Diskusjonen om 22.juli forsvinner ikke uten videre. På puben diskuteres det hvorvidt Anders Behring Breivik er psykisk syk eller ved sine fulle fem. Gradvis melder jeg meg ut av samtalen.  En presser på og spør meg hva jeg mener, og jeg vil ikke svare. Jeg har ikke noe å svare. Ikke på akkurat det.  For meg er det handlingen som er det viktige her.  Det medisinsk-juridiske blir ting jeg ikke vil røre i. Og jeg tenker: “kanskje de to ikke eksklusive.  Jeg mener man kan ha en psykiatrisk diagnose og likevel være ansvarlig for sine handlinger.”
Det hender jeg ikke orker virkeligheten.  I det siste har jeg fokusert på hunder. Og Game of Thrones. Ufarlige ting. Rett og slett. Men i dag dukker denne artikkelen opp på… Les mer

Det er med blandede følelser det suger i magen nå som jeg sitter med billetter til London og hjem igjen. Jeg har ikke vært der på år, men litt kan man følge med fra det fjerne. Som anti-terrortiltakene som ikke roer seg. Denne gangen reiser jeg f.eks på utkikk etter disse: body scanners.

… Les mer

Jeg blir barnslig oppgiret når Brelson skriver om kunsten å få sitteplass i rushtiden i London. Han skriver riktignok spesifikt om overgrunnstransporten, men min erfaring er at det ikke er forskjellige fra undergrunnen i det hele tatt.
To av stasjonene jeg brukte mye var Kings Cross Station og Waterloo. På Waterloo kommer jeg typisk inn på perrong 1 eller 2 — derfor skal jeg altså rett gjennom hele stasjonen (omtrent) for å komme meg ut til bussene eller ned til t-banen. Det tar meg ikke så lang tid før jeg lærer dette:
Problemet er mennesker
Problemet er ikke bare mennesker, men at de er overalt. At de ikke alltid vet hvor de skal — om de skal til tog eller  buss eller t-bane, om de skal innom M&S… Les mer

Jeg jobbet en gang med tenåringer i aldersgruppen 14-19 år, i de ti østligste kommunene i London. De var NEETs – Not in Eduction, Employment or Training. Noen hadde kommet ut fra ungdomsfengsel. Noen hadde blitt utvist fra skolen så mange ganger at de bare sluttet å gå. Noen av ungdommene var oppkalt etter alkoholholdige drinker: jeg har jobbet med ei jente som het Tequila, ei som het Chardonnay og en gutt kalt Jack Daniel.
Programmet jeg var ansvarlig for å holde gående, håndterte ca 8000 ungdommer i året. Vi spurte dem en gang hva de ville bli nå de ble voksne? Det var et åpent spørsmål. Målet? Å finne ut hva som kanskje kunne motivere dem. Aspirasjonene deres var ikke dyrlege, astronaut og lærer. Aspirasjonene deres… Les mer

I kveld er det en uke siden Utøyamassakren og bomben i regjeringskvartalet. Det er mørkt og dystert, det som skjedde. Det skal jeg ikke  legge et lokk på.
Sorg tar tid. Sorg kan ta lenger tid enn vi er forberedt på. Vi sørger forskjellig. Vi håndterer våre egne følelser og hverandre, forskjellig.
Og en ting jeg lærer i denne uken, er hvor klin kokos jeg var forrige gang jeg opplevde terror. Hvor  mye benektelse det går an å ta inn under huden. Kanskje jeg kan lære noe av det. Kanskje andre kan. Det er i alle fall verdt et forsøk. En ting vet jeg i alle fall; jeg reagerer ikke likt denne gangen. Kanskje jeg kjenner meg selv litt bedre. Det er lov til å håpe.
14 juli… Les mer

Sånn. Jeg har vært, mer eller mindre, borte fra dagliglivet og sivilisasjonen siden 20 desember. I morgen er det tilbake til striskjorte og havrelefse, og det er en overdrivelse å si at jeg gleder meg. Det er muligens til og med en løgn.
Å tilbringe tid i et arabisk-talende land, uten tilgang til internett, gjør at det er mye jeg plutselig ikke lenger får med meg. Det er ikke bare det at vi ikke ser særlig med aviser til salgs her, men de få vi ser er på arabisk.  Jeg forstår ikke arabisk. Sånn er det med den saken. Jeg forstår ikke en gang tegneseriene på arabisk, men det skal være notert at forsøk ble gjort. Jeg finner ut omfanget av opptøyerne i Algerie via en… Les mer

Er det virkelig nødvendig å stå opp, hver eneste, bidige dag?
Disse dagene er dette jeg står opp til. Inquest i terrorangrepet i London i 2005. Wikileaks. Mørke. Kulde. Folk. Julepjatt og stress. Mas. Stedet jeg bor på men ikke hører til i.
Noen ganger trenger man en pause. Rett og slett. Likevel.
Det er mer å si om Wikileaks, og flere spørsmål å stille, enn jeg orker å skrive ned. Jeg har tenkt på det. Jeg har kommmet frem til at innen jeg får det jeg tenker om Wikileaks ned på papiret i en omfattende nok form, vil det være for sent. Men det er kanskje ikke alt man trenger å utrede på en blogg heller, for  det mangler ikke på interessante synspunkt der ute. Gert… Les mer

Av og til man skrive masse, men får ikke helt tid…  vel, det er også en kunst å kunne være kortfattet, eller?
Politiet i England har stengt bloggen “Fitwatch” på grunnlag av at Fitwatch har bedrevet “kriminelle handlinger” ved å gi veiledning til forbrytere. Dette er det Fitwatch har gjort: de har gitt råd til studene i studentdemonstrasjonene i London, der et mindretrall av demonstrantene bestemte seg for å bryte seg inn i det konservative partiets bygning.
Mens The Daily Telegraph har en kampanje gående for å identifisere demonstrantene involvert, har Fitwatch gitt dem råd om hvordan de best kan håndtere situasjonen, og også gitt råd til studenter som er bekymret for å bli stemplet som kriminelle etter å ha deltatt i protestene.
Fitwatch må nå… Les mer

“Yoshimi… er det en tavle du bærer på?”
Jeg nikker. Det er såvisst en tavle. Den er ikke så veldig stor, men den er for stor til å bli gjemt i en vanlig bærepose. Teamet ser på meg. De ser på hverandre.
F sier “ok, rettelse; hvorfor bærer du på en tavle?”
Nå kommer det.
“Jeg har nådd et tidspunkt der jeg må begynne å tenke på plakatforbruket mitt. Nå har jeg en tavle!”
Om ikke det var en genial ide….
Men kollegaene syns ikke nødvendigvis at det er genialt. De syns det er snålt. Rett og slett. Men resten av dagen står tavlen under pulten min, og klokken fem finner jeg frem tusj og begynner å skrive på den.
Det er da Sjefen kommer. Hun spør “hva?! Hva er… Les mer

Undersøkelsene begynte i går. Fem måneder, regner de med at de skal ta. Et eller annet sted bak i hjernen min registrerer jeg at fem er et primtall.
Undersøkelsen foretas av domstolen i England, og det som skal undersøkes er 52 dødsfall fra 07.07.2005. (Jeg registerer at 52 er antallet kort i kortstokk. Jeg sier ikke at det er av betydning, jeg sier bare at jeg registrerer det.)
For første gang siden den dagen, offentliggjøres filming og lydklipp. Filming viser vraket av det som en gang var et t-banetog, lydklippene gjenspiller samtaler mellom ansatte på London Underground.  Historien gjenfortelles. I detalj. Og på et eller annet tidspunkt forsvinner skillet mellom nå og da.  Fem måneder, skal dette ta. Fem måneder.
Men dette er ikke en offentlig granskning,… Les mer