Noen ganger er det greit å ikke tenke. Den dominerende lyden i leilgheten her lyden av brun tape, i det jeg pakker ned ting som jeg, for ca et år siden, pakket opp, og jeg tenker på rommet mellom nå og da, det som endret seg eller på det som ikke gjorde det.
Noen ganger. Best å ikke tenke. Bøkene i bokhyllen er stort sett de samme. Men det var ingen kindle der for et år siden.
Han spør, kommer du til å savne dette stedet? Jeg sier nei. Vel, kanskje verandaen, litt. Men dette stedet var alltid til låns. Jeg pakket aldri ordentlig ut en gang. Det var aldri meningen å bli. Det er sjeldent meningen å bli. Man blir mer tolerante for bokser… Les mer

Det som ikke ble livet mitt, men som kunne ha blitt det (les: var på vei til å bli det).
Det tenker jeg, når jeg får et gjensyn med Divine Comedy’s Come Home Billy Bird.  Og så blir jeg litt glad av tanken på at jeg heller kan sitte på vestlandet i vårsolen og puste inn sjøluft. At det faktisk går an å ta det litt med ro. 
… Les mer