Yoshimi ruster opp

CPS skal, som de fleste andre organer drevet av styresmaktene, beskytte sine borgere. The Crown Prosecution Service (CPS) skal gå til rettssak på vegne av sine borgere.  Likevel ser nyere historie slik ut: i løpet av fem år har to Londonborgere blitt drept av politiet der, og CPS, til med samme mann innenfor CPS, hindrer tiltale mot individene i politistyrken som sto bak. Begge gangene.
Den ene har du vel hørt om: Jean Charles de Menezes, rørlegger, brasiliansk. Skutt av politiet på Stockwell stasjon 22 juli, 2005.  Politiet sa han gikk med en tykk og klumpete jakke, og at han var en terrorist. “Vi har skutt en av terroristene,” runger det ut gjennom London  - som fortsatt er i kaos etter bombeangrepet 7 juli og det… Les mer

Man kan undres over om sprekkene i koalisjonen mellom de konservative og liberaldemokratene i England kommer til å føre til store rifter som det blir vanskelig å reparere. En ting er i alle fall sikkert;  med statsminister Cameron i utlandet, ser ikke riftene ut til å minske.
Tidligere denne uken uttalte vise-statminsiter Clegg at Yarl’s Wood interneringssenter skal nedlegges . Yarl’s Wood er stedet man uttaler med gru i stemmen. Ca 1000 barn holdes der i året. Internering av barn har vært en sak lenge, men det mangler ikke på historier om forsømming og dårlig behandling av voksne heller. Skuespillet “Motherland”, første gang satt opp i 2008, forteller virkelige historier fra Yarl’s Wood. I pausen ville jeg helst rømme bort fra hele elendigheten.
Så det… Les mer

Svetteperler i pannen. Sild i tønne, altfor trangt. Overbefolket. Dårlig luft blir dårligere. Svette ut av knehasene. Oksygen. Trenger oksygen. Vannflasken er tom. Utenfor vinduet; mørke tunnellvegger. Vått og salt hår, svettevått hår. Dehydrert. Kommer aldri til å ta t-banen igjen, jeg sverger. Jeg kommer uansett til å besvime før sjansen byr seg.
Gir faen i hvor jeg er; på hvilken linje, under hvilken gate. Må ut, rett og slett. Må bare ut. Nå. Må ha vann. Må ha luft.
Men dørene forblir lukket. Tunnellveggene glir ikke over i perrong og utgang. Og snart gir bena etter.
Snart.
… Les mer

For fem år siden i dag våknet jeg opp og var allerede i skyene. Det var søndag, 3 juli, 2005. Jeg var solbrent, men det gjorde ingenting.
Vi skulle avskaffe fattigdom med små, hvite plastikkarmbånd, og jeg hadde Pink Floyd i blodet fra gårsdagens Live 8-konsert i Hyde Park. Billettene hadde blitt vunnet et par uker tidligere, og det hadde tatt meg en stund å forstå at de faktisk var ekte, men det var de, og dagen etter var verden faktisk litt rosa. Den var Pink. Som i Pink Floyd Live.
Avisene skriver så blekket omtrent renner nedover PC-skjermen. Avisene trykker overskrifter som ”I read the news today, oh boy”, ”Blowing in the wind” og “London Calling”. Jada, journalistene har blitt bitt av samme basillen:… Les mer

Jeg har tidligere blogget om politi i London som bruker anti-terrorlovgivning til å hindre filming og fotografering på Londons gater. Og her er vel til de som mener jeg er litt ekstremt, i så måte.
Siste nye er fra Romford, øst i London.  Jules Mattsson blir stoppet av politiet for å fotografere en politibetjent, han får beskjed om at han bryter anti-terrorlover, kameraet blir tatt fra ham, han spør under hvilke lover politiet holder ham under,  og ender opp med å bli dyttet ned en trapp (av politiet) og tilbringer timer på sykehus etterpå.
… Les mer

Det er ikke bare-bare å ta bilder i London lenger.  Seksjon 44 av the Terrorism Act 2000, gir politiet myndighet til å stoppe folk på gaten uten  at der mistenkt for noe for å gjøre det vanskelig for potensielle angrepsmenn å bevege seg fritt i bestemte områder. Det er akkurat like sykt som det høres ut.
I 2008 ble en femtenårig skoleelev sør i London stoppet for å ta bilder av Wimbledon jernbanestasjon som en del av skoleprosjektet sitt – han ble stoppet under mistanke for å være en terrorist. I 2009 ble en mann i  Enfield i London stoppet av politiet – han tok bilder av en politibil han mente kjørte uforsvarlig. Samme år blir også den italienske kunst-studenten Simona… Les mer

Jeg liker vanligvis ikke merkelapper.
Jeg liker ikke bokser. Det er sånt andre putter deg i og gir deg et stempel, og en rekke antagelser du nå skal leve opp til. Sånt som gir meg makk.
Og nesten fem år etter terrorangrepet i London 2005, kommer en ny merkelapp på banen. Den heter “London Bomb Stress” og har blitt anerkjent blandt psykologer i London, og min aversjon mot merkelapper begynner allerede her.
… Les mer

Hva jeg nå enn må synes om de blågule i regjeringen i Storbritannia, må det vel også sies at ved New Labours avskjed ligger det nye muligheter på bordet. En ny regjering har muligens ikke samme interesse i å beskytte det den forrige gjorde som det vi hadde sett om New Labour ble gjenvalgt.
Det skjer ting på andre siden av Nordsjøen. “Clemeron”-koalisjonen har gitt William Hague posten som utenriksminister, og jeg kjenner at jeg får frysninger på ryggen så snart nyheten når meg og jeg tenker “nå tar de The Human Rights Act fra landet, nå ryker den…”
… Les mer

Det er ikke juli enda, det er bare mai, men femårsdagen til terrorangrepet i London nærmer seg likevel. Juli er nærmere nå enn for tre måneder siden. F.eks. Og se;  2 måneder før femårsdagen — det vil si i morgen — lanseres en terrorkomedie i England.
Jeg er ambivalent.
Filmen heter Four Lions, og handler om — gjett nå — om fire aspirerende terrorister som reiser til London for å utføre et terrorangrep, slik at de selv kan bli martyrer.  Det er en del touchy paralleller her. Det blir ikke bedre av at de velger seg bomber som metode.
Dette gjør meg ikke mindre ambivalent. Ikke i det hele tatt. Det får meg til å tenke “WTF?! Excuse me, but… WTF?”
Organisasjonen Demos hevder at det å… Les mer

Vi kan begynne med New Labour.
“Jeg forstår ikke at du kan være så intenst mot New Labour,” sier New Labour-mannen. Det finnes mange grunner til at jeg er intenst mot New Labour, så la oss holde oss til den ene.
“Ingen granskning inn i terrorangrepet 7 juli,”sier jeg. “Ingen. Nothing! Nada! Zilch!”
Han hever øyebrynene på en ekkel “jeg-tror-deg-ikke”-måte. Så jeg fortsetter.
“Her er tre ting du ikke vil høre på rad; 7 juli 2005 dør 56 mennesker som resultat av terrorangrep i London, og over 700 mennesker registreres som skadet. Deretter nekter de å iverksette en granskning – fordi de ikke vil undergrave sikkerhetstjenestene som det viser seg at sannsynligvis har hatt mer informasjon enn man tror.  Og deretter kommer nye lover som gjør… Les mer