Yoshimi ruster opp

The Leaky Foundation har omtrent diagnosert menneskene som den bipolare apen: dratt mellom kjærlighet og krig.Våre nærmeste slektninger, sier de, er sjimpansen (som du nok har hørt om) og bonoboen (dvergsjimpansen) som du kanskje ikke kjenner like godt til. Spørsmålet som ble stilt, og som motiverte meg til å sjekke rundt litt, var dette: hvilke egenskaper deler vi med våre nærmeste slektninger?
Vel. Sjimpansen kan være ekstremt aggressiv (den slår bl.a sine seksualpartnere) og  organiserer seg deretter: 15 av oss, 3 av dem? Ok, vi går til angrep! Og jeg mener angrep; her er det ikke snakk om å bare stjele et par sjimpansedamer, eller et par sjimpanseunger, eller jage vekk flokken som er der. Sjimpanse-sjimpanse-vold kan være dødelig, og etter å ha lest… Les mer

“Nei,” sier han strengt. “Du får ikke drikke spillerne før du har lært deg hva en offside er, geddit?!”
Den Vordende Skuespilleren har stilt opp ølflasker på kjøkkenbordet; de representerer fotballspillere,  en 20-pence er ballen. Problemet ligger her; jeg finnes ikke fotballinteressert. Jeg eier ikke fotballkunnskap. Jeg gjør ikke det. Jeg nøyer med meg å heie på dem med de kuleste fotballdraktene, eller de som kommer fra landet det er vanskeligst å stave.
Men jeg har etterhvert veldig lyst på øl. 
“Offside?” spør Den Vordende Skuespilleren og flytter på en ølboks og mynten. Jeg vettdafaen.
“Ehh…”
Han setter inn nådestøtet; han bytter ut mynten med en sjokolade. Og så prøver han igjen. 
“Offside?”
“Eh.. ja?”
“Nei!”
“Ølen blir varm,” mumler jeg.
“Da får du skjerpe… Les mer

Jeg kommer frem til byen som ikke er målet akkurat nå, og tenker “fuck it“, jeg kommer meg ikke frem likevel, jeg blir her i kveld. Finner et hotell. Sjekker inn. Kjøper kaffe. Finner trådløst nett. Finner mat. Finner ut at jeg vil sove, mer enn noe annet i hele verden men at klokken bare er halv tre. Tenker “fuck it”, kryper til sengs. Og sover ikke. Åpner vinduet. Sover ikke. Prøver den stillingen og den stillingen og den stillingen. Og sover ikke. Det er ikke rart, sier jeg til meg selv. Klokken er ikke tre en gang. Står opp. Finner kaffe.
***
Nettene er lyse. Ikke helt like lyse her som hjemme, men forskjellen er ikke stor. På jenterommet fra Gamle Dager flommer lyset ned gjennom… Les mer

Det skjedde noe.  Det skjedde noe, i løpet av en dag, den dagen, 11 september 2001 som endret synet på verden og synet på mennesker.
Han, vi kan bare kalle ham Charlie, endrer f.eks plutselig retning. Han og kona prøver å få barn, men han vil ikke ha barn lenger. Han vil ikke  ta ansvaret for å bringe et liv til en verden der slike ting kan skje. Han er lamslått over grusomheter som skjer i et annet land. Kona sier “vi flytter ut av London, vi vet jo at når terroristene kommer hit, så er det til London!”  Men Charlie sier at det ikke er det som er poenget.  De går nesten fra hverandre. Etter flere møter med en psykolog finner Charlie ut at ikke hele… Les mer

Jeg hadde vel et slags romantisk forhold til Brighton. Byen, altså. Ikke en av de tusen mennene med samme etternavn.
Jeg sa til meg selv at det var hit jeg skulle. En dag. Om jeg skulle bli boende i dette landet, er var det i denne byen; hovedstaden av hva Stephen Wells beskrev som “crusty-wusty, hippy-dippy, twat-hatted, ning-nang-nongers”.
Og “crusty-wusty, hippy-dippy, twat-hatted, ning-nang-nongers” høres jo unektelig ut som min type folk, på mitt type sted. Mens resten av landet nylig diskuterte rødt versus blått versus gult i valget, for eksempel, stemte Brighton grønt og ble de første til å få The Green Party representert i Parlamentet. Det er nesten så man blir stolt, på tross av at man ikke kan stemme selv, og på tross av… Les mer

Om jeg husker rett er 16 mai den nasjonale fylledagen i Norge, så dermed ønsker jeg dere Happy Hour fra litt lenger sør på kontinentet.
Det slår meg at jeg burde tatt hintet i fjor, da jeg opplevde med min første 16 & 17 mai i Norge siden russetiden. Jeg var hjemme på besøk, grillet, drakk øl og ante fred og ingen fare den ene dagen. Eurovision var på TV, alle var opphengt i denne Rybak-eventyr-gutten, og jeg prøvde å omstille hjernen min på en ting; om to måneder er jeg ikke lenger besøkende her, om to måneder bor jeg i dette landet igjen. Hjelp!
Og Rybakgutten vant, og det betydde jo at hele Norge vant, og “er du ikke stolt?” spør min bestemor, men jeg er… Les mer

1. Jeg ankommer Belfast med en tysk biolog. Det slår meg at vi er et merkelig reisefølge, men det gjør ingenting. Hun er ryddig og praktisk der jeg er kaotisk med hodet i skyene. Likevel er det jeg som oppdager først at passet mitt er borte. “Det måtte selvsagt være ditt pass,” sukker hun. Deretter setter panikken inn.
2. Jeg vet rett og slett ikke hva man gjør i et fremmed land uten pass. Vi drar til hallen vi skal være i. Jeg registrerer meg. Og nevner at passet mitt er borte.
3. Det er bare så mye man kan gjøre; man kan ringe. Jeg ringer flyplassen (ingenting), jeg ringer konsulatet i  Belfast, (nummer virker ikke og de åpner på mandag) konsulatet i Manchester og… Les mer

Dagen derpå ser notatene slik ut:
Media er alfa og omega, media er den nye
store massepsykosen. Verden er i beste fall forvirret
men mer sannsynlig i narkose.
… Les mer

Spørsmålstegner har innsett at vi ikke lever evig. Det gjør meg litt vondt å se den realiteten treffe henne, men hva kan man si?
Hun har, selvsagt, innsett dette for lenge siden, men den egentlige betydningen begynner å slå henne nå – på nyttårsaften av alle dager.  I det hun forstår at den gamle hunden sannsynligvis ikke kommer til å leve så mye lenger, og selv om hun er glad i katten som sklir ned fra juletreet med et smell for ørtende gang, fjerner det ikke smerten hun  plutselig oppdager da hun innser at hunden rett og slett ikke kommer til å være der for evig.  Sist et kjæledyr døde var hun såpass ung at det virket for henne som en pragmatisk løsning å foreslå at… Les mer

Jeg blir barnslig oppglødd da jeg får brettspillet War on Terror i hendene.
Spillet er laget og selvutgitt av tre karer i Cambridge.  Og du vet hvordan det er: Når politiet beslaglegger et brettspill, så får det nemlig en “må ha det, bare må ha det” -status.  Og nå har jeg det, og nå gir jeg det ikke fra meg.
BBC oppsummerer:

“must be the only board game ever to be classified an offensive weapon”
Benjamin Woolley, BBC, 15th December 2009

Av alle steder er det Nobels Fredssenter som selger dette i Norge.  ”Interessant at dere selger dette,” kommenterer jeg til skranken der, men de har ikke lyst til å svare på hva det var som fikk dem til å bestemme seg for selge dette,… Les mer