2. På et eller annet tidspunkt slutter jeg å sove. Sommerens tre beste sovenetter er under åpen himmel i marka. Jeg sier at det bare en fase. Det går tre måneder. Jeg får en diagnose. Jeg liker den ikke, og finner ut det beste er å ikke høre på den. Den norske sommeren er lys. Lysere enn jeg husker. Det er ikke en dum ting. Og jeg lider i alle fall ikke av agorafobi!

3. Hun jeg spør “syns du folk har forandret seg?” og som svarer “du har ikke”, og som jeg går sammen med langs vannkanten i denne lille byen mens hun røyker Lucky Strike, og det har vært 10 år siden sist, og hun sier alle disse tingene som er så fine at jeg ikke tror på dem, og hvordan vi oppdager at noen tråder kan plukkes opp igjen, lettere enn vi tror. Tiden som ikke fryser fast likevel, tråden som ikke blir plukket opp, men som blir avbrutt av et annet menneske, en Hamlet-elsker, som vi sist så for ti år siden og allerede elsket Hamlet den gangen da.

4. Danmark. Rekordreising til Danmak. Jeg bor i Danmark i tre perioder dette året. Resultatet er sambuca i barskapet hjemme. Det er like før jeg kan telle på dansk igjen, slik jeg gjorde før. Halvfjers er 70, mener jeg å huske. Og København er ikke en dum by.

5. Hvordan vi legger fra oss fasadene in Helsinki og snakker åpent, plutselig, om Livets Urettferdigheter og globalpolitikk. Fra kreft til terror og internettsikkerhet og overvåkning. Plutselig er vi gamle. Skikkelig gamle. Vi løser det problemet med å drikke gin and tonic på en båt, i en by et sted i Finland. Hvordan verden ser litt mer håndterlig ut når vi forener våre krefter.
“Vi må sees oftere,” sier jeg.
“Hvert femte år holder ikke,” sier hun. Og så reiser jeg, og vi legger ingen videre planer likevel.

6. Ny leilighet. Frøken Valp ankommer og lærer meg at Det Meste Kan Spises. Hun er ung, ennå, men snart har jeg noen å slepe ut i marka med meg. (Det skal mye til før hele marka er spist opp)

7. Hvordan de nærmeste er spredt for alle vinder og ofte vanskelig å få fatt i. (“Blogger du om meg noen gang?” spør en. “Er du gal?” svarer jeg. “Du kjenner jo til denne bloggen!”) Hvordan jeg skulle ønske at det ikke var slik. Og samtidig kjenner jeg at utferdstrangen holder på å ta overhånd.

8. Granskningen om dødsfallene som terrorangrepet i London resulterte i begynner. Avisene som skriver litt om det, i et par uker, men slutter i det Wikileaks tar over mediescenen. Granskning? London? Den skal pågå til mars. Ingen rapporterer om det lenger.

9. Folk. Folk som snakker om hårspray. Folk som forteller vitser om Al-Qaida. Folk som har glemt at naturen er mer enn det du ser når du går fra døra til bilen. Folk som tilegner deg meninger du ikke har. Det er en grunn til at skogen finnes. Den er nedsnødd, nå. Jeg venter på at snøen skal smelte så normale mennesker med valper kan ferdes der igjen. “Du må ikke isolere deg,” sier noen. Jeg sier “jeg isolerer meg ikke, jeg bare lar være å mingle”. Eller noe sånt.

10. To uker ute i skogen avslutter året. To uker. Knapt internett. Knapt telefondekning. På nyttårsaften hører jeg om terrortruslene mot halvøya jeg befinner meg på. Jeg skulle ønske jeg bare hadde blitt der inne, i skauen med hjort og hare og valp. Vitsene om Al-Qaida begynner igjen. Første nyttårsdag forsvinner jeg inn igjen i skogen.

11. 2011. Javel. Men dette er ikke en fersk begynnelse, vi kan i alle fall gjøre det klart. Det er en fortsettelse. Alle som sier noe annet, lyver.

For meg begynner 00-tallet lovende. En fornemmelse av at sosial rettferdighet kan bringes inn på agendaen ligger i luften, og med den en forståelse for at endring er mulig å oppnå. Nestle boikottes (igjen), skandaler linket til utnyttelse av arbeidskraft i Asia kommer frem i lyset og de ansvarlige lover bot og bedring, Enron-skandalen avsløres, miljø bringes inn i søkelyset. Det finnes håp i verden. Det finnes muligheter.

Men så kommer september 2001, og verden endres. Det synlige engasjementet forsvinner inn i fremmedfrykt; istedenfor å fortsette å adressere problemer som oljesøl og utnyttelse av fattiges arbeidskraft hos de som lager klærne våre, kastes kreftene inn for å prøve å hindre først en hevn-krig i Afghanistan, og deretter en oljekrig i Irak. Virkeligheten slår meg en morgen en tank kjører forbi meg på vei til universitetet; landet jeg bor i er i krig. Og dette er bare begynnelsen. Krigene blir videre komplimentert av ny lovgivning i USA og Storbritannia som gjør det svært vanskelig å ytre seg om det som skjer.

USA er først ute med The Patriot Act, som setter nye regler for blandt annet immigrasjon, overvåkning og etterretning. Storbritannia følger tett etter. Guantanamo Bay kommer på plass, og blir en av de største skamplettene for tiåret. På sitt meste, i 2003, holdes 680 menn her; de fleste uten å ha blitt siktet og holdes kun for mistanker om involvering i terrorisme. Den yngste fangen i Guantanamo Bay var 12 år gammel da han ble arrestert. Informasjon om bruken av vanntortur lekker ut, men USA nekter for at Waterboarding (simulert drukning) er tortur og forbeholder seg retten til å forsette. Storbritannia vasker sine hender (det skjer jo ikke på britisk jord) men bestemmer seg for at bevis kommet frem under tortur må kunne brukes i rettsaker likevel.

Disse to landene slipper unna med mye i anti-terrorismens navn. New York og London, ofre for terrorangrep i 2001 og 2005, blir unnskyldt med en “ikke rart man er litt paranoid etter at…” helt til det er klart at ingen av landende ville tålt en rettsak i International Criminal Court (der USA uansett ikke er medlem).  I Storbritannia protesterer vi alt vi kan: mot bruken av tortur i krigen mot terror, mot involvering i krig som bryter med FN, mot anti-terrorlovgivning som gjør det mulig å arrestere folk på gaten uten å måtte forklare hvorfor; men media forholder seg underlig uinteressert. Og en dag, våkner vi til at det er ulovlig å demonstrere i en kilometers omkrets rundt det britiske parlamentet uten særlig løyve for hver enkel demonstrant. Og i USA har de iverksatt free speech zones som dem som absolutt må benytte seg av den derre ytringsfriheten sin må holde seg innenfor. Folk Flest forholder seg uvitende; media fokuserer i mellomtiden på Britney Spears, Big Brother og the X-factor og nevner knapt disse nye lovene som iverksettes.

Men på 00-tallet skjer også noe annet som kunne har vært en større motvekt. Vi blir smartere teknologisk; flashmobbing blir en effektiv måte å aksjonere på, og mens USA og Storbritannia ruster opp til krig, utvikler anti-krigsbevegelsen en komplisert kommunikasjonsmodell for å kunne mobilisere flest mulig på kortest mulig tid når krigen bryter ut. Vi får facebook, blogger og twitter; vi kan kommunisere virtuelt og vi kan gjøre det raskt! Men – med tilgjengeliggjøringen av teknologien, vokser også narsissismen og samfunnsengasjementet blir stilt i skyggen av navlefilosofi, plastikkpop, utlevering av klassekamerater og kollegaer på myspace, og tenåringsintrigene får en helt, ny global arena å sno seg på. Dessverre engasjerer disse intrigene mer enn ny lovgivining i vesten som tilsier at terrormistenkte nå kan holdes i 42 dager uten å bli siktet.

Dog, viktigheten av tilgjengelig teknologi demonstreres på alvor i april 2009 da Ian Tomlinson blir drept under G20-demonstrasjonene i London, på vei hjem fra jobb. Politiet går ut og skylder på demonstrantene, de sier at demonstrantene kastet flasker på dem mens de prøvde å gi førstehjelp, og dette forblir den offisielle historien til media helt frem til et vitne slipper løs en video fra mobilkameraet sitt som viser hva som egentlig hendte; at Ian Tomlinson går forbi gruppe politimenn som slår ham ned i bakken slik at Ian faller sammen et par minutter senere og dør av indre blødninger mens demonstranter prøver å få tak i en ambulanse. Ingen av Londons CCTV-kamera (de har et kamera per 12 innbygger) fanger opp dette.

Likevel. I løpet av 00-tallet har jeg inntrykk av at det genrelle samfunnsengasjementet har blitt svekket. Ikke mye gjenstår av snakket om oljesøl og boikott. Det har blitt ukult å være kritisk. Det har blitt ukult å stille spørsmål; gjør du det på feilt sted til feil tid kan det resultere i arrest i både USA og Storbritannia. Mainstream media snur ryggen til kritikk mot styresmaktene, og demonstrasjonstog blir stort sett ikke dekket av andre enn aktive bloggere som leser hverandres blogger fra demonstasjonen de var på sammen.

Det er et vondt tiår for engasjerte mennesker; fra å begynne tiåret med optimisme og muligheter avslutter vi det i en verden der borgerrettigheter innskrenkes, overvåkning økes mens media er mer bekymret over at Alexander Rybak mistet fiolinen i gulvet. I mellomtiden sprer trenden seg i det Danmark adopterer en lov som gjør det mulig å arrestere aktivister i København kun på mistanke om at de kommer til å gjøre noe kriminelt i nær fremtid.

Nå er riktignok dette tiåret ikke helt over enda, men jeg tviler på det har nok tid igjen i seg til å snu alle disse trendene. Vel. Bevis gjerne til meg hvordan jeg tar feil. Nå kunne jeg også nevnt finanskrisen, og miljøkatastrofer, og gitt flere eksempler på punktene jeg har nevnt – men skal tiåret oppsummeres er det sosiale media, anti-terrorisme og ytringsfrihetsproblematikken som fremstår som de mest fundamentale endringene for min del. Og så er vel denne posten uansett så lang at du sikkert har gitt opp og klikket deg videre… eller?