Du kjenner kanskje denne låten fra TV-serien Weeds. Om du ikke gjør det, bør du se TV-serien Weeds. Men i mellomtiden? Denne kom i alle fall fra Malvina Reynolds først.

(Og ja. Kanskje var det noe annet som burde skrives om. Det får bli en annen gang)

Yes, I am an angry girl
looking for someone to blame
monsters or ghosts or vampires
but really, it’s always the same

memories missing, folks have forgotten
the deeds that took place that day
“It’s all in the past, time to move on”.
Ignorance is bliss, I’d say.

Yes, I am an angry girl
I’ll hide it in glasses of wine
red-stained teeth, did they say too much?
Really, of course I’m just fine

Yes, I am an angry girl
your eyes- don’t know what to say
and yes, it is time we stop talking now,
sharing’s overrated anyway.

I wasn’t always angry
thought I’d mention that
but change came, did its thing
and this is where it left us at.

Dette er ikke en helt tilfeldig remse av ord. Dette er en mer eller mindre tilfeldig remse av utrydningstruede ord.  Du kan nemlig adoptere ett gjennom “Save The Words”-kampanjen. Den går ut på dette: at du adopterer et ord. Og bruker det.

Fluffy, bleeding heart som jeg er,endte jeg opp med to.

Hymnicide er akten å ta livet av en hymne gjennom å endre på den. Jeg tenker den er passende når jeg husker på måten vi behandlet julesanger på som barn. Fra “Milde Jesus du som sagde, sagde ved til mor og far”  til “Her kommer dine armer små, og bena kommer etterpå…” og det var ikke bare en frase som ble omskrevet, nei, det var hele sangen. Og sannheten er at jeg ikke kan originalene på disse. Ja. Jeg har såvisst en fortid full av hymnicide.

Cynicrocational er et styre av kynikere. Det er dumt ord å miste: jeg tror nemlig ikke det er mangel på kynisme der det trekkes i trådene.  Også minner dette ordet meg på siden “I-cynic” som jeg nesten hadde glemt alt om.

Yearbooks are now available
how do you look?

Buy one year, get the second year for 1 cent.
Don’t forget 10% of all pushchairs and car seats

they will do anything that you command. 
Your cousin told us.

Da jeg bodde i London holdt de fortsatt på med å kartlegge Londons gater i 3D. Det ble oppslag, etterhvert, da en kvinne brukte Google Street View til å legge frem bevis sin manns utroskap; hun så ham, mente hun, i bilen hans, der han kysset en annen kvinne. Han nektet ikke for det. Men ble forbanne på Google Street View.

Uansett; Tim Minchin har skrevet en sang om Google Street View. Det var egentlig den jeg ville dele.

Humphrey the Schoolmouse had been reading again, and one pleasant afternoon in Wortlethorpe Churchyard he began to lecture his fellow church mice. “We have become victims of the Rat Race,” he told them, “crushed by the Pressures of Modern Life. Our nerves are being torn to shred in the Mad Struggle for Survival.” At this moment, everyone went indoors for tea.

E får noen rare blikk fra andre i det jeg åpner denne gaven og fniser. Det får så være at de ikke helt forstår denne. Men det er en super gave. Det er noe E har forstått, det er en ting vi deler, et felles sted vi rømmer til, nemlig inn i barnelitteratur som kan nytes av voksne.

Og sannsynligvis er det mer enn det. Barnelitteraturen tar oss litt tilbake også; til den den gangen historier hadde en lykkelig slutt, og verden var forholdsvis enkel og urørt med trygge rammer rundt. Home is where your heart is, sier de på engelsk. Men det er ikke alltid at hjertet er pålitelig, eller at hjemme har en geografisk plassering. Av og til er hjemme en tidsepoke, en atmosfære, et øyeblikk.

E og jeg har en felles forståelse i dette; hjertet vet ikke alltid hvor det vil, noen ganger vil det bare så langt bort som overhodet mulig. Eller det vil tilbake, til et annet sted: til tiden før, til en epoke med barnebøker og magiske verdener i flotte illustrasjoner, med filosofiske mus og happy endings.

Dette er selvsagt altfor mye å forklare et parti på fylla i Soho. Dessuten, sier E, jo færre voksne som ruser seg på barnelitteratur, jo større verden å boltre seg i. Eller?

“Vil du ha den pakket inn?” spør forresten damen på Tate Modern, Juli 2009. 10 juli, 2009, for å være eksakt. Jeg skal snart forlate landet.  “Nei, den er til meg,” svarer jeg lett. Jeg kjøper “The Day I Swapped My Dad For Two Goldfish” av Neil Gaiman. Jeg ser på coveret og vet at jeg må ha den, bare må ha den. ( Og skal du først stupe inn i barnebøkenes verden, bør du være litt kresen. Det er ikke barnas legeromaner eller legoromaner holder ikke).

I 2003 oppdager jeg dessuten The Gruffalo (anbefales med illustrasjoner). Jeg gir den til Spørsmålstegnet når hun blir litt større. Hun blir hektet. Jeg gir henne The Gruffalo’s Child. Hun blir spinnvill. Og når hun besøker meg (hun er litt eldre nå, hun er midt i Narnia-fasen) begraver hun nesen i Gary Larsons “Et hår i maten” som ser ut som en barnebok, men som ikke helt er det.

Det fine med å like bøker for barn, er at det er lettere å kjøpe bøker til barn som både barna og foreldrene liker.  “Hvor finner du alle disse?” spør Spørsmålstegnets far. Men det er ikke vanskelig. “I bokhyllen min,” innrømmer jeg. “Som regel, i alle fall”.

Av og til står de der lenge, og urørte. Som regel står de der urørte.  Jeg finner dem når vi pakker og flytter. Det er et like kjært gjensyn hver gang.

“Det er ikke så kaldt,” påstår jeg. Det er tross alt juli. Går akkurat der sanden er hard og våt, og bølgene med jevne mellomrom finner tærne, anklene og, en sjelden gang, deler av leggen. Og det blir kaldere etterhvert som solen lar seg skli lenger og lenger ned mot havet, og vinden ikke mildner i prosessen.

”Tir Na n’Og,” het den nærmeste puben i London. Den hadde biljard, og irsk øl og knirkete tregulv; akvarium, fotballflagg, ski på veggene, gamle bøker om Sovietunionen, en fele dinglende fra taket sammen med et par fiskestøvler, og hver eneste lørdag var det jam session etterfulgt av og levende irsk folkemusikk.

På norsk blir det Tir N’a Noir. For å komme dit, må man reise vestover. Men stirrer jeg utover havet herfra, vet jeg ikke en gang hvilken retning jeg stirrer i. Det kan være det samme. Tir Na N’Og er en myte. Tir Na N’Og finnes ikke her. Det er i alle fall ikke i gangavstand fra denne lille biten av kyst; hverken til stedet eller puben jeg kjenner så godt.

Men havet her minner meg om en ting. Drømmen om frihet. Drømmen om å bare kunne kaste seg i en båt, eller på en hesterygg om man kunne ri, og dra et sted. Jeg liker havet. Jeg liker vann. Det er temperamentsfullt, jada, men det bærer deg til steder. Som holmer med badestrender, eller krabbe, eller nye fjellknauser, eller grønne flekker som Tir Na N’Og som er en evighet unna VGs overskrifter om terrorisme og den såkaldte rødgrønne regjeringens asylpolitikk, en evighet unna trafikkmas og alle andre lenker som fester deg til samfunnsstrukturer du aldri en gang var enig i å sette opp.

Uansett hvor du går kommer lenkene og tar deg. Før eller siden, gjør de det. Den ene heter mandag. Og kommer minst en gang i uken. En annen heter Folkeskikk. Det er den som gjør at du bør stoppe opp på gaten og bedrive smalltalk når du egentlig føler for å gjøre noe annet. Og det finnes flere. Lenkene finnes i fleng.

Så jeg setter på denne.

Fordi den sier det bedre enn meg, i alle fall. (For jeg liker heller ikke gjerder).

Forresten; Jeg har ikke lyst etter krabbe siden nittitallet, oppdager jeg, når jeg kommer innendørs og har grønt gørr rundt leggen. Jeg må gjøre noe med det.

…

Teksten til sangen over er forøvrig her

Don’t fence me in

Wildcat Kelley, lookin’ mighty pale,
was standin’ by the sherrif’s side
and when the sherrif said “I’m sendin you to jail,
Wildcat raised his head and cried

Oh, give me land, lots of land under starry skies above,
Don’t fence me in.
Let me ride through the wide open country that I love,
Don’t fence me in.
Let me be by myself in the evenin’ breeze,
listen to the murmur of the cottonwood trees,
Send me off forever but I ask you please,
Don’t fence me in.

Just turn me loose, let me straddle my old saddle
Underneath the western skies.
On my Cayuse, let me wander over yonder
Till I see the mountains rise.
I want to ride to the ridge where the west commences
gaze at the moon till I lose my senses
I can’t look at hobbles and I can’t stand fences
Don’t fence me in.

Wildcat Kelley, back again in town,
was standin by his sweethearts side,
and when his sweetheart said “come on let’s settle down,

Wildcat raised his head and cried

Oh, give me land, lots of land under starry skies
Don’t fence me in.
Let me ride through the wide open country that I love,
Don’t fence me in.
Let me be by myself in the evenin’ breeze
listen to the murmur of the cottonwood trees
Send me off forever but I ask you please,
Don’t fence me in

Just turn me loose, let me straddle my old saddle
Underneath the western skies
On my Cayuse, let me wander over yonder
Till I see the mountains rise.
I want to ride to the ridge where the west commences
gaze at the moon till I lose my senses
I can’t look at hobbles and I can’t stand fences
Don’t fence me in.

- Cole Porter

På Yoshimis språk kan dette oversettes til en ting: Bruk Sommeren Vel!

Jeg har tidligere uttalt at jeg ikke liker aviser hvis navn begynner med “Daily”. Det er en grunn for det.  Se under. Låten er basert på overskrifter til the Daily Mail i Storbritannia, og er også en liten påminnelse om hva slags aviser noen av våre journalister bruker som kilder:

Men så er det en ting som irriterer meg likevel og det er vel den tingen som gjorde at det har tatt såpass lenge å legge denne ut. Det kommer ned til avlutningen, særlig de siste linjene. Jeg får en trang til å klippe dem vekk;  de endrer resten av innholdet i teksten for meg, vrir temaene jeg ellers får assosiert over på en forhåndsbestemt linje som plutselig ikke kommuniserer det samme lenger- Men det er ikke min tekst. Så da skal vel slutten få stå likevel.

Is it wicked not to care?

Is it wicked not to care when they say that you’re mistaken
thinking hopes and lots of dreams that aren’t there?
Is it wicked not to care when you’ve wasted many hours
talking endlessly to anyone that’s there?

I know the truth awaits me
but still I hesitate because of fear

Skipping tickets making rhymes
is that all that you believe in?
Wearing rags to make you pretty by design

Rusting armour for effect
it’s not fun to watch the rust grow
for it will all be over when you’re dead

Counting acts and clutching thoughts
by the river where the moss grows
over rocks, the water running all the time

Is it wicked when you smile even though you feel like crying?
even though you could be sick at any time?
But if there was a sequel, would you love me as an equal?
would you love me till I’m dead?

If there was a sequel would you love me like an equal?
Would you love me till I’m dead
And if there was a sequel
Would you love me as an equal?
Would you love me till I’m dead?
Or is there someone else instead?

Your possessions will be searched
your water bottle emptied
medicines sealed off and
knitting needles confiscated

You will be scanned, filmed and photographed
put your arms to your side
put your arms above your head
x-rayed from three different angles

You will say
Yes, sir!
Understood, sir!
Anything you say, sir!

You will remove your shoes
remove your sweater
prove that the metal clasps in your bra are
simply just metal 
while they pat you down

You will stand still, be co-operative
anything else is unnatural, suspicious
and will be captured on CCTV

These are absolute necessities
for your own good, of course
and if you have nothing to hide
then what’s your problem?