Tidligere denne uken uttalte vise-statminsiter Clegg at Yarl’s Wood interneringssenter skal nedlegges . Yarl’s Wood er stedet man uttaler med gru i stemmen. Ca 1000 barn holdes der i året. Internering av barn har vært en sak lenge, men det mangler ikke på historier om forsømming og dårlig behandling av voksne heller. Skuespillet “Motherland”, første gang satt opp i 2008, forteller virkelige historier fra Yarl’s Wood. I pausen ville jeg helst rømme bort fra hele elendigheten.

Så det fører til til jubel i liberaldemokratenes rekker når Clegg står frem og sier at Yarl’s Wood skal nedlegges. Liberaldemokratene er raske med å bruke dette som et eksempel på at de har ordentlig innflytelse i den nye regjeringen. Men nesten like raskt sender innenriskministeriet ut en pressemelding som oppklarer; familiefløyen på Yarl’s Wood skal nedlegges. Resten av interneringssenteret skal bevares. Den store seieren til Clegg blir plutselig en delseier. Liberaldemokratene trøster seg med at det likevel er bra at familiefløyen skal legges ned. Ikke- liberaldemokrater fnyser og sier at Clegg er en klovn;  som vise-statsminister bør man klare å holde tungen rett i munnen.

I mellomtiden skjer noe annet; Eliza Manningham-Buller, tidligere MI5-sjef, uttaler seg som del av the Chilcot-inquiry inn i Irakkrigen. Hun sier at trusselen fra Irak ble oppfattet som lav av MI5, og at MI5 opplyste den britiske regjeringen om at risikoen for terrorisme i Storbritannia, ville øke dersom Storbritannia gikk til krig mot Irak.  Med dette stikker hun hull på hovedargumentene som Blair tidligere la frem for å forsvare Irakkrigen.

Dette fører ikke bare til spekulasjoner om hvorvidt det faktisk kan være mulig å stille Blair til ansvar i en internasjonal rettsak. Det gir også Clegg en mulighet til å si flere ting som resten av koalisjonsregjeringen ikke er enig i. For med statsminister Cameron på utenlandsbesøk, er det Clegg som må svare på spørsmålene fra representatene på ukens PMQ. (Prime Ministers Question).

I det han blir utfordret  av Jack Straw (New Labour) på at han, som i koalisjon med de konservative, må stå og forsvare politikk han tidligere var i mot, sier Clegg at han står for det koalisjonen gjør – og at kanskje en dag Straw selv kan ta ansvar for sin egen rolle i den ulovlige invasjonen av Irak.

Greit. Så jeg er ikke der. Jeg sitter ikke fysisk der og hører på dette, men jeg kan omtrent høre suset i forsamlingen likevel, for dette er ikke bare-bare å høre fra statsministerens sete at krigsføringen landet driver med er ulovlig, særlig ikke omringet av konservative politikere man er i regjering sammen med, som også var positive til å invadere.

Kontoret til Clegg går dermed ut med en ny melding. Den sier at Irakkrigen lenge har vært en sak for Clegg (det stemmer jo) og at Clegg uttalte seg på vegne av seg selv, og ikke på vegne av regjeringen, i ukens PMQ, og, videre, at regjeringens offisielle ståsted er at den venter på granskningens konklusjoner før den tar et ståsted og bestemmer veien videre.

The Guardian stiller da et nytt spørsmål; siden når ble det akseptablet for f.eks vise-statsministeren å bruke PMQ til sine egne meninger og ikke til å representere regjeringens politikk?

For andre gang på en dag kalles Clegg for en klovn. Men vi vil heller ha en klovn enn en krigsmaskin, sier andre.  Det jeg lurer på er dette:

- om vise-statsministeren går ut og stempler en ulovlig krig som nettopp ulovlig; kan det tiltrekke mer vilje til å dra forrige regjering til en internasjonal domstol?

De fleste ser ut til å tenke at Clegg ikke tenkte seg godt nok om, men som vise-statsminister har man kommet et stykke på veien allerede, man er ikke helt ny til politikken lenger – man skulle tro at han kunne spillet for å komme seg inn i den rollen. Er det mulig at det var bevisst, for å øke presset på en sak han egentlig er uenig med koalisjonens sterkeste i?

Jeg vet ikke svarene. Men jeg får inntrykk av at Clegg kjemper mange kamper nå. Og så lurer jeg på om det ikke blir litt bråk i stuen når statsminister Cameron kommer hjem.

Den nye regjeringen i England har nå satt opp et initiativ som heter “Your Freedom”. Nick Clegg ber med dette Storbritannias borgere om å gi innspill til hvilke lover de mener burde oppheves (ikke nye lover som burde legges til) i et slag for participatory democracy.

Initiativet ser på tre hovedtema:
– gjenopprettelse av borgerrettigheter
– opphevelse av unødvendige lover
– redusering av reguleringer for næringslivet.

Jeg lærer en del om rare lover av å skumme gjennom forslagene som allerede har kommet inn. Visste du, f.eks, at i Storbritannia er det forbudt å gifte seg etter klokken 16.00?

Så hva vil folk ha? Et par temaer som har blitt nevnt hittil inkluderer;

- opphevelse av SOCPA (loven som forbyr demonstrasjoner i en kms omkrets av Parliament)
– fjerne restriksjoner på antall mennesker som kan møtes
– gjenopprettelse av retten til å fotografere og filme i det offentlige rom
– ordentlige, uavhengige domstoler
– fjerne blasfemiloven
– holde politiet ansvarlig for deres handlinger
– avkriminalisering av cannabis

Det har ikke gått to dager enda, men hittil har over 2200 forslag, 7000 kommentarer og 18000 stemmer blitt levert.

Hva som praktisk kommer ut av dette, tør jeg ikke si noe om.  Hva er sjansen for at dette fører til mer tape, og flere lover selv om det vil virke mot initiativets hensikt?  Jeg har ikke sett noe slikt fra britiske politikere før.  I am intrigued.  Fra IMMI på island til dette i Storbritannia –  kan det være et form for håp jeg lukter i vinden?

Det skjer ting på andre siden av Nordsjøen. “Clemeron”-koalisjonen har gitt William Hague posten som utenriksminister, og jeg kjenner at jeg får frysninger på ryggen så snart nyheten når meg og jeg tenker “nå tar de The Human Rights Act fra landet, nå ryker den…”

Hague er ikke kjent for å være den meste menneskerettighetsvennlige.

Men plutselig sier han ting jeg faktisk er enig med; og akkurat det er nok til at jeg blir mistenksom. Hvorfor sier Hague noe jeg er enig i? Hva har skjedd med meg? Eller med ham?

William Hague støtter en granskning inn i Storbritannias rolle i bruk av tortur i krigen mot terror, og vil iverksette en granskning – ledet av rettsystemet. En offentlige granskning ville vel vært det beste, men etter langvarig lobbing  mot New Labour uten resultat virker dette plutselig som en olivengren. Jeg er forøvrig ikke overbevist om at den er ekte.

Samtidig, et annet sted, et annet initiativ, fortsetter arbeidet med granskningen inn i dødsfallene som tok sted i London for terrorangrepet for snart fem år siden. Ja, det nærmer seg fem år siden og en slik granskning har enda ikke skjedd.  Lady Justice Hallett fikk nylig jobben med rettsprosessen . I april begynte 3 dager med høringer som skulle ligge til grunn bak dette, og vi begynte å se at MI5s rolle muligens ville bli dratt inn i søkelyset. Den ene delen av meg tenker “bra,” mens den andre tenker “nei – det er en offentlig granskning vi trenger, hører dere?! Å dra MI5 ut i søkelyset erstatter ikke en offentlig granskning!”

Men ingen som har makt til å presse en offentlig granskning gjennom, snakker om muligheten for en slik en. Og The Press Association fant det plutselig viktig å rapportere at Lady Justice Hallet hadde besøkt internettsider med konspirasjonsteorier om Londonbombene, uten egentlig å referere til relevansen det skulle være i hennes dommerarbeid.

Likevel. Lady Justice Hallet lar seg ikke pelle på nesen av MI5 eller New Labour som gjentatte ganger har prøvd å hindre bevis om britisk medskyldighet i tortur i å bli offentliggjort med argumentet om at det vil true nasjonal sikkerhet.  Jeg har en mistanke om at jobben til Lady Justice Hallet ikke kommer til å bli helt enkel, at det kan bli en lang reise med masse av å stenge hodet mot en murvegg kaldt MI5 og sikkerhetsargumenter.

Jeg håper damen har en nese av stål. Og at hun får mer støtte av den nye regjeringen i dette enn det hun har fått av New Labour de siste månedene.

Vi forstår ikke konseptet av samarbeid, sier en brite til meg i dag. Det er veldig ubritisk å skulle samarbeide!

I det Parlamentet blir “hengt” – det vil si at ingen av partene får rent flertall, kan du neste lukte panikken begynne å spre seg. For hva skjer nå? Hvordan i all verden kan noen ha makten når de ikke er i flertall? Da får du jo en svak regjering som ikke kan trumfe noe gjennom?

Det er forøvrig tydelig at the Conservative (Tory) er de største; de kan enten gå inn i mindretallsregjering eller de kan forme en koalisjon. Alternativt kan mostanderne forme koalisjoner for å bli større. Bildet er ikke så fryktelig ukjent, går jeg ut fra.

Så. Plutselig vil alle til sengs med Nick Clegg, leder av the Liberal Democrats (Libdems).  Regnestykket er enkelt:

New Labour + Libdems = nesten flertall.
Tory + Libdems = flertall.

New Labour + Tory = gigantisk flertall, men denne muligheten diskuteres ikke. Jeg tror det er fordi egoene er for store. New Labour og Tory skal jo være mot hverandre. Det er Clegg, med the Libdems som forstyrrer bildet her. Hallo? Hvor kom egentlig han fra?

Her er greia. Tory og New Labour flørter hemningsløst med LibDems, og LibDems flørter rimelig hemningsløst tilbake. Man velger da sine sengepartnere med omhu.  Dette virker ikke unormalt fra mitt ståsted; Clegg er nå i en posisjon der han må prøve å få mest mulig av sitt partis politikk inn i regjeringen. Man må forhandle litt da.

Men britene liker det ikke. De ser på Nick Clegg og rister på hodet. Hvordan kan han? Hvordan kan han snakke med to partier på en gang? Hvordan kan han være  i forhandlinger med to stykker på en gang? Eier han ikke skam i livet? Venner på facebook omtaler ham som monsteret som yngler i Themsen.

To venninner sender meg e-post. Den ene skriver at “åneiåneiånei, dette er grusomt, regjeringen kommer til å falle, den kommer til å være svak, dette går jo ikke an!” mens den andre sier “haha, en dag får vi kanskje også noe som ligner demokrati!” En bekjent på facebook skriver at “ideen om proporsjonal representering skremmer meg, se hvor mye bråk det er nå, det er jo ingen som sitter med makten og kan kontrollere dette sirkuset!” Det Clegg tilsynelatende forhandler hardest om er jo reform av valgsystemet (i de nåværende systemer kan du komme siste av de tre store og likevel vinne flest mandater), men et hengt parlament selger ikke valgreform til britene.  (Ville det ikke vært grusomt om alles stemmer telte likt?)

Etter mye om og men trekker Gordon Brown seg som leder av New Labour, men partiet hans er så uenige om det potensielle samarbeidet med Libdems, at Libdems sier det får være det samme og går inn i koalisjon med the Tories.  Ok. Så hva skjer da?

Tory er størst og får de viktigste ministerpostene; utenriks, innenriks, justis… Libdems får ting som Skottland. Riktignok får de også energi og miljø, noe jeg vil anse som viktig, men som beslutningstakerne hos the tories neppe gjør.  Jeg ser på løftene denne koalisjonen kommer med, og masse av det er blablabla, og masse av det er er “nei, nei, nei!!”, men jeg skimleser, det er en ting jeg vil vite, det er en ting jeg vil vite og det har med borgerrettigheter å gjøre;

Tory-Libdem-koalisjonen lover  bland annet følgende;

• Å avlyse ID-kort-programmet, det nasjonale identitetsregisteret og den neste generasjonen av biometriske pass
• Å gjøre det ulovlig å ta barns fingeravtrykk på skolen uten foreldrenes samtykke
• Å gjenopprette rettighetene til ikke-voldelige demonstrasjoner
• Å evaluere injurielovgivningen for å beskytte ytringsfriheten
• Å beskytte mot misbruk av anti-terror-lovgivining

og listen fortsetter.  Jeg sitter her og nikker og tenker “ja, det trenges!” og “ja, det må gjøres” og “ja bra de tok med den” mens hjertet egentlig synker i brystet.  Hele listen med borgerrettigheter som nå skal bringes tilbake, understreker en viktig ting; det er ikke bare noe jeg finner på. Det ER alvorlige tilstander på andre siden der. Og selv om dette står i koalisjonens program, så er jeg ikke overbevist om at det skrevne ordet er det samme som det vi vil se i praksis.

Det er jo lov å håpe, selvsagt.

Borgerrettigheter har for meg blitt det viktigste elementet i den nye regjeringen i Storbritannia. Jeg liker ikke William Hague som nå er den nye utenriksministeren der, og jeg liker ikke innvandringspolitikken som the tories står for.  Men uten borgerrettigheter som lar borgere uttale seg om politikk de ikke liker, kommer vi ikke særlig lenger.  Så borgerrettighetene er viktige. Jeg er glad Nick Clegg har fått dem inn i programmet, i alle fall. Det er en begynnelse.

Og så? Så må presset holdes oppe.  Realiteten? Time will tell. For nå ser i alle fall Cameron og Clegg ut som verdens beste venner, det er nesten så jeg tenker på Tuppen og Lillemor. (Skal jeg en gang nevne at en uavhengig granskning inn i terrorangrepet i London juli 2o05 ikke har blitt nevnt av en av dem? Nei. Ikke denne gang, du har hørt fra meg ofte nok, så det blir med en parentes denne gang).

Vi kan oppsummere slik: jeg forholder meg rettigheten til å være skeptisk.

Valget er seriøst som å velge mellom ondt og ondere. The devil you know and the devil you don’t.

Og for en stund siden fikk jeg en henvendelse av Bekjent som spør meg om jeg ikke kan hjelpe til med valgkampanjen for New Labour? Han sier, de konservative må jo stoppes, koste hva det koste vil.

“Du kødder med meg,” utbryter jeg. “Jeg tror ikke på at du spør meg om dette.” 
“Jo, ” sier Bekjent. “Hør nå her, Yoshi, du kan ikke holde fast i de jævla prinsippene hele tiden!”
“Du vil ha New Labour inn igjen?” spør jeg. Langsomt. Fordi jeg ikke tror på det jeg hører.
“New Labour må inn igjen!”

Vi snakker om dem som har tatt landet til krig mot Irak og Afghanistan. Til dem som nektet å iverksette en uavhengig granskning inn i terrorangrepet i London 7 juli, 2005.

Vi snakker om dem som brakte SOCPA på banen – loven som har gjort det ulovlig å demonstrere i en kilometers omkrets av parlamentet. Vi snakker om dem som har stemplet miljøvernsaktivister som terrorister, og som nå tilpasser militære droner til sivil overvåkning.

Vi snakker om DNA-databaser som er stridig med den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen, og som gir politiet rett til å holde “mistenkte” de ikke trenger å si hva er mistenkt for, i 42 dager uten anklager. Vi har den nye Justice and Coroners Act som tillater at undersøkelser inn i dødsfall nå kan holdes bak lukkede dører.

Vi har ca 200 kneblingsordrer rettet mot media, som i effekt betyr at media tvinges til å sensurere, vi har forbud mot å ta bilde av politibetjenter – en lov som kommer i effekt samme år som Ian Tomlinson dør som resultat av politivold mens Nicola Fisher angripes for å ha en kartong appelsinjuice i hånden. (Juicen så ut som et våpen, sies det… )  Og det verste? Det er verste er at dette er det jeg ramser opp på stående fot; og at jeg kunne fortsatt men jeg ser ikke poenget; du har forstått hva slags politikk New Labour står inne for nå, har du ikke? Det er som man lurer på om de vet at boken 1984 var ment som en advarsel og ikke som en oppskrift.

Så jeg sier “fat chance” til ham som ber meg komme og hjelpe valgkampanjen deres. Det er ikke alt som trenger å pakkes inn pent:  Jeg vil at New Labour skal gå.

Jeg er forvørig ikke helt dum heller. Jeg tror likevel ikke at de konservative kommer til å endre på noe av dette. Snarere tvert om;  de konservative med en smooth-talking Cameron på fremmarsj, har valgløfter som inkluderer å fjerne the Human Rights Act og bytte den ut med en britisk “Bill of rights and responsibilities”.

Det ingen snakker om i valgkampen er hva som har skjedd med borgerrettighetene i England. Ingen lover å iverksette en granskning inn i terrorangrepene fra 7 juli 2005. Det nærmeste vi kommer en løfter om endre injuirelovgivningen som er den media knebles av i tide of utide, etter hardt og langt press.

Jeg har med andre ord ikke troen på Cameron.  Men jeg kan ikke, jeg kan ikke, jeg kan ikke gå ut der og oppfordre noen til å stemme New Labour. Jeg kan ikke. Min Bekjent i Westminster kan bare furte.

Så er det en kandidat vi ikke har snakket om i det hele tatt. Nick Clegg. Liberal Democrat, Nick Clegg. Hallo, noen som vet hvem jeg snakker om? Jeg trodde ikke han ville ha en sjanse. Egentlig tror jeg ikke at han har en sjanse, men han har fått mer støtte hittil enn jeg hadde trodd og på siste meningsmåling ledet de i alle fall over New Labour.  Nick Clegg & Co er  det partiet som kategorisk utelukker bruken av militær makt mot Iran, og som også jobbet aktivt mot Irakkrigen.

Likevel.  Selv ikke Nick Clegg snakker om en uavhengig 7/7-granskning. Selv ikke Nick Clegg setter spørsmål ved overvåkning, politimakt og maktmisbruk, og protestforbud.  Det er skuffende. Utrolig skuffende. (Noen mener forøvrig at dette er av taktiske grunner; borgerrettigheter er ikke et hot tema i Storbritannia for tiden, men hva er sjansene for at en politiker smugler borgerrettigheter inn bakdøren?).

Han er kanskje den beste av de tre onde valgene. Men likevel. Som sagt, dette er en skrekkfilm jeg ikke kan skru av,  og som ikke kommer til å ende før 6 mai. Hadde jeg bodd i England og hatt stemmerett tror jeg nesten at jeg ikke ville turt å stemme.   I et valg mellom pest og kolera, kan du sitte igjen med noe annet en skyldfølelse etterpå?

(Og nå, får jeg beskjed om, er jeg slem mot stakkars Nick Clegg. Vel. Han er en politiker. Han tåler det nok).

Det er ikke mange politiske partier jeg er REDD for, men når det kommer til the British National Party (BNP) så er jeg faktisk redd for hva de kan finne på. Bare for å gi en rask innføring, her er et sitat fra Nick Erikson som tidligere var kandidat hos dem:

“Rape is simply sex. Women enjoy sex, so rape cannot be such a terrible physical ordeal… [It] is like suggesting force-feeding a woman chocolate cake is a heinous offence”.

Den godeste Nick skrev dette i bloggen sin. Han fikk så mye motbør at han slettet posten, men innen da hadde merkelig nok dette utdraget blitt sitert så mange steder at det ikke helt kan forsvinne fra det offentlige synsfeltet.  Når jeg sier at han var tidligere kandidat for BNP – stemmer det; han fikk sparken (omsider?) etter å uttale seg igjen;

“Some women are like gongs – they need to be struck regularly“

Jøss. Hvordan dette partiet likevel klarte å få nok stemmer til å få representater inn i det europeiske parlamentet, tør jeg ikke tenke på. Fakta er likevel at de klarte det. Og det har startet en debatt i England:

til hvilken grad skal man gi BNP -  hvor medlemmer uttaler seg på denne måten, sendetid på tv? For utsagnet til Erikson var et av mange av samme sort – det kan ikke helt kokes ned til en rølpete vits på puben en sen kveld. Så plutselig er BNP valgt inn i det europeiske parlamentet; men ingen vil gå i politisk debatt med dem, og spørsmålet vi sitter igjen med er; er det brudd på ytringsfriheten om man ikke vil gi dem sendetid?  For partiet ingen vil ta seriøst har klart å få seter, de har skvist seg inn på den politiske scenen,  man må plutselig ta dem seriøst om man vil eller ei.

Jeg tror jeg hørte halve england sukke “Fuck! Fuck, mate! How the fuck did that happen?!” da resultatene kom i mai i år (og jeg var plutselig ekstremt glad for at jeg var på vei ut av landet!)

I dag var det protester utenfor BBC i London etter at BBC med et sukk sa at BNP ville få sendetiden sin, og BNP tropper opp for å ta den (og blir tatt inn bakveien).  Demonstrantene er sinte.  Dette er ikke en kose-demo; de kom seg gjennom porten, inn i bygget, og fikk laget litt kaos i det politiet prøver å hale dem ut. Bare se her, du!

Og, du kan spørre som du har vett til, hvorfor i all verden er jeg glad for dette oppstyret??

Vel, for meg er det enkelt; folk ser ut til å våkne litt.  De ser ut til å reagerere på noe.

Omsider.

Deretter;  Fornyings- og -administrasjonsdepartementet har nå blitt tildelt Rigmor Aasrud.  Jeg kan ikke nok om denne dama til å kommentere. Det er jeg synes er pussig, er at kirken blir flyttet over hit sammen med samepolitiske spørsmål! Det virker som en noe pussig kombinasjon.  Dog vi takker for påminnelsen om at det er på tide å melde seg ut av Statskirken. Igjen!

Hele prosessen var en lettere affære enn tenkt.

Bortsett fra at mannen på valglokalet insinuerte hvilken del av stemmeseddelen jeg burde fokusere mine krefter på. Altså, her er det to sider med partier listet, han bretter listen fint med ene siden ned mot bordet og sier “du kan stemme på partier” og peker på øvre delen av stemmeseddelen.  Jeg måtte først oppdage at noen partier ikke var på oppsiden av arket, før jeg oppdaget at det var et par til på andre siden. Snedig. Ikke snilt.

Men altså, jeg har stemt.  Etterpå prøvde Ap å gi meg en rose; men Yoshimi er ikke en blomsterjente, overhodet ikke. Hun vet for mye om hva som foregår på blomsterplantasjer, og roser er ikke et unntak.  Det får meg forresten til å lure: hvorfor deler ingen partier ut gratis sjokolade?! Da hadde jeg stoppet. Helt sant.

Jeg snakker så klart om gårsdagen artikkel, der SVs Inga Marte Thorkildsen går ut med hard kritikk mot mobbingen av Erna Solberg for vekten hennes.

Først og fremst bør jeg vel si at jeg er enig; vekten til Erna er ikke det viktige, det er ikke den som avgjør om hun er en god politiker, og ei heller ikke den som gjør at jeg for det aller meste er uenig med henne.

Men var jeg Erna, ville jeg muligens blitt forbanna i går; det er ikke bare dette med vekten som blir dratt frem i media,  men om min politiske opposisjon til og med gikk ut for å forsvare meg, ville jeg blitt bekymret over at det kunne se ut som om jeg ikke var i stand til å forsvare meg selv.  Og hvilken partileder vil vel det?

Samtidig; se hvor omsorgsfulle SV er…  og så i disse valgkamp-tider!

Yoshimi: ” I Norge?”

SV-mannen: ”Ja, og import av alle varer som har vært produsert ved hjelp av barn må nektes inngang til landet!”

Yoshimi: ”Hvordan skal det foregå?”

SV-mannen: ” Varer som har blitt laget av barnehender får ikke komme inn i landet, det er vel enkelt?!”

Yoshimi: ”Nei, egentlig ikke. Men jeg håper du kan spinne ull og strikke, for det kommer jammen ikke mye bomull vår vei etter du har fått dette gjennom… ”

Bare for å gjøre det klart, så er ikke Yoshimi tilhenger av utnyttelse av barn.  Men jeg forstår at bildet er litt mer nyansert og komplisert.  De nyere tallene avslører at det er rundt 218 millioner barn som klassifiseres som barnearbeidere i verden. Det er et ca-tall – og det inkluderer ikke ungdommer som har en avisrunde etter skolen.  Barnearbeid kan ikke segregeres fra et overordnet fattigdomsproblem. Og det er flott at SV-mannen bryr seg, virkelig. Flere burde bry seg om hvem som produserer klærne de går med og maten de spiser.  Men så er det dette med tiltak.

Jeg påstår,  og ikke for første gang, at om man kutter av handel fra de fattigste landene, ender ikke sagte barn opp i en bedre situasjon.  Istedenfor finnes tiltak. Tiltak for å unngå at barn bruker tungt maskineri eller utsettes for sprøytemidler, tiltak når det gjelder arbeidstimer og tilgang til grunnleggende skolegang. Og tro meg, SV-mannen, at å bannlyse produktene laget ved hjelp av barnehender, kommer neppe til å hjelpe dem så mye. Det kommer, forøvrig til å skape en god dose panikk blandt byråkratene. Det hadde kanskje vært verdt det i seg selv?