Det er med blandede følelser det suger i magen nå som jeg sitter med billetter til London og hjem igjen. Jeg har ikke vært der på år, men litt kan man følge med fra det fjerne. Som anti-terrortiltakene som ikke roer seg. Denne gangen reiser jeg f.eks på utkikk etter disse: body scanners. Disse ble brukt på jernbanestasjonen i Bath, muligens den minst farlige byen jeg har bodd i, tidligere i høst. Fra uskyldig til det motsatte er bevist, til ”om du ikke har noe å skjule har du vel ikke mot å bli røntgenfotografert når du skal på eller av toget”?
 

Nei. Jeg trenger ikke smake lenge etter for å bekrefte at den ekle bismaken fortsatt er der. En venninne som bruker finanskrisen til å studere i, sender meg e-poster om de konservatives arbeid med å avskaffe the Human Rights Act i England. Dette er ikke nytt. Dette er en debatt som pågikk når jeg bodde der: det er nemlig vanskeligere å deportere terrormistenkte dersom man respektere menneskerettighetene deres. Og plutselig tolkes det som at menneskerettigheter og et trygt samfunn er motstridende elementer, og istedenfor å være to sider av samme jobb, skal den ene avskaffes på vegne av den andre.

Men the Human Rights Act er ikke akkurat kontroversiell. The Human Rights Act skal sikre en rettferdig rettssak , den skal sikre at tortur ikke forekommer, at du har rett til å ytre og organisere deg. Bare for å nevne noen eksempler. Disse er ikke tilfeldig valgt ut. Dette er også områder som Storbritannia i dag har problemer med å etterleve. Jeg skal ikke gang spørre om nøyaktig når man fikk en såpass skrudd oppfatning av hva et trygt samfunn innebærer at grunnleggende rettigheter for sivilsamfunnet ikke lenger skal forme del av det.

Men tilbake til reisen til London: i overnevnte klima skal jeg møte en av de få som både kjente meg før, og som jeg fortsatt har kontakt med etter. En som kjente meg i en tid der det gikk an å legge planer for fremtiden, der det var mulig å endre verden om enn bare bittelitt, der det ikke var unormalt å halvveis sitte på biljardbordet (for hvordan når man ellers frem når man skal skyte?) og drikke snakebite black i en bar oppkalt etter en russisk spion kvelden før en demonstrasjon som innebar menneskelige silhuetter, rødmaling og mel, fordi think of the children, stupid, noen har en fremtid som må bevares.

Det er ikke mange igjen, som kjente meg før, som kjenner meg nå. Kanskje det ikke er mange igjen som egentlig kjenner meg. Innimellom tenker jeg at det ikke gjør noe. Innimellom tenker jeg at “I am a tiny, insignificant, ignorant lump of carbon. I have one life, and it is short, and unimportant ” (Tim Minchin). Innimellom tenker jeg at det er fint å treffe igjen denne gamle traveren, på en pub vi har vært på før, et sted der ølet er sært selv for London. Og jeg lurer på hvordan det går med boken hans, og han svarer aldri og han spør meg hvordan det går med skrivingen min og jeg svarer aldri, vi er skuls, og spiller biljard istedenfor og småkrangler gjennom kvelden fordi det er få ting vi var enige om den gangen. Bortsett fra at nå krangler vi ikke lenger;det er derimot mange ting vi plutselig er enige om.

Bare det i seg selv er et tegn på at tidene har skiftet. På at samfunnet er annerledes. Men jeg reiser. Jeg reiser, jeg reiser, jeg reiser. Til mennesker jeg ikke har sett på lenge. Til gater og puber og steder jeg pleide å vanke. Til t-banen og stasjonen jeg ikke har vært på siden den dagen i 2005. Og jeg skal ta med te, hjem. Og se etter nye Banksy. Og gå langs elven når solen går ned, eller sannsynligvis plassere meg på en av broene. Og jeg skal sjekke status på Parliament Square.

Blant annet.

Sånn. Nå som det er sagt (jeg er forøvrig ikke en eplejente selv),  kan vi kanskje gå videre. For at det er barnearbeid i elektroniske duppeditter, visste du vel? Dette har du hørt før!

I går dro den britiske avisen, The Guardian, konklusjonen at  Apples samfunnsansvarsrapporter  viser en økning i barnearbeid når man sammenligner Apples leverandører i 2010 med 2oo9.  Dette kommer ganske tett på forrige “Apple  + barnearbeid = sant”-mediesak, som forøvrig var i februar 2010.  Årlig rapportering har i alle fall en viss forutsigbarhet over seg, om ikke annet…

Men her er greia:

I 2010 utførte Apple flere kontroller hos sine leverandører, inkludert kontroller hos leverandører de ikke hadde besøkt før. Siden 2007 har Apple gradvis utført sosialrevisjoner på flere og flere leverandører. Det må være naturlig å forvente at funnene er proporsjonale med denne økningen – dersom rapportene hadde vist færre funn av barnearbeid på tross av nye revisjoner hos nye leverandører, hadde det jo vært fantastisk – og ikke minst fantastisk urealistisk.

Prinisppet er enkelt. Jo mer man graver, jo mer skit finner man. Graver du mer hvert år, burde du finne mer hvert år. Dermed blir antall barn funnet en dårlig indikator.  Kall meg pirkete om du vil, men altså:

• Barnearbeid er ikke ideellt
• … men sporbarhet og synlighet så noe kan gjøres, er bra.

Sistnevnte bør også inkluderes i en indikatormåling. Det som forøvrig er interessant, er hvorvidt Apple gjør det de burde for å sørge for akseptable arbeidsforhold. Hvordan løses problemene som finnes? Og ikke minst; fokuserer de egentlig like mye på sporbarhet og synlighet i henhold til hva man burde kunne forvente?

Det som forørvrig rapporteres i media, med litt mindre overskrifter, er at 137 arbeidere hos Apple-leverandører ble N-hexan-forgiftet. (N-hexan brukes f.eks til skjermrensing).

Jeg sier ikke at det ikke finnes problemer . Jeg sier ikke at Apple ikke burde kritiseres. Jeg mener bare at kritikken burde vært styrt mot de rette tingene, istedenfor tall som i seg selv i grunnen er intetsigende. Det finnes kanskje et annet ord for det… hva var det igjen?

Jo! Å vite hva man snakker om.  Eller noe sånt…

Første gangen jeg hører om Emmanuel, er fra Jay. Vi har drevet med noen aktivist-greier, og har kommet oss til Den Jamaikiske Baren Jeg Bare Finner I Fylla. Og Jay sier “Emmanuel. Du må treffe Emmanuel!”  Jeg forstår at Jay har funnet en ny inspirasjonskilde; øynene hans lyser når han snakker om Emmanuel. Slik går det til at jeg allerede kjenner deler av historien hans når vi treffes noen måneder senere.

Det er en konferanse om menneskerettigheter, i Coventry. De siste årene har jeg jobbet med afrikanske land, eller for å være mer presis, så ankommer jeg Coventry med en rar følelse av at jeg har  jobbet litt vel mye med Afrikanske Land På S:  Sudan. Sør-Afrika. Sierra Leone. Swaziland. Og ja. Det er tilfeldig at det ble sånn.

Jeg ankommer Coventry. Finner gamle kjente -- og fremmede som etterhvert blir gamle kjente de også.Lørdag morgen, er jeg forøvrig, uforskammet tidlig oppe med tanke på ankomstfesten og det som fulgte den.  Jeg finner ingen kjente. Istedenfor finner jeg masse fremmede og en skikkelse som sitter alene nesten midt i rommet, og jeg går bort til ham fordi det av og til er kjipt å sitte alene, og jeg spør “Er det ledig her, eller foretrekker du å få være litt i fred sånn om morgenen?” Fyren reiser seg. Han tar meg i hånden. Han sier “Jeg heter Emmanuel. Vær så snill, sett deg”. Og så gjør jeg det. Og snart forstår jeg hvorfor Jay ble så inspirert av denne karen -- tidligere barnesoldat, nå musiker.

Emmanuel forteller i løpet av dagen, og opptrer på kvelden. Jeg vet faktisk ikke om det finnes et tørt øye i salen i det han begynner å fortelle om oppveksen sin, om det å bli rekruttert som barnesoldat i en alder av kanskje 8 (han er ikke helt sikker på når han ble født, men han har valgt seg 1980 og teller ut fra det),  om å være så sulten at man nesten spiser sin egen kamerat, om å bli smuglet til Kenya av britiske Emma McCune som giftet seg med den sudanske guerillalederen Riek Machar, om å skulle tilpasse seg samfunnet igjen etter fem år som væpnet barn i væpnet konflikt.

Og når vi snakker om Sudan, er Emmas historie også en for seg selv: Emmas War og Till The Sun Grows Cold er to bøker skrevet om Emma McCune, og i løpet av 2011 kommer filmen. En er skrevet av en journalist, som beskriver Emma som  en velmenende romantiker som  har tatt seg vann over hodet. Den andre er skrevet av en mor som har mistet en datter.  I 2004 var det tilsynelatende flere som kjente til Emma McCune enn som kjente til Emmanuel Jal. Det er mulig tallene begynner å peke andre veien, men historiene deres er linket sammen.

Så. Jeg begynner å spore av.

Men det hender fortsatt jeg tenker på Emmanuel, år etter noen kortere møter i aktivistverdenen i London. Han er et av menneskene  som kommuniserer at Det er ikke ok å gi opp! Historien hans kan du i dag få med deg gjennom dokumentaren War Child.

Den vises på fredag 4 februar, i Oslo. Og om du trenger litt rytme og liv etterpå, så opptrer Emmanue Jal her.

Jeg nikker. Det er såvisst en tavle. Den er ikke så veldig stor, men den er for stor til å bli gjemt i en vanlig bærepose. Teamet ser på meg. De ser på hverandre.

F sier “ok, rettelse; hvorfor bærer du på en tavle?”

Nå kommer det.
“Jeg har nådd et tidspunkt der jeg må begynne å tenke på plakatforbruket mitt. Nå har jeg en tavle!”
Om ikke det var en genial ide….

Men kollegaene syns ikke nødvendigvis at det er genialt. De syns det er snålt. Rett og slett. Men resten av dagen står tavlen under pulten min, og klokken fem finner jeg frem tusj og begynner å skrive på den.

Det er da Sjefen kommer. Hun spør “hva?! Hva er dette?”  Jeg forteller. Igjen. Om protestforbudet. Om demonstrasjonene mot protestforbudene.

F sier at hun ikke ser problemet. Hvem er det som absolutt må gå og mene noe om alt hele tiden? Hallo! Ta en fucking chill pill, mate! Og Sjefen sier: “det er bra at denne loven kom, det ser jo ikke pent ut når alle går rundt og skriker og vifter med plakater hele tiden.”’
“Om man ikke kan vifte med plakater og skrike der beslutningstakerne kan se en, hva er poenget da?” spør jeg. Hun trekker på skuldrene. Hun mener at om bare alle vare snille med hverandre og tok litt hensyn….

“Er det et demokrati om man ikke har lov til å ytre seg?” spør jeg. Hun sukker. Hun sier “kanskje ikke, men… “
“Vi sees i morgen,” sier jeg. Tar tavlen min og går.

På Parliament Square, må jeg sjekke at jeg har brevet mitt med tillatelse. Det står hva jeg skal demonstrere for, det står når jeg må forlate stedet, og at jeg kan bli arrestert om andre blir med på demonstrasjonen min. Med andre ord må jeg demonstrere alene. Og det må alle de andre som er her også. Det er altså bra at fyren ved siden av har valgt en annen sak: “Nukes for everybody!” og at en annen demonstrerer for gratis sjokolade til menstruerende kvinner.

Det som ikke er så bra, er at de fleste av de forbipasserende ikke skjønner bæret.

Det er desember. Det er kaldt, til å være London. Jeg har lov til å demonstrere frem til klokken 19. Klokken 19.30 synges det julesanger. Teknisk sett er dette også en demonstrasjon. Teknisk sett kan man arresteres om man deltar her uten løyve. Det høres helt på trynet ut, men det er sant; ikke mange måneder siden ble noen tatt til retten for å spise en kake med en fredssymbol her, og en annen ble arrestert for å lese opp navnene på soldatene som døde i Irak, ved siden av minnesmerket for døde soldater.

Jeg er ikke så voldsomt på juleting. Men jeg vil ikke gå heller. Men jeg har et fly, i morgen kveld, som tar meg til Cape Town. Og viljen til å reise til Cape Town er sterkere enn trangen til å provosere med noe så banalt som “glade jul”, så med tungt hjerte sier jeg “god jul, og vi sees i 2008!”.

På kontoret neste morgen, kommenteres det at media ikke har skrevet om denne demonstrasjonen. Men det var slik det var med de forrige, også.  Ikke noe nytt der.

“Bare fordi media ikke skriver om det, betyr det ikke at det ikke skjer,” sier jeg. Sjefen ser skeptisk ut.
“… og bare fordi media skriver om det, betyr ikke det at det er korrekt,” legger jeg til. Sjefen sukker. Hun sier: “Reis til Cape Town. Vi kan krangle om dette når du er tilbake.”

Og jeg drar til Cape Town, velvitende om dette: at man ikke vil diskutere dette på nyåret. Eller etterpå det. Når G20-demonstrasjonene snart skal begynne i London i april i 2009, tar en av damene i teamet mitt kontakt på et lite stillerom, og hun hvisker at hun har sympati for demonstrantene og saken, og spør om hun kan ta ut feriedager for å delta, men kan jeg la være å si til de andre at det er derfor hun ikke er på kontoret? Hun er altså en skap-demonstrant.

Hun får fri. Og mens resten av kontoret forbanner demonstrantene som kludrer til ruten til jobb, ser jeg hvordan media blåser demonstrasjonene opp, og opp og opp og ut av proporsjon.  Hvordan de nærmest ferier at noen knuser et vindu til the Royal Bank of Scotland. Og hvordan de kaster seg over saken rundt Ian Tomlinson, i alle fall så lenge de tror at det var demonstrantene som var skyldig i dødsfallet hans.

Det er dette jeg tenker på nå. For atter en gang er det demonstrasjoner i Londons gater. Den blågule regjeringen har, i et klima der kostnader skal kuttes og folk sies opp, økt øvre grensen på skolepenger med 10%. Og studentene protesterer. Noen av dem klatrer opp på taket til de konservative, der en nå møter anklager for mordforsøk etter å ha kastet et brannslukningsapparat av taket. Det sies at det apparatet KUNNE ha truffet noen.

Media viser bilder av knuste ruter og branner. En bekjent starter et veddemål om når første demonstrant skal bli slått ned. Og jeg tenker dette;

at demonstrasjoner blir demonisert til de grader at folk nesten blir redde for dem. Demonstrasjoner har blitt ensbetydene med vold, ikke med en demokratisk rettighet. Og når det blir snakk om å snevre inn demonstrasjonsrettighetene, og å holde registre over f.eks miljøvernsaktivister eller våpenmotstandere, er det lite motstand å få. For hvem vet vel hva de kan finne på?

For når rapporterte media siste om ikke-voldelige demonstrasjoner?

Og de som viser motstand, har ikke lov å massedemonstrere der de kan bli hørt, og står istedenfor og demonstrerer for gratis sjokolade til menstruerende kvinner eller levelønn til julenissens medarbeidere.

Dette er dette alle parlamenters mor har kommet til. Og fortsatt hører vi på henne.

For som ikke kjenner ham: Banksy har kombinert politiske budskap med graffitikunst; fra å tagge vinduer på segregasjonsmuren på vestbredden til småjenter som klemmer atomvåpen istedenfor bamser. Dessuten er han ikke bare politisk. Han er også dyktig i tillegg.

Vi skal arbeide for global fattigdomsbekjempelse av sikkerhetspolitiske årsaker. Det er i norske interesser å bekjempe global fattigdom, fordi verden blir tryggere for oss om det er færre fattige der ute.

Det handler ikke om hva som er rett og hva som er galt. Det handler ikke om solidaritet eller om en mer rettferdig fordeling. Det handler ikke en gang om å gi andre en sjanse til å klare seg selv, i grunn. Nei.  Det handler om dette: mange fattige gjør verden utrygg.  Og det er i norske interesser å gjøre verden tryggere.

Hmph.

Det er mulig at jeg har misforstått Jonas Gahr Støres innlegg i den årlige konferansen om rettferdig handel i dag, ja, det er mulig. Faktisk håper jeg at det er det som er tilfelle. Ellers har jeg ikke annet valg enn å la gåsehuden krype oppover nakken i det jeg forstår at de fattige er farlige. Vi bør jammen beskytte oss mot dem.

Den ene har du vel hørt om: Jean Charles de Menezes, rørlegger, brasiliansk. Skutt av politiet på Stockwell stasjon 22 juli, 2005.  Politiet sa han gikk med en tykk og klumpete jakke, og at han var en terrorist. “Vi har skutt en av terroristene,” runger det ut gjennom London  - som fortsatt er i kaos etter bombeangrepet 7 juli og det ikke-så-vellykkede bombeforsøket 21 juli.

“Yoshi, du må huske på dette,” sier en velmenende stemme i telefonen dagen etter. “De trodde han var en terrorist. Heller hans liv enn 52 døde til?” Til det viser seg at De Menezes ikke var terrorist; han var rørlegger, og politiet løy for å dekke over tabben sin.  CPS bestemmer seg for at tiltale mot patruljen er unødvendig. I tillegg blir lederen av samme patrulje forfremmet før 2007 er over.

Saken med Ian Tomlinson har ingen unnskyldning overhodet. Ingen tror at Tomlinson er en terrorist når politiet slår ham, 1 april, 2009. Tomlinson er på vei hjem fra jobb og krysser gjennom området der G20-demonstrasjonene skjer. Politiet hevder at han bare falt sammen, at demonstrantene forhindret dem i å gi ham førstehjelp. Dette forblir den offisielle linjen, helt til et videoopptak fra en mobiltelefon, tatt av en demonstrant, slippes frem. Den viser uprovosert vold.  Fra politiet. Mot Ian Tomlinson. To ganger.

Ian Tomlinson dør av indre blødninger.

Og i det femårsdagen til drapet på Jean Charles De Menezes nærmer seg, får samme CPS-mann som tok Menezes-saken, også avverget tiltale mot politibetjenten som slo ned Tomlinson. Det finnes nemlig en mulighet for at det ikke direkte var slagene som drepte ham. Men hva lærer vi?

Politivold er straffefritt. Selv når konsekvensene er fatale.

CPS, som skal opptre i siviles interesse, unnskylder istedenfor vold og drap utført av maktapparatet mot sivile. Systemet som skal beskytte borgerne, beskytter istedenfor dem som forgriper seg på dem.

Hm. Hva kan jeg si?

Velkommen til London. Please do not piss of the authorities.

I 2008 ble en femtenårig skoleelev sør i London stoppet for å ta bilder av Wimbledon jernbanestasjon som en del av skoleprosjektet sitt – han ble stoppet under mistanke for å være en terrorist. I 2009 ble en mann i  Enfield i London stoppet av politiet – han tok bilder av en politibil han mente kjørte uforsvarlig. Samme år blir også den italienske kunst-studenten Simona Bonomo, først stoppet, og deretter arrestert, under The Terrorism Act 2000, for å filme bygninger i London. Og eksemplene fortsetter: BBCs fotograf, Jeff Overs ble stopped for å ta bilder av solnedgangen over St.Pauls Catherdral fra kunstgallerier Tate Modern.

Hvis du syns dette høres ut som småplukk: i følge BBCs statistikk, ble ca 36000 mennesker stoppet for å ta bilder i London –  i løpet av en tre-måneders periode, april- juni 2009.

Så hva skal man gjøre med dette, da?

Vel. Amateur Photographer Magazine lanserer nå en ny linseklut. På denne kluten har en melding til politiet blitt trykket – så når du blir stoppet, har du en linseklut å vifte med. Den ser slik ut:

Amateur Photographers Magazine

Og den forteller deg, som fotograf, hvilke retningslinjer politiet burde forholde seg til. Men hva sier det egentlig om et land der fotografer trenger å utstyres med slikt?

Tja…

Go forth! And take pictures!

Amateur Photographers Magazine

(Linsekluten kommer 10 juli).

Jeg har sett det før.  Da protestforbudet i England ble iverksatt, hørte jeg heller ikke mye fra Amnesty om akkurat det. Og på det tidspunktet var det vel at jeg begynte å tenke at nei, her trengs mer krutt enn det Amnesty kommer med.  For vi trenger menneskerettighetsforkjempere.  Men om de mister sin plattform, hva gjør de da?

15 januar kommenterte jeg til Amnesty at jeg savnet deres engasjement når det gjelder ytringsfrihet i vesten.  Det skal for eksempel ikke skje at studenter blir arrestert for å ta bilder på en offentlig plass,  (London, desember 2009), og når ble det akseptert at politiet ble utstyrt med “spotter cards” for å gjenkjenne aktivister?  Og hva med behandlingen av demonstranter i København? Når ble slikt akseptabelt?

Amnesty svarte.
De svarte at de bryr seg om dette.
At det kommer en kampanje til våren.

Og det høres jo oppløftende ut.

Men om du leser her ser du Amnestys respons på løpeseddelforbudet i Oslo.

At Amnesty har hendene fulle kan jeg forstå.  Det er mye jævelskap i verden.
Men at de ikke kan si noe mer hjelpsomt enn “har ikke tid, men slik skal det ikke være,” er vanskeligere å svelge fra en organisasjon som fokuserer på menneskerettigheter og vet hvor viktig akkurat retten til å ytre seg er for alle de andre sakene som trenger å frontes.

Men om landet som har blitt kronet verdens fredeligste land hindrer sine borgere i å ytre seg, og Amnesty har det for travelt med saker i andre land, hvem går man til da? Hva kan man gjøre for at kriminalisering av løpesedler blir tatt seriøst i vårt eget land?

Du kan selvsagt argumentere at løpeseddelforbudet er en fillesak når du sammenligner med de andre menneskerettighetssakene som finnes der ute. Likevel.   Man trenger en plattform å arbeide fra. Den dagen den er borte, er det for sent å begynne å beskytte den. Been there. Seen that.

Så mitt spørsmål er, om Amnesty har det for travelt, hvem skal da bry seg? (Det er forøvrig ikke et retorisk spørsmål. Svar gjerne).  Jeg savner noen i den plassen jeg gjerne skulle sett Amnesty ta.

Men de tar den ikke.  Stillingen står ledig. Vennligst søk.

Men har du hørt om Robert Dee? Han saksøker nå avisen Daily Telegraph etter de har omtalt ham som verdens verste. Siden da har han mottatt over 30 unnskyldninger fra mediagrupper over nedsettende omtale. Daily Telegraph kunne sikkert bare sagt at Robert Dee hadde tapt 54 kamper på rad og latt leseren selv bestemme om det gjør ham til verdens verste proffe tennisspiller, men er dette virkelig grunn nok til å fore enda flere advokater?

Assosiasjonene jeg får til en kald halvliter Stella, og en sving med rackerten, til side; jeg har mest lyst til å klassifisere dette som en fillesak og arkivere den under “Idioti”. Særlig siden jeg forøvrig holder meg unna alle britiske aviser som begynner på Daily.  Daily Telegraph er ikke et unntak.

Men jeg liker dem for denne ene handlingen: mens The Guardian og en rekke andre aviser trekker seg fordi de er redde for injuriesøksmål, går Telegraph inn i rettsalen og argumenterer for at Robert Dee faktisk er verdens verste profesjonelle tennnisspiller; ingen har nemlig tapt så mye som ham med 108 set på rad.

Og slik fortsetter saken. (Jeg lurer på om ikke Dee har hørt om prinsippet om å fore ilden, men ham om det). Hadde aldri, aldri trodd jeg skulle si dette, men heia Telegraph!

Men. I mellomtiden skjer forøvrig, andre, viktigere og større ting. Ting jeg syns er vanskeligere å være like bastant om.

Muhammedtegner Westergaard reagerer når danske Politiken inngår forlik i saken med Muhammedtegningene.  For Politiken unnskylder for krenkelsen påført muslimer gjennom å trykke tegningene på nytt, og mottar samtidig mye kritikk for å ha endret holdning, og for å ha gitt etter. Mens de sier at de ikke unnskylder seg for å faktisk ha trykket tegningene og beholder rettighetene til å trykke dem og at unnskyldningen er for krenkelsen påført og ikke selve for selve trykkingen, lurer jeg på om dette henger helt på greip fra det punktet at Politiken må ha visst at mange ville bli krenket i det de sendte tegningene på trykk.

Så jeg ender opp i en heftig diskusjon rundt dette i dag. Den begynner med at jeg nevner dette med Muhammedtegningene og vedkommende jeg trasker rundt i snøen med sier “men de kan ikke bare unnskylde at noen ble krenket? Det er som å si unnskyld når de burde holde på sitt,” og jeg sier “hmmmmm…”

Hmmmm kan forøvrig bety mye rart.

Jeg blir nemlig revet i to her, og må prøver å forene min indre pressefrihetsaktivist med mitt andre jeg som vil motvirke den nåværende trenden med kulturell polarisering i samfunnet. Dermed betydde “Hmmmm” følgende:

at vi må tenke på hensikten, her.
Er hensikten å beskytte pressens frihet til å trykke hva de vil, hvordan de vil?
Er hensikten å opprette dialog, å forebygge videre konflikter, integrering?

Det er hensikten her som avgjør for meg om dette nødvendigvis er et dårlig trekk fra Politiken, som jeg forøvrig syns forklarer synspunktet sitt ganske bra.

Jeg ser f.eks en nyanseforskjell mellom å si “jeg forstår at du føler deg krenket over dette, og det er beklagelig” og på å unnskylde for å ha krenket noen.

Uansett:  Om vi har kommet til en situasjon der enten pressefrihet eller integrering må vike for å fremme den andre, har vi store og omfattende problemer å gripe fatt i.  Det er gjerne det som gjør meg mest urolig her. Sånn sett er det lettere å skrive om tennis.