Jeg jobbet en gang med tenåringer i aldersgruppen 14-19 år, i de ti østligste kommunene i London. De var NEETs – Not in Eduction, Employment or Training. Noen hadde kommet ut fra ungdomsfengsel. Noen hadde blitt utvist fra skolen så mange ganger at de bare sluttet å gå. Noen av ungdommene var oppkalt etter alkoholholdige drinker: jeg har jobbet med ei jente som het Tequila, ei som het Chardonnay og en gutt kalt Jack Daniel.
Programmet jeg var ansvarlig for å holde gående, håndterte ca 8000 ungdommer i året. Vi spurte dem en gang hva de ville bli nå de ble voksne? Det var et åpent spørsmål. Målet? Å finne ut hva som kanskje kunne motivere dem. Aspirasjonene deres var ikke dyrlege, astronaut og lærer. Aspirasjonene deres… Les mer

1. At en dag står en blond dame på trappen. Hun er sikkert i slutten av 50-årene, hun er tynn, og hun snakker ikke så mye engelsk. Tysken min er akkurat akseptabel nok til at jeg forstår. I hånden har hun Mozartkuler. De er til meg. Hun sier “takk for at du har tatt vare på datteren min”. Og i trappen sitter K og gråter. Mor har kommet for å hente henne. Og dette er siste gangen vi sees.
2. Det er juni 2002. Jeg er egentlig ikke sikker på hvordan K og jeg ble kjent med hverandre, en dag bare er kontakten der. Jeg tror det er gjennom en felles bekjent fra Italia som jeg først traff på språkreise i en alder av seksten, og… Les mer

Hør, vi bare er sånn. Du plasserer oss i samme rom, og noe som ligger på grensen til galskap er nødt til å forekomme. Denne dagen har vi vært på en “Agatha Christie Murder Mystery” – kveld, der all intekten går til Nok En God Sak.
Venninnen til C kjører oss hjemover. Klokken er sent. Vi skal til meg først, men plutselig roper C “Stopp!” og bilen bråbremser. Det ligger noe i veien. C trodde det var en genser.
”Får du meg til å stoppe midt på veien på grunn av en genser?” kjefter sjåføren. Men før C rekker å svare ser vi at det ikke er en genser. Det er en katt.
Sjåføren sukker, skjuler kanskje litt himling med øynene og går… Les mer

Til min 25-bursdag gir E meg en bok skrevet av Graham Oakly. Den heter “The Church Mice Spread Their Wings” og er en barnebok fra 1975. Den begynner slik:

Humphrey the Schoolmouse had been reading again, and one pleasant afternoon in Wortlethorpe Churchyard he began to lecture his fellow church mice. “We have become victims of the Rat Race,” he told them, “crushed by the Pressures of Modern Life. Our nerves are being torn to shred in the Mad Struggle for Survival.” At this moment, everyone went indoors for tea.

E får noen rare blikk fra andre i det jeg åpner denne gaven og fniser. Det får så være at de ikke helt forstår denne. Men det er en super gave. Det er noe E har… Les mer

Svetteperler i pannen. Sild i tønne, altfor trangt. Overbefolket. Dårlig luft blir dårligere. Svette ut av knehasene. Oksygen. Trenger oksygen. Vannflasken er tom. Utenfor vinduet; mørke tunnellvegger. Vått og salt hår, svettevått hår. Dehydrert. Kommer aldri til å ta t-banen igjen, jeg sverger. Jeg kommer uansett til å besvime før sjansen byr seg.
Gir faen i hvor jeg er; på hvilken linje, under hvilken gate. Må ut, rett og slett. Må bare ut. Nå. Må ha vann. Må ha luft.
Men dørene forblir lukket. Tunnellveggene glir ikke over i perrong og utgang. Og snart gir bena etter.
Snart.
… Les mer

1998:
“Når du blir voksen, hvordan bor du da?”
“Samme det, bare jeg kan ha et legorom!”
Et alternativt svar kunne vært  i en loftsleilighet, på Bourboun Street, New Orleans, med en skrivemaskin, men legovarianten virket altså litt mer realistisk.
1987
jeg maser på min tenåringsonkel om å leke med lego. Han forstår ikke. Han sier “vi bygger lego! Dessuten er han forelsket, tror vi.  Det er i alle fall det broren hans sier.  Jeg maser om å leke med lego. “Værsåværsåværsåsnill!” Og til slutt gir han etter. Han sier “ok, vi leker krig!” Jeg er forvirret. Jeg sier “hvordan leker man krig med lego?” og han sier “slik!”. Han deler opp alle legomennene i to hauger, jeg får den ene haugen og så sier han “nå!“. Han… Les mer

For fem år siden i dag våknet jeg opp og var allerede i skyene. Det var søndag, 3 juli, 2005. Jeg var solbrent, men det gjorde ingenting.
Vi skulle avskaffe fattigdom med små, hvite plastikkarmbånd, og jeg hadde Pink Floyd i blodet fra gårsdagens Live 8-konsert i Hyde Park. Billettene hadde blitt vunnet et par uker tidligere, og det hadde tatt meg en stund å forstå at de faktisk var ekte, men det var de, og dagen etter var verden faktisk litt rosa. Den var Pink. Som i Pink Floyd Live.
Avisene skriver så blekket omtrent renner nedover PC-skjermen. Avisene trykker overskrifter som ”I read the news today, oh boy”, ”Blowing in the wind” og “London Calling”. Jada, journalistene har blitt bitt av samme basillen:… Les mer

“Nei,” sier han strengt. “Du får ikke drikke spillerne før du har lært deg hva en offside er, geddit?!”
Den Vordende Skuespilleren har stilt opp ølflasker på kjøkkenbordet; de representerer fotballspillere,  en 20-pence er ballen. Problemet ligger her; jeg finnes ikke fotballinteressert. Jeg eier ikke fotballkunnskap. Jeg gjør ikke det. Jeg nøyer med meg å heie på dem med de kuleste fotballdraktene, eller de som kommer fra landet det er vanskeligst å stave.
Men jeg har etterhvert veldig lyst på øl. 
“Offside?” spør Den Vordende Skuespilleren og flytter på en ølboks og mynten. Jeg vettdafaen.
“Ehh…”
Han setter inn nådestøtet; han bytter ut mynten med en sjokolade. Og så prøver han igjen. 
“Offside?”
“Eh.. ja?”
“Nei!”
“Ølen blir varm,” mumler jeg.
“Da får du skjerpe… Les mer

Truende oppførsel
kaller politiet det.
Blodet sildrer i seks timer etterpå
… Les mer

1. Jeg flykter fra nyttårsfesten og han løper etter, han roper vent mens jeg overhodet ikke har som hensikt å vente, men inntak av vin, champagne og tequila gjør det ikke så altfor vanskelig å ta meg igjen, særlig ikke i en blindgate; jeg står med ansiktet mot en murvegg og vil ikke se på noen.
2. Han sier unnskyld, og klemmer meg, han sier du vet jeg ikke mente ille, og jeg nikker, for jeg vet det. Jeg vet det, jeg vet det, jeg vet det. Det går bra, sier jeg. Han mumler noe om at jeg burde røyke, og fyrer opp til meg. Jeg rister på hodet og tar i mot likevel.
3. Vi går arm i arm nedover Beverley Road med… Les mer