I 1986 skjedde noe i Yorkshire. Nøyaktig hva som skjedde er jeg usikker på, men det resulterte i at  Mohammed Sidique Khans fingeravtrykk ble holdt av politiet i West Yorkshire. Khan var den gangen 11 år gammel.
Debatter pågår i Storbritannia i dag rundt lovligheten av å holde fingeravtrykkene til mindreårige.  Storbritannia har nemlig sin NDNAD – National DNA Database – som er den største av sin type i hele verden. Den holder DNA og fingeravtrykk av etterhvert større og større deler av Storbritannias befolkning. Det offisielle navnet er UK National Criminal Intelligence DNA Database –  og innen slutten av oktober 2009 var over 10% av Storbritannias befolkning registert – barn fra 10 år og oppover inkludert. Ikke trenger du være siktet for å være registrert… Les mer

Undersøkelsene begynte i går. Fem måneder, regner de med at de skal ta. Et eller annet sted bak i hjernen min registrerer jeg at fem er et primtall.
Undersøkelsen foretas av domstolen i England, og det som skal undersøkes er 52 dødsfall fra 07.07.2005. (Jeg registerer at 52 er antallet kort i kortstokk. Jeg sier ikke at det er av betydning, jeg sier bare at jeg registrerer det.)
For første gang siden den dagen, offentliggjøres filming og lydklipp. Filming viser vraket av det som en gang var et t-banetog, lydklippene gjenspiller samtaler mellom ansatte på London Underground.  Historien gjenfortelles. I detalj. Og på et eller annet tidspunkt forsvinner skillet mellom nå og da.  Fem måneder, skal dette ta. Fem måneder.
Men dette er ikke en offentlig granskning,… Les mer

I neste uke skal kameraopptakene fra t-banevognene som ble sprengt i terrorangrepet i London i 2005, legges frem.  Det er da undersøkelsene rundt de 56 dødsfallene angrepet resulterte i begynner. Det vil da ha gått over 5 år og 3 måneder siden eksplosjonene skjedde. Britisk politi argumenterer at slik film, forøvrig, kan bli brukt i propaganda av terrorister. Lady Justice Hallet, som er dommer i saken, hadde egentlig bestemt seg for å gjøre materialet tilgjengelig for media, men er ikke ferdig enda med å høre på Scotland Yard som argumenterer mot dette…
Vel. 5 år og 3 måneder senere  drukner i undersøkelsen i noe annet.  For plutselig er Europa full av terroradvarsler.
På mandag kom en advarsel fra britiske og amerikanske myndigheter til sine landsmenn; vær forsiktig.… Les mer

Svetteperler i pannen. Sild i tønne, altfor trangt. Overbefolket. Dårlig luft blir dårligere. Svette ut av knehasene. Oksygen. Trenger oksygen. Vannflasken er tom. Utenfor vinduet; mørke tunnellvegger. Vått og salt hår, svettevått hår. Dehydrert. Kommer aldri til å ta t-banen igjen, jeg sverger. Jeg kommer uansett til å besvime før sjansen byr seg.
Gir faen i hvor jeg er; på hvilken linje, under hvilken gate. Må ut, rett og slett. Må bare ut. Nå. Må ha vann. Må ha luft.
Men dørene forblir lukket. Tunnellveggene glir ikke over i perrong og utgang. Og snart gir bena etter.
Snart.
… Les mer

For fem år siden i dag våknet jeg opp og var allerede i skyene. Det var søndag, 3 juli, 2005. Jeg var solbrent, men det gjorde ingenting.
Vi skulle avskaffe fattigdom med små, hvite plastikkarmbånd, og jeg hadde Pink Floyd i blodet fra gårsdagens Live 8-konsert i Hyde Park. Billettene hadde blitt vunnet et par uker tidligere, og det hadde tatt meg en stund å forstå at de faktisk var ekte, men det var de, og dagen etter var verden faktisk litt rosa. Den var Pink. Som i Pink Floyd Live.
Avisene skriver så blekket omtrent renner nedover PC-skjermen. Avisene trykker overskrifter som ”I read the news today, oh boy”, ”Blowing in the wind” og “London Calling”. Jada, journalistene har blitt bitt av samme basillen:… Les mer

Jeg liker vanligvis ikke merkelapper.
Jeg liker ikke bokser. Det er sånt andre putter deg i og gir deg et stempel, og en rekke antagelser du nå skal leve opp til. Sånt som gir meg makk.
Og nesten fem år etter terrorangrepet i London 2005, kommer en ny merkelapp på banen. Den heter “London Bomb Stress” og har blitt anerkjent blandt psykologer i London, og min aversjon mot merkelapper begynner allerede her.
… Les mer

Verden endrer seg ikke over natten.

Vise ord, sagt til en femtenåring en gang på nittitallet.
Verden endrer seg ikke over natten.
Hører du?
Himler med øynene. Inn på rommet.
På soveromsdøren; tett i tett med klistermerker som er i mot alt:
… Les mer

Dette er Yoshimis post nummer 100.  Jeg tenkte da, at det er passende å skrive litt om tall.  Om enkle tall, bør jeg legge til, for jeg er ikke, jeg gjentar; jeg er ikke, et matematisk geni.  Du kan slappe av.  Dette blir ikke kompliserte greier.
Vi begynner med disse:
1660
237
54
5
Dette er ikke en tilfeldig rekke av tall . Det kan hende du er et mattegeni,  det kan hende du har begynt forsøket på å finne et system i disse, men det er ikke nødvendig.  Nøkkelen er tid.  Dette handler om tall – og om tid.
Det handler om hvor mye tid som har gått.  Tallene minner meg om hvor mye tid, og hvor mye krefter dette har tatt.  De minner meg om ventetid, masetid og purretid.  Om… Les mer

Jeg har purret.
Jeg har purret og purret; stoppet og vurdert hvorfor i all verden jeg gidder,  og så fortsatt uten å bli noe klokere.  Tatt en pause, av og til.  Gitt dem litt tid til å respondere. Purret. Sent  e-poster til folk som fortsatt befinner seg på de britiske øyene, spurt dem hva som skjer, de vet ikke, de sier de skal holde øynene åpne, men enten er øyelokkene tunge eller så er det rett og slett stille.
Det er ikke en regning jeg purrer på heller. Det er denne granskningen.
Nå som de omsider begynner på granskningen bak hele Irakmølet, minner det meg nemlig igjen om en annen granskning som ikke har tatt plass; nemlig en granskning rundt terrorangrepet i London i juli 2005. Det… Les mer