Det hender jeg ikke orker virkeligheten.  I det siste har jeg fokusert på hunder. Og Game of Thrones. Ufarlige ting. Rett og slett. Men i dag dukker denne artikkelen opp på facebookveggene til bekjente:  “Et forsøk på å forskyve virkeligheten” av Frithjof Jacobsen. Og den treffer noe i meg. Flere ganger. Det blir som en verkebylle. Kan ikke la være å pirke på.  Og akkurat det er ikke nytt.  Jeg har en slik bylle jeg har pirket borti i årevis nå.

I artikkelen settes det ord på så mye som jeg kjenner igjen. Spørsmål jeg har gått og murret på.  Som hva er et offer? Hvem definerer hvem som er det? Og blir man diskvalifisert til å delta i debatten om en var tett på? Jeg mener nei. Men argumentet er ikke nytt. Jeg har hørt det før:

“Bare fordi du var i London da det smalt der betyr det ikke at du forstår… snarere tvert i mot.”

Tre dager etter terrorangrepet i London. Jeg prøvde ikke å dra oppmerksmhet til at jeg var under grunnen der borte i det hele tatt. Det holdt å skrive, på nett, på norsk, at det var London jeg skrev fra. Plutselig: diskvalifisert. Innforstått: du er for tett oppe i det til å forstå hva du snakker om.

Er det de samme stemmene som sier at det er på tide å gå videre?  Det skremmer meg. 22.11.2011 er fire drøye måneder siden. Sorg er noe som tar tid å bearbeide. Jeg er er ikke ferdig med å sørge over min bestefar som døde i mai. Og et terrorangrep er ikke det samme som et vanlig dødsfall.  En ting er at vi må kunne snakke om andre ting. Men å si oss ferdige med det? Kanskje noen kan det. Og kanskje de ikke skulle dømme dem som ikke er ferdig med det.

Og, på puben, når de snakker om Anders Behring Breivik er det ikke mangel på interesse som gjør at jeg slår ørene av og begynner å mate stearinlyset på bordet med sukker. Det er det at hele temaet rører ved ting som er så komplekse og omfattende, at jeg er redd for at om jeg åpner munnen og blander meg inn så kommer jeg ikke til å slutte å prate, og jeg kommer til å si ting jeg egentlig ikke vil dele med fremmede på en pub i Oslo en tilfeldig kveld; whiskey sour i glasset eller ikke. Og selv om ubehaget slanger seg rundt halsen min, og jeg må drikke fortere fordi halsen blir så sinnsykt tørr, er jeg likevel litt glad for at tema diskuteres.

Jeg savnet det etter Londonbombene.
Jeg er glad for at det ikke hysjes vekk som samtale i Oslo.
Og når overlevende fra Utøya kaster seg ut i offentlige debatter om saken kan jeg ikke annet enn å tenke at de er tøffere enn det jeg var. Tøffere enn det jeg er.  Og at dem som mener at de påtar seg en offerrolle, kanskje ikke vet hva de snakker om etter fire drøye måneder.

Det er med blandede følelser det suger i magen nå som jeg sitter med billetter til London og hjem igjen. Jeg har ikke vært der på år, men litt kan man følge med fra det fjerne. Som anti-terrortiltakene som ikke roer seg. Denne gangen reiser jeg f.eks på utkikk etter disse: body scanners. Disse ble brukt på jernbanestasjonen i Bath, muligens den minst farlige byen jeg har bodd i, tidligere i høst. Fra uskyldig til det motsatte er bevist, til ”om du ikke har noe å skjule har du vel ikke mot å bli røntgenfotografert når du skal på eller av toget”?
 

Nei. Jeg trenger ikke smake lenge etter for å bekrefte at den ekle bismaken fortsatt er der. En venninne som bruker finanskrisen til å studere i, sender meg e-poster om de konservatives arbeid med å avskaffe the Human Rights Act i England. Dette er ikke nytt. Dette er en debatt som pågikk når jeg bodde der: det er nemlig vanskeligere å deportere terrormistenkte dersom man respektere menneskerettighetene deres. Og plutselig tolkes det som at menneskerettigheter og et trygt samfunn er motstridende elementer, og istedenfor å være to sider av samme jobb, skal den ene avskaffes på vegne av den andre.

Men the Human Rights Act er ikke akkurat kontroversiell. The Human Rights Act skal sikre en rettferdig rettssak , den skal sikre at tortur ikke forekommer, at du har rett til å ytre og organisere deg. Bare for å nevne noen eksempler. Disse er ikke tilfeldig valgt ut. Dette er også områder som Storbritannia i dag har problemer med å etterleve. Jeg skal ikke gang spørre om nøyaktig når man fikk en såpass skrudd oppfatning av hva et trygt samfunn innebærer at grunnleggende rettigheter for sivilsamfunnet ikke lenger skal forme del av det.

Men tilbake til reisen til London: i overnevnte klima skal jeg møte en av de få som både kjente meg før, og som jeg fortsatt har kontakt med etter. En som kjente meg i en tid der det gikk an å legge planer for fremtiden, der det var mulig å endre verden om enn bare bittelitt, der det ikke var unormalt å halvveis sitte på biljardbordet (for hvordan når man ellers frem når man skal skyte?) og drikke snakebite black i en bar oppkalt etter en russisk spion kvelden før en demonstrasjon som innebar menneskelige silhuetter, rødmaling og mel, fordi think of the children, stupid, noen har en fremtid som må bevares.

Det er ikke mange igjen, som kjente meg før, som kjenner meg nå. Kanskje det ikke er mange igjen som egentlig kjenner meg. Innimellom tenker jeg at det ikke gjør noe. Innimellom tenker jeg at “I am a tiny, insignificant, ignorant lump of carbon. I have one life, and it is short, and unimportant ” (Tim Minchin). Innimellom tenker jeg at det er fint å treffe igjen denne gamle traveren, på en pub vi har vært på før, et sted der ølet er sært selv for London. Og jeg lurer på hvordan det går med boken hans, og han svarer aldri og han spør meg hvordan det går med skrivingen min og jeg svarer aldri, vi er skuls, og spiller biljard istedenfor og småkrangler gjennom kvelden fordi det er få ting vi var enige om den gangen. Bortsett fra at nå krangler vi ikke lenger;det er derimot mange ting vi plutselig er enige om.

Bare det i seg selv er et tegn på at tidene har skiftet. På at samfunnet er annerledes. Men jeg reiser. Jeg reiser, jeg reiser, jeg reiser. Til mennesker jeg ikke har sett på lenge. Til gater og puber og steder jeg pleide å vanke. Til t-banen og stasjonen jeg ikke har vært på siden den dagen i 2005. Og jeg skal ta med te, hjem. Og se etter nye Banksy. Og gå langs elven når solen går ned, eller sannsynligvis plassere meg på en av broene. Og jeg skal sjekke status på Parliament Square.

Blant annet.

To av stasjonene jeg brukte mye var Kings Cross Station og Waterloo. På Waterloo kommer jeg typisk inn på perrong 1 eller 2 -- derfor skal jeg altså rett gjennom hele stasjonen (omtrent) for å komme meg ut til bussene eller ned til t-banen. Det tar meg ikke så lang tid før jeg lærer dette:

Problemet er mennesker

Problemet er ikke bare mennesker, men at de er overalt. At de ikke alltid vet hvor de skal -- om de skal til tog eller  buss eller t-bane, om de skal innom M&S på veien, eller kanskje kjøpe en Cornish pasty (det er nå 2 år og 5 mnd siden jeg hadde en ordentlig Cornish pasty!), eller om de bare skal møte noen under den store klokken før de tusler tilbake til tavlen og leter etter toget sitt.  De er overalt, de går i forskjellige retninger, i forskjellige tempoer, og du har kanskje fem minutter på deg til å nå forbindelsen din og med mylderet av mennesker går det treigt. I tillegg har du kanskje på deg høye hæler eller annet upraktisk fottøy som gjør det vanskelig å løpe særlig fort.

Å komme seg ut fra perrong 1 på Waterloo station på under fire minutter

Du må gå raskt. Og jevnt. Og bent. Ikke la noen stoppe deg, bare gå, gå, gå, gå for faen, gå! Det er lett å tro at du vil bli måket til side av en forvirret gruppe mennesker som enten har det like travelt som deg, eller som drar på store kofferter og kart og ikke har peiling på hvor de skal- og kanskje blir du det -- men her er greia:

- om du utstråler selvtillit og trygghet på at “Jeg kan komme meg ut herfra i levende livet, jeg har løsningen!” så er det ikke usannsynlig at noen følger etter deg. Sammen er dere sterke. Sammen tiltrekker dere flere som skal samme vei. Sammen blir dere blokken andre passer seg for, mengden de ikke vil  bli låst fast av.  (Problemet kan derimot bli å komme seg ut av blokken du har skapt om det ikke er utgangen du skal til, likevel, men f.eks til platform 22 eller Waterloo East). Skal du reise videre fra Waterloo East er det en historie for seg selv (for nå må du velge mellom perrong A og B, og går du feil -- eller om toget bytter perrong  - noe som slettes ikke er utenkelig, slik at du må gå mot strømmen etterpå, er du plutselig 20 minutter forsinket til der du skulle. Det er sikkert en slik dag de har billettkontroll på begge perrongene også, slik at du må stå to ganger i kontrollkø når du først er sent ute).

Kan jeg få sitteplass? 

Kanskje. Kanskje du kan det. Jeg kommer tilbake til Brelson sitt nydelige innlegg om hvordan få sitteplass i rushtiden. Forbered deg på krig og se her.

Men du bor jo ikke i London…

Nei, jeg gjør ikke det, ikke nå lenger, og det var akkurat denne posten som skulle til for å minne meg på at noen ganger er lille Oslo helt ok!

Jeg kjører en repeat i samme slengen, jeg;

P.S; planen er å dra til London neste måned. Dette kan ansees som en del av forberedelsene.

Programmet jeg var ansvarlig for å holde gående, håndterte ca 8000 ungdommer i året. Vi spurte dem en gang hva de ville bli nå de ble voksne? Det var et åpent spørsmål. Målet? Å finne ut hva som kanskje kunne motivere dem. Aspirasjonene deres var ikke dyrlege, astronaut og lærer. Aspirasjonene deres var gangster, WAG og rapstjerne. Hm. Hva kan man gjøre da? Jeg vet ikke om det var det rette, men vi laget bl.a en DJ-skole. Vi håpet det var hipt nok til å få et godt oppmøte.

Det handlet mye om mestring. Om å få bestemme selv. Om å få ting til. Om å få troen på at de også kunne gjøre noe. Utrette noe.

Av og til snakket vi om samfunnet. Om å være en samfunnsborger. Det så ikke ut til å funke. Disse ungdommene følte seg ikke som en del av samfunnet. Samfunnet var noe annet; samfunnet var dem som rottet seg sammen mot dem, samfunnet var dem som ikke ville slippe disse ungdommene inn, samfunnet var Alle De Andre.

Og det gikk ikke bra med alle, de fleste vet jeg ærlig talt ikke hvordan det gikk med, og et fåtall fikk vi rapporter om at hadde gått videre på college.  En ble skutt. Bak Lewisham politistasjon. Av en gjeng.  Kun lokalavisen dekket det, med en liten notis.

Jeg føler en form for lojalitet for disse ungdommene. Jeg føler de har blitt sviktet. Jeg føler Tequila ble sviktet fra det øyeblikket de kalte henne Tequila.  Jobben min var å sette i gang hjelp til dem. Mange ville ikke ha den. Mange ville forsikre seg om at jeg ikke kom fra barnevernet før de i det hele tatt ville snakke med meg. De ville forsikre seg om at jobben min ikke var å sladre til læreren deres, eller å få dem utvist eller enda verre; at vi ikke skulle drite dem ut foran deres venner.

Men. Dette. Betyr. Ikke. At. Jeg. Synes. Vold. Og. Tyveri. Er. Ok.

(Ser du? Jeg sa det til og med i rød skrift. Ser du?)

Vold og tyveri, stjeling fra 11-åringer, å sette andres liv i fare; dette er ikke ok.  Uansett hvem du er. Uansett hvor du kommer fra. Jeg unnskylder ikke volden. Jeg unnskylder det overhodet ikke. Det jeg sier er derimot dette;

-  kanskje de føler at de endelig mestrer noe.  Hvorvidt det har en negativ eller positiv  samfunnseffekt er kanskje ikke like viktig for dem.

- kanskje de føler at de endelig blir lagt merke til. At det er på en negativ måte er kanskje bedre for dem enn å ikke bli sett i det hele tatt.

- kanskje de ikke har et konkret budskap.

Kanskje de bare er sinte.

Jeg har venner i London som i begynnelsen var sympatisk stilt overfor disse ungdommene, men som nå ikke lenger tør å gå ut av døren. Sympatien og forståelsen de hadde i helgen er vasket bort nå. Det er godt mulig at politiet bruker sterkere lut nå, i kveld, for å få lagt et lokk på dette. Jeg forbereder meg mentalt på rapporter om  økt maktbruk og voldsskader.   Jeg forbereder meg mentalt på en kortsiktig løsning som kommer til å øke samfunnsskillet ytterligere.

Det egentlig spørsmålet mitt er “Etterpå”?

Vil noen bygge broer?  Hva gjør man egentlig for å løse rotårsakene til dette? For å sette alle bak lås og slå, blir behandling av symptomer når det egentlig er selve sykdommen som må behandles.

Sorg tar tid. Sorg kan ta lenger tid enn vi er forberedt på. Vi sørger forskjellig. Vi håndterer våre egne følelser og hverandre, forskjellig.

Og en ting jeg lærer i denne uken, er hvor klin kokos jeg var forrige gang jeg opplevde terror. Hvor  mye benektelse det går an å ta inn under huden. Kanskje jeg kan lære noe av det. Kanskje andre kan. Det er i alle fall verdt et forsøk. En ting vet jeg i alle fall; jeg reagerer ikke likt denne gangen. Kanskje jeg kjenner meg selv litt bedre. Det er lov til å håpe.

14 juli 2005 var det en uke siden terrorangrepet i London. T-banetunnellene var fortsatt avsperret. På Trafalgar square holdt de en minnestund; jeg fikk lov å gå så lenge ingen trengte meg på kontoret; jeg jobbet som en tulling hele dagen, spurte teamet på forhånd om hva de trengte noe, ordnet det som måtte komme og la på vei ut døren med tre kolleger i hælene.

På Trafalgar square snakket bl.a t-banesjåføren fra Edgeware road (der en av bombene gikk av). Og vi følte kanskje ikke at hele byen var samlet, men vi følte at vi som sto på Trafalgar square, i det minste, var samlet. Så løste gruppen seg opp. Alle gikk hver til sitt. På vei hjem talte jeg 47 væpnede politimenn i skuddsikre vester.

Jeg dro hjem. Jeg dro på jobb følgende dag, og dro hjem. Og på vei hjem sa jeg til meg selv: nå er det over. Nå er jeg ferdig med det. Nå har jeg gått videre.  Ellers har de vunnet. Jeg har gått videre.  Jeg er over dette. Nå.

Og jeg tilbrakte helgen med å gjøre Vanlige Ting. Jeg lette etter jobber. Jeg gikk ut på byen. Jeg prøvde å sove. En venninne ringte meg. Hun sa: ”hvordan har du det?”

Jeg svarte : “Jeg lager middag. Couscous og fisk. Øl i kjøleskapet.”

For slik hadde jeg svart hele uken. Min far spurte “er du redd for å ta t-banen” og jeg svarte ” t-banen er ute av drift.”

Eller:

“Går et bra med deg?”
“Jeg er på vei til byen for å legge ned roser.”

Men venninnen min ser gjennom denne.  For jeg svarte egentlig ikke på spørsmålene.  Å skulle sette ord på hva man føler var ukjent. For fluffy. Dessuten, merket jeg, så skalv stemmen hver gang jeg prøvde. Det er lettere å si at du lager middag nå.  Det er lettere å si at t-banen er ute av drift enn å skulle forholde seg til følelsene du har overfor t-banen.

Så venninnen min fortsetter å ringe. Hun ringer hver dag, i en periode. Og hver dag svarer jeg noe lurt som “jeg er på vei hjem fra jobb” og hun svarer “ok, ikke ta t-banen før du føler deg klar. Ikke tving deg selv, ok?”. Slik har vi korte, korte samtaler.

Utover dette husker jeg ikke noe særlig. For the show must go on. Og det var det kreftene gikk med på. For alle de sårede, for alle de døde, for alle de pårørende. Jeg sier til meg selv at jeg ikke har noe å klage over.  Jeg ble evakuert fra under bakken, men jeg var jo istand til å gå derfra selv. Jeg har ikke noe å klage over. Om noe føler jeg meg skyldig på vegne av alle som ikke kunne det.

Slik går dagene. I et vakuum. Jeg husker nesten ingenting fra disse postterrordagene. Jeg husker dette: Jeg er ferdig med det nå. Jeg har kommet over det. (Når jeg i ettertid ser på tingene jeg skrev for meg selv, vet jeg at det umulig kan stemme – men jeg kalte det bearbeiding, “nå er jeg ferdig med det; alt jeg skriver er bare en oppsummering”)

Jeg rømmer inn i jobben min. Jeg jobber og jobber og jobber. Jeg har frivillige verv som jeg tviholder på i disse dagene.  Og jeg har sagt til alle at det går bra. Og alle tror meg når jeg sier at det går bra. De ringer ikke lenger. Jeg ringer ikke dem lenger. Vi er normale. Vi er vanlige. Vi klarer oss.  Vi skal det. For det er ikke vi som skal kreve plass fra hjelpeapparetet; det er de andre. De som trenger det.  Dessuten fortjener jeg kanskje å ha det slik. Eller, stryk ordet “kanskje”:  Jeg fortjener å ha det slik. For det er en ingen grunn til at akkurat jeg skulle slippe fra på den måten jeg gjorde det.

Jeg tenker på alt jeg kunne gjort annerledes. Ting jeg burde ha gjort. Folk jeg burde prøvd sterkere å hjelpe.  Jeg sier til meg selv at jeg er over det som skjedde. Det jeg sitter igjen med som til tider gjør vondt, er overhodet ikke mer enn fortjent.

Jeg får en mistanke i august 2005 da jeg er på ferie, men jeg slår den fra meg. Hardt og brutalt. Jeg er ok. Jeg har jo sagt at jeg er ok! Jeg må bare ta meg sammen.  Og det er det jeg gjør. Igjen. Og igjen. Til det slår sprekker. Til det ikke fungerer lenger. År har gått, da.  Og jeg har fortsatt dagene der jeg sier til meg selv “ta deg sammen, yoshimi! Dette handler kun om ta deg sammen!”

Jeg vet ikke en gang selv når det egentlig var jeg fant ut at dette ikke stemte og at det var mer enn skyldfølelse jeg satt igjen med.  (Diagnosen ptsd – post traumatisk stresslidelse, får jeg ikke før i 2010. Da får jeg den til gjengjeld tre ganger.) Det er først i 2010 at jeg faktisk uttaler ordet “traume” i forhold til meg selv. Og det skurrer enda i ørene. Jeg har ikke helt akseptert det.

Forrige fredags hendelser har jeg forholdt meg annereldes til. Først ble jeg nummen. Først tenkte jeg det måtte være en ulykke. Jeg tviholdt på den så lenge som mulig. Men det er ikke en ulykke når barn og unge blir plaffet ned av en galning med våpen.  Noe alvorlig har skjedd. I dette landet som føltes så trygt å komme til i 2009.

Men. Først blir jeg rett og slett nummen. Hjernen min aksepterer ikke dette. Hjernen min henger jo fast i 2005, til en grad. Når jeg leser ordet “bombe” tenker jeg på t-banen først og fremst.  Bombe i det norske regjeringskvartalet? Nei, det må være feil. Det må være noe annet. Det må det. Når jeg leser skudd på Utøya, forstår jeg at dette er i 2011 og i Norge. Det tar pusten fra meg.

Jeg tror jeg er ærligere med reaksjonene mine til det som skjedde på Uttøya og i regjeringskvartalet. Men jeg er treig med å få ting inn.  Jeg leser nyhetene når de er litt gamle fordi jeg  må psyke meg opp til dem, jeg trenger overskudd til å håndtere det jeg snart skal lese.  Jeg leser lette, ukrevende ting for å få overskuddet til å håndtere det som er vanskelig.  Jeg var litt bekymret, et par dager, for at jeg hadde blitt såpass herdet i London at jeg ikke lenger kunne reagere. Men – første dag på kontoret må jeg låse kontordøren min og bare gråte. Og det er stort sett det jeg gjør den dagen.

Jeg mistet ikke noen forrige fredag. Jeg er glad for det. Og jeg lar meg selv få lov til å gråte likevel. Det har jeg i det minste lært i løpet av de siste seks årene.  Jeg tar meg ikke sammen like mye. Jeg får det ikke en gang til om jeg prøver lenger. Ikke i samme grad.

Vi håndterer sorg og sjokk forskjellig. Jeg er glad avisene skriver om dette, nå. Det kan være de også gjorde det i 2005, men jeg fikk det ikke med meg. Hjernen min var opptatt med å ta seg sammen.  Og nå? Nå er jeg redd på en ekstremt egoistisk måte; bomben i Oslo vekker til live mange reaksjoner fra angrepet i London.  Det hendte jeg lurte på hvordan jeg ville taklet det om noe sånt skjedde på nytt. Det ser ut som jeg holder på å finne ut av akkurat det.

Og; jeg må bare si det igjen. Jeg får vondt. Jeg får rent fysisk vondt av tanken på de vonde, vonde opplevelsene som så mange mennesker må bære med seg etter forrige fredags hendelser. Det skulle ikke skje her. Og jeg håper dere er flinkere enn meg til å ikke ta dere sammen hele tiden.

Et par artikler jeg gjerne vil dele:

- Nærvær betyr me enn ord

- Sliter med skyldfølelsen

- Råd om reaksjoner i katastrofen

Å tilbringe tid i et arabisk-talende land, uten tilgang til internett, gjør at det er mye jeg plutselig ikke lenger får med meg. Det er ikke bare det at vi ikke ser særlig med aviser til salgs her, men de få vi ser er på arabisk.  Jeg forstår ikke arabisk. Sånn er det med den saken. Jeg forstår ikke en gang tegneseriene på arabisk, men det skal være notert at forsøk ble gjort. Jeg finner ut omfanget av opptøyerne i Algerie via en taxi-sjåfør.  Samtalen drar meg ut av en boble jeg på behagelig vis har flytt rundt i, der det ikke finnes dagligliv og en stor, verden utenfor med sine politiske og økonomiske problemer.

Hjemme er den første nyheten jeg får med meg, er den om Mark Kennedy. Mark Kennedy har infiltert miljøaktivistgrupper i sju år, under navnet Mark Stone, har nå blitt avslørt og savner støtte fra sine overordnete i Metropolitan Police. Kall meg a heartless bitch om du må, men hjertet mitt blør ikke for Mark Kennedy. Er det noe hjertet sukker over, er det det enda en spiker i kisten til the Mother Of All Parliaments.  For det føles nemlig slik; at hver gang jeg lurer på om kritikken min er for skarp, skjer det noe, et eller annet, som viser at den heller burde være skapere.

Artiklene jeg har lest om Mark Kennedy stiller få spørsmål om legaliteten til å infiltere og overvåke aktivistgrupper. Artiklene stiller heller spørsmål om Kennedys lojalitet og om han kanskje har byttet side? The Guardian spør om hvor mange fler det kanskje er der ute.

Jeg lurer i tillegg på dette:

- Det var i 1998 at politiet begynte å overvåke dyrevernsaktivister. Deretter miljøvernsaktivister. Mark Thomas har skrevet om infiltrering av CAAT – Campaign Against the Arms Trade. Er det ikke naivt å begrense denne debatten til miljøvern?

- Har det blitt en selvfølge, og allmenngyldig akseptert at overvåking som dette er ok?

Ferieboblen har sprukket. Jeg har ikke lest nyheter på uker. Det har vært noen flotte uke.  Men nå er internett her.  Pausen er over.

Disse dagene er dette jeg står opp til. Inquest i terrorangrepet i London i 2005. Wikileaks. Mørke. Kulde. Folk. Julepjatt og stress. Mas. Stedet jeg bor på men ikke hører til i.

Noen ganger trenger man en pause. Rett og slett. Likevel.

Det er mer å si om Wikileaks, og flere spørsmål å stille, enn jeg orker å skrive ned. Jeg har tenkt på det. Jeg har kommmet frem til at innen jeg får det jeg tenker om Wikileaks ned på papiret i en omfattende nok form, vil det være for sent. Men det er kanskje ikke alt man trenger å utrede på en blogg heller, for  det mangler ikke på interessante synspunkt der ute. Gert Lovink skrev i august i år 10 hypoteser om Wikileaks. Han begynner med følgende:

“These 0.
“What do I think of Wikileaks? I think it would be a good idea!” (after Mahatma Gandhi’s famous quip on ‘Western Civilisation’)”

Hva kan jeg si? Hittil er jeg enig. Ideen bak Wikileaks har jeg jo blogget varmt om før.  Men det betyr ikke at det ikke er en rekke spørsmål som også kommer til overflaten. Synspunkter justerer seg, tross alt.  Simon Collister følger f.eks opp med argumenter om at WL selv er antitesen til gjennomsiktighet:

“ Plus, Wikileaks is the antithesis of transparency. We don’t know if the leaks are accurate or planted. Nor do we know how WLs operates, how it chooses or edits material, for example.”

Men dette er bare deler av debatten. Videre kommer vi til Mastercard, VISA og Paypals ekskludering av WL. Bare for å nevne noe. Og så er det overgrepsanklagene mot Assange. Og så kan det fortsette. Og fortsette.

Alt dette er interessante tema. Og i mellomtiden fortsetter en annen sak, nemlig undersøkelsen inn i dødsfallene fra terrorangrepet i London i 2005. Neste runde med høringer er mandag 20 desember. Og prosessen er fortsatt lukket for dem som ikke er etterlatte familier. Avisene har for lengst sluttet å skrive om dette, nå. Jeg vet ikke nøyaktig når dette sluttet å være interessant. Plutselig var det bare det. Jeg blir minnet på hele greia av små ting. Som at det finnes et strategispill som heter London Underground. Som at “terrorkomedien”  4 lions har plakater klistret opp på Klingengerg kino. Hjernen nærmer seg noe som heter overload, tror jeg. Og jeg tenker

Jeg burde formulere noe om Wikileaks likevel. Det er for mange antagelser og spørsmål der ute. Tross alt.

Men har kommet til dette; jeg har vel neppe noe å si om Wikileaks som andre ikke allerede har sagt. Jeg kommer frem til dette mens jeg går rundt og ser på strategispill om London Underground og hører på lydklipp fra Den Dagen,  og forbanner ugjennomsiktige prosesser og kaos i hytt og pine og sier til meg selv at jeg burde få alle disse spørsmålene jeg har strukturert sammen på et vis.

Men. Noen ganger trenger man altså en pause. Gjerne med rødvin. Stengte dører, stengte vinduer, en valp og en pute.

Politiet i England har stengt bloggen “Fitwatch” på grunnlag av at Fitwatch har bedrevet “kriminelle handlinger” ved å gi veiledning til forbrytere. Dette er det Fitwatch har gjort: de har gitt råd til studene i studentdemonstrasjonene i London, der et mindretrall av demonstrantene bestemte seg for å bryte seg inn i det konservative partiets bygning.

Mens The Daily Telegraph har en kampanje gående for å identifisere demonstrantene involvert, har Fitwatch gitt dem råd om hvordan de best kan håndtere situasjonen, og også gitt råd til studenter som er bekymret for å bli stemplet som kriminelle etter å ha deltatt i protestene.

Fitwatch må nå være stengt  i minst 12 måneder. Bloggen ble satt opp i 2007 av demonstranter som er mot overvåkningstaktikkene brukt av FIT – Forward Intelligence Team – som bruker kamera for å overvåke politiske aktivister.

Bloggen samlet opp råd som tidligere har vært publisert på nett.  Samlingene av rådene var i respons til The Daily Telegraphs aksjon for å identifisere studentene som  protesterer mot økte skolepenger.  Emily Apple, en av Fitwatch-aktivistene ble i 2008 arrestert av politiet for å spørre om registreringsnummeret til en politibetjent.

Det er vel bare to dager siden jeg sukket på bloggen her over hvilken forfatning alle Parlamenters mor har havnet i.  Noen hjertesukk er det knapt verdt å gjenta.

Jeg nikker. Det er såvisst en tavle. Den er ikke så veldig stor, men den er for stor til å bli gjemt i en vanlig bærepose. Teamet ser på meg. De ser på hverandre.

F sier “ok, rettelse; hvorfor bærer du på en tavle?”

Nå kommer det.
“Jeg har nådd et tidspunkt der jeg må begynne å tenke på plakatforbruket mitt. Nå har jeg en tavle!”
Om ikke det var en genial ide….

Men kollegaene syns ikke nødvendigvis at det er genialt. De syns det er snålt. Rett og slett. Men resten av dagen står tavlen under pulten min, og klokken fem finner jeg frem tusj og begynner å skrive på den.

Det er da Sjefen kommer. Hun spør “hva?! Hva er dette?”  Jeg forteller. Igjen. Om protestforbudet. Om demonstrasjonene mot protestforbudene.

F sier at hun ikke ser problemet. Hvem er det som absolutt må gå og mene noe om alt hele tiden? Hallo! Ta en fucking chill pill, mate! Og Sjefen sier: “det er bra at denne loven kom, det ser jo ikke pent ut når alle går rundt og skriker og vifter med plakater hele tiden.”’
“Om man ikke kan vifte med plakater og skrike der beslutningstakerne kan se en, hva er poenget da?” spør jeg. Hun trekker på skuldrene. Hun mener at om bare alle vare snille med hverandre og tok litt hensyn….

“Er det et demokrati om man ikke har lov til å ytre seg?” spør jeg. Hun sukker. Hun sier “kanskje ikke, men… “
“Vi sees i morgen,” sier jeg. Tar tavlen min og går.

På Parliament Square, må jeg sjekke at jeg har brevet mitt med tillatelse. Det står hva jeg skal demonstrere for, det står når jeg må forlate stedet, og at jeg kan bli arrestert om andre blir med på demonstrasjonen min. Med andre ord må jeg demonstrere alene. Og det må alle de andre som er her også. Det er altså bra at fyren ved siden av har valgt en annen sak: “Nukes for everybody!” og at en annen demonstrerer for gratis sjokolade til menstruerende kvinner.

Det som ikke er så bra, er at de fleste av de forbipasserende ikke skjønner bæret.

Det er desember. Det er kaldt, til å være London. Jeg har lov til å demonstrere frem til klokken 19. Klokken 19.30 synges det julesanger. Teknisk sett er dette også en demonstrasjon. Teknisk sett kan man arresteres om man deltar her uten løyve. Det høres helt på trynet ut, men det er sant; ikke mange måneder siden ble noen tatt til retten for å spise en kake med en fredssymbol her, og en annen ble arrestert for å lese opp navnene på soldatene som døde i Irak, ved siden av minnesmerket for døde soldater.

Jeg er ikke så voldsomt på juleting. Men jeg vil ikke gå heller. Men jeg har et fly, i morgen kveld, som tar meg til Cape Town. Og viljen til å reise til Cape Town er sterkere enn trangen til å provosere med noe så banalt som “glade jul”, så med tungt hjerte sier jeg “god jul, og vi sees i 2008!”.

På kontoret neste morgen, kommenteres det at media ikke har skrevet om denne demonstrasjonen. Men det var slik det var med de forrige, også.  Ikke noe nytt der.

“Bare fordi media ikke skriver om det, betyr det ikke at det ikke skjer,” sier jeg. Sjefen ser skeptisk ut.
“… og bare fordi media skriver om det, betyr ikke det at det er korrekt,” legger jeg til. Sjefen sukker. Hun sier: “Reis til Cape Town. Vi kan krangle om dette når du er tilbake.”

Og jeg drar til Cape Town, velvitende om dette: at man ikke vil diskutere dette på nyåret. Eller etterpå det. Når G20-demonstrasjonene snart skal begynne i London i april i 2009, tar en av damene i teamet mitt kontakt på et lite stillerom, og hun hvisker at hun har sympati for demonstrantene og saken, og spør om hun kan ta ut feriedager for å delta, men kan jeg la være å si til de andre at det er derfor hun ikke er på kontoret? Hun er altså en skap-demonstrant.

Hun får fri. Og mens resten av kontoret forbanner demonstrantene som kludrer til ruten til jobb, ser jeg hvordan media blåser demonstrasjonene opp, og opp og opp og ut av proporsjon.  Hvordan de nærmest ferier at noen knuser et vindu til the Royal Bank of Scotland. Og hvordan de kaster seg over saken rundt Ian Tomlinson, i alle fall så lenge de tror at det var demonstrantene som var skyldig i dødsfallet hans.

Det er dette jeg tenker på nå. For atter en gang er det demonstrasjoner i Londons gater. Den blågule regjeringen har, i et klima der kostnader skal kuttes og folk sies opp, økt øvre grensen på skolepenger med 10%. Og studentene protesterer. Noen av dem klatrer opp på taket til de konservative, der en nå møter anklager for mordforsøk etter å ha kastet et brannslukningsapparat av taket. Det sies at det apparatet KUNNE ha truffet noen.

Media viser bilder av knuste ruter og branner. En bekjent starter et veddemål om når første demonstrant skal bli slått ned. Og jeg tenker dette;

at demonstrasjoner blir demonisert til de grader at folk nesten blir redde for dem. Demonstrasjoner har blitt ensbetydene med vold, ikke med en demokratisk rettighet. Og når det blir snakk om å snevre inn demonstrasjonsrettighetene, og å holde registre over f.eks miljøvernsaktivister eller våpenmotstandere, er det lite motstand å få. For hvem vet vel hva de kan finne på?

For når rapporterte media siste om ikke-voldelige demonstrasjoner?

Og de som viser motstand, har ikke lov å massedemonstrere der de kan bli hørt, og står istedenfor og demonstrerer for gratis sjokolade til menstruerende kvinner eller levelønn til julenissens medarbeidere.

Dette er dette alle parlamenters mor har kommet til. Og fortsatt hører vi på henne.

Undersøkelsen foretas av domstolen i England, og det som skal undersøkes er 52 dødsfall fra 07.07.2005. (Jeg registerer at 52 er antallet kort i kortstokk. Jeg sier ikke at det er av betydning, jeg sier bare at jeg registrerer det.)

For første gang siden den dagen, offentliggjøres filming og lydklipp. Filming viser vraket av det som en gang var et t-banetog, lydklippene gjenspiller samtaler mellom ansatte på London Underground.  Historien gjenfortelles. I detalj. Og på et eller annet tidspunkt forsvinner skillet mellom nå og da.  Fem måneder, skal dette ta. Fem måneder.

Men dette er ikke en offentlig granskning, det er en undersøkelse inn i dødsfallene til bombeofrene av dommer Lady Justice Hallett.  Det er ingen jury.  Familiene til de døde er representert, men de over 700 som ble fysisk skadet har ingen stemme. Fra en som var evakuert fra t-banen, oversettes dette i praksis til at ingen som faktisk var der og fortsatt lever har noe å si, eller tilgang til å stille spørsmål.

Sist dette ble dekket like detaljert, var for over fem år siden. Da var vi midt oppi det. Jeg hadde tatt det med i beregningen i det undersøkelsen nærmet seg. At det hele var pågående, sist gang.

Jeg hadde ikke tatt med i beregningen dette; at når det ikke er pågående lenger, er minnene fortsatt like sterke. At en t-banetur som endrer alt, ikke bare blir en normal t-banetur når nok avstand er gitt til den.

Fem måneder, registrer hjernen min. Fem måneder?
Jeg lurer på hvordan den hadde forholdt seg en en offentlig granskning. Og om vi noensinne vil finne det ut.