1. Jeg ankommer Belfast med en tysk biolog. Det slår meg at vi er et merkelig reisefølge, men det gjør ingenting. Hun er ryddig og praktisk der jeg er kaotisk med hodet i skyene. Likevel er det jeg som oppdager først at passet mitt er borte. “Det måtte selvsagt være ditt pass,” sukker hun. Deretter setter panikken inn.
2. Jeg vet rett og slett ikke hva man gjør i et fremmed land uten pass. Vi drar til hallen vi skal være i. Jeg registrerer meg. Og nevner at passet mitt er borte.
3. Det er bare så mye man kan gjøre; man kan ringe. Jeg ringer flyplassen (ingenting), jeg ringer konsulatet i  Belfast, (nummer virker ikke og de åpner på mandag) konsulatet i Manchester og… Les mer

Verden endrer seg ikke over natten.

Vise ord, sagt til en femtenåring en gang på nittitallet.
Verden endrer seg ikke over natten.
Hører du?
Himler med øynene. Inn på rommet.
På soveromsdøren; tett i tett med klistermerker som er i mot alt:
… Les mer

V er 22 da vi treffes første gang. Hun har langt blondt hår, og et temperament man ikke kødder med. “Through hell and high waters” sier hun. Hver eneste gang.
“I’ll stand by you, through hell and high waters”. Når noe kontroversielt skal bringes opp av noen hun kjenner, når en konflikt ligger i vinden. Loyalitet, er Vs greie. Definitivt.
Vi er på samme konferanse, påsken, 2004.
Jeg slipper jakker og bagger greier ned på en stol og nikker til de andre som sitter der, henter kaffe til meg og V. Når jeg kommer tilbake er bordet nesten tomt: V sitter der nå alene, resten av gruppen har flyttet seg over til nabobordet.
Jeg er er forbauset, jeg spør “hva skjedde?” men hun er for sint til… Les mer

Daniel Kahneman snakker om forskjellen på å ha det bra i nuet og på å oppfatte livet sitt som lykkelig, og deler det opp i to hovedårer; opplevelser og minner. Jeget som opplever noe. Og jeget som husker det etterpå. Og på hvilke roller disse spiller når du evaluerer hvor fornøyd du er med livet ditt. For eksempel at du kan høre på nydelig musikk som tilfredsstiller det “opplevende jeget” men som ikke fører noe særlig til evalueringen når det andre jeget evaluerer hvor lykkelig du egentlig er.
Vel. Etter at mitt “huskende jeg” har debattert temaet selvsensur med seg selv i løpet av natten, og deretter bestemte seg for at midt på natten er et fint tidspunkt til å hensynsløst slette en av… Les mer

Det hender jeg tenker på deg.  Det irriterer meg at jeg ikke vet hvor de la deg. At det ikke finnes noen jeg kan spørre.  Men det hender at jeg tenker på deg.  Og jeg prøver å oppsummere i 13 punkt.  Vi likte tallet 13, særlig når det falt på en fredag. Nemlig
1. Jeg er ny i byen og treffer din lillesøster. Slik begynner det.
2. Vi sitter på tregulvet i stuen din. Hodet er mitt bøyd over en mattebok. Du ler fordi jeg faktisk prøver –  alle vet jo at tall er håpløse. Du har husarrest. Vi kan være inne, sier jeg, men du kryper ut av vinduet. Får blåmerker på albuene, men kryper etter. Jeg er ikke vant til å klatre slik.
3. Vil… Les mer

Den mest fundamentale tingen jeg har lært de siste årene er denne: Du vet aldri.
Du vet aldri hva som kommer til å skje, hva som kommer til å endre seg, til hvilken grad, eller når.  Du vet aldri hvordan det underliggende egentlig ser ut, bare at ofte er ingenting slik det ser ut selv om alles øyne ser forskjellig. Du vet aldri hvor lenge noe vil vare. Eller om. Du kan planlegge alt du vil, men du kan ikke regne med noe. Du kan like gjerne la være å prøve.
Tøff ting å lære for en kontrollfreak, for noen som pleide å planlegge for scenario X, Y og Z, og deretter for Xa, Xb, Ya, Yb…. Og tøff ting å lære for noen som vil ha oversikt. Over… Les mer

Jeg kjenner det nå:  draget.  Suget etter London.
Vi snublet inn i på The Jamm en vinter i London. Egentlig var det Alabama 3 vi var ute etter, men den kvelden  var det Penny Black Remedy som fanget oppmerksomheten .  De var nye.  De var energiske.  Og de spilte ikke på lokalet, de stormet det rett og slett.
Det var da de var Up & Coming, såpass up & coming at Steve kjenner deg igjen ved baren på  12 Bar  club der de spiller det nye året inn.  Eh ja. Da 2009 var et nytt år, vel og merke.
Og nå? Nå er videoene proffere. Og jeg ser på denne og tenker på The Jamm og 12Bar og kjenner at det er visse ting jeg savner.  Som… Les mer

“Ser du noe?” spør de.
“Nei,” svarer jeg. Og jeg merker dessuten at jeg blir irritabel bare av å ha en sans frastjålet i skarve tre minutter, noe noen av dem finner uforskammet morsomt.
“Kom igjen nå, gi meg hendene dine.” Og litt motvillig gjør jeg det; og ikke lenge etter er de bundet sammen bak ryggen min.
Det er november 2005 og jeg står utenfor Downing street med bind for øynene og hendene bundet på ryggen. Det er en del av en demonstrasjon mot bruken av tortur i krigen mot global terrorisme — særlig rettet mot behandlingen av fanger på Guantanamo Bay.   Det er et noen hundre av oss.  Men før megafonene virkelig lager bråk, kommer en tydelig og klar melding fra en… Les mer

Året er 1986. Vi bor i et rekkehus, en liten tretrapp går opp til inngangsdøren og jeg sitter ofte på trappen her med en liten blå pose med klinkekuler i. Det er sol, det er vår, og jeg gleder meg til bursdagen min, men mest av alt nyter jeg klinkekulene. Jeg er glad i klinkekuler; særlig de gule, og særlig de blå. Jo klarere glass, jo bedre; om glasset er matt skal det helst være blått. Jeg er kanskje ung, men hallo, jeg er kresen når det kommer til de beste kulene. De defineres også ut fra boblene i glasset og antall farger på innsiden (men for mange farger liker vi ikke, så keep it simple, stupid!).
De er generelt vakre skapninger,… Les mer