Yolanda Dominguez har lansert “Poses”.  Der vanlige kvinner har blitt bedte om å gjøre nettopp dette -- adpotere modellers posering på gaten.

Det hun vil frem til er absurditeten --  både i hvordan media fremstiller kvinnen (tynn, kleshenger, kunstig) og hvordan dette blir i den virkelige verden.

Bare sjekk reaksjonene til folk. (Klandrer dem forøvrig ikke)

The guardian skriver mer om dette.

Disse dagene er dette jeg står opp til. Inquest i terrorangrepet i London i 2005. Wikileaks. Mørke. Kulde. Folk. Julepjatt og stress. Mas. Stedet jeg bor på men ikke hører til i.

Noen ganger trenger man en pause. Rett og slett. Likevel.

Det er mer å si om Wikileaks, og flere spørsmål å stille, enn jeg orker å skrive ned. Jeg har tenkt på det. Jeg har kommmet frem til at innen jeg får det jeg tenker om Wikileaks ned på papiret i en omfattende nok form, vil det være for sent. Men det er kanskje ikke alt man trenger å utrede på en blogg heller, for  det mangler ikke på interessante synspunkt der ute. Gert Lovink skrev i august i år 10 hypoteser om Wikileaks. Han begynner med følgende:

“These 0.
“What do I think of Wikileaks? I think it would be a good idea!” (after Mahatma Gandhi’s famous quip on ‘Western Civilisation’)”

Hva kan jeg si? Hittil er jeg enig. Ideen bak Wikileaks har jeg jo blogget varmt om før.  Men det betyr ikke at det ikke er en rekke spørsmål som også kommer til overflaten. Synspunkter justerer seg, tross alt.  Simon Collister følger f.eks opp med argumenter om at WL selv er antitesen til gjennomsiktighet:

“ Plus, Wikileaks is the antithesis of transparency. We don’t know if the leaks are accurate or planted. Nor do we know how WLs operates, how it chooses or edits material, for example.”

Men dette er bare deler av debatten. Videre kommer vi til Mastercard, VISA og Paypals ekskludering av WL. Bare for å nevne noe. Og så er det overgrepsanklagene mot Assange. Og så kan det fortsette. Og fortsette.

Alt dette er interessante tema. Og i mellomtiden fortsetter en annen sak, nemlig undersøkelsen inn i dødsfallene fra terrorangrepet i London i 2005. Neste runde med høringer er mandag 20 desember. Og prosessen er fortsatt lukket for dem som ikke er etterlatte familier. Avisene har for lengst sluttet å skrive om dette, nå. Jeg vet ikke nøyaktig når dette sluttet å være interessant. Plutselig var det bare det. Jeg blir minnet på hele greia av små ting. Som at det finnes et strategispill som heter London Underground. Som at “terrorkomedien”  4 lions har plakater klistret opp på Klingengerg kino. Hjernen nærmer seg noe som heter overload, tror jeg. Og jeg tenker

Jeg burde formulere noe om Wikileaks likevel. Det er for mange antagelser og spørsmål der ute. Tross alt.

Men har kommet til dette; jeg har vel neppe noe å si om Wikileaks som andre ikke allerede har sagt. Jeg kommer frem til dette mens jeg går rundt og ser på strategispill om London Underground og hører på lydklipp fra Den Dagen,  og forbanner ugjennomsiktige prosesser og kaos i hytt og pine og sier til meg selv at jeg burde få alle disse spørsmålene jeg har strukturert sammen på et vis.

Men. Noen ganger trenger man altså en pause. Gjerne med rødvin. Stengte dører, stengte vinduer, en valp og en pute.

Jeg vet ikke hva jeg hadde formeninger om at Wikileaks skulle komme med. Men jeg hadde i det minste trodd det skulle være noe mer nytt. Ikke en bekreftelse på det man allerede egentlig visste.  Nå bør det vel, for ordens skyld, legges til at jeg ikke har lest all informasjonen Wikileaks har sluppet. Jeg har tross alt en jobb. Og en hund.Og et par andre ting utenfor det som må håndteres.

Men jeg tygger igjennom andrehåndsinformasjonen. Da må jeg ta med at The Guardian, f.eks, har valgt å ikke bruke alle informasjonen fra wikileaks, at de velger å ikke trykke enkelte ting på grunn av hensyn som de må, eller vil ta. (The Guardian skriver ettertrykkelig at britiske aviser ikke er helt frie til å gjengi alt som de vil – vi har jo også tidligere blogget om at injurielovgivningen i Storbritannia har sine svikter!)

Likevel. Basert på det som har blitt vidererapportert og som jeg har fått sett på, tenker jeg i hovedtrekk dette om den siste lekkasjen til wikileaks: Eh. Ja. Og?

La meg forklare:

• Det er ikke nytt at USA har prøvd å overtale andre land til å overta fanger fra Guantanamo Bay. Media rapporterte jo om dette. Husker du?
• Det er ikke nytt at Storbritannia og USA er skeptiske til Pakistan og atomvåpen.
• Det er ikke nytt at Israel er bekymret over atomvåpen hos Iran

Men ok. Ok, ok, ok. Sant skal være sant:  Jeg visste ikke om Gordon Browns engasjement for hackeren Gary McKinnon. Det gjorde jeg ikke. Men hvor viktig det var i den store sammenhengen er jeg ikke overbevist om.  Brown og McKinnon hadde kanskje vært interessant i en annen sammenheng, men med så mye hype rundt denne lekkasjen burde det ha komme noe stort. Noe stort nok til å velte et eller annet et eller annet sted.

Det hviskes til meg fra nabostolen at det kanskje ikke er wikileaks sin feil, at de kanskje bare rapporterer det de har fått. Det er en mulighet, men hvorfor da ikke lekke det i samme stil som før? Og, sier vedkommende, vi har jo bare sett litt av det, mer kommer, mer kommer.

Men kanskje er det dette  wikileakslekkasjen bekrefter hittil; at jeg har mer eller mindre fulgt med på mediebildet de siste årene. But darling? I have news for you. Det trenger jeg ikke wikileaks for.  Jeg er forøvrig nysgjerrig på hva det er The Guardian holder tilbake.

Og, så vi får tilfredsstilt sidemannen her: Ja. Det er jo klart: Vi får jo se hva som kommer.

IMMI – Icelandic Modern Media Initiative, som tar sikte på endre islands lovverk for å opprette et presseparadis for verdens journalister og forleggere, deres servere og deres kilder ble enstemmig vedtatt i går. Arbeidet for utformingen av et slikt lovverk kan dermed begynne. En del av arbeidet må bestå av juridiske endringer for å øke ytringsfriheten og journalisters muligheter til å beskytte sine kilder i tillegg til økt statlig gjennomsiktighet.

Man skal riktignok ikke selle skinnet før bjørnen er skutt; dette nye lovverket er jo ikke klart og implementert enda. Men likevel. Akkurat nå har jeg lyst på cava. Eller kald, tørr hvitvin. Eller en Flaming Sambuca. (Les; jeg vil feire i alle fall bitte litt!)

For selv om IMMI ikke har kommet helt i mål, har en viktig, viktig milepæl på veien blitt nådd.

Ok. Så jeg havner i noe som er tilnærmet lik en lykkerus når jeg leser om IMMI-vedtaket i morges. Så begynner jeg å lande. Det er langt å gå fra vedtatt til utforming  og til implementering. Det er det. Særlig om man må regne med hindringer på veien.

Pressefrihet og gjennomsiktighet burde ikke være risikosport, men Wikileaks – som fokuserer på å lekke ut og gjøre tilbakeholdte dokumenter tilgjengelige, har en annen erfaring; fra spionasje til statlige forsøk på å sabotere for Wikileaks.  Nå har også Pentagon tatt opp jakten på Julian Assange – mannen bak Wikileaks – for å kneble organisasjonen.  Vi kan nok dra en rask konklusjon her; ikke alle syns dette vedtaket i Island er en strålende ide.

Det er deprimerende å se – igjen, og igjen og igjen, at journalistikk i sin rette mening, skal være en slik risikoaktivitet. Men, sier den lille stemmen som liker at det finnes noe positivt der ute også, det er jo derfor det er så viktig det som skjedde på Althingi på Island i går!

Men flere spørsmål gjenstår; hvordan vil dette lovverket se ut når det klart? Og hvordan kan det hjelpe journalister og saken for et fritt media i andre land?

Jeg har ikke svarene på disse, men det blir komplisert når vi tar i betraktning globaliseringen av sensur. Pressefrihet kan få et fantastisk utspring på Island – men per i dag kan en fornærmet part i land A, saksøke en utgiver i land B i rettsystemet til land C (som f.eks i saken Envoy presser på her. Se også Nieman Journalism Lab). Hvor lett det er å lykkes med et slikt søksmål er ikke like tydelig. Informasjon på nett kan spres som ild i tørt gress. Hvem kan vel følge opp og saksøke hver eneste person på internett som siterer en artikkel noen ikke liker?

Hva et islandsk informasjonsparadis kan bety i praksis for journalister utenfor islandske grensene er ikke lett å si. Men det er ikke til å unngå at media, presse og kanalene for disse globaliseres, og gjør injurielovgivningen mye, mye mer komplisert. I Storbritannia, på den vestlige sensurtoppen med 200-300 kneblingsordre mot media gående nesten til enhver tid , har det har inkludert medieforbud mot å skrive om Trafigura, som har tilstedeværelse i 44 land, dumping av giftig avfall på Elfenbenskysten. Kneblingen gjaldt britiske medier, vel og merke.  Det har vært lite lyd om situasjonen i de resterende 43 landene.

Islandske Althingi mener det kan ta ett år å utvikle pressefrihetslovene for Island. Pressefrihetskampen må forøvrig globaliseres om den skal kunne takle globalisering av sensur. Likevel. Et skritt som det som skjedde på Island i går, ønskes alltid velkommen! Akkurat hvilke forhåpninger jeg har til hvordan islenderne kan påvirke global sensurpolitikk, er jeg ikke en gang sikker på selv.

Det er mulig at det beste vi kan gjøre, er å lære hele verden islandsk.

Reklamen skulle trykkes i Financial Times. I dag.   Men merk ordvalget her; skulle.

I siste liten-manøver, snudde Financial Times på hælen og trakk seg istedenfor.

Da hadde jeg vel ikke så mye annet valg enn  å trykke det her – eller?

Forresten,  et annet oljeselskap har sin generalforsamling i morgen. Statoil holder sin generalforsamling 19 mai.

Jeg har tidligere uttalt at jeg ikke liker aviser hvis navn begynner med “Daily”. Det er en grunn for det.  Se under. Låten er basert på overskrifter til the Daily Mail i Storbritannia, og er også en liten påminnelse om hva slags aviser noen av våre journalister bruker som kilder:

Media er alfa og omega, media er den nye
store massepsykosen. Verden er i beste fall forvirret
men mer sannsynlig i narkose.
De gamle reglene finnes ikke mer.
De er globaliserte.
Bortgjemte.

Men jeg tror på ginens makt og gin kan brukes
til mer enn bare miksing med tonic.

Arbeiderpartiet har flere likhetstrekk med mafiaen enn vi liker å tro
Norge har mindre autonomi enn vi liker å innrømme og
statskirken vil ikke la medlemskapet ditt sies opp.
Det er ikke rart at folk er desillusjonerte
at de ikke har oversikten
at avtaler skjer under bordet
– der de virkelige tingene utrettes.

Men jeg tror på ginens makt. Ikke på arbeiderpartiet
eller statskirken.

Jammer. Over hvor lett alle drar konklusjoner om hva du mener.
Verden er ikke full av god vilje, skjønner, du? Det er lettere å være full
enn å være full av god vilje. PR er alt.
Hver gang de snakker om vindkraft
er det noe annet de vil du ikke skal se. Hva mener du
med at jeg er for kynisk? Det er klart,
gode nyheter vokser ikke på trær, de må brukes strategisk.

Jeg tror på ginens makt. Gin ødela det Britiske Imperiet
hviskes det. Det er ikke umulig at det henger sammen slik.

I hjørnet har den ene sofaen blitt stemplet som konspirasjonssofaen.
Det er her vi ikke vet forskjellen på trip-hop og hip-hop
hit de bekymrede blikkene kastes mot,
til oss de sier “dere er enten for alvorlige eller for edru
hvilken er det?”

Men jeg vet ikke. Jeg vet bare to ting:
Det gin-baserte trossamfunnet er for lite.
Og jeg orker ikke reise meg.

Question Authority is like soooo yesterday sier en bekjent på facebook og jeg tenker han skal være glad han sitter der han gjør, i et kontor på Westminster og kladder brev for en av politikerne der.  Og denne bekjente, tror jeg, er litt redd akkurat nå.   Han vil ikke fortelle meg hvilken av ministrene han jobber for.  Han er, sannsynligvis, redd for at jeg ville stilt for mange spørsmål.  Eller prøve å gå gjennom stengte kanaler for å få svar på spørsmålene ingen vil høre.  Jeg skulle ønske jeg kjente Charlie Skelton personlig bare så jeg kunne introdusere disse to mennene til hverandre. (Noen ganger må det være greit å være flue på veggen).

Over en til annen Charlie. Nemlig Charlie Brooker. Han drar nemlig paralleller mellom aviser og dop i det han skriver om det verste dopet der ute. I det siste har nemlig Meow Meow (Mephedrone) begynt å bli det store nye. Meow Meow er egentlig gjødsel for planter,  men når tenåringer kan ta bedøvelsesmidler for hester (ketamine), så burde det ikke overraske meg at gjødsel er neste stopp – noe som har sparket opp en ny legaliseringsdebatt; hey – skal vi forby denne type plantegjødsel siden ungene går og fester på det og blir sjuke?? Hvilken klasse blir det i så fall?

I den store sammenhengen har Charlie Brooker rett i en ting:  Meow Meow kan gå og legge seg.   Marihuana kan gå og legge seg.  Alkohol kan gå og legge seg.  Charlie presenterer; det verste dopet av alt:

“It’s perhaps the biggest threat to the nation’s mental wellbeing, yet it’s freely available on every street – for pennies. The dealers claim it expands the mind and bolsters the intellect: users experience an initial rush of emotion (often euphoria or rage), followed by what they believe is a state of enhanced awareness. Tragically this “awareness” is a delusion. As they grow increasingly detached from reality, heavy users often exhibit impaired decision-making abilities, becoming paranoid, agitated and quick to anger. In extreme cases they’ve even been known to form mobs and attack people. Technically it’s called “a newspaper”, although it’s better known by one of its many “street names”…

Charlie blander lett sammen aviser og dop der han skriver om sine erfaringer med diverse midler.  Og Charlie setter fingeren på noe. Men han er for mild.

Avisene? tenker jeg. Dette er større enn avisene. Det gjelder jo resten av media også. Hva  er det du ikke kontrollerer dersom du kontrollerer media? Og dette tar meg til Charlie Skelton spørsmål fra september; når ble det ukult å stille spørsmål?

For jeg ser en link mellom disse: mellom hvilken grad det er kult å stille spørsmål og hva media skriver om.

Problemet ligger her; vi er påvirkelige.
Vi er altfor lett påvirkelige.

Når media forteller hva som er kult og viktig, burde det være forholdsvis lett for dem å levere til forespørselen de har bestilt fra oss.  De sier til oss hva vi vil ha, vi krever det de ber oss om å kreve, og så leverer de.

Det er mulig Charlie B har rett i at aviser er noe av det verste dopet som finnes. Så skal vi få kvalitetsstoffet vi er ute etter, ser det nesten ut som at avisene må fortelle oss at vi trenger å stille spørsmål slik at de kan gå ut å gjøre litt skikkelig journalistikk. Det henger ikke på greip at det skal være slik.

Julian Assange fra Wikileaks uttaler seg forøvrig også litt om journalistikkens tilstand. (Men han blander ikke dop inn i bildet). (Og, bare siden det nesten passer inn: Charlie Brooker på hvordan man rapporterer nyheter).

Jeg? Jeg gir meg her.  Noen ganger sier andre det bedre.
Note to self:  time to shut up!

Men har du hørt om Robert Dee? Han saksøker nå avisen Daily Telegraph etter de har omtalt ham som verdens verste. Siden da har han mottatt over 30 unnskyldninger fra mediagrupper over nedsettende omtale. Daily Telegraph kunne sikkert bare sagt at Robert Dee hadde tapt 54 kamper på rad og latt leseren selv bestemme om det gjør ham til verdens verste proffe tennisspiller, men er dette virkelig grunn nok til å fore enda flere advokater?

Assosiasjonene jeg får til en kald halvliter Stella, og en sving med rackerten, til side; jeg har mest lyst til å klassifisere dette som en fillesak og arkivere den under “Idioti”. Særlig siden jeg forøvrig holder meg unna alle britiske aviser som begynner på Daily.  Daily Telegraph er ikke et unntak.

Men jeg liker dem for denne ene handlingen: mens The Guardian og en rekke andre aviser trekker seg fordi de er redde for injuriesøksmål, går Telegraph inn i rettsalen og argumenterer for at Robert Dee faktisk er verdens verste profesjonelle tennnisspiller; ingen har nemlig tapt så mye som ham med 108 set på rad.

Og slik fortsetter saken. (Jeg lurer på om ikke Dee har hørt om prinsippet om å fore ilden, men ham om det). Hadde aldri, aldri trodd jeg skulle si dette, men heia Telegraph!

Men. I mellomtiden skjer forøvrig, andre, viktigere og større ting. Ting jeg syns er vanskeligere å være like bastant om.

Muhammedtegner Westergaard reagerer når danske Politiken inngår forlik i saken med Muhammedtegningene.  For Politiken unnskylder for krenkelsen påført muslimer gjennom å trykke tegningene på nytt, og mottar samtidig mye kritikk for å ha endret holdning, og for å ha gitt etter. Mens de sier at de ikke unnskylder seg for å faktisk ha trykket tegningene og beholder rettighetene til å trykke dem og at unnskyldningen er for krenkelsen påført og ikke selve for selve trykkingen, lurer jeg på om dette henger helt på greip fra det punktet at Politiken må ha visst at mange ville bli krenket i det de sendte tegningene på trykk.

Så jeg ender opp i en heftig diskusjon rundt dette i dag. Den begynner med at jeg nevner dette med Muhammedtegningene og vedkommende jeg trasker rundt i snøen med sier “men de kan ikke bare unnskylde at noen ble krenket? Det er som å si unnskyld når de burde holde på sitt,” og jeg sier “hmmmmm…”

Hmmmm kan forøvrig bety mye rart.

Jeg blir nemlig revet i to her, og må prøver å forene min indre pressefrihetsaktivist med mitt andre jeg som vil motvirke den nåværende trenden med kulturell polarisering i samfunnet. Dermed betydde “Hmmmm” følgende:

at vi må tenke på hensikten, her.
Er hensikten å beskytte pressens frihet til å trykke hva de vil, hvordan de vil?
Er hensikten å opprette dialog, å forebygge videre konflikter, integrering?

Det er hensikten her som avgjør for meg om dette nødvendigvis er et dårlig trekk fra Politiken, som jeg forøvrig syns forklarer synspunktet sitt ganske bra.

Jeg ser f.eks en nyanseforskjell mellom å si “jeg forstår at du føler deg krenket over dette, og det er beklagelig” og på å unnskylde for å ha krenket noen.

Uansett:  Om vi har kommet til en situasjon der enten pressefrihet eller integrering må vike for å fremme den andre, har vi store og omfattende problemer å gripe fatt i.  Det er gjerne det som gjør meg mest urolig her. Sånn sett er det lettere å skrive om tennis.

I dag gikk altså IMMI – Icelandic Modern Media Initiative  - til  debatt på Althingi på Island. (Dere som har vært her nylig, vet altså at IMMI satser på en endring av lovverket for å gjøre Island om til et informasjonsparadis der både journalister og kildene deres kan få beskyttelse fra injuriesøksmål). Avstemmingen kan forhåpentligvis skje allerede om to uker.

I mellomtiden kan du jo vise din støtte til initiativet her…

Planen ser altså slik ut:

Tuesday Feb 9, 2010

Press feedback meeting in Reykjavik

Thursday Feb 11, 2010

Press union feedback meeting in Reykjavik

Monday Feb 16, 2010

Press embargo on the final proposal lifts, Parliament returns, political parties meet to discuss among other things the proposal internally

Tuesday Feb 16, 2010

Proposal is filed with Parliament and enters into the Parliamentry record

Wednesday Feb 17-approx Friday Feb 26

Depending on Parliamentary timetabling [political events], the proposal is spoken for during debate in Parliament and voted on.

(Fra IMMI)

Det har altså kommet ganske langt.
Go Iceland! Go Wikileaks!