolig her. Sånn sett er det lettere å skrive om tennis.

For 20 år siden ble nemlig Nelson Mandela løslatt etter 27 år i fangenskap. Han var i sin tid klassifisert som en terrorist, og var listet på USA sin terroristliste helt frem til juli 2008.

Apartheid var muligens den første politiske kampen jeg forsto meg litt på. Og det er fullt mulig at jeg husker litt feil her, men jeg synes å huske at det var mer engasjement da, gjennom f.eks aktivt boikott av Sørafrikanske produkter. Men i mellomtiden har vi en annen skamplett i dagens politikk som ikke får samme grad av oppmerksomhet; nemlig Guantanamo Bay og systemet som forvalter det.

Samtiden ser annereldes ut nå: Det er mulig at det er vanskeligere å skille mellom De Gode og De Onde,  det er mulig det er flere gråsoner på kartet noe som gjør historiefortellingen og engasjeringen vanskeligere å få til.  Men, det koker ned til dette; så lenge vi er enige om at man er uskyldig til skyld er bevist, kan vi ikke legitimere Gitmo, særlig når de innsatte ikke har hatt tilgang til rettferdig rettsbehandling.

At systemet som skal forvalte det hele bruker mer krefter på å dekke over enn å forvalte, lager nok en ripe i lakken. Og ja, det er en ganske sterk beskyldning, men her har du litt av bakgrunnen til den:

De siste dagene har det nemlig vært mye vind rundt saken til Binyam Mohamed, tidligere fange på Gitmo. Etter å ha vært i varetekt i sju år, hvorav fire var på fangeleiren på Cuba, har han gått til rettsak mot State Britain for deres aksept, og mulige medvirkning, i torturen han ble utsatt for i varetekt. Saken er nå slik:

• Høyesterett legger frem en dom som betyr at State Britain må legge frem CIA-bevisene på britisk involvering i tortur
• State Britain anker, og påstår at dette vil være ødeleggende for nasjonal sikkerhet.
• Høyestrett vurderer saken og avsier en ny dom: State Britain må legge frem CIA-bevisene på britisk involvering i tortur.
• State Britain anker… ok. Du har sikkert tatt poenget.

Når hele runden har gått så langt den kan, er dommen fortsatt den samme: Bevisene skal ut. Sikkerhetstjenestene har i effekt tapt rettsaken.  State Britain prøver ny taktikk; de skriver til en av dommerne, til dommer Neuberger, og ber om at paragraf 168 blir slettet, mens de legger ut en sensurert versjon av bevisene på nett, og gjør sitt beste for å vri seg unna. Et utkast av dommen har allerede blitt sirkulert, forøvrig, så etter Neuberger har tatt til seg argumentene for å slette, sirkulerer plutselig to versjoner. Brevet som ble sent til Neuberger, som ble lekket etter kort tid, uttrykker bekymringer for at, dersom paragragen ikke slettes, vil tilliten til MI5 falle fordi det kommer frem at de:

• ikke respekterer menneskerettighetene
• har med hensikt opptrådt misvisende overfor Members of Parliament
• har en kultur med å tilbakeholde informasjon og
• har ikke sluttet med tvangsmidler som en del av sin forhørsteknikk.

Kritikken mot MI5 er med andre ord hardtslående, og  State Britain bekymrer seg mest om hvordan dette vil oppfattes istedenfor å reagere på det som kommer frem.

Nå har jeg forresten prøvd å fatte meg i korthet, men det er masse linker som hjelper deg med flere detaljer om du vil grave videre!

Det er usmakelig til de grader når vi ser at det er viktigere for State Britain å holde ansikt enn det er å hamle opp med seriøse problemer som skjer innenfor forvaltningen deres. Ved disse handlingene har State Britain bl.a brutt  en 400 år gammel lov som forbyr hemmelig samtaler mellom advokater og rettssystemet.

Spørsmål har begynt å florere om hvorvidt man trenger en granskning inn i MI5s prosesser, men det ser ut som de fleste mener at det ikke ville føre til noe. Ikke at det ikke fortjener en granskning, men når granskningen jo ville blitt gjort av samme system som har jobbet så hardt med å dekke over dets egne brudd på menneskerettighetene, spørs det om den ville være verdt papiret den til slutt ble trykket på.

Mitt spørsmål er i alle fall; hvordan vil det som i dag er samtiden se ut om 10, 20, 30 år? Vil vi ha like mye klarhet over denne epoken, som vi nå har når vi ser tilbake til Mandela og apartheid?

Uansett om historien vi er midt i kommer til å produsere noen helter eller ei, er det viktig å huske på en ting; kanskje de gode ikke finnes. Kanskje finnes bare mennesker. Som, dersom de ikke utfordrer systemet selv om det ikke diskriminerer mot en tydlig helt, en vakker dag risikerer å bli spist av det.

Jeg er ikke synsk. Men jeg har mange spørsmål.

Du vet hvordan det er på internett, går jeg ut fra, siden du nå sitter her. Folk slenger med leppa. Som i offline debatter, settes ting på spissen. Men i motsetning til debatter offline, blir alt det skrevne stående. Om du da ikke tvinges til å slette, selvsagt…

Seismic Shock er navnet på en blogg som ble opprettet av studenten Joseph Wiseman i Leeds. Jeg er overbevist om at dersom jeg gikk inn i debatt med ham,ville vi ofte vært uenige. Men dette handler egentlig ikke om hva jeg synes om ham, eller om bloggen hans, eller det han skriver i den. Dette handler om at en blogger, som hadde ca 50 lesere per dag (i et land med over 60 millioner innbyggere) får besøk av politiet og blir beordret til å legge ned bloggen sin.

Yep. Seismic shock drev blandt annet hard kritikk mot en prest, Stephen Sizer, som drev kampanje for å få kirken til å selge investeringene de hadde i selskaper assosiert med okkuperingen av Palestina. Wiseman beskyldte Sizer for anti-semittisme, og Sizers medarbeidere har uttalt at han følte seg truet av bloggens innhold og derfor kontaktet politiet.

Og her begynner det å ta av:

- politiet tar kontakt med universitetet der Weisman studerer (basert på IP-adressen hans) og henter informasjon om Wiseman fra dem.

- IKT-staben der gir ham beskjed om at universitetets utstyr ikke skal brukes til å assosiere personer (Sizer) med terrorisme.

- politiet sender også betjente hjem til Wiseman og får ham til å legge ned blogspot-bloggen. (Wisemans wordpress-blog, derimot, får skyhøye treff etter dette!)

Nøyaktig hva Wiseman har kalt Sizer, og nøyaktig hva Sizer har sagt til Wiseman vet jeg ikke; her er det varierende historier, her har du fjæren som blir til fem høns; på den ene siden sies det at Wiseman har kaldt Sizer for en holocaust-fornekter, men samtidig skriver Wiseman selv at det ikke stemmer. På den ene siden sies det at Sizer følte seg truet, på den andre sies det at Sizer selv har oppført seg truende. Altså; ordene flyr, sannheten her er vanskelig å gripe fatt i. Det vi vet er i alle fall at Wiseman blogger, at Sizer klager og at politiet svarer med å troppe opp i Wisemans hjem for å få bloggen hans nedlagt.

En ting er å ta ansvar for det man sier, en ting er å selv trekke noe tilbake frivillig.  Men det er noe annet når politiet fjerner plattformen din, noe som kan blokkere hele kanalen din for fremtidig ytring.  Det stiller store spørsmål om hvilken rolle politiet egentlig skal ha.

Det er mulig å bli krenket på internett.  Jeg sier ikke at det ikke skal taes seriøst.  Men skal politiets reaksjon virkelig være å sende betjente hjem til noens stue for å få dem til å fjerne hele bloggen? Jeg syns ikke det. Jeg syns absolutt ikke det.

Det må finnes bedre måter enn dette.

Prinsippet er tett opp til et annet du nok har hørt om før – nemlig det med offshore banking og skatteparadiser.  Wikileaks foreslår nemlig at man tar det beste av informasjonslover, lover som beskytter journalister og pressefrihet osv, og pakker det sammen, og får det inn i systemet til et land som kan operere som et offshore publiseringssenter i et ledd for å fremme og beskytte pressefrihet.  De foreslår at Island er i en god posisjon her, og logikken deres er ikke helt dum. Vel – dette er en rask liten oppsummering på et par setninger, men se videoen for mer info! (Muligens verdt å vite at det ser ut som en 10-minutters video. Etter den, forøvrig, kommer en rekke videoer til… så det er bare å sette på kaffen!)

Som sagt, jeg syns dette er et veldig interessant forslag til en relevant problemstilling; dette handler om ytringsfrihet, om pressefrihet, om informasjonsfrihet.  Det er riktignok vanskelig å forklare at dette er en viktig sak; for media sender dagsnytt og avisene trykker saker om det ene og det andre. Så på hvilket grunnlag snakker jeg om sensur da, liksom?  Hvordan vet man hva som mangler? Hvordan vet man at det bare ikke er en sak som blir nedprioritert?

Det er noe som heter “gag order”, som i effekt er en kneblingsordre for journalister. Dette betyr at det blir gjort forbudt å skrive om en bestemt sak, akkurat som det blir forbudt for journalisten å skrive om at de ikke har lov til å skrive om den. Med andre ord vet utenforstående sannsynligvis ikke at saken i det hele tatt eksisterer.

Et eksempel er Guardian og BBC som måtte trekke en sak om Trafiguras dumping av giftig avfall på elfenbenskysten. De rakk å begynne å dekke dette før de ble tvunget til å trekke artiklene tilbake.    Tiger Woods, en golfer som jeg aldri hadde visst noe som helst om hadde det ikke vært fordi britisk media fikk forbud mot å skrive om hans utroskap, var klistret opp i media før jul, i andre lands medier, vel og merke, der det var lov å skrive om hvordan han var utro mot sin kone. (Mer, og mye mer, finner du hos Wikileaks når de har tatt siden sin tilbake til normalen).

Heldigvis har internett gitt oss bedre tilgang til andre lands medier; slik er det lettere å oppdage nyheter og hendelser som sensureres bort fra oss der vi selv sitter, men som andre har lov til å dekke. Når det kommer til sensur i demokratiske land, er Storbritannia er en versting – de har som regel mellom 200-300 av disse kneblingsordrende pågående. Det betyr at det er mellom 200 og 300 saker media ikke får lov til å dekke. (En briefing om dette til det britiske parlamentet ble nemlig lekket ut og kan lastes ned her).  Stavanger Aftenblad skrev også om knebling av media i går.

Fra utroskap til dumping av giftig avfall – det er vel ikke bare meg som er nysgjerrig på hva det er som blir holdt tilbake?

I denne sammenhengen, er det også verdt  å tenke på volumet av nyheter vi sakser fra Storbritannia. Det stiller også et spørsmål om hvor uavhengig media har muligheten til å være, når det kan dikteres hva de ikke skal dekke, og påliteligheten av det som faktisk dekkes. Dermed er ikke dette bare en problemstilling som skjer “over there”.  Selv om sensurproblemstillingen kan være annerledes i Norge enn i UK, så er det sannsynlig at vårt bilde likevel påvirkes av hva britiske journalister har lov til å skrive om; vi bruker dem tross alt som kilder.

Så det bør være i medias beste interesse å sloss mot kneblingen. Det bør være i vår interesse å sloss mot sensur av informasjon, selv om du kanskje gir døyten i Tiger Woods utroskap (det gjør i alle fall jeg, men jeg gir ikke blanke i Trafiguras dumping av giftig avfall).

Vi har allerede skatteparadiser, hvorfor ikke ha informasjonsparadiser også? Ikke like økonomisk ettertraktet, men, spør du meg, mye, mye viktigere.  Det som forøvrig er det tristeste med dette er at det faktisk finnes et behov for noe sånt.  I en ideell verden kan jeg kimse av hele ideen om et informasjons-og-publiseringsparadis. I mellomtiden, i den faktiske verden, er jeg ikke i tvil om at ytringsfrihet, pressefrihet og informasjonsfrihet trenger en solid forankring.

Go Wikileaks!



Irakgranskningen pågår. I helgen så jeg et intervju med Tony Blair (nei, jeg vet heller ikke hvorfor jeg utsetter meg selv for slikt) der han åpent innrømmer at, selv om han hadde visst at Irak ikke hadde WMDs, ville han likevel ville invadert landet for å fjerne Saddam Hussein, han måtte bare ha funnet et annet argument. Nuvel, er det noen som tror at Tony faktisk trodde at det var WMD å finne der?  Mer info her.

I København går politiet av hektene. Jeg er glad folk blogger om dette, jeg er glad det engasjerer. Noen av kommentatorene jeg har lest på The Guardian sammenligner Købensnuten med Londonsnuten. “Er det dette danskene mener med ytringsfrihet?” spør en annen. Det er et godt spørsmål, men det føles ironisk når det kommer fra Storbritannia.  BBC i går, dekket demonstrasjonene og arrestene – jeg håper at det får dem til å reagerer mer på lignende lover i UK.

I mellomtiden, har klimaforhandlingene kollapset, og deretter begynt igjen.  Disse forhandlingene minner meg om bordtennis… det er klart jeg håper på det beste, men ord er ord; jeg er ikke overbevist.

Neste etappe viser til næringslivets makt. BBC har trukket tilbake en historie om dumping av giftig avfall av Trafigura på elfenbenskysten etter saksøkingstrussler fra Trafiguras advokater. En FN-rapport fra September, viser til at 108 000 mennesker på elfenbenskysten har måtte oppsøke medisinsk hjelp. Jeg kommer til å holde meg godt unna Trafigura…

for dem som har fulgt litt med på alt preiket mitt om krig mot terror, og post-terror-London; Binyam-saken har nå utviklet seg  videre i og med at dens dommere er under hard kritikk. De har tidligere sagt at bevisene på at tortur ble brukt mot Binyam, må offentliggjøres. Nå har Foreign Affairs fått nok, og kritiserer dommerene for “udiplomatisk adferd.”

Jepp.

Jeg har mye å bry hodet med i kveld.