Første gangen jeg hører om Emmanuel, er fra Jay. Vi har drevet med noen aktivist-greier, og har kommet oss til Den Jamaikiske Baren Jeg Bare Finner I Fylla. Og Jay sier “Emmanuel. Du må treffe Emmanuel!”  Jeg forstår at Jay har funnet en ny inspirasjonskilde; øynene hans lyser når han snakker om Emmanuel. Slik går det til at jeg allerede kjenner deler av historien hans når vi treffes noen måneder senere.

Det er en konferanse om menneskerettigheter, i Coventry. De siste årene har jeg jobbet med afrikanske land, eller for å være mer presis, så ankommer jeg Coventry med en rar følelse av at jeg har  jobbet litt vel mye med Afrikanske Land På S:  Sudan. Sør-Afrika. Sierra Leone. Swaziland. Og ja. Det er tilfeldig at det ble sånn.

Jeg ankommer Coventry. Finner gamle kjente -- og fremmede som etterhvert blir gamle kjente de også.Lørdag morgen, er jeg forøvrig, uforskammet tidlig oppe med tanke på ankomstfesten og det som fulgte den.  Jeg finner ingen kjente. Istedenfor finner jeg masse fremmede og en skikkelse som sitter alene nesten midt i rommet, og jeg går bort til ham fordi det av og til er kjipt å sitte alene, og jeg spør “Er det ledig her, eller foretrekker du å få være litt i fred sånn om morgenen?” Fyren reiser seg. Han tar meg i hånden. Han sier “Jeg heter Emmanuel. Vær så snill, sett deg”. Og så gjør jeg det. Og snart forstår jeg hvorfor Jay ble så inspirert av denne karen -- tidligere barnesoldat, nå musiker.

Emmanuel forteller i løpet av dagen, og opptrer på kvelden. Jeg vet faktisk ikke om det finnes et tørt øye i salen i det han begynner å fortelle om oppveksen sin, om det å bli rekruttert som barnesoldat i en alder av kanskje 8 (han er ikke helt sikker på når han ble født, men han har valgt seg 1980 og teller ut fra det),  om å være så sulten at man nesten spiser sin egen kamerat, om å bli smuglet til Kenya av britiske Emma McCune som giftet seg med den sudanske guerillalederen Riek Machar, om å skulle tilpasse seg samfunnet igjen etter fem år som væpnet barn i væpnet konflikt.

Og når vi snakker om Sudan, er Emmas historie også en for seg selv: Emmas War og Till The Sun Grows Cold er to bøker skrevet om Emma McCune, og i løpet av 2011 kommer filmen. En er skrevet av en journalist, som beskriver Emma som  en velmenende romantiker som  har tatt seg vann over hodet. Den andre er skrevet av en mor som har mistet en datter.  I 2004 var det tilsynelatende flere som kjente til Emma McCune enn som kjente til Emmanuel Jal. Det er mulig tallene begynner å peke andre veien, men historiene deres er linket sammen.

Så. Jeg begynner å spore av.

Men det hender fortsatt jeg tenker på Emmanuel, år etter noen kortere møter i aktivistverdenen i London. Han er et av menneskene  som kommuniserer at Det er ikke ok å gi opp! Historien hans kan du i dag få med deg gjennom dokumentaren War Child.

Den vises på fredag 4 februar, i Oslo. Og om du trenger litt rytme og liv etterpå, så opptrer Emmanue Jal her.

Da jeg bodde i London holdt de fortsatt på med å kartlegge Londons gater i 3D. Det ble oppslag, etterhvert, da en kvinne brukte Google Street View til å legge frem bevis sin manns utroskap; hun så ham, mente hun, i bilen hans, der han kysset en annen kvinne. Han nektet ikke for det. Men ble forbanne på Google Street View.

Uansett; Tim Minchin har skrevet en sang om Google Street View. Det var egentlig den jeg ville dele.

Vi snublet inn i på The Jamm en vinter i London. Egentlig var det Alabama 3 vi var ute etter, men den kvelden  var det Penny Black Remedy som fanget oppmerksomheten .  De var nye.  De var energiske.  Og de spilte ikke på lokalet, de stormet det rett og slett.

Det var da de var Up & Coming, såpass up & coming at Steve kjenner deg igjen ved baren på  12 Bar  club der de spiller det nye året inn.  Eh ja. Da 2009 var et nytt år, vel og merke.

Og nå? Nå er videoene proffere. Og jeg ser på denne og tenker på The Jamm og 12Bar og kjenner at det er visse ting jeg savner.  Som øl som er så billig at det ikke gjør noe om det spruter ut av glasset når man hopper rundt på gulvet med disse på scenen.

Jeg vil så gjerne ha dem til Norge.  If you can’t take a girl to London, bring London to the girl.

Dessuten, garanterer Sven, som laget denne filmen, at den er 100%  økologisk!

www.youtube.com/watch?v=WGas0D9_zgI

www.youtube.com/watch?v=55AZRDkMZJs

Jeg burde kanskje si at jeg valgte denne  versjonen pga lydkvaliteten, ikke på grunn av alle bildene av Ani (selv om hun forsåvidt ikke ser ille ut!) og sånn sett sier ikke videoen mye i seg selv. Så for å hjelpe litt; kan du jo få teksten også.

They were digging a new foundation in Manhattan
They discovered a slave cemetery there
And may their souls rest easy now that lynching has been frowned upon
And we’ve moved on to the electric chair

And I wonder who’s gonna be president
Tweedle dum or tweedle dumber?
And who’s gonna have the big
Blockbuster box office
This summer
How ’bout we put up a wall
Between the houses and the highway
And then you can go your way
And I can go my way

Except all the radios agree with all the TVs
And all the magazines agree with all the radios
And I keep hearing that same damn song
Everywhere I go
Maybe I should put a bucket over my head
And a marshmallow in each ear
And stumble around for another dumb numb week
For another hum drum hit song to appear

People used to make records
As in a record of event
The event of people
Playing music in a room
Now everything is cross-marketing
It’s about sunglasses and shoes
Or guns or drugs
You choose

We got it rehashed
We got it half-assed
We’re digging up all the graves
And we’re spitting on the past
And we can choose between the colors
Of the lipstick on the whores
Cuz we know difference
Between the font of twenty percent more
And the font of teriyaki
You tell me
How does it make you feel?
You tell me what’s real

And they say that alcoholics are always alcoholics
Even when they’re as dry as my lips for years
Even when they’re stranded on a small desert island
With no place in two thousand miles to buy beer
And I wonder is he different is he different
Has he changed
What he’s about
Or is he just a liar
With nothing to lie about
I’m headed for the same brick wall
Is there anything I can do
About anything at all?

Except go back to that corner in manhattan
And dig deeper
Dig deeper this time
Down beneath the impossible pain of our history
Beneath unknown bones
Beneath the bedrock of the mystery
Beneath the sewage system an the path train
Beneath the cobblestones and the water main
Beneath the traffic of friendships and street deals
Between the screeching of kamikaze cab wheels wheels
Beneath everything I can think of to think about
Beneath it all
Beneath all get out
Beneath the good and the kind and the stupid and the cruel
There’s a fire just waiting for fuel

(“Fuel, Ani DiFranco)