Kristian Arntsen er muligens den mest irriterende mannen jeg personlig har blitt utsatt for. Skjebnen har nemlig brakt meg til Madla Amfi denne lørdagen, der jeg har fått et par strikkepinner og et fargerikt garn i hendene, og blitt plassert på en gul plastikkasse sammen med 983 andre mennesker.
Sammen skal vi strikke i 20 minutter. Det er kravet som skal møtes for å sette verdensrekord i strikking, og nei, jeg hadde egentlig aldri trodd at
a) det var en faktisk greie eller at
b) det var en faktisk greie jeg skulle snuble oppi
men så feil kan man altså ta.

Stavanger Aftenblad skriver at Kristian Arntsen holdt stemningen oppe, mens jeg sitter her og tenker at det er et under at vi fullførte på tross av at… Les mer

Det er som bergensere som med sædceller; det kryr av dem men ytterst få blir det folk av.

og nei, jeg vet ikke hvem det var som sa det der først; og i 1993 drar vi uansett bort fra den byen. Deretter blir det besøk bort dit, ofte på gjennomreise, når det egentlige målet er et annet sted, ikke så langt unna.
Men når jeg står oppe på fjellsiden et sted, og ser utover sjøen og fjellene, og det er sol, og veien nedover går gjennom smau, brostein og små trehus, tenker jeg likevel at “kanskje det egentlig er her jeg skulle være, kanskje det egentlig er vestlandet jeg skulle bodd på”.
Å traske gjennom gamle trakter og oppdage, enda gang, at det er jo pent her, jo.… Les mer

Jeg har altså vært Tidlig Ute. Jeg har bestilt internett i God Tid.  Vi har en Avtale. En muntlig avtale, gjort over telefonen, men en Avtale like fullt.  Avtalen er slik: De skal sende meg ruter og oppkoblingsduppeditter,  og jeg skal betale en sum i måneden for internett.  Det høres rimelig ut. Bortsett fra at oppkoblingsduppedittene aldri kommer.
Så jeg ringer. Jeg sier
“Hei, jeg savner noen oppkoblingsduppeditter som skulle vært her for to uker siden,” og i andre enden sier han “hvem er du??”
OK. Skritt for skritt. Vi sier hele greia på nytt: jeg flytter veldig snart, jeg har bestilt internett, dere skulle sende oppkoblingsutstyr og det har ikke kommet frem”. Han ber meg vente litt.  Jeg venter. Jeg ventet lenge. Han sier “du er ikke her”… Les mer

Noen ganger er det greit å ikke tenke. Den dominerende lyden i leilgheten her lyden av brun tape, i det jeg pakker ned ting som jeg, for ca et år siden, pakket opp, og jeg tenker på rommet mellom nå og da, det som endret seg eller på det som ikke gjorde det.
Noen ganger. Best å ikke tenke. Bøkene i bokhyllen er stort sett de samme. Men det var ingen kindle der for et år siden.
Han spør, kommer du til å savne dette stedet? Jeg sier nei. Vel, kanskje verandaen, litt. Men dette stedet var alltid til låns. Jeg pakket aldri ordentlig ut en gang. Det var aldri meningen å bli. Det er sjeldent meningen å bli. Man blir mer tolerante for bokser… Les mer

Truende oppførsel
kaller politiet det.
Blodet sildrer i seks timer etterpå
… Les mer

Om jeg husker rett er 16 mai den nasjonale fylledagen i Norge, så dermed ønsker jeg dere Happy Hour fra litt lenger sør på kontinentet.
Det slår meg at jeg burde tatt hintet i fjor, da jeg opplevde med min første 16 & 17 mai i Norge siden russetiden. Jeg var hjemme på besøk, grillet, drakk øl og ante fred og ingen fare den ene dagen. Eurovision var på TV, alle var opphengt i denne Rybak-eventyr-gutten, og jeg prøvde å omstille hjernen min på en ting; om to måneder er jeg ikke lenger besøkende her, om to måneder bor jeg i dette landet igjen. Hjelp!
Og Rybakgutten vant, og det betydde jo at hele Norge vant, og “er du ikke stolt?” spør min bestemor, men jeg er… Les mer

Vi kan begynne med New Labour.
“Jeg forstår ikke at du kan være så intenst mot New Labour,” sier New Labour-mannen. Det finnes mange grunner til at jeg er intenst mot New Labour, så la oss holde oss til den ene.
“Ingen granskning inn i terrorangrepet 7 juli,”sier jeg. “Ingen. Nothing! Nada! Zilch!”
Han hever øyebrynene på en ekkel “jeg-tror-deg-ikke”-måte. Så jeg fortsetter.
“Her er tre ting du ikke vil høre på rad; 7 juli 2005 dør 56 mennesker som resultat av terrorangrep i London, og over 700 mennesker registreres som skadet. Deretter nekter de å iverksette en granskning – fordi de ikke vil undergrave sikkerhetstjenestene som det viser seg at sannsynligvis har hatt mer informasjon enn man tror.  Og deretter kommer nye lover som gjør… Les mer

Dagen derpå ser notatene slik ut:
Media er alfa og omega, media er den nye
store massepsykosen. Verden er i beste fall forvirret
men mer sannsynlig i narkose.
… Les mer

“Baah!” sier han. “Hva skal dere nå med demonstrasjonsfrihet likevel?” (Note to self: mannen sier “dere”. Ikke “vi”. Dere. Det er ikke et godt tegn. )
“Jeg mener bare det,” sier han “at hva trenger vel dere å demonstrere mot?”
“Vel, det kommer vel an på hvilken sak du fronter. Poenget er at du skal ha rett til å fronte den”.
Og mannen nikker med.
“Men,” sier han. “Du trenger ikke demonstrere, det er jo ikke noe effektivt! Om det blir forbudt, gjør du job bare noe annet…”
Han mener dette; at dersom en kanal stenges, så bruker du bare en annen. What’s the big deal, liksom, om det blir forbudt å dele ut løpesedler i Oslo sentrum? Aktivistene kan jo bare finne en annen måte å være aktive… Les mer

Har vi ikke kommet lenger?
Vel, jeg stiller spørsmålet selv om svaret ser ut til å være åpenbart; tydeligvis ikke. For meg virker det så fjernt, at jeg knapt klarer å ta det seriøst når jeg finner ut at en skole i Mississippi har avlyst skoleballet fordi en lesbisk elev vil ta med seg sin kjæreste som date. Dessuten ville hun ha på seg dress, og det går jo ikke; gutter skal gå i dress. Jenter skal jo gå i kjole. Med andre ord er det tryggere å ikke ha skoleball for 18-åringer, enn det er å ha homofile elever der.
Siden dette er USA, ser det ut som løsningen går gjennom rettsak…
Vel. Da jeg gikk på videregående var det omtrent motsatt: Der het at “du… Les mer