Å tilbringe tid i et arabisk-talende land, uten tilgang til internett, gjør at det er mye jeg plutselig ikke lenger får med meg. Det er ikke bare det at vi ikke ser særlig med aviser til salgs her, men de få vi ser er på arabisk.  Jeg forstår ikke arabisk. Sånn er det med den saken. Jeg forstår ikke en gang tegneseriene på arabisk, men det skal være notert at forsøk ble gjort. Jeg finner ut omfanget av opptøyerne i Algerie via en taxi-sjåfør.  Samtalen drar meg ut av en boble jeg på behagelig vis har flytt rundt i, der det ikke finnes dagligliv og en stor, verden utenfor med sine politiske og økonomiske problemer.

Hjemme er den første nyheten jeg får med meg, er den om Mark Kennedy. Mark Kennedy har infiltert miljøaktivistgrupper i sju år, under navnet Mark Stone, har nå blitt avslørt og savner støtte fra sine overordnete i Metropolitan Police. Kall meg a heartless bitch om du må, men hjertet mitt blør ikke for Mark Kennedy. Er det noe hjertet sukker over, er det det enda en spiker i kisten til the Mother Of All Parliaments.  For det føles nemlig slik; at hver gang jeg lurer på om kritikken min er for skarp, skjer det noe, et eller annet, som viser at den heller burde være skapere.

Artiklene jeg har lest om Mark Kennedy stiller få spørsmål om legaliteten til å infiltere og overvåke aktivistgrupper. Artiklene stiller heller spørsmål om Kennedys lojalitet og om han kanskje har byttet side? The Guardian spør om hvor mange fler det kanskje er der ute.

Jeg lurer i tillegg på dette:

- Det var i 1998 at politiet begynte å overvåke dyrevernsaktivister. Deretter miljøvernsaktivister. Mark Thomas har skrevet om infiltrering av CAAT – Campaign Against the Arms Trade. Er det ikke naivt å begrense denne debatten til miljøvern?

- Har det blitt en selvfølge, og allmenngyldig akseptert at overvåking som dette er ok?

Ferieboblen har sprukket. Jeg har ikke lest nyheter på uker. Det har vært noen flotte uke.  Men nå er internett her.  Pausen er over.

Politiet i England har stengt bloggen “Fitwatch” på grunnlag av at Fitwatch har bedrevet “kriminelle handlinger” ved å gi veiledning til forbrytere. Dette er det Fitwatch har gjort: de har gitt råd til studene i studentdemonstrasjonene i London, der et mindretrall av demonstrantene bestemte seg for å bryte seg inn i det konservative partiets bygning.

Mens The Daily Telegraph har en kampanje gående for å identifisere demonstrantene involvert, har Fitwatch gitt dem råd om hvordan de best kan håndtere situasjonen, og også gitt råd til studenter som er bekymret for å bli stemplet som kriminelle etter å ha deltatt i protestene.

Fitwatch må nå være stengt  i minst 12 måneder. Bloggen ble satt opp i 2007 av demonstranter som er mot overvåkningstaktikkene brukt av FIT – Forward Intelligence Team – som bruker kamera for å overvåke politiske aktivister.

Bloggen samlet opp råd som tidligere har vært publisert på nett.  Samlingene av rådene var i respons til The Daily Telegraphs aksjon for å identifisere studentene som  protesterer mot økte skolepenger.  Emily Apple, en av Fitwatch-aktivistene ble i 2008 arrestert av politiet for å spørre om registreringsnummeret til en politibetjent.

Det er vel bare to dager siden jeg sukket på bloggen her over hvilken forfatning alle Parlamenters mor har havnet i.  Noen hjertesukk er det knapt verdt å gjenta.

Av disse grunnene er dette også en vanskelig film å lage. Den er ikke ferdig enda. Fordi nevnte grunner i tillegg gjør filmen vanskelig å finansiere.

Men. Her er en smakebit okke som!

Den ene har du vel hørt om: Jean Charles de Menezes, rørlegger, brasiliansk. Skutt av politiet på Stockwell stasjon 22 juli, 2005.  Politiet sa han gikk med en tykk og klumpete jakke, og at han var en terrorist. “Vi har skutt en av terroristene,” runger det ut gjennom London  - som fortsatt er i kaos etter bombeangrepet 7 juli og det ikke-så-vellykkede bombeforsøket 21 juli.

“Yoshi, du må huske på dette,” sier en velmenende stemme i telefonen dagen etter. “De trodde han var en terrorist. Heller hans liv enn 52 døde til?” Til det viser seg at De Menezes ikke var terrorist; han var rørlegger, og politiet løy for å dekke over tabben sin.  CPS bestemmer seg for at tiltale mot patruljen er unødvendig. I tillegg blir lederen av samme patrulje forfremmet før 2007 er over.

Saken med Ian Tomlinson har ingen unnskyldning overhodet. Ingen tror at Tomlinson er en terrorist når politiet slår ham, 1 april, 2009. Tomlinson er på vei hjem fra jobb og krysser gjennom området der G20-demonstrasjonene skjer. Politiet hevder at han bare falt sammen, at demonstrantene forhindret dem i å gi ham førstehjelp. Dette forblir den offisielle linjen, helt til et videoopptak fra en mobiltelefon, tatt av en demonstrant, slippes frem. Den viser uprovosert vold.  Fra politiet. Mot Ian Tomlinson. To ganger.

Ian Tomlinson dør av indre blødninger.

Og i det femårsdagen til drapet på Jean Charles De Menezes nærmer seg, får samme CPS-mann som tok Menezes-saken, også avverget tiltale mot politibetjenten som slo ned Tomlinson. Det finnes nemlig en mulighet for at det ikke direkte var slagene som drepte ham. Men hva lærer vi?

Politivold er straffefritt. Selv når konsekvensene er fatale.

CPS, som skal opptre i siviles interesse, unnskylder istedenfor vold og drap utført av maktapparatet mot sivile. Systemet som skal beskytte borgerne, beskytter istedenfor dem som forgriper seg på dem.

Hm. Hva kan jeg si?

Velkommen til London. Please do not piss of the authorities.

Den nye regjeringen i England har nå satt opp et initiativ som heter “Your Freedom”. Nick Clegg ber med dette Storbritannias borgere om å gi innspill til hvilke lover de mener burde oppheves (ikke nye lover som burde legges til) i et slag for participatory democracy.

Initiativet ser på tre hovedtema:
– gjenopprettelse av borgerrettigheter
– opphevelse av unødvendige lover
– redusering av reguleringer for næringslivet.

Jeg lærer en del om rare lover av å skumme gjennom forslagene som allerede har kommet inn. Visste du, f.eks, at i Storbritannia er det forbudt å gifte seg etter klokken 16.00?

Så hva vil folk ha? Et par temaer som har blitt nevnt hittil inkluderer;

- opphevelse av SOCPA (loven som forbyr demonstrasjoner i en kms omkrets av Parliament)
– fjerne restriksjoner på antall mennesker som kan møtes
– gjenopprettelse av retten til å fotografere og filme i det offentlige rom
– ordentlige, uavhengige domstoler
– fjerne blasfemiloven
– holde politiet ansvarlig for deres handlinger
– avkriminalisering av cannabis

Det har ikke gått to dager enda, men hittil har over 2200 forslag, 7000 kommentarer og 18000 stemmer blitt levert.

Hva som praktisk kommer ut av dette, tør jeg ikke si noe om.  Hva er sjansen for at dette fører til mer tape, og flere lover selv om det vil virke mot initiativets hensikt?  Jeg har ikke sett noe slikt fra britiske politikere før.  I am intrigued.  Fra IMMI på island til dette i Storbritannia –  kan det være et form for håp jeg lukter i vinden?

Siste nye er fra Romford, øst i London.  Jules Mattsson blir stoppet av politiet for å fotografere en politibetjent, han får beskjed om at han bryter anti-terrorlover, kameraet blir tatt fra ham, han spør under hvilke lover politiet holder ham under,  og ender opp med å bli dyttet ned en trapp (av politiet) og tilbringer timer på sykehus etterpå.

Jules blogger om det her, og legger ut link til lydklippene og bildene han fikk bevart:  The Romford Incident.

Jules er forøvrig under 18 år, og er et barn i følge internasjonal lov. (Ikke at dette er ok oppførsel mot voksne, heller).

Blir så sint at jeg knapt har ord. Ikke overrasket, lenger. Bare sint.

I mellomtiden argumenterer politiet at de ikke trenger et lovvedtak for å kunne hindre fotografer i å ta bilder.  Jules har blitt rådet til å ikke snakke offentlig om dette på internett, men man spekulerer på om han går til sak mot dem. (Kom igjen, kom igjen, kom igjen!)  Politiet har uttalt at de skal foreta en intern granskning.  Men hva betyr det i en organisasjon der bare 0,18% av klagene som har blitt levert blir behandlet og politibetjente i effekt får straffefrihet?

Jeg har fortsatt vondt i det andre landet mitt.

I 2008 ble en femtenårig skoleelev sør i London stoppet for å ta bilder av Wimbledon jernbanestasjon som en del av skoleprosjektet sitt – han ble stoppet under mistanke for å være en terrorist. I 2009 ble en mann i  Enfield i London stoppet av politiet – han tok bilder av en politibil han mente kjørte uforsvarlig. Samme år blir også den italienske kunst-studenten Simona Bonomo, først stoppet, og deretter arrestert, under The Terrorism Act 2000, for å filme bygninger i London. Og eksemplene fortsetter: BBCs fotograf, Jeff Overs ble stopped for å ta bilder av solnedgangen over St.Pauls Catherdral fra kunstgallerier Tate Modern.

Hvis du syns dette høres ut som småplukk: i følge BBCs statistikk, ble ca 36000 mennesker stoppet for å ta bilder i London –  i løpet av en tre-måneders periode, april- juni 2009.

Så hva skal man gjøre med dette, da?

Vel. Amateur Photographer Magazine lanserer nå en ny linseklut. På denne kluten har en melding til politiet blitt trykket – så når du blir stoppet, har du en linseklut å vifte med. Den ser slik ut:

Amateur Photographers Magazine

Og den forteller deg, som fotograf, hvilke retningslinjer politiet burde forholde seg til. Men hva sier det egentlig om et land der fotografer trenger å utstyres med slikt?

Tja…

Go forth! And take pictures!

Amateur Photographers Magazine

(Linsekluten kommer 10 juli).

Vi forstår ikke konseptet av samarbeid, sier en brite til meg i dag. Det er veldig ubritisk å skulle samarbeide!

I det Parlamentet blir “hengt” – det vil si at ingen av partene får rent flertall, kan du neste lukte panikken begynne å spre seg. For hva skjer nå? Hvordan i all verden kan noen ha makten når de ikke er i flertall? Da får du jo en svak regjering som ikke kan trumfe noe gjennom?

Det er forøvrig tydelig at the Conservative (Tory) er de største; de kan enten gå inn i mindretallsregjering eller de kan forme en koalisjon. Alternativt kan mostanderne forme koalisjoner for å bli større. Bildet er ikke så fryktelig ukjent, går jeg ut fra.

Så. Plutselig vil alle til sengs med Nick Clegg, leder av the Liberal Democrats (Libdems).  Regnestykket er enkelt:

New Labour + Libdems = nesten flertall.
Tory + Libdems = flertall.

New Labour + Tory = gigantisk flertall, men denne muligheten diskuteres ikke. Jeg tror det er fordi egoene er for store. New Labour og Tory skal jo være mot hverandre. Det er Clegg, med the Libdems som forstyrrer bildet her. Hallo? Hvor kom egentlig han fra?

Her er greia. Tory og New Labour flørter hemningsløst med LibDems, og LibDems flørter rimelig hemningsløst tilbake. Man velger da sine sengepartnere med omhu.  Dette virker ikke unormalt fra mitt ståsted; Clegg er nå i en posisjon der han må prøve å få mest mulig av sitt partis politikk inn i regjeringen. Man må forhandle litt da.

Men britene liker det ikke. De ser på Nick Clegg og rister på hodet. Hvordan kan han? Hvordan kan han snakke med to partier på en gang? Hvordan kan han være  i forhandlinger med to stykker på en gang? Eier han ikke skam i livet? Venner på facebook omtaler ham som monsteret som yngler i Themsen.

To venninner sender meg e-post. Den ene skriver at “åneiåneiånei, dette er grusomt, regjeringen kommer til å falle, den kommer til å være svak, dette går jo ikke an!” mens den andre sier “haha, en dag får vi kanskje også noe som ligner demokrati!” En bekjent på facebook skriver at “ideen om proporsjonal representering skremmer meg, se hvor mye bråk det er nå, det er jo ingen som sitter med makten og kan kontrollere dette sirkuset!” Det Clegg tilsynelatende forhandler hardest om er jo reform av valgsystemet (i de nåværende systemer kan du komme siste av de tre store og likevel vinne flest mandater), men et hengt parlament selger ikke valgreform til britene.  (Ville det ikke vært grusomt om alles stemmer telte likt?)

Etter mye om og men trekker Gordon Brown seg som leder av New Labour, men partiet hans er så uenige om det potensielle samarbeidet med Libdems, at Libdems sier det får være det samme og går inn i koalisjon med the Tories.  Ok. Så hva skjer da?

Tory er størst og får de viktigste ministerpostene; utenriks, innenriks, justis… Libdems får ting som Skottland. Riktignok får de også energi og miljø, noe jeg vil anse som viktig, men som beslutningstakerne hos the tories neppe gjør.  Jeg ser på løftene denne koalisjonen kommer med, og masse av det er blablabla, og masse av det er er “nei, nei, nei!!”, men jeg skimleser, det er en ting jeg vil vite, det er en ting jeg vil vite og det har med borgerrettigheter å gjøre;

Tory-Libdem-koalisjonen lover  bland annet følgende;

• Å avlyse ID-kort-programmet, det nasjonale identitetsregisteret og den neste generasjonen av biometriske pass
• Å gjøre det ulovlig å ta barns fingeravtrykk på skolen uten foreldrenes samtykke
• Å gjenopprette rettighetene til ikke-voldelige demonstrasjoner
• Å evaluere injurielovgivningen for å beskytte ytringsfriheten
• Å beskytte mot misbruk av anti-terror-lovgivining

og listen fortsetter.  Jeg sitter her og nikker og tenker “ja, det trenges!” og “ja, det må gjøres” og “ja bra de tok med den” mens hjertet egentlig synker i brystet.  Hele listen med borgerrettigheter som nå skal bringes tilbake, understreker en viktig ting; det er ikke bare noe jeg finner på. Det ER alvorlige tilstander på andre siden der. Og selv om dette står i koalisjonens program, så er jeg ikke overbevist om at det skrevne ordet er det samme som det vi vil se i praksis.

Det er jo lov å håpe, selvsagt.

Borgerrettigheter har for meg blitt det viktigste elementet i den nye regjeringen i Storbritannia. Jeg liker ikke William Hague som nå er den nye utenriksministeren der, og jeg liker ikke innvandringspolitikken som the tories står for.  Men uten borgerrettigheter som lar borgere uttale seg om politikk de ikke liker, kommer vi ikke særlig lenger.  Så borgerrettighetene er viktige. Jeg er glad Nick Clegg har fått dem inn i programmet, i alle fall. Det er en begynnelse.

Og så? Så må presset holdes oppe.  Realiteten? Time will tell. For nå ser i alle fall Cameron og Clegg ut som verdens beste venner, det er nesten så jeg tenker på Tuppen og Lillemor. (Skal jeg en gang nevne at en uavhengig granskning inn i terrorangrepet i London juli 2o05 ikke har blitt nevnt av en av dem? Nei. Ikke denne gang, du har hørt fra meg ofte nok, så det blir med en parentes denne gang).

Vi kan oppsummere slik: jeg forholder meg rettigheten til å være skeptisk.

Valget er seriøst som å velge mellom ondt og ondere. The devil you know and the devil you don’t.

Og for en stund siden fikk jeg en henvendelse av Bekjent som spør meg om jeg ikke kan hjelpe til med valgkampanjen for New Labour? Han sier, de konservative må jo stoppes, koste hva det koste vil.

“Du kødder med meg,” utbryter jeg. “Jeg tror ikke på at du spør meg om dette.” 
“Jo, ” sier Bekjent. “Hør nå her, Yoshi, du kan ikke holde fast i de jævla prinsippene hele tiden!”
“Du vil ha New Labour inn igjen?” spør jeg. Langsomt. Fordi jeg ikke tror på det jeg hører.
“New Labour må inn igjen!”

Vi snakker om dem som har tatt landet til krig mot Irak og Afghanistan. Til dem som nektet å iverksette en uavhengig granskning inn i terrorangrepet i London 7 juli, 2005.

Vi snakker om dem som brakte SOCPA på banen – loven som har gjort det ulovlig å demonstrere i en kilometers omkrets av parlamentet. Vi snakker om dem som har stemplet miljøvernsaktivister som terrorister, og som nå tilpasser militære droner til sivil overvåkning.

Vi snakker om DNA-databaser som er stridig med den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen, og som gir politiet rett til å holde “mistenkte” de ikke trenger å si hva er mistenkt for, i 42 dager uten anklager. Vi har den nye Justice and Coroners Act som tillater at undersøkelser inn i dødsfall nå kan holdes bak lukkede dører.

Vi har ca 200 kneblingsordrer rettet mot media, som i effekt betyr at media tvinges til å sensurere, vi har forbud mot å ta bilde av politibetjenter – en lov som kommer i effekt samme år som Ian Tomlinson dør som resultat av politivold mens Nicola Fisher angripes for å ha en kartong appelsinjuice i hånden. (Juicen så ut som et våpen, sies det… )  Og det verste? Det er verste er at dette er det jeg ramser opp på stående fot; og at jeg kunne fortsatt men jeg ser ikke poenget; du har forstått hva slags politikk New Labour står inne for nå, har du ikke? Det er som man lurer på om de vet at boken 1984 var ment som en advarsel og ikke som en oppskrift.

Så jeg sier “fat chance” til ham som ber meg komme og hjelpe valgkampanjen deres. Det er ikke alt som trenger å pakkes inn pent:  Jeg vil at New Labour skal gå.

Jeg er forvørig ikke helt dum heller. Jeg tror likevel ikke at de konservative kommer til å endre på noe av dette. Snarere tvert om;  de konservative med en smooth-talking Cameron på fremmarsj, har valgløfter som inkluderer å fjerne the Human Rights Act og bytte den ut med en britisk “Bill of rights and responsibilities”.

Det ingen snakker om i valgkampen er hva som har skjedd med borgerrettighetene i England. Ingen lover å iverksette en granskning inn i terrorangrepene fra 7 juli 2005. Det nærmeste vi kommer en løfter om endre injuirelovgivningen som er den media knebles av i tide of utide, etter hardt og langt press.

Jeg har med andre ord ikke troen på Cameron.  Men jeg kan ikke, jeg kan ikke, jeg kan ikke gå ut der og oppfordre noen til å stemme New Labour. Jeg kan ikke. Min Bekjent i Westminster kan bare furte.

Så er det en kandidat vi ikke har snakket om i det hele tatt. Nick Clegg. Liberal Democrat, Nick Clegg. Hallo, noen som vet hvem jeg snakker om? Jeg trodde ikke han ville ha en sjanse. Egentlig tror jeg ikke at han har en sjanse, men han har fått mer støtte hittil enn jeg hadde trodd og på siste meningsmåling ledet de i alle fall over New Labour.  Nick Clegg & Co er  det partiet som kategorisk utelukker bruken av militær makt mot Iran, og som også jobbet aktivt mot Irakkrigen.

Likevel.  Selv ikke Nick Clegg snakker om en uavhengig 7/7-granskning. Selv ikke Nick Clegg setter spørsmål ved overvåkning, politimakt og maktmisbruk, og protestforbud.  Det er skuffende. Utrolig skuffende. (Noen mener forøvrig at dette er av taktiske grunner; borgerrettigheter er ikke et hot tema i Storbritannia for tiden, men hva er sjansene for at en politiker smugler borgerrettigheter inn bakdøren?).

Han er kanskje den beste av de tre onde valgene. Men likevel. Som sagt, dette er en skrekkfilm jeg ikke kan skru av,  og som ikke kommer til å ende før 6 mai. Hadde jeg bodd i England og hatt stemmerett tror jeg nesten at jeg ikke ville turt å stemme.   I et valg mellom pest og kolera, kan du sitte igjen med noe annet en skyldfølelse etterpå?

(Og nå, får jeg beskjed om, er jeg slem mot stakkars Nick Clegg. Vel. Han er en politiker. Han tåler det nok).

“Vel, det kommer vel an på hvilken sak du fronter. Poenget er at du skal ha rett til å fronte den”.
Og mannen nikker med.
“Men,” sier han. “Du trenger ikke demonstrere, det er jo ikke noe effektivt! Om det blir forbudt, gjør du job bare noe annet…”

Han mener dette; at dersom en kanal stenges, så bruker du bare en annen. What’s the big deal, liksom, om det blir forbudt å dele ut løpesedler i Oslo sentrum? Aktivistene kan jo bare finne en annen måte å være aktive på? De kan jo, for eksempel, benytte seg av internett, istedenfor å syte så veldig over at de ikke får lov til å være på gaten.

Og de kan jo det.  Men det er ikke slik jeg når frem til bestemor. Eller andre som ikke bruker internett noe særlig. For ikke å snakke om at internett-sensur ikke er en oppdiktet greie.  Og ikke minst for å snakke om at hele prinsippet uansett blir feil.

“Er du kreativ nok, finner du en måte,” sier han. “Slutt med den sytingen!”

Du trenger forøvrig ikke være kreativ for å tro på noe. Eller for å stå opp for det.  Poenget er mistet. Poenget med grunnleggende rettigheter går hus forbi. Mannen ser på det slik:

• Når endret vel en massedemonstrasjon verden?
• Om de ikke gjør det, hva er da poenget, liksom?
• Hvorfor skal man vel forsvare rettigheter som uansett ikke kan føre til noe?

For ham handler det om strategi, ikke prinsipper. Prinsipper er … såå gammeldags, på et vis. Prinsipper betyr ikke lenger noe om rettighetene man prinsippielt vil ha ikke kan utrette noe. Han ser på meg som om jeg er litt dum.  Det er bare verdt å kjempe for rettigheter man kan oppnå noe med.

“Dessuten,” skyter kameraten inn “dessuten må vel du forstå at rettigheter skrenkes inn til fordel for sikkerhet? USA, f.eks. England. Hva skulle vel de ha gjort etter terrorangrepene de hadde?”

“Har du hørt om terrorister som gjemmer seg i demonstrasjon?” spør jeg. “Har du?”
“Nei…”
“Burde man forby popkonserter fordi lokalet kunne være et bombemål?”
“Nei…”
“Hvorfor mener du at å forby demonstrasjoner for sine egne borgere gjør verden tryggere for terrorister?”

Fra andre siden av bordet får jeg blikk. “Nok nå” sier blikket.  “Gi deg, nå.”
“Jeg går og kjøper øl,” mumler jeg. For jeg kan like gjerne gi meg nå. Jeg stenger hodet i veggen, og veggen er hard.

The world is doomed anyway.  Den kan like gjerne gå ned med en øl i hånden.