Yoshimi ruster opp

Svetteperler i pannen. Sild i tønne, altfor trangt. Overbefolket. Dårlig luft blir dårligere. Svette ut av knehasene. Oksygen. Trenger oksygen. Vannflasken er tom. Utenfor vinduet; mørke tunnellvegger. Vått og salt hår, svettevått hår. Dehydrert. Kommer aldri til å ta t-banen igjen, jeg sverger. Jeg kommer uansett til å besvime før sjansen byr seg.
Gir faen i hvor jeg er; på hvilken linje, under hvilken gate. Må ut, rett og slett. Må bare ut. Nå. Må ha vann. Må ha luft.
Men dørene forblir lukket. Tunnellveggene glir ikke over i perrong og utgang. Og snart gir bena etter.
Snart.
… Les mer

For fem år siden i dag våknet jeg opp og var allerede i skyene. Det var søndag, 3 juli, 2005. Jeg var solbrent, men det gjorde ingenting.
Vi skulle avskaffe fattigdom med små, hvite plastikkarmbånd, og jeg hadde Pink Floyd i blodet fra gårsdagens Live 8-konsert i Hyde Park. Billettene hadde blitt vunnet et par uker tidligere, og det hadde tatt meg en stund å forstå at de faktisk var ekte, men det var de, og dagen etter var verden faktisk litt rosa. Den var Pink. Som i Pink Floyd Live.
Avisene skriver så blekket omtrent renner nedover PC-skjermen. Avisene trykker overskrifter som ”I read the news today, oh boy”, ”Blowing in the wind” og “London Calling”. Jada, journalistene har blitt bitt av samme basillen:… Les mer

Jeg liker vanligvis ikke merkelapper.
Jeg liker ikke bokser. Det er sånt andre putter deg i og gir deg et stempel, og en rekke antagelser du nå skal leve opp til. Sånt som gir meg makk.
Og nesten fem år etter terrorangrepet i London 2005, kommer en ny merkelapp på banen. Den heter “London Bomb Stress” og har blitt anerkjent blandt psykologer i London, og min aversjon mot merkelapper begynner allerede her.
… Les mer

Verden endrer seg ikke over natten.

Vise ord, sagt til en femtenåring en gang på nittitallet.
Verden endrer seg ikke over natten.
Hører du?
Himler med øynene. Inn på rommet.
På soveromsdøren; tett i tett med klistermerker som er i mot alt:
… Les mer

Dette er Yoshimis post nummer 100.  Jeg tenkte da, at det er passende å skrive litt om tall.  Om enkle tall, bør jeg legge til, for jeg er ikke, jeg gjentar; jeg er ikke, et matematisk geni.  Du kan slappe av.  Dette blir ikke kompliserte greier.
Vi begynner med disse:
1660
237
54
5
Dette er ikke en tilfeldig rekke av tall . Det kan hende du er et mattegeni,  det kan hende du har begynt forsøket på å finne et system i disse, men det er ikke nødvendig.  Nøkkelen er tid.  Dette handler om tall – og om tid.
Det handler om hvor mye tid som har gått.  Tallene minner meg om hvor mye tid, og hvor mye krefter dette har tatt.  De minner meg om ventetid, masetid og purretid.  Om… Les mer

Jeg har purret.
Jeg har purret og purret; stoppet og vurdert hvorfor i all verden jeg gidder,  og så fortsatt uten å bli noe klokere.  Tatt en pause, av og til.  Gitt dem litt tid til å respondere. Purret. Sent  e-poster til folk som fortsatt befinner seg på de britiske øyene, spurt dem hva som skjer, de vet ikke, de sier de skal holde øynene åpne, men enten er øyelokkene tunge eller så er det rett og slett stille.
Det er ikke en regning jeg purrer på heller. Det er denne granskningen.
Nå som de omsider begynner på granskningen bak hele Irakmølet, minner det meg nemlig igjen om en annen granskning som ikke har tatt plass; nemlig en granskning rundt terrorangrepet i London i juli 2005. Det… Les mer