Gir faen i hvor jeg er; på hvilken linje, under hvilken gate. Må ut, rett og slett. Må bare ut. Nå. Må ha vann. Må ha luft.

Men dørene forblir lukket. Tunnellveggene glir ikke over i perrong og utgang. Og snart gir bena etter.

Snart.

*

Det går feil vei – toget rygger.Toget rygger langsomt.
Toget stopper.
Toget rygger.
Toget stopper.

Høyttaler knitrer. Og så kommer stemmen. Så kommer stemmen høy og kommanderende:

«EVAKUER NÅ!
EVAKUER NÅ!
EVAKUER!
EVAKUER!
EVAKUER!»

De evakuerer oss, nå.

Kramper i anklene. Pusten er overfladisk, når ikke ned i lungene. Metallriller mot fotsålen. Ekko av tramping. Hyl i ørene. Lyden av stiletthæler mot trappetrinn. Blinkende taklys.

Spør hva som skjer?
Svaret: «Kom deg ut! Nå!»
Hva kan være så farlig?
Svaret: «Kom deg ut! Nå!».

Det er varmt her. Noe gjør vondt et sted.

*

Skarpe hyl i luften. Blinkende metall i synsfeltet. Lyden av gråt, lyden av kjefting, lyden av egne hjerteslag i ørene.  Utenfor; et hav av mennesker presser på – de vil inn dit vi kommer ut;  det er avsperringene mellom oss som hindrer dem i å trampe oss ned på vei ned til t-banen.  Usikker på hvorfor jeg er på feil side, hvorfor avsperringene er der, men det finnes ingen å spørre. Det finnes ingen med svar.

Det mumles om strømbrudd.

Blir usynlig. Kryper under avsperringen, ut til massen. Glir inn i massen, sloss meg gjennom massen, for den vil fortsatt inn fra dit jeg kom ut.

Ukjent strøk, vet ikke helt hvor dette er, bare ca. Bussene stopper ikke. Vasser, virrer, går. Varm asfalt mot en fotsåle.   Hvordan ble skoen borte? Hopper på buss, den går et par stopp før den kjører i feil retning.

Hopper av buss. Går. Vil amputere bort hele foten og bli kvitt den.

Flere skrik i øregangene, blinking i øynene.  Sollys i metall.  Gråt, kaos og sirener. Svette bak knærne, svette i pannen. Solen brenner, byen brenner.

Noe gjør vondt et sted.

*

To trinn. Kjent dør. Trekker pusten, tar meg sammen. Går inn, faller sammen.

Spørsmålene hagler.
«Er du ok?»
Sier «ja». Mener i alle fall å si ja. Tror jeg sier ja.
«Hvor har du vært?»
«Har du blitt evakuert? Hva har du sett?»
«Hvor var du?»
Hender på skuldrene. Rister.
«Hva har skjedd med foten din?»
«Hører du oss?»
«Du må snakke! Si noe! Vis oss at du er her!»

«Vann.» Men det første ordet sitter fast. Ingen hører at det slippes ut, det kommer helt uten lyd. Mottar te med honning, ikke vann. Resepsjonisten sier det hjelper mot sjokk.
«Er du i sjokk?»
«Nei.» Det andre ordet kommer automatisk. Det er 37 grader: For varmt til te, for vamt til sjokk.

«Hvor har du vært?»
«Hun svarer ikke… gi henne et kart.»
«Kan du peke på hvor du har vært?»
Peker taust; men kartet viser streker og papirgater. Kartet viser verden over bakken, ikke under.
Spørsmålene stopper ikke . Spørsmålene hagler. Spørsmålene hagler stemmen, og evnen til å svare, langt bort.
«Var du der? Så du bussen?»
«Så du hva som skjedde med bussen? Du må snakke, kjære deg, du må si noe.»

Varm te i sommervarme. Svelger. Slipper alt ut på en gang:
«Strømbrudd? Jævla fuckings t-bane! Mobilen er hjemme, jeg glemte den, og jeg trenger vann og hva faen er det som skjer der ute?”

Ingen vet hva de skal svare.  Setter teen ned, brøyter meg forbi; det er helt greit; D har kommet nå, de har noen andre å kaste seg over.

Finner pulten, finner PC, finner internett. BBC Worldwide har tre nøkkelord:
«Bomber, buss og bane».

Deretter begynner media å fylle inn hukommelsens manglende hull.

***

(egentlig hadde jeg ikke tenkt å blogge noe i dag)

Vi skulle avskaffe fattigdom med små, hvite plastikkarmbånd, og jeg hadde Pink Floyd i blodet fra gårsdagens Live 8-konsert i Hyde Park. Billettene hadde blitt vunnet et par uker tidligere, og det hadde tatt meg en stund å forstå at de faktisk var ekte, men det var de, og dagen etter var verden faktisk litt rosa. Den var Pink. Som i Pink Floyd Live.

Avisene skriver så blekket omtrent renner nedover PC-skjermen. Avisene trykker overskrifter som ”I read the news today, oh boy”, ”Blowing in the wind” og “London Calling”. Jada, journalistene har blitt bitt av samme basillen: bruk sangtekster til overskrifter om Live 8-konserten i Hyde Park. Søndag 3 juli er en stor rapportasje av Hyde Park dagen før. Det er greit. På tross av kritikken som kan rettes mot Live8, var dagen i Hyde Park en fin dag å gjenoppleve. Forresten, nevnte jeg at Pink Floyd var der?

Tilbake på jobb. En kollega sier ”you’ve still got that pink floyd glow!” Jeg mistenker at gløden på dette tidspunktet delvis må skyldes solbrentheten. Men altså. Pink Floyd. Jeg har sett Pink Floyd! Vi sitter nede på puben, en mandagspils i bakgården til gammelmannspuben bak kontoret etter jobb. Vi snakker Live8, Afrika og politikk. Hjalp det, egentlig? Å tromme sammen musikere fra verden over til et show i Hyde Park? Lytter politikerne til det? Er ikke folk der fordi de vil høre Dido og Madonna og REM? Det går opp for meg at BBC klippet bort omtrent all politikken, og lot musikken stå igjen alene. Jeg blir forbanna. Men en sannhet gjenstår i alle fall: Pink Floyd spilte. Jeg vet ikke om jeg nevnte det…

5 og 6 juli begynner vi å roe oss. Debatten blir mer edruelig. 6 juli nevner vi ikke lenger Live8, for det er da nyheten kommer om at London skal ha OL i 2012, og så begynner galskapen og feiringen helt på nytt. En ny bølge av energi og positivitet griper London, her går det fra en high til en annen, jeg tenker “dette er ikke det verste stedet å være akkurat nå”. Folk snakker med fremmede på bussen. Først Live 8. Så OL. Fra musikk til sport: det finnes håp i verden. Det finnes ting som binder oss sammen. Ikke sant vel?

Vel. det var fem år siden. Fem år er et markerbart intervall, men ingen ser tilbake på Make Poverty History nå. Når jeg lukker ørene kan jeg fortsatt høre hysteriske jenteskrik fra da Brad Pitt steg frem på scenen, men kom noe ut av ordene han sa? Alt ble så stille på den fronten, tross alt. Vi graver ikke mer i det. Andre ting tar over rampelyset. Juli 2005. Juli 2005 har ikke lenger noen link til bekjempelse av fattigdom,  det er ikke det vi husker sommeren 2005 for lenger, for snaue 5 dager etter at Paul McCartney avsluttet ståheien i Hyde Park, eksploderer en buss og tre tog på undergrunnen.

Så 5 år senere reflekterer vi ikke om fattigdomsbekjempelse i Afrika.  Et utdrag av nyere avisoverskrifter fra London ser istedenfor slik ut:

Looking for peace after the London Bombings
Mother relives anguish losing daughter July 7
Memorial for 7/7 bombing victim
I’m so lucky to be alive after 7/7 bombings
July 7 bombings: why my life is better since the attacks.
Bombing survivor slams security services cover up

… og listen kunne fortsatt. Og fortsatt.

Innimellom hender det at kritikken om Make Poverty History kommer tilbake. Men den er kortlivet, og forsvinner igjen. Juli 2005 satt ikke fattigdomsbekjempelse på verdensagendaen, den gav oss heller et par bølger av eufori før en grunnleggende fysikkregel slo til; det som går opp skal ned.  Og det er akkurat den nedturen man sitter igjen med.   Channel 4 lanserer på mandag den første filmen i en serie på 7 filmer om Londonbombene.  Make Poverty History og rock i parken kan ikke måle seg med terroraksjoner.

I et par uker nå har systemet mitt prøvd å stålsette seg for det som er på vei: vissheten om at det er fem år siden. En litt uklar tråd som strekker seg fra Pink Floyd og fattigdomspolitikk til uniformer som insisterer på å evakuere meg fra under bakken. Stålsetting til markeringer på t-banene, opptrapping av politi og bilder av den vrengte, sprengte bussen.

Bortsett fra at det kanskje ikke skjer i år. At minnesmerkeserenadene kanskje uteblir. For jeg er et annet sted, nå. En annen by, et annet land, et sted der denne måneden og dette  året ikke betyr det samme. Likevel. Men heller ikke her snakker noen om bekjempelse av fattigdom, eller hva resultatet av de siste fem årene ble. Man kan tro det har forsvunnet ut av folkeminnet for lengst.

Til slutt er det lettere å si hva som ikke skjedde. Statusen er ganske enkel:
Terrorangrepet i London forblir ugransket.
Og verdens fattige er like fattige som før.

Jeg liker ikke bokser. Det er sånt andre putter deg i og gir deg et stempel, og en rekke antagelser du nå skal leve opp til. Sånt som gir meg makk.

Og nesten fem år etter terrorangrepet i London 2005, kommer en ny merkelapp på banen. Den heter “London Bomb Stress” og har blitt anerkjent blandt psykologer i London, og min aversjon mot merkelapper begynner allerede her.

At London Bomb Stress skal være sin egen greie går utenfor min forstand. At det ikke holder å kalle det Bomb Stress. Eller noe annet – og nei, jeg vet ikke hva. PTSD? PTSD virker som en forholdsvis romslig boks, uten at jeg egentlig kan nok til å uttale meg om det. For ellers sitter vi med en voksende liste;

Moscow Bomb Stress
London Bomb Stress
Madrid Bomb Stress
Bali Bomb Stress
…  you get my drift, no?

Det er sikkert interessant for nerdene på sitt felt å kunne sammenligne disse. For vanlige dødelige som meg selv, virker det derimot som ressurssløsing.

For om vi ser på London Bomb Stress er det en merkelapp som har blitt tildelt over en tredjedel av menneskene som allerede bærer en annen merkelapp; merkelappen “overlevende”; og aversjonen min mot merkelapper fortsetter – nå også med et definisjonsspørsmål. Hva vil det si å være overlevende?

I følge University College London (UCL) er dette merkelappen de har gitt til de tusen menneskene de fikk identifisert og kontaktet etter terrorangrepet ved hjelp av dokumenter fra politi og sykehus, som del av et støtteprogram universitetet hadde gående. Dette er altså antallet mennesker som har vært i direkte kontakt med politi og/eller helsevesen som et resultat av bombene. Av disse tusen er det kun 4% som ble tilbudt henvisning til psykolog, mens resten sannsynligvis ikke ville fått oppfølgning hadde de ikke blitt kontaktet av UCL. (Noe å tenke på når det britiske helsevesenet blir rost i skyene for deres håndtering av situasjonen).

Jeg tenker på en kollega, nemlig. Som var i toget som ble sprengt på Edgeware road, og den siste, den aller siste, av mine kollegaer jeg fikk fatt i den dagen. Per definisjonen over, er du ikke overlevende om du selv er i stand til å gå fra åstedet. Men hva er du da? Det finnes ingen merkelapp for det. Det er i alle fall ingen som tilbyr deg hjelp, eller sier at det er deg den er rettet mot.

The Emergency Medicine Journal estimerer at 4000 mennesker ble “påvirket” av angrepene, og rapporterte i 2006 at kun 25% av disse individene hadde blitt identifisert (noe som stemmer med UCLs beregninger av 1000 kontaktede). Det er vanskelig å vite hvor mange som egentlig tumler ut av tuneller og transportvogner når slikt skjer, som ikke snakker med helsevesen og politi før de går. Men min mistanke er at det er her de store tallene ligger.

Nå er jeg ikke psykolog. Jeg skal ikke late som jeg kan noe om emnet, ikke egentlig.  Men en rate på 4% av henvisninger mot et ukjent antall på estimert 3000 ser ikke bra ut.  Det er da man trenger en merkelapp. Enten den er fra Madrid eller London.

***

Emergency Medicine Journal finner du forøvrig her.
Og BBC skriver om London Bomb Stress.

Himler med øynene. Inn på rommet.
På soveromsdøren; tett i tett med klistermerker som er i mot alt:

Mot dyretesting, mot gasskraftverk, mot EU, mot EØS, mot NATO, mot krig, mot korrupsjon, mot porno, mot restriksjoner på innvandring, mot Frp, mot Høyre, mot kirken, mot kirkekor på skolen, mot Jesus Revolution, mot biler i sentrum, mot politivold, mot kvinnediskriminering, mot pappa sin nye garasje, mot bråkete lillesøsken, mot lekser og mot historietimer på skolen  (men for Eirik i 3 gym, og det er ingen som sier at endringer må skje over natten, sa han)

Poenget var uansett dette: 
de klikker med tungen og sier “verden endrer seg ikke over natten”

og du tar det kanskje med deg
at Ting Tar Tid,  du graverer det kanskje
i ryggen på hardback notatbøker sammen med initialene til Eirik.

Men det er forskjell på planlegging og gjennomføring. Handling skjer raskt og en dag
endres verden på en halvtime. Muligens mindre
hvem vet? Om du ikke ser det komme, sjekker du ikke klokken
du bare går gjennom din vanlige rutine, og innen den er avbrutt er verden full
av kaos av blod av skrik og ledere som lover vendetta og hevn mens det er natt et annet sted

natt i et land der noen har sendt sine femtenåringer på rommet med beskjed om at lekser er viktigere enn revolusjon; for verden endres uansett ikke over natten.

Det er bare en ting de ikke vet, en rettelse du har nå:
Verden endrer seg ikke til det bedre over natten, men den endres.

For de destruktive? De lykkes.

Vi begynner med disse:

1660

237

54

5

Dette er ikke en tilfeldig rekke av tall . Det kan hende du er et mattegeni,  det kan hende du har begynt forsøket på å finne et system i disse, men det er ikke nødvendig.  Nøkkelen er tid.  Dette handler om tall – og om tid.

Det handler om hvor mye tid som har gått.  Tallene minner meg om hvor mye tid, og hvor mye krefter dette har tatt.  De minner meg om ventetid, masetid og purretid.  Om sinnatid.  Til dels ødelagt tid og bortetid.  Gjemme-seg-vekk-tid, glatte-over-tid, og til tider også gi-faen-tid.  Tallene hinter om størrelen på delen av livet mitt som har latt seg, og lar seg, påvirke av dagen da alt ble nullstilt.  Egentlig burde spørsmålet være når jeg skal slutte å telle.  Og hva det er jeg teller til.

1660 dager kan rundes ned til 237 uker, som gir 54 måneder – noe som gir oss 4 år, 6 måneder og 15 dager.  Det betyr 15 dager nærmere 5 år enn 4 år.  Og når jeg ser på tallene er de store, og jeg undrer meg over hvordan så mye tid har gått så fort og farget så mye, og hvordan det har seg at det hele enda henger fast.

De farger ordene, de farger tankene, de farger handlinger.
De farger prioriteter, de farger følelser, de farger tolkninger og forventninger.  De understreker avstanden.  Mellom før og nå og hvordan man forholder seg til dem som ikke vet at det er et skille der.

For 1660 dager siden var datoen 07.07.2005.  Jeg skal ikke kjede deg med detaljene fra London den dagen.

Men det er nærmere 5 enn 4 år siden, og jeg pleide å tro at jeg talte dagene til en granskning skulle begynne.  At jeg talte dagene til saken skulle bli avsluttet, på et makabert ryddig og fornuftig vis.

Nå tror jeg ikke det lenger, nå bare teller jeg.  Og dette?  Dette er innlegg nummer 100.  Jeg har forøvrig ingenting annet å si om akkurat det tallet.  Bortsett fra at det er rundt.

Jeg har purret og purret; stoppet og vurdert hvorfor i all verden jeg gidder,  og så fortsatt uten å bli noe klokere.  Tatt en pause, av og til.  Gitt dem litt tid til å respondere. Purret. Sent  e-poster til folk som fortsatt befinner seg på de britiske øyene, spurt dem hva som skjer, de vet ikke, de sier de skal holde øynene åpne, men enten er øyelokkene tunge eller så er det rett og slett stille.

Det er ikke en regning jeg purrer på heller. Det er denne granskningen.

Nå som de omsider begynner på granskningen bak hele Irakmølet, minner det meg nemlig igjen om en annen granskning som ikke har tatt plass; nemlig en granskning rundt terrorangrepet i London i juli 2005. Det ble avvist at en offentlig granskning ville være nødvendig, den godeste Blair sa at noe slikt ville kun sette tvil ved britisk etterforskning og fungere som en avsporing i krigen mot terror. Men i sommer ble det prat om at omsider, omsider skulle en offentlig granskning likevel ta plass; for hvordan kan noe slikt ikke bli tatt opp? ‘

Så jeg purrer til jeg blir syk av det.  Den naive i meg tenker at nå begynner de jo med Irak, så hvorfor ikke…?

Samtidig er jeg rimelig lei av hele greia; jeg tror i skrivende stund at jeg hadde fått mer ut av å stenge hodet mot en mur. (Om nok mennesker stanger hodet mot en mur, får de bare kollektivt vondt i hodet eller kan de kan de velte den?).  For det du møter er en merkelig, merkelig stillhet. Høflige svar som “vi gir beskjed så snart vi hører noe.”  Enten hører de ingenting, eller så spør de ikke, eller så rapporterer de ikke tilbake.

Er det en slags taktikk for å unngå å svare? Er det en taktikk for å holde frustrasjonene på en armlengdes avstand?

Bildet blir ikke bedre når man vurderer hva en offentlig granskningen egentlig gjør. For hvor hensiktsmessige er de, egentlig?  Ed Rathusny setter nemlig fingeren på noe interessant;

The decision to establish a public inquiry is inherently political. It may take the heat off a government that is under strong attack, especially when critics demand a full inquiry.

Jeg ville nemlig tro, at om Ed har rett, ville det gitt enda en grunn til at en offentlig granskning trenges!

Men altså. Ta deg sammen, Yoshimi, er du fremdeles opphengt i dette?! Om jeg hadde krone for hver gang jeg blir oppfordret til å la det ligge, til å sette strek over det hele, til å si gjort er gjort, sprengt er sprengt og død er død, til å ikke ta det så personlig…  så hadde jeg sikkert ikke vært rik i dag, men jeg hadde brukt mer penger de siste årene.

Noen ganger er det politiske personlig.  Og 7\7-granskningen? Det er ikke “bare” en politisk greie.  Så jeg fortsetter å stenget hodet i en mur av stillhet, hvor nytteløst det enn er.

Siste purring gikk ut i dag.

Jeg kan sannsynligvis ikke dele svaret med dere for de har sluttet å svare meg nå. (Siste svar jeg fikk var 23 September).