Sorg tar tid. Sorg kan ta lenger tid enn vi er forberedt på. Vi sørger forskjellig. Vi håndterer våre egne følelser og hverandre, forskjellig.

Og en ting jeg lærer i denne uken, er hvor klin kokos jeg var forrige gang jeg opplevde terror. Hvor  mye benektelse det går an å ta inn under huden. Kanskje jeg kan lære noe av det. Kanskje andre kan. Det er i alle fall verdt et forsøk. En ting vet jeg i alle fall; jeg reagerer ikke likt denne gangen. Kanskje jeg kjenner meg selv litt bedre. Det er lov til å håpe.

14 juli 2005 var det en uke siden terrorangrepet i London. T-banetunnellene var fortsatt avsperret. På Trafalgar square holdt de en minnestund; jeg fikk lov å gå så lenge ingen trengte meg på kontoret; jeg jobbet som en tulling hele dagen, spurte teamet på forhånd om hva de trengte noe, ordnet det som måtte komme og la på vei ut døren med tre kolleger i hælene.

På Trafalgar square snakket bl.a t-banesjåføren fra Edgeware road (der en av bombene gikk av). Og vi følte kanskje ikke at hele byen var samlet, men vi følte at vi som sto på Trafalgar square, i det minste, var samlet. Så løste gruppen seg opp. Alle gikk hver til sitt. På vei hjem talte jeg 47 væpnede politimenn i skuddsikre vester.

Jeg dro hjem. Jeg dro på jobb følgende dag, og dro hjem. Og på vei hjem sa jeg til meg selv: nå er det over. Nå er jeg ferdig med det. Nå har jeg gått videre.  Ellers har de vunnet. Jeg har gått videre.  Jeg er over dette. Nå.

Og jeg tilbrakte helgen med å gjøre Vanlige Ting. Jeg lette etter jobber. Jeg gikk ut på byen. Jeg prøvde å sove. En venninne ringte meg. Hun sa: ”hvordan har du det?”

Jeg svarte : “Jeg lager middag. Couscous og fisk. Øl i kjøleskapet.”

For slik hadde jeg svart hele uken. Min far spurte “er du redd for å ta t-banen” og jeg svarte ” t-banen er ute av drift.”

Eller:

“Går et bra med deg?”
“Jeg er på vei til byen for å legge ned roser.”

Men venninnen min ser gjennom denne.  For jeg svarte egentlig ikke på spørsmålene.  Å skulle sette ord på hva man føler var ukjent. For fluffy. Dessuten, merket jeg, så skalv stemmen hver gang jeg prøvde. Det er lettere å si at du lager middag nå.  Det er lettere å si at t-banen er ute av drift enn å skulle forholde seg til følelsene du har overfor t-banen.

Så venninnen min fortsetter å ringe. Hun ringer hver dag, i en periode. Og hver dag svarer jeg noe lurt som “jeg er på vei hjem fra jobb” og hun svarer “ok, ikke ta t-banen før du føler deg klar. Ikke tving deg selv, ok?”. Slik har vi korte, korte samtaler.

Utover dette husker jeg ikke noe særlig. For the show must go on. Og det var det kreftene gikk med på. For alle de sårede, for alle de døde, for alle de pårørende. Jeg sier til meg selv at jeg ikke har noe å klage over.  Jeg ble evakuert fra under bakken, men jeg var jo istand til å gå derfra selv. Jeg har ikke noe å klage over. Om noe føler jeg meg skyldig på vegne av alle som ikke kunne det.

Slik går dagene. I et vakuum. Jeg husker nesten ingenting fra disse postterrordagene. Jeg husker dette: Jeg er ferdig med det nå. Jeg har kommet over det. (Når jeg i ettertid ser på tingene jeg skrev for meg selv, vet jeg at det umulig kan stemme – men jeg kalte det bearbeiding, “nå er jeg ferdig med det; alt jeg skriver er bare en oppsummering”)

Jeg rømmer inn i jobben min. Jeg jobber og jobber og jobber. Jeg har frivillige verv som jeg tviholder på i disse dagene.  Og jeg har sagt til alle at det går bra. Og alle tror meg når jeg sier at det går bra. De ringer ikke lenger. Jeg ringer ikke dem lenger. Vi er normale. Vi er vanlige. Vi klarer oss.  Vi skal det. For det er ikke vi som skal kreve plass fra hjelpeapparetet; det er de andre. De som trenger det.  Dessuten fortjener jeg kanskje å ha det slik. Eller, stryk ordet “kanskje”:  Jeg fortjener å ha det slik. For det er en ingen grunn til at akkurat jeg skulle slippe fra på den måten jeg gjorde det.

Jeg tenker på alt jeg kunne gjort annerledes. Ting jeg burde ha gjort. Folk jeg burde prøvd sterkere å hjelpe.  Jeg sier til meg selv at jeg er over det som skjedde. Det jeg sitter igjen med som til tider gjør vondt, er overhodet ikke mer enn fortjent.

Jeg får en mistanke i august 2005 da jeg er på ferie, men jeg slår den fra meg. Hardt og brutalt. Jeg er ok. Jeg har jo sagt at jeg er ok! Jeg må bare ta meg sammen.  Og det er det jeg gjør. Igjen. Og igjen. Til det slår sprekker. Til det ikke fungerer lenger. År har gått, da.  Og jeg har fortsatt dagene der jeg sier til meg selv “ta deg sammen, yoshimi! Dette handler kun om ta deg sammen!”

Jeg vet ikke en gang selv når det egentlig var jeg fant ut at dette ikke stemte og at det var mer enn skyldfølelse jeg satt igjen med.  (Diagnosen ptsd – post traumatisk stresslidelse, får jeg ikke før i 2010. Da får jeg den til gjengjeld tre ganger.) Det er først i 2010 at jeg faktisk uttaler ordet “traume” i forhold til meg selv. Og det skurrer enda i ørene. Jeg har ikke helt akseptert det.

Forrige fredags hendelser har jeg forholdt meg annereldes til. Først ble jeg nummen. Først tenkte jeg det måtte være en ulykke. Jeg tviholdt på den så lenge som mulig. Men det er ikke en ulykke når barn og unge blir plaffet ned av en galning med våpen.  Noe alvorlig har skjedd. I dette landet som føltes så trygt å komme til i 2009.

Men. Først blir jeg rett og slett nummen. Hjernen min aksepterer ikke dette. Hjernen min henger jo fast i 2005, til en grad. Når jeg leser ordet “bombe” tenker jeg på t-banen først og fremst.  Bombe i det norske regjeringskvartalet? Nei, det må være feil. Det må være noe annet. Det må det. Når jeg leser skudd på Utøya, forstår jeg at dette er i 2011 og i Norge. Det tar pusten fra meg.

Jeg tror jeg er ærligere med reaksjonene mine til det som skjedde på Uttøya og i regjeringskvartalet. Men jeg er treig med å få ting inn.  Jeg leser nyhetene når de er litt gamle fordi jeg  må psyke meg opp til dem, jeg trenger overskudd til å håndtere det jeg snart skal lese.  Jeg leser lette, ukrevende ting for å få overskuddet til å håndtere det som er vanskelig.  Jeg var litt bekymret, et par dager, for at jeg hadde blitt såpass herdet i London at jeg ikke lenger kunne reagere. Men – første dag på kontoret må jeg låse kontordøren min og bare gråte. Og det er stort sett det jeg gjør den dagen.

Jeg mistet ikke noen forrige fredag. Jeg er glad for det. Og jeg lar meg selv få lov til å gråte likevel. Det har jeg i det minste lært i løpet av de siste seks årene.  Jeg tar meg ikke sammen like mye. Jeg får det ikke en gang til om jeg prøver lenger. Ikke i samme grad.

Vi håndterer sorg og sjokk forskjellig. Jeg er glad avisene skriver om dette, nå. Det kan være de også gjorde det i 2005, men jeg fikk det ikke med meg. Hjernen min var opptatt med å ta seg sammen.  Og nå? Nå er jeg redd på en ekstremt egoistisk måte; bomben i Oslo vekker til live mange reaksjoner fra angrepet i London.  Det hendte jeg lurte på hvordan jeg ville taklet det om noe sånt skjedde på nytt. Det ser ut som jeg holder på å finne ut av akkurat det.

Og; jeg må bare si det igjen. Jeg får vondt. Jeg får rent fysisk vondt av tanken på de vonde, vonde opplevelsene som så mange mennesker må bære med seg etter forrige fredags hendelser. Det skulle ikke skje her. Og jeg håper dere er flinkere enn meg til å ikke ta dere sammen hele tiden.

Et par artikler jeg gjerne vil dele:

- Nærvær betyr me enn ord

- Sliter med skyldfølelsen

- Råd om reaksjoner i katastrofen

Jeg kom til Norge fra London i 2009. Jeg hadde – og har- baggasje fra terrorangrepet i London i 2005 da jeg var på t-banen og ble evakuert, og gikk fra evakueringsstedet til kontoret gjennom det som føltes som et London i krig. Jeg begynte å huske ting som tidligere hadde vært et sort hull. Jeg kjente igjen følelser som hadde blitt fortrengt lenge, de så og si hoppet på meg uten å være invitert. Det var noe med å komme til Norge fra London: hjernen min begynte å hente frem alle disse minnene og følelsene, kanskje fordi den mente jeg kunne fordøye det nå som jeg hadde kommet “hjem”.

Og jeg hadde blogget før. Så jeg blogget igjen. Men det var ikke bare bra å blogge om terrorisme og ptsd. Jeg sensurerte til slutt de fleste postene. Det var ikke bare vanskelig å sette ord på, det var også ord jeg følte ikke hadde noe her å gjøre. Det var en sak jeg satt med stort sett alene, det virket som om jeg skrev om noe fra en annen verden. Det er vondt å dele noe med ingenting. Jeg begynte å stille meg selv spørsmål om hvorfor jeg blogget i det hele tatt? Jeg hadde ikke noe godt svar.

Så. Jeg høvlet vekk det mer personlige. Og å blogge deretter, gav meg ikke lenger en kanal som det tidligere hadde gjort. For min erfaring er denne: er du fanget opp på scenen av et terrorangrep, kan du ikke bare skille det personlige fra det politiske. I alle fall ikke om du har en bakgrunn som politisk aktivist. Det ble aldri helhetlig nok, forklarende nok, dekkende nok når jeg skulle vokte mine ord for å holde meg innenfor de politiske rammene. Da var det på tide å slutte.

I dag følte jeg likevel for å skrive et innlegg på Yoshimibloggen. Jeg sier til meg selv at det blir det siste. Kanskje har jeg rett.

Fredag hørte jeg smellet i Oslo. Jeg trodde det var uvær. Jeg hadde nettopp fått noen andre nyheter i livet som jeg var absorbert i, og ført når min mor ringte og sjekket at jeg ikke var der det skjedde, forsto jeg at smellet ikke var et tegn på uvær i det hele tatt.

Det er ikke nødvendig å gjengi hva som skjedde i Oslo sentrum på fredag, eller hva som skjedde på Utøya. Dette er dekket nok av steder. Men jeg satt nå der, og så, for andre gang, at byen jeg bor i har endret seg på en kort, kort stund. Jeg ser og forstår angsten, sinnet, sorgen og frustrasjonen som den utspiller seg på nett, på tekstmeldinger, e-post, media og telefoner. Både skytingen på Utøya og bomben i Oslo gir en maktesløs følelse. Det er meningsløst at noe slikt skal skje.

Det gjenstår å se hvordan dette blir håndtert fremover. Jeg håper at norske myndigheter takler dette bedre enn det de britiske gjorde. Og jeg håper at også de uskadede oftene blir husket oppe i at dette. Det er nemlig en psykisk belastning å være vitne til noe slikt, og å bære det med seg videre. Jeg håper vi ikke glemmer dem som dette gjelder.

Vi bearbeider traumatiske hendelser forskjellig. Det er ikke alle som blir bedre av å snakke om det, mens for mange hjelper det likevel. Jeg husker ikke hvem som sa det, men det har blitt sagt at en måte å hjelpe bearbeidelsen av en traumatisk opplevelse på er å snakke om det. Fortelle historien din. Igjen, og igjen, og igjen, og igjen. Til du knapt orker å høre deg selv fortelle den lenger. Og deretter skal du forteller den igjen, og igjen, og igjen. Til det ikke gjør vondt lenger. Og slikt kan ta tid.

Det er seks år siden jeg ble evakuert fra t-banen i London. Jeg gjorde alt man ikke skulle gjøre etterpå: Jeg drakk når rådet var å ikke drikke. Jeg isolerte meg når rådet var å ikke isolere seg (jeg var ny i byen, jeg hadde ikke en gang visst hvem jeg skulle snakke med). Jeg sto i resepsjonen og håndterte telefonsamtaler fra folk som etterlyste savnende så snart jeg kom til kontoret etter min egen evakuasjon og fottur gjennom London på vei til jobb. Jeg tok ikke ti minutter for å samle meg selv. Jeg bare fortsatte. Jeg gikk hjem. Og sto opp neste dag og gikk på jobb igjen.

Og plutselig hadde verden gått videre. Det gikk fort. Folk var ute og festet følgende helg. Jeg forsto ikke at det gikk an. De gravde fortsatt døde ut av tunnellen jeg pleide å komme ut av hver eneste dag. Stasjonen jeg ble evakuert fra var fortsatt avsperret. Dødstallet var ikke bekreftet. Og de festet i gatene. Og jeg tenkte “jeg hører ikke til her, jeg spyr av tanken på en fest akkurat nå”. Skjønt. For dem som var litt mer ute i preriferien var det kanskje en fuck-you-fest, en vi-lar-oss-ikke-knekke-fest.

Jeg oppdaget at det ikke var lett å “fortelle” historien. Når folk har hørt den, har de hørt den.Å si til noen “men det går nok bra,” er ikke en oppfordring til å snakke. Det kan oppleves som en avfeielse. Og alle har en historie. Alle hadde opplevde dagen på sin måte. Det ble så mye. Det ble lettest å være stille.

Det er også alltid noen som har en verre historie. Det er alltid noen som har opplevd noe verre, noe nærmere, noe større. Det er lett å føle at det ikke er DU som burde oppta plassen, nå. Det er lett å føle skyldfølelse over behovene man har. Det er alltid noen som er mer skadet og har større behov for medinisk hjelp. Det er alltid noen som har sett noe værre og som trenger den psykologen bedre. Min erfaring er at om du ikke kan legge skyldfølelsen til side og få hjelp – enten av venner eller av noen profesjonelle – så tar det deg igjen til slutt. Og det er ikke verdt det. Jeg gjorde det. Jeg tror ikke du vil det samme.

Minn bønn er: la dem snakke om det. Igjen og igjen og igjen. La dem snakke om det så lenge de har behovet. Selv om det er vanskelig. Og selv om det kan ta tid å få historien samlet.

Minn bønn er: la oss ha plass til hverandre i dagene, ukene og månedene som kommer.

Jeg er ikke en psykolog, overhodet. Jeg skal til og med innrømme at jeg er skeptisk til å gå til psykolog, men jeg har innsett at jeg har lite å tape på det så lenge en hendelse fra seks år siden fortsatt påvirker dagliglivet mitt. Med andre ord; jeg snakker kun fra min egen erfaring og opplevelse her.

Det er trist å se terroren ta tak i Norge. Det er nitrist å sammenligne det med “forrige gang” for min del. Jeg håper bare vi kan stå samlet. Og ta vare på hverandre. Og gi dem rom eller låne dem et øre de som trenger det.

Det var i grunnen det jeg hadde på hjertet. Sånn “kort” oppsummert i alle fall.

hvordan jeg er rimelig sikker på at det store morsinnstinket ikke har slått rot i meg, og hvordan jeg likevel ender opp med noen annens femåring som har mistet “alle” i bakken og som ikke finner dem igjen

at skiheiser ikke er min greie

at den egentlige kulda kommer etterpå. Når du er inne og kald og er ferdig; og det kjennes som frosten sitter i selve skjelettet eller noe, for den vil virkelig ikke ut, uansett hvor mange varme tekopper en heller i seg og uansett hvor mange lag ull man befinner seg under

likevel. Det er lysere ute.  Våren burde være på vei. Den burde det

termometeret viser – 13.  Det er sykt at jeg valgte å flytte til et sted der -13 bare er barnemat. Noen ganger vet jeg ikke hva som går av meg. Rett og slett

har lyst på carvingski, dog. Virkelig.

Da jeg bodde i England, gjorde asylpolitikken der meg kvalm. Yarls Wood immigration removal centre har fått skuespill skrevet med fokus på asylpoltikken og barns historier derfra. Historier om hvordan det er å bo på et slikt senter i sju år, hvordan det er å vokse opp der.

Og nå? Nå er jeg tilbake i Norge, og følelsen jeg har overfor asylpolitikken er fortsatt den samme. Når det er sagt, vil jeg også si at for meg handler ikke dette om Maria Amelie. Det handler om human politikk.

For jeg har lurt litt på hvordan jeg egentlig kan uttrykke det jeg tenker når det kommer til saken rundt Maria Amelie. Saken flammet for alvor opp når jeg var ute av landet, et sted der avisene var på arabisk og jeg kunne leve i lykkelig uvitenhet over hva pressen lirte av seg på hjemmefronten. Så kom jeg hjem. Og så Maria Amelie overalt. Og plutselig forventes det at jeg skal ha en mening.

Vel. Jeg er uenig i asyl- og innvandringspolitikken vi har her i Norge. Og når jeg allerede er uenig i selve systemet, blir det litt rart å uttale seg om ett enkelttilfelle som et resultat. Det handler ikke om hvorvidt jeg mener hun skal få bli, eller hvorvidt hun burde få, eller får, særbehandling. Det handler om hvorvidt jeg syns systemet opererer på en måte som er fornuftig og som tar de rette humanitære hensynene. Og det er ganske enkelt: en system som tillater dette synes jeg ikke har det.

Ordet som kommer til meg er dette: systemfeil. Systemfeil på den måten man får når man minster sitt individuelle grunnlag og blir et tall i systemet. Det behandles ikke bare lettere i databaser på denne måten, men i tillegg blir det vanskeligere å vekte spesielle omstendigheter. Systemer ikke per definisjon humane. Det er menneskene i dem som eventuelt gjør dem humane. Hva skjer når menneskene syns det er ok å returnerne barn?

Mens dette for tiden er meget synlig i asylpolitikken, er ikke systemsvikt et problem forbeholdt dette området. Det er et problem vi ser igjen i omtrent alle systemer jeg kan tenke på. I trygeordninger, i helsesystemene, i skolen.

Det er lett å ikke tenke over et tall i en database, eller data du ser på en skjerm. Det er ikke like lett å ignorere et annets menneskes skjebne når det plutselig får en ansikt. På samme måte som dette ansiktet er et tall i systemet, har også de andre tallene et ansikt – det er greit å bli minnet på det innimellom.

Vi kan kanskje si at Maria Amelie er ett, av flere, eksempler på at det eksisterende systemet ikke fungerer. Kritikk har kommet nå mot at media tar hennes side, og at hun får mye mer oppmerksomhet enn andre. Og hun gjør det, men vet du? På noen måter syns jeg det er greit.

Jeg syns blesten rundt denne saken er bra. Vi trenger debatten.

Ikke fordi jeg har en sterkere mening om Maria Amelie enn jeg har om andre asylsøkere, men fordi vi blir minnet på at dette til syvende og sist handler om menneskeskjebner. Det er en påminnelse vi trenger. Løfter vi ikke blikket fra system til individ med jevne mellomrom, er det ikke rart at systemene mister bakkekontakt med virkeligheten og det menneskelige.

Siden 2000, har jeg hver høst blitt kalt inn på legekontoret. Der har jeg sittet, med en håndfull andre mennesker, og ventet på å bli stukket i armen med en influensavaksine. Jeg reagerte på dette da jeg flyttet til Storbritannia: at jeg plutselig måtte bli vaksinert hver år. Jeg måtte jo ikke det da jeg bodde i Norge.

“Jeg vil ikke ta den,” sier jeg hvert år.  Logikken min er denne: jeg trengte den aldri før. Jeg har klart meg fint. Jeg er ikke så utsatt,egentlig.

“Klart du vil ta den,” sier sykepleieren. “Du har jo svake lunger, influensa er dårlig nytt for alle, men enda verre for sånne som deg”. Og før jeg rekke å protestere, sitter sprøyten i armen min.

***

Smittefestene for svineinfluensa begynte før jeg forlot London. Og i Norge ble jeg også ført opp på en liste over dem som skulle prioriteres for vaksine. Jeg ville ikke ha den her heller. Men, fant jeg ut, med alt dette maset om svineinfluensa, kunne jeg i alle fall gå til legen og spørre litt. Spørre om det virkelig var nødvendig å bli vaksinert mot svineinfluensa. Jeg som ikke var gravid eller eldre eller hadde Kjempedårlige Lunger, men bare Noe Dårligere Lunger Enn Normalt. Jeg som er skeptisk fordi WHO har endret definisjonen på en pandemi, og spørsmål stilles om integriteten til farmasøyselskapene som produserer vaksinene.

Og mens jeg satt der og maste, så legen knapt på meg men sa “du skal ha den, for du har svake lunger”.

Før jeg rekker å protestere har han satt sprøyten og printet ut en regning.

Jeg blir forbanna. For å si det mildt. I England, i det minste, slapp jeg å betale for dette. Jeg tror det nesten ikke. Men sprøten har blitt satt. Jeg skal betale. For å få en vaksine jeg ikke er overbevist om at jeg trenger sprøytet inn i kropppen.

Jeg oppdager følgende:

- at jeg ikke finner informasjon om rettighetene til å IKKE bli vaksinert
– at jeg ikke får muligheten til å spørre legen om detaljer rundt dette.
– at jeg bare skal strekke frem hånden, få et stikk, betale for det og gå igjen.
– at jeg gjerne vil diskutere dette, men det finnes heller ikke veiledning om hvem man tar dette opp med. Jeg vil ha et navn. Og helst et privat mobilnr så jeg kan ringe midt på natten når jeg finner ut at WHO sier at pandemien er over, et par dager etter jeg har fått vaksinen.

***

Nu. Vinteren 2011. The Guardian skriver masse om influensa igjen. Jeg har knapt fått med meg at det er herjer influensa der ute i år også (men hvorfor skulle det ikke det?) ettersom jeg har vært bortgjemt fra aviser og nett i en periode. Verden har gått rundt, likevel. Det har vært merkelig behagelig å ikke bli jaktet ned for å bli stukket i armen, og heller ikke vite om at noen hevder det er et behov for det. For meg har influensavaksinen blitt det tidspunktet på året, ja. Bortsett fra denne vinteren. Jeg blir ikke vaksinert denne vinteren. (Kryss fingrene, vinteren er ikke over enda, jeg vet). Jeg tenker knapt på det. Jeg tenker “jeg har vel bedre lunger nå”. Eller så er det en glipp i systemet. Uansett, ingen ber meg strekke frem armen. Jeg er faktisk ganske fornøyd med akkurat det.

I det julen kommer, kommer også influensaen. Jeg får med meg solvervet. Og så bærer rett ned i 3-4 dager. Og så er det opp igjen. Og så er det over. En Glup Slektning sier “det er sånn det går når du ikke får vaksiner”. Det stemmer ikke helt. Vi var nede hele gjengen, en etter en. Ingen var vaksinerte. Men de vanlige årene, er ikke resten vaksinerte heller.

I år, leser jeg, er det to aktuelle influensavaksiner. Om jeg skulle vaksineres nå, kan jeg ikke en gang si hvilken jeg hadde.

Men jeg vet dette. At det er noe som heter Syk Av Bekymring. Så vidt jeg vet, finnes ingen vaksiner mot det. Men Syk Av Bekymring kan man bl.a få når man bekymrer seg ekstremt mye, bl.a om helse og sykdom og vaksiner. Jeg kjenner en som lider av Syk Av Bekymring. Først bekymrer hun seg over at ventelisten for influensavaksinen er for lang, så bekymrer hun seg over bieffektene, så bekymrer hun seg for om hun egentlig burde tatt vaksinen, og så om det faktisk var den rette siden det er intet mindre enn to vaksiner i år, og hun bare fikk den ene.

Hun er mye syk, denne dama.

Det er forresten ingen moral til denne posten. Bare dette: jeg foretrekker influensa en gang i tiåret, enn vaksiner og endeløs bekymring hver november.

Sånn.

Tenker “denne skauen var da vitterlig mye større før?” og ja, nesten så lenge siden er det siden sist jeg gikk her: at skogen enten var større eller at jeg var ganske mye mindre. Det kan jo være en kombinasjon av begge deler.

Stillheten. Her det trær, mine fotspor, valpens fotspor, fallende snø. Og stille. Ikke noe mer, i grunn.

Yogadamen, kommer jeg på mens vi trasker rundt her, yogadamen snakket alltid om skyene. “Nå kommer skyene”. Skyene som suger alle tankene til seg, men jeg har tungt for å se at skyene gjør annet enn å slippe ned regn eller snø. Jeg snakker ikke i metaforer, hører du? Skyene suger ikke til seg, de slipper fra seg.

Klokken er ikke så mye, men det føles slik når man står opp i godt tid før seks. Når man drar av sted med koffert og hundebur og valp, og solen først begynner å stå opp i de man kommer frem. Kommer frem, lasser av, forer valp og stikker ut i skogen. Og der, der stopper tiden.

Her i skogen, vestlandsskogen, vel og merke, trenger man egentlig ingen retning. Vi finner alltid ut igjen. Jeg tenker på Ole Brumm som spør “hvor skal vi hen” og Kristoffer Robin som sier “Ingen steder” og så gikk de dit. Det er en god beskrivelse, på dette jeg ellers ville kalt Å Surre Rundt I Skauen.

Jeg vet ikke hva klokken er.
Jeg vet ikke hvor lenge vi har gått.
Jeg måler tiden på snøen; hvor mye av Frk.Valp er dekket av snø nå, og jeg snur når det ser ut som det er en yeti jeg går rundt med.

Etterpå, inne i varmen der det er preik og førjulskaker og babyer og barneskolebarn, vet jeg ikke engang hva jeg tenkte på den stunden jeg var ute. Men jeg har fått med meg dette: at i kveld snur solen. Det er en stund siden jeg så den sist.

Det er jammen ikke for tidlig.

noen ganger savner vi tåken, og folkemengden, og tullefylla på siste buss hjem
kronglete veier gjennom en storby på 1700 kvadratkilometer

ingen legger merke til det der:
hva du har på deg eller
hva du sa, den gangen, eller
hva du gjør etter kontoret er stengt og tiden bare er
din

Men, målet var aldri å forsvinne
hører du? (Det var aldri noe mål der i det hele tatt
om sant virkelig skal sies).

Men her?
Vinteren kom, folket forsvant og
Vegetarianer + Yoga + En Sunn Dose Agnostisisme = Rart
men
for all del “det er jul! Kristendommen er en del av din kulturarv”
og gatene er glatte og
bambi på glattisen er ingenting mot hvordan disse skoene oppfører seg
over Birkelunden, en kveld i desember
der bikkjene kommer løpende med skjerf rundt halsen med teksten “Matfar er singel”, men om sant skal sies (igjen)
så har *noen* mer enn nok med bare å stå oppreist.

Jeg savner kanskje å ha en Jesus Action Man i bokhyllen
uten at det betyr noe mer enn at jeg har akkurat en Jesus Action Man i bokhyllen.
Jeg savner solen.
Jeg savner lyset.
Jeg savner utendørs tennis i februar.

I korridorene snakker de om skiføret. Noe er fundamentalt galt
når været faktisk har blitt et samtaleemne. Jeg trodde det var en spøk
at man snakket om været her.

Jeg tok feil.

- 15.
Matfar er singel.
Jeg har ikke brukket benet enda

det er dette jeg skriver til de kjente om.

“Mmmm… men Yoshimi?”
“Ja?”
“Grunerløkka er der borte”.  
“Javel. Jeg sa ikke at jeg kikket etter leiligheten min denne gangen…”
“Nei. Hva så du etter?”
“Solen?”

Jeg skal til å gå hjem. Jeg rekker ikke å komme så langt i akkurat dette, faktisk rekker jeg å komme såpass langt at jeg reiser meg. Jeg får en arm over skulderen. Blond Lugg spør “ok, hva skal vi drikke nå?”

“Jeg tenkte egentlig…” begynner jeg, men wtf, hvorfor skal jeg gå bare fordi det er sent? Det er fortsatt åpen bar. Det kan ikke være så sent da. Jeg har plutselig blitt kategorisk i mot å sjekke hva klokken er.
“Mojito!”
“Mojito, ja!”

Plutselig drikker vi mojitos så det står etter.

Etter eller annet sted i hjernen, hvilker likevel fornuften. Den teller. Den teller
“to glass champagne klokken 15.30, hvitvin, hvitvin, rødvin, rødvin… rødvin(?) , så surrete det skulle bli å telle for hvordan teller man glass som får påfyll, dette må være ca-tall, dessertvin, G&T, G&T, G&T, white russian, mojito…. fuck, gi opp. Det finnes ingen måte å telle dette på som ser fin ut.  Du får en jævla dag i morgen. Kan like gjerne ta den fullt ut!”

Ute er Oslo. Kald og mørk. Mer mørk enn kald, faktisk. Inne sitter disse menneskene jeg har kjent i ca ett år. Den ene, viser det seg, har vanket på de samme utestedene i London som jeg gjorde. I samme tidsperiode. Det er en liten verden, og London er en stor by.

Jeg finner plutselig skap-politikere og skap-aktivister rundt meg. Når alkoholen kommer inn, siger meningene ut. Det er klart jeg ikke kan gå hjem da. Vi krangler om masse, men vi enes om dette; datalagringsdirektivet? Fysj!  Og jeg vet jeg har drukket litt når jeg begynner å snakke om borgerrettigheter og britisk politikk, og jeg vet det er en rar kveld når jeg klarer å sitte med intet mindre enn tre hele mennesker som faktisk også er interesserte i tema. Det må bli en sen kveld, da. Vi er seks, teller jeg. Akkurat nok til en runde War On Terror om engasjementet holder seg.

***

Morgenen etter er det sol ute. Jeg våkner og Fornuften i meg prøver å telle hvor mange drinker jeg hadde i går. Den gir opp.

Jeg innser at 2010 faktisk går mot slutten. At julebordsesongen har startet. Jeg er ikke klar denne gangen heller. Men jeg vet i alle fall hvor Grunerløkka er.

Vi skal arbeide for global fattigdomsbekjempelse av sikkerhetspolitiske årsaker. Det er i norske interesser å bekjempe global fattigdom, fordi verden blir tryggere for oss om det er færre fattige der ute.

Det handler ikke om hva som er rett og hva som er galt. Det handler ikke om solidaritet eller om en mer rettferdig fordeling. Det handler ikke en gang om å gi andre en sjanse til å klare seg selv, i grunn. Nei.  Det handler om dette: mange fattige gjør verden utrygg.  Og det er i norske interesser å gjøre verden tryggere.

Hmph.

Det er mulig at jeg har misforstått Jonas Gahr Støres innlegg i den årlige konferansen om rettferdig handel i dag, ja, det er mulig. Faktisk håper jeg at det er det som er tilfelle. Ellers har jeg ikke annet valg enn å la gåsehuden krype oppover nakken i det jeg forstår at de fattige er farlige. Vi bør jammen beskytte oss mot dem.

Jeg hadde ærlig talt ikke tenkt noe særlig på antrekket mitt da jeg hoppet i fillene mine; det er søndag og jeg har på meg en kombinasjon av det som passer været og som er rent etter en helg borte. Vel. Genseren min deler utsagt med Vivienne Westwoods button  som ble laget for borgerrettighetsorganisasjonen Liberty. Genseren har fredsduer på seg, til og med. Fredsduer, og teksten: “I’m not a terrorist. Please don’t arrest me”,basert på historien til David Mery; arrestert under Storbritannias anti-terrorlovgivning på grunnlaget at han “så mistenksom ut” i 2005.

David hadde, eller har, en pin med samme budskap, forresten. I 2008 ble han bedt av flyplassansatte i sikkerhetskontrollen om å fjerne den. Og i 2010 fikk jeg beskjed om å dekke meg til av samme grunn.

Så: 
Jeg går gjennom kontrollen.
Jeg tar av meg sko, jeg scanner laptop, jeg er så fredelig og pliktoppfyllende at det er sikkert er litt kvalmt. Og jeg går gjennom kontrollen, og jeg piper ikke i den, og laptopen kommer ut på andre siden etterfulgt av veske og sko og mens jeg prøver å få samlet alle eiendelene mine igjen, kommer en sikkerhetskontrolldame bort til og meg spør om jeg snakker engelsk eller norsk, mens hun studerer teksten på brystet mitt.

Skal vi ta den igjen? Bare for sikkerhets skyld?
“I’m NOT a terrorist. Please don’t arrest me.”

Hun sier at jeg ikke bør reise med den teksten skrevet på meg. At det er dumt om jeg gjør det; man flyr ikke med sånt, hallo, er jeg litt tilbakestående, eller? Og jeg er blir såpass perpleks at jeg ikke får sagt det jeg vil si:

a) at sist jeg sjekket var det ingen forbud mot politiske utsagn på gensere i Norge
b) at det står “Not” foran terrorist. Ser du det? Not a terrorist. Not! Jeg har to fredsduer på genseren. Er det virkelig skummelt? Ingen har sett redde ut rundt meg, hvem er det jeg skremmer? 
c) at jeg dessuten har blitt scannet. Og eiendelene mine har blitt scannet. Hvor er trusselen jeg utgjør?
d) at flyplassen ikke har gitt meg instrukser om kleskode; kanskje det er på tide at de begynner å gjøre dette…

Men, nei. Jeg var ikke forberedt. Så jeg sier “eeh…” og tar lydig på meg en jakke, og innen et par minutter har gått skulle jeg ønske jeg kunne skru tiden tilbake.  Slik går det man når man ikke ser på hvilken svart genser man tar på seg.

David Mery ser derimot ut til å håndtere slike hendelser mye bedre. Og det lille skiltet som er avbildet her?  Jeg har sykelig lyst på et sånt! No kidding.