hvordan jeg er rimelig sikker på at det store morsinnstinket ikke har slått rot i meg, og hvordan jeg likevel ender opp med noen annens femåring som har mistet “alle” i bakken og som ikke finner dem igjen

at skiheiser ikke er min greie

at den egentlige kulda kommer etterpå. Når du er inne og kald og er ferdig; og det kjennes som frosten sitter i selve skjelettet eller noe, for den vil virkelig ikke ut, uansett hvor mange varme tekopper en heller i seg og uansett hvor mange lag ull man befinner seg under

likevel. Det er lysere ute.  Våren burde være på vei. Den burde det

termometeret viser – 13.  Det er sykt at jeg valgte å flytte til et sted der -13 bare er barnemat. Noen ganger vet jeg ikke hva som går av meg. Rett og slett

har lyst på carvingski, dog. Virkelig.

Reaksjonene er forskjellige.  Fra naivt, til noe som en snøballs sjanse i helvete, til “fredspris, men de er jo ikke akkurat fredelige” til “Men hva med overgrepsanklagene? Skal en kanskje-overgriper få en fredspris, nå har jeg aldri…” (som vi forøvrig kan se bort fra; det er en organisasjon som er nominert, ikke et individ).

Jeg lurer på dette: er det noen som tror de har en sjanse til å få den?

Og det som irriterer mest, er dette:

at om Wikileaks var fra et annet land, men gjorde det de gjør nå innenfor rammene til dette andre landet, som kanskje har en annen religion, et annet styresett, en annen kultur, vel, da hadde de kanskje hatt en sjanse for fredsprisen er politisk

Og politiske aktivister og ytringsfrihetsforkjempere i land som Ikke Er Som Vårt, er det lettere å støtte opp om. Å se våre egne opposisjonelle blir rost for deres forsøk… nei. Jeg ser det ikke for meg. Jeg ser det rett og slett ikke for meg.

Skal en organisasjon fra vår egen kultur får prisen, så skal de jammen fronte Vår Måte når de gjør så. Eller være “lovende” som Obama. (Apropos det; over ett år har gått siden Gitmo skulle vært stengt). Kritikken bør i alle fall ikke snus mot oss selv…

Hvem som får prisen, vil jeg ikke banke på.  (Men jeg syns godt vi kunne ha en navnekonkurranse et sted for et nytt, og mer representativt navn. The Western Price, kanskje?)

noen ganger savner vi tåken, og folkemengden, og tullefylla på siste buss hjem
kronglete veier gjennom en storby på 1700 kvadratkilometer

ingen legger merke til det der:
hva du har på deg eller
hva du sa, den gangen, eller
hva du gjør etter kontoret er stengt og tiden bare er
din

Men, målet var aldri å forsvinne
hører du? (Det var aldri noe mål der i det hele tatt
om sant virkelig skal sies).

Men her?
Vinteren kom, folket forsvant og
Vegetarianer + Yoga + En Sunn Dose Agnostisisme = Rart
men
for all del “det er jul! Kristendommen er en del av din kulturarv”
og gatene er glatte og
bambi på glattisen er ingenting mot hvordan disse skoene oppfører seg
over Birkelunden, en kveld i desember
der bikkjene kommer løpende med skjerf rundt halsen med teksten “Matfar er singel”, men om sant skal sies (igjen)
så har *noen* mer enn nok med bare å stå oppreist.

Jeg savner kanskje å ha en Jesus Action Man i bokhyllen
uten at det betyr noe mer enn at jeg har akkurat en Jesus Action Man i bokhyllen.
Jeg savner solen.
Jeg savner lyset.
Jeg savner utendørs tennis i februar.

I korridorene snakker de om skiføret. Noe er fundamentalt galt
når været faktisk har blitt et samtaleemne. Jeg trodde det var en spøk
at man snakket om været her.

Jeg tok feil.

- 15.
Matfar er singel.
Jeg har ikke brukket benet enda

det er dette jeg skriver til de kjente om.

Dette er ikke en helt tilfeldig remse av ord. Dette er en mer eller mindre tilfeldig remse av utrydningstruede ord.  Du kan nemlig adoptere ett gjennom “Save The Words”-kampanjen. Den går ut på dette: at du adopterer et ord. Og bruker det.

Fluffy, bleeding heart som jeg er,endte jeg opp med to.

Hymnicide er akten å ta livet av en hymne gjennom å endre på den. Jeg tenker den er passende når jeg husker på måten vi behandlet julesanger på som barn. Fra “Milde Jesus du som sagde, sagde ved til mor og far”  til “Her kommer dine armer små, og bena kommer etterpå…” og det var ikke bare en frase som ble omskrevet, nei, det var hele sangen. Og sannheten er at jeg ikke kan originalene på disse. Ja. Jeg har såvisst en fortid full av hymnicide.

Cynicrocational er et styre av kynikere. Det er dumt ord å miste: jeg tror nemlig ikke det er mangel på kynisme der det trekkes i trådene.  Også minner dette ordet meg på siden “I-cynic” som jeg nesten hadde glemt alt om.

Sammen skal vi strikke i 20 minutter. Det er kravet som skal møtes for å sette verdensrekord i strikking, og nei, jeg hadde egentlig aldri trodd at

a) det var en faktisk greie eller at
b) det var en faktisk greie jeg skulle snuble oppi
men så feil kan man altså ta.

Stavanger Aftenblad skriver at Kristian Arntsen holdt stemningen oppe, mens jeg sitter her og tenker at det er et under at vi fullførte på tross av at mannen var der.  For straffen
for å kunne strikke viser seg nemlig å være denne; Kristian Arntsen løper rundt oss som en tulling og roper rent idioti inn i mikrofonen med øresprengende volum. Ingen som sitter rundt meg ler når han prøver å dra i gang allsang til “Bæ bæ lillelam” og han selv begynner å breke som en voksen mann som leker sau.

Han roper “ojojojojoj!!!” og “strikk og smil, strikk og smil,”  og vi strikker, og jeg gjør mitt beste for å skru av ørene, men det er umulig, de sitter fast, og når han løper forbi oss, med et kameracrew i hælene og roper “smil, smil!” lurer jeg på om jeg kan sende ham regningen på høreapparatet jeg nok kommer til å få behov for som resultat av å bli utsatt for denne mannen.

Likevel. Det er overraskende stor aldersspredning her. Og – ikke på grunn av den godeste Arntsen, men på tross av ham, er stemningen god. Her skal det strikkes! I alle aldre. Og jeg er særlig overrasket over antallet unge gutter som deltar.  Det er mulig at jeg endte opp rygg i rygg med unggutteraden, men om det så er den eneste i hele Madla Amfi, er det likevel ikke ille.

Når vi så har strikket i 20 minutter, og litt tid til har gått, må vi bli sittende mens noen løper rundt og stempler hendene våre og teller oss.  Og i det store deler av gjengen etterpå løper av gårde for å bli fotografert, tar jeg strikkepinnene og går. Det spiller egentlig ingen rolle hvor jeg går hen, en gang. Jeg må bare bort, til et sted der jeg kan høre mine egne tanker.

Madla Amfi, 2010; Norges mest høylydte strikkeopplevelse.

Spørsmålstegnet er ivrig og spent når hun hører om dette. Hun ønsker seg plutselig 2011s Guinness Book of World Records.  Det gjør sikkert over halvparten av de 984 vi til slutt ble oss. Og en andel av dem igjen, kjøper muligens boken videre til kjente eller kjære til jul.

Dette er ikke dårlig business for Guinness, slår det meg.
For min egen del? Øreverk. Og en gryteklut.

Vel. Sjimpansen kan være ekstremt aggressiv (den slår bl.a sine seksualpartnere) og  organiserer seg deretter: 15 av oss, 3 av dem? Ok, vi går til angrep! Og jeg mener angrep; her er det ikke snakk om å bare stjele et par sjimpansedamer, eller et par sjimpanseunger, eller jage vekk flokken som er der. Sjimpanse-sjimpanse-vold kan være dødelig, og etter å ha lest om sjimpanser som river ut hverandres luftrør, kjønnsorganer og negler, lurer jeg på om det er her vi, som mennesker, har arvet vår evne til å torturere hverandre.

Nei. Takke meg til bonoboen; apenes hippier, muligens med mottoet make love not war. Bonoboen er fredselskende og tyr til intimitet og sex heller enn krig når det er en konflikt som skal løses, og bruker dette til å styrke samholdet i gruppen.  Ikke at de ikke kan sloss, men det ser ut til at de stort sett foretrekker å la være. Bonoboen har generelt et rykte på seg til å være omsorgsfull mot sine egne.

Så spørsmålet fra The Leaky Foundation:  Er mennesket bipolar, en skapning som deler begge disse ytterlighetene og dermed blir dratt mellom krig og kjærlighet?  De sier nemlig det, at når mennesket slipper ut sin destruktive natur er de verre enn noen sjimpanse. Men når det slipper ut sin omsorgsfulle side, er det også bedre enn noe annet vesen på akkurat det.

The Leaky Foundation har laget en kortfilm om dette.  (Jeg misliker riktignok Obamas fremtredens om det jeg oppfatter som skal være vår bonobo-side, men altså…)

Av de rare tingene man snubler over på nettet var det i alle fall denne som fenget meg i dag.

Den Vordende Skuespilleren har stilt opp ølflasker på kjøkkenbordet; de representerer fotballspillere,  en 20-pence er ballen. Problemet ligger her; jeg finnes ikke fotballinteressert. Jeg eier ikke fotballkunnskap. Jeg gjør ikke det. Jeg nøyer med meg å heie på dem med de kuleste fotballdraktene, eller de som kommer fra landet det er vanskeligst å stave.

Men jeg har etterhvert veldig lyst på øl. 
“Offside?” spør Den Vordende Skuespilleren og flytter på en ølboks og mynten. Jeg vettdafaen.
“Ehh…”

Han setter inn nådestøtet; han bytter ut mynten med en sjokolade. Og så prøver han igjen. 
“Offside?”
“Eh.. ja?”
“Nei!”
“Ølen blir varm,” mumler jeg.
“Da får du skjerpe deg litt, da,” svarer han.

No mercy.  Som eneste hunkjønn i dette huset, er det absolutely no fucking mercy.  VM nærmer seg. De kan rett og slett ikke ha noen som ikke forstår seg på noe så banalt som offside boende i dette huset under VM.  Jeg sier jeg kan lage bananbrød. Det hjelper ikke. Jeg skal lære offside og se fotball, minst en kamp. Han er overbevist om at om jeg bare ser en kamp, vil jeg også bli bitt av fotballgalskapen.

Jeg har lært en ting.  Dette er visstnok ikke helt rett;

…. mens nå, derimot,  nærmer vi oss:

Jeg får til slutt øl. Og sjokolade. Vi ser en kamp. Jeg følger nesten med. Jeg følger med, innimellom,  i alle fall. Jeg fikk i alle fall med meg at laget jeg visstnok burde heie på vant, og at det er flere kalde øl i kjøleskapet.

Likevel. Så går sesongen over, folk blir normale mennesker igjen. Vi snakker ikke mer om offside; vi spiller poker istedenfor.

Det blir 2010. Jeg bor i Norge, plutselig. VM kommer. Fotballgalskapen biter folket her også og jeg bestemmer meg for å se en kamp, en liten kamp. Det er bare det at ingen scorer. Ikke Portugal. Ikke Brasil.  Og klokken tikker.

“Kan ikke NOEN score snart?” mumler jeg. Og blir møtt av fem par lynende øyne. 
“Unnskyld,” sier et av dem bitende. “Noen??“

Ok.  Jeg har lært to ting om fotball. Offside. Og at man KUN skal håpe på at sitt eget lagt scorer, uansett hvor kjedelig det ser ut. Og at om man ikke har ett lag å holde med, ja da holder man kjeft.

Har du lyst til å irritere noen, har jeg også et godt tips. Vent til pausen.  Og spør “så er det Tyskland som er de hvite…?“

Hm.

Nei. Jeg tror ikke du vil se fotball med meg. Men jeg forstår. Det er helt greit. Jeg tror det er det som en en win-win situation.

***

Nettene er lyse. Ikke helt like lyse her som hjemme, men forskjellen er ikke stor. På jenterommet fra Gamle Dager flommer lyset ned gjennom takruten på det gamle kvistrommet; jeg har kommet hjem sånn i 3-tiden på natten og kryper til sengs mens rommet blir lysere og lysere. Men det er greit. Jeg har egentlig ikke regnet med å sove. For her er greia; jeg sover nesten ikke disse ukene. Jeg døser.

Men på jenterommet mitt, som aldri ble helt ferdig (den store stensilen av Tommy & Tigern uteble) er fortsatt takvinduet inntakt, og jeg kan stirre opp på himmelen og huske hvordan det var her i mørketiden da man kunne ligge i sengen og se opp på stjernehimmelen bare natten var klar nok. Skjønt, jeg bor ikke her lenger. Noen har malt vekk knallfargene jeg hadde på veggene, og istedenfor er fargene lyse, lyse, lyse. Nesten som juninatten selv.

De har katt, nå. Og den er glad for at jeg ikke sover, den er selskapssjuk og ikke så altfor gammel. Jeg fascineres litt av denne motoren den slår på, kattemotoren som maler og maler og maler inne i dyret. Jeg gir opp å kaste den ut av rommet, og kattedyret og jeg ligger der under loftsvinduet og kikker ut på en blå himmel. Før jeg vet ordet av det, er det morgen igjen. Tid for kaffe, tid for god-morgen, og tid for halvpolitiske frokostdiskusjoner. Katten gjesper og legger seg i solsteiken. Det slår meg at jeg skulle ønske jeg var en katt. Og at det for kjølig her til å finne en døseflekk i gresset.

Det er litt motvillig at jeg kommer frem til konklusjonen at jeg faktisk er trøtt nå; i min bok betyr nemlig ikke trøtt at man trenger å sove et par timer, det betyr at man ikke får sove mer enn et par timer, noe som fører til smerter i anklene og av og til bak øynene. Og etter et par uker, eller noen måneder blir det etterhvert plagsomt.

Følg hjerteslagene, sier min lille Voice of Reason. Jeg leste det et sted: om du ikke får sove, om du virkelig ikke får sove, så legg hodet på noens brystkasse, lytt til hjerteslagene deres, lytt til rytmen og det skal få deg til å sovne. Til slutt. Det funket. I sikkert en hel halvtime. Men det er nesten ti år siden. Og uansett er det litt mye forlangt at andre skal holde seg i ro og på ryggen så du kan bruke brystkassen deres som hodepute. Det er enda mer forlangt at de skal reise med deg til byer du ikke hadde tenkt å være i der og da for å stille sin brystkasse til rådighet.

“Hva tenker du på?” spør min andre halvdel innimellom. Sånn når jeg er våken om morgenen og likevel ikke får til dette med å stå opp. “Hva er det som holder deg våken?”

“Er det meningen at jeg skal vite det?” svarer jeg. For jeg vet ikke. Men det hadde jo unektelig vært praktisk om jeg gjorde det.

Men dette har skjedd før. Sist gang prøvde jeg denne hodet-mot-brystkasse-greien. Det var ikke nok til å bli kurert for insomnia. Forrige gang satt jeg oppe om natten og skriblet dialoger. Forrige gang hadde jeg ingen steder jeg absolutt måtte være klokken åtte nesten morgen. Det er litt lettere med søvnløshet akkurat da. Hvordan den til slutt forsvant, husker jeg ikke. Man lærer da ikke av sine egne erfaringer…

Men denne byen er ikke den verste å være søvnløs i. Å sitte på kafeer og drikke kaffe og se på livet og røren og bare forsvinne inn i mengden. Å vandre rundt i ukjente gater. Å sitte på hotellrommet til slutt, alene, der den eneste lyden er fra takviften. Å nesten høre sine egne tanker surre. Å tenke at det er synd at katter er så små at jeg ikke kan legge hodet på brystkassen deres. Bare i tilfelle det hadde funket.,

Det slår meg at jeg lurer på hvilken lyd søvnløshet har. Sånn egentlig.

Og at jeg egentlig kunne tenke meg å være en katt.

Han, vi kan bare kalle ham Charlie, endrer f.eks plutselig retning. Han og kona prøver å få barn, men han vil ikke ha barn lenger. Han vil ikke  ta ansvaret for å bringe et liv til en verden der slike ting kan skje. Han er lamslått over grusomheter som skjer i et annet land. Kona sier “vi flytter ut av London, vi vet jo at når terroristene kommer hit, så er det til London!”  Men Charlie sier at det ikke er det som er poenget.  De går nesten fra hverandre. Etter flere møter med en psykolog finner Charlie ut at ikke hele verden er sort, at det kanskje er bedre å få vokse opp her enn å ikke få vokse opp i det hele tatt. De får en datter. Charlie er en skygge av seg selv gjennom hele svangerskapet, men så blir hun født, så er han far og får hendene fulle med å vokse inn i den rollen.

Den Vordende Skuespilleren støtter plutselig krig mot Afghanistan. Dette er et sårt punkt mellom oss.  Han sier “har du ikke sett hvordan verden har blitt? En ting er å være fluffy bunny og liberal og alt det der, Yoshi, men du må våkne!  Dette er selvforsvar!” Og jeg er sjokkert over at han skal si disse ordene, at han av alle skal si disse ordene. Det henger ikke sammen med anti-krigsdemonstrasjoner, det henger ikke sammen med standpunktet hans i våre politiske debatter som strekker seg ut til  langt på natt. Det henger rett og slett ikke sammen.  Jeg tenker han kanskje ombestemmer seg, snart. Når situasjonen roer seg ned litt.  I ettertid lurer jeg på om den noen sinne fikk roet seg ned, litt.

Bath, sommeren 2003 har noen prøvd å plante en bombe i en rundkjøring i nærheten av en barneskole. Den går ikke ordentlig av, men den blir funnet. Folk jeg jobber med skylder på Al-Qaida. Jeg prøver å forstå hvorfor en rundkjøring i Wiltshire skulle være et terrormål, jeg prøver å roe ned en bekymret mor. Det viser seg at det var to barn som snekret sammen noe de håpet skulle smelle i nærheten av skolen slik at de stengte skolen et par dager til, men det hjelper ikke. Ryktene om at Al-Qaida står bak er allerede ute. “Hvorfor skulle ikke Al-Qaida komme hit?” spør barnemoren. Indignert over at jeg muligens våger å påstå at Bath ikke akkurat er en av verdens knutepunkt.

London 03 desember 2004 feirer vi 30-årsdagen til en venninne. Hun bor i London nå, hun bodde i statene frem til 2000, og nå har vi kombinert avskjedsmiddag og 30-årsdagsfeiring på en fransk restaurant i Soho i det hun skal flytte til New York.  Vi burde snakke om noe positivt den dagen. Istedenfor sier bursdagsbarnet “dere vet at det kommer til å skje noe her, sant? Jobber noen med å sikre t-banenettverket?” Vi vet ingenting om noen jobber med å sikre t-banenettverket. Jeg er ikke en gang overbevist om at det kommer til å skje her. Terrorangrep, faktiske terrorangrep, er en hel verden unna. Jeg forstår ikke hvorfor hun alltid snakker om at det kommer til å skje. Hun rister på hodet. Hun sier “du bor i London. Ingenting er langt unna!”

På flyplassene går de amok; her skal alt søkes. Her skal vesker og sko og laptoper og vannflasker og linsevæske og astmaspray og allergitabletter, mp3-spillere og jeg-vet-ikke-hva undersøkes. På vei til Texas tar de til og meg fra meg en pin jeg har på jakken i kontrollen; den er en pistol med knute på munningen. Det er en anti-våpen, anti-krigs-pin.  De ser rart på meg. De sier “du hadde vel ikke tenkt å fly med den?” og siden har jeg ikke sett den.

En student fra Manchester blir holdt i kontrollen i USA også. De spør henne om hun har noe spesielt i sekken, hun sier “ja et par bomber,” på det mest ironiske britiske. De arresterer henne. De får henne til å offisielt si unnskyld på TV for å ha løyet i kontrollen og for å ha sløst bort tid og drevet med skremselspropaganda.

4 juli 2005 treffer jeg på amerikaneren Brett. Han var i New York, 9/11 og flyttet til London 1 juli 2005: han ville få med seg Live8 og satt hele dagen utenfor gjerdet rundt Hyde Park for å suge til seg restene av det som foregikk på innsiden (jeg var derimot heldig, jeg vant billetter).  7 juli 2005 smeller det på t-banen. Plutselig forstår jeg også paranoiaen. Brett sier “fuck” og ikke stort mer enn det.

Den sprer seg. De lykkes.  00-tallet glir over i 2010, og 1 januar 2010 er ingenting som 1 januar 2000.

Det slår meg at jeg har problemer med å huske verden som den var før.
At jeg har problemer med å forholde meg til verden som den var før.

Og jeg liker det ikke.

Jeg hadde vel et slags romantisk forhold til Brighton. Byen, altså. Ikke en av de tusen mennene med samme etternavn.

Jeg sa til meg selv at det var hit jeg skulle. En dag. Om jeg skulle bli boende i dette landet, er var det i denne byen; hovedstaden av hva Stephen Wells beskrev som “crusty-wusty, hippy-dippy, twat-hatted, ning-nang-nongers”.

Og “crusty-wusty, hippy-dippy, twat-hatted, ning-nang-nongers” høres jo unektelig ut som min type folk, på mitt type sted. Mens resten av landet nylig diskuterte rødt versus blått versus gult i valget, for eksempel, stemte Brighton grønt og ble de første til å få The Green Party representert i Parlamentet. Det er nesten så man blir stolt, på tross av at man ikke kan stemme selv, og på tross av at man ikke en gang bor der.

Brighton er den Mest Besøkte Byen Jeg Ikke Har Bodd I. Det er der vi sitter med beina i havet og spiser jorbær en varm sommerdag, det er der vi har sjapper som spesialiserer seg på å selge “ting vi har laget av resirkulerbare ting”, det er her det er normalt å være litt eksentrisk, noen kaller det for en Camden i byformat istedenfor bydelsformat, og du kan være straight eller gay eller bi eller trans, bare du lar folk være i fred og oppfører deg noen lunde ok. Her de selger klær laget av resirkulerte klær. Gjenbruk er bra i Brighton. Og de har en bruktbokhandel som strekker seg over flere etasjer med vindeltrapper, i øverste hylle, i så øverste hylle at jeg må stå på tå på en krakk for å nå opp, og der finner jeg for eksempel norske trolleventyr på engelsk.

Men det er ikke bare de små gatene og egne butikkene og de sære festene. Det er stranden, og steinene og livet. Det er solen. Det er er her alt Londonstresset bare renner av og smelter ned i bakken. Geeez. Slapp av, vel. Ta en øl og slapp av. Gå ut på bryggen, helt ytterst, der vinden nesten blåser deg over til Frankrike. Her, tenker jeg, her kan jeg slippe ånden min fri. Helt fri. Her kan den fly, og fuck knows hvor den vil.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg rømte til Brighton, bare at det sikkert ikke var mange nok. Ikke egentlig.

Jeg tenker på Brighton i dag, på vei hjem til Norge, tenker jeg på Brighton. Uten noe særlig godt grunn egentlig. Men jeg kunne sikkert godt vært der nå.

Men jaja. Life’s a bitch. Og  sånn går nu dagan.