Jeg oppdager at jeg prater til meg selv der jeg går nedover Kirkegata
klokken åtte om morgenen
eller, egentlig, prater jeg med deg som ikke er her  (men for utenforstående ser det akkurat like ille ut)
for jeg tror kanskje ikke helt på at du er borte
selv om jeg selv heiste deg ned i jorden for et par måneder siden
Så, her er til deg
… Les mer

I serien Mennesker Jeg Møtte, slår det meg at det ikke er alle jeg vil skrive om. Denne, f.eks, kan du jo oppleve selv.
Første gangen jeg hører om Emmanuel, er fra Jay. Vi har drevet med noen aktivist-greier, og har kommet oss til Den Jamaikiske Baren Jeg Bare Finner I Fylla. Og Jay sier “Emmanuel. Du må treffe Emmanuel!”  Jeg forstår at Jay har funnet en ny inspirasjonskilde; øynene hans lyser når han snakker om Emmanuel. Slik går det til at jeg allerede kjenner deler av historien hans når vi treffes noen måneder senere.
Det er en konferanse om menneskerettigheter, i Coventry. De siste årene har jeg jobbet med afrikanske land, eller for å være mer presis, så ankommer jeg Coventry med en rar følelse av… Les mer

1. F og jeg begynner veien på det jeg tror er hjemover. Det er halloween; jeg har et likblekt ansikt og sorte klær, jeg har et vampyrbitt på halsen og noen påmalte blodflekker, men lot Vampyren være igjen på festen. Vi rekker akkurat å gå under første broen, da F plutselig bryter ut: har du noen gang tenkt på at kanskje ingenting er virkelig?
2. Klokken er halv tre om natten. Jeg tror jeg ikke forstår hva han egentlig mener med spørsmålet. Jeg sier har du lyst på tequila? og han svarer “ja!”. Og det er faktisk slik, denne kvelden, at jeg har tequila i vesken. Flasken går mellom oss et par ganger. Så oppdager jeg at jeg ikke vet… Les mer

Det begynner en høstkveld i november, 2000. Jeg flykter.
Jeg flykter ned trappen, ut av bygningen og er forbi, bort fra campus, da jeg snubler inn i E, som utbryter “Oi, activist lady,” i det vi omtrent kræsjer inn i hverandre. Og jeg nikker, og skal til og løpe videre da E strekker ut en arm og stopper meg. Sier
“Hva i all verden er galt?”
Hun følger med meg bort til busstoppet, selv om jeg prøver å riste henne av. Vi har snakket med hverandre en, kanskje to ganger før. Jeg sier jeg skal tilbake til rommet mitt i studentblokken, og pakke ned tingene mine og pelle meg ut og finne et annet sted å bo. Nok er nok.
Det er ikke en plutselig reaksjon… Les mer

1. At en dag står en blond dame på trappen. Hun er sikkert i slutten av 50-årene, hun er tynn, og hun snakker ikke så mye engelsk. Tysken min er akkurat akseptabel nok til at jeg forstår. I hånden har hun Mozartkuler. De er til meg. Hun sier “takk for at du har tatt vare på datteren min”. Og i trappen sitter K og gråter. Mor har kommet for å hente henne. Og dette er siste gangen vi sees.
2. Det er juni 2002. Jeg er egentlig ikke sikker på hvordan K og jeg ble kjent med hverandre, en dag bare er kontakten der. Jeg tror det er gjennom en felles bekjent fra Italia som jeg først traff på språkreise i en alder av seksten, og… Les mer

Truende oppførsel
kaller politiet det.
Blodet sildrer i seks timer etterpå
… Les mer

1. Jeg flykter fra nyttårsfesten og han løper etter, han roper vent mens jeg overhodet ikke har som hensikt å vente, men inntak av vin, champagne og tequila gjør det ikke så altfor vanskelig å ta meg igjen, særlig ikke i en blindgate; jeg står med ansiktet mot en murvegg og vil ikke se på noen.
2. Han sier unnskyld, og klemmer meg, han sier du vet jeg ikke mente ille, og jeg nikker, for jeg vet det. Jeg vet det, jeg vet det, jeg vet det. Det går bra, sier jeg. Han mumler noe om at jeg burde røyke, og fyrer opp til meg. Jeg rister på hodet og tar i mot likevel.
3. Vi går arm i arm nedover Beverley Road med… Les mer

Det hender jeg tenker på deg.  Det irriterer meg at jeg ikke vet hvor de la deg. At det ikke finnes noen jeg kan spørre.  Men det hender at jeg tenker på deg.  Og jeg prøver å oppsummere i 13 punkt.  Vi likte tallet 13, særlig når det falt på en fredag. Nemlig
1. Jeg er ny i byen og treffer din lillesøster. Slik begynner det.
2. Vi sitter på tregulvet i stuen din. Hodet er mitt bøyd over en mattebok. Du ler fordi jeg faktisk prøver –  alle vet jo at tall er håpløse. Du har husarrest. Vi kan være inne, sier jeg, men du kryper ut av vinduet. Får blåmerker på albuene, men kryper etter. Jeg er ikke vant til å klatre slik.
3. Vil… Les mer

Det var noe jeg aldri sa til deg.
Nemlig innrømmelsen av at jeg ikke helt forstår deg, selv om, til tider, er det akkurat det jeg gjør; men det er en liten språkbarriere i veien, en generasjonsbarriere i veien, altfor mange liter hav og i tillegg har adressen din plutselig blitt Ukjent. Det er en barriere at du ikke vil jeg skal forstå, at du ikke vil jeg skal vite det som blir glattet over. Men jeg vet. Jeg har forstått. Vi kan bare ikke si det høyt, si det åpenlyst; jeg vet ikke hvordan du reagerer om jeg sier det høyt nok til at du kan høre. Jeg vet ikke om det er da du snur hodet mot veggen og sier at du ikke forstår… Les mer