“Hei,” sier han og vinker, og de 40+ menneskene snur seg mot meg og jeg vet ikke hva jeg skal si til dem. Jeg har ikke vært så lenge borte, vel?
“Hei,” mumler jeg, drar frem en stol og blir gjort plass til.

Vi planlegger hva vi skal gjøre når Irakkrigen bryter ut. Rally. Marsj. Mayhem. R prøver å finne ut hvordan stemningen er når det gjelder sivil ulydighet. Fem stykker sier seg uvillige, tre vet ikke, og jeg tenker at om alle gruppene i hele landet har vokst like raskt som vår, og har samme drivkraft, ja da blir det ikke greit å være snut på torsdag. Det er et av de lengste møtene vi har hatt, men ingen går hjem tidlig og baren, med så masse Snakey B vi orker å helle i oss (og nå, litt eldre – dog ikke mye klokere – kan jeg ikke forstå at jeg kunne helle meg i deg blandingen der, altså, hallo, hva var galt med oss?). For en gangs skyld snakker ikke alle i munnen på hverandre, for en gangs skyld er alle seriøse, eller i alle fall nesten.

Etterpå parkerer jeg meg baren med R og et par andre. Det har blitt en vane.

“Det er fint å ha deg tilbake,” sier R forsiktig. Jeg tror jeg mumler ett eller annet som kan bety hva som helst. Det er noe som brenner på tungen, men dette er ikke stedet og R skal ikke være mottakeren.
“Ja, hvor ble det av deg?” spør C.
Jeg liker ikke retningen denne samtalen går.
“Det er ikke viktig,” sier jeg bestemt. “Det er andre ting å konsentrere seg om nå. Snart blir det krig.”

Men de prøver å unngå å snakke nettopp opp krigen, i en stakkerslig halvtime i alle fall. Ikke annet har blitt diskutert i det siste. Og R ser så underlig ut, men jeg vil ikke mase, jeg satser på at han snakker når han vil og om han vil, og han deler uansett min holdning om at krigen i Irak er det viktige akkurat nå.

Det andre tar vi etterpå.

Jeg heller i meg halvliteren og reiser meg. Sier jeg må gå. R ser på meg. Undersøkende.
“Kommer du på onsdag?” spør han. Jeg rister på hodet, unngår blikkontakt.
‘Forlater du oss?” spør C. Jeg rister på hodet. Jeg nikker. Jeg rister på hodet. Sier at jeg kommer når krigen bryter ut. Frem til da… vel. Sannsynligvis ikke.

R følger meg ut.

“Det er fint å ha deg tilbake,” sier han igjen. Deretter; denne pussige stillheten som venter på svar.
“Jeg har en bok til deg,” sier jeg istedenfor og begynner å grave etter den i vesken.
“Ok,” sier han. Og så: “Du? Er alt bra?”
“Så klart alt er bra,” nikker jeg. “Jeg trenger bare litt søvn, tror jeg.”
“Jeg tror deg ikke,” sier han langsomt, og jeg vet ikke hva man svarer til sånt.
“Jeg kommer når krigen bryter ut,” gjentar jeg. Og går.

Det er tidlig vår. Landet jeg bor i er på vei mot ny krig, og jeg har et stopp til på veien hjem.

Jeg burde lese fag.
Jeg burde bure meg inne på biblioteket, men nei.
Istedenfor fletter jeg sammen tilfeldige ordremser som jeg kaster ut på internett, drikker bøttevis av kaffe og går fra pub til pub og dør til dør med ting jeg bare MÅ gjøre NOE med før det er FOR SENT.

Jeg banker på Ms dør.

“Når?” spør jeg i det han åpner.Han trekker på skuldrene.
“Trekk deg,” sier jeg. Han rister på hodet.
Jeg lirer av meg en lite pen remse og gjentar: “trekk deg!”
Han rister på hodet. Slik kan vi holde på i en evighet.

“Vet du,” han rekker meg et tomt glass som han deretter heller vin i (og jeg sier ikke at jeg kommer rett fra puben og tar i mot) “at jeg kan bli arrestert om jeg trekker meg nå?”
“Ja.”

Jeg må ta en pause før jeg klarer å uttale de neste ordene for de kommer ikke lett; de er for brutale, for harde til å komme fra meg, men om jeg ikke sier dem, en gang i det minste, vil jeg angre.
“Vet du at du om du reiser kan du bli drept?”
Sånn. Der ble det sagt. Rett ut.
“Ja,” svarer han.

“Og hvis du er i en tank der nede, mens jeg demonstrerer på gatene her oppe….” begynner jeg
“… så er det akkurat slik det skal være,” fullfører han. “Jeg skulle ikke latt meg verve da jeg var seksten, men det gjorde jeg. Og jeg sluttet ikke da jeg var 23 og hadde sjansen og nå er jeg 24 og nå er det krig og nå er det for sent og jeg kommer til å reise, du må slutte å si at jeg skal bli her for det spiller ingen rolle om jeg vil eller ikke; jeg kan ikke!”

Så må M trekke pusten.
“You bloody fuckwit,” kjefter jeg og så blir jeg stille jeg også.

Det er mørkt innen jeg går hjem.
Og jeg går hjem og leser ikke.
Jeg går hjem og pugger ikke.
Jeg vet at jeg må skjerpe meg om jeg skal stå den siste eksamen, men den må likevel vente.

Jeg går hjem og setter på kaffen og tilbringer natten med en kulepenn trommende mot stuevinduet, ordene faller ut av meg som en foss; udugelige, uslepne, klossete, men jeg bryr meg ikke om hva jeg skriver og hva jeg tegner, det kan ikke brukes til noen ting uansett, og minst av alt kan det brukes til eksamen. Sovner i sofaen. Våkner og setter på kaffen til meg og mine hybelkamerater, den ene gjesper leeenge i døråpningen og sier “hva faen gjør DU oppe klokken fem?” og jeg sier “jeg kan spørre deg om det samme. Kaffe?”

***

Forøvrig hører det til historien at M ble skutt.

At han kom hjem til England. At han fikk et par måneders hvile. At han ble sendt ned igjen. Og deretter; at han ble skutt på nytt.

Og at hans venner fortsatt er i Irak, og at jeg er fortsatt er mot krigen der nede mens han selv omsider har tatt enten til vettet eller dødsangsten og kommet hjem for å bli.

Hva tenker du så langt?

Videre; Iran har akseptert inspeksjon av FN. I mellomtiden prates det fortsatt om sanksjoner. Storbritannia har ytret at mens de forplikter seg 100% til å finne en diplomatisk løsning, utelukker de ikke militært maktbruk. Hvor mange prosent av den 100% diplomatiske løsningen det utgjør, er derimot usikkert…

Er det andre som får assosiasjoner til 2002-2003? Med disse masseavsporelsesvåpnene ( Weapons of Mass Distraction) som helt sikkert fantes i Irak, som vi måtte gå og finne før FN-inspeksjonene var ferdig? Som førte til invadering av Irak og ingen, ingen masseavsporelsesvåpen?

Her er det særlig Israel som føler seg bekymret.  Man kan spekulere på hvorvidt de kunne vurdere angrep som det beste forsvar her, men Irak har uttalt at de ikke vil tillate  bruk av sitt land eller flysone til en slik konflikt. Så Israel oppfordrer heller sine venner i vesten til å reagere. Og det gjør de jo.

Det ligger mye press på Iran til å samarbeide. Men hva er det egentlig forventet at de skal gjøre?  Når inspektørene sluppet inn og Iran har sagt at de overhodet ikke har planer om å  bruke atomkraften sin på våpen. Faktisk mangler en del bevis på at våpen er under utvikling, i følge The Times:

US officials acknowledge there is no proof that Iran is on the verge of creating a bomb and Tehran insists its programme is to provide nuclear energy.

The Times fortsetter med å si at, ja, men det er et problem at Iran ikke har vært åpne nok med sine eksisterende atomanlegg. Like fullt; er der ikke bevis for at et våpenprogram er på gang, og har landet sagt ja til en inspeksjon, så burde vi kanskje slutte å røre så fælt i dette en stund? Stoppe diskusjonene om “skyldig eller ei” til bevisene ligger på bordet, og fokusere på dialogen?

Når det er sagt, synes jeg selvsagt at jo færre atomvåpen som finnes, jo bedre.  Men, samtidig kan jeg ikke unnlate å tenke at om jeg var Iran og hadde hatt sett hvordan nabolandet ble invadert av vesten, hvordan muslimer i dag ofte blir behandlet,  og hvordan et annet naboland hoppet opp og ned og pekte på meg og ropte “Atomvåpen! Atomvåpen!” mens debattene om militær intervensjon pågår, ville jeg blitt bekymret. Veldig bekymret.

Hva den beste løsningen er, vet jeg ikke. Men trusler om sanksjoner og krig kan jeg ikke forestille meg vil hjelpe.

Meldingen er klar;  USA bør ikke trekke seg tidlig ut av Irak. De sier det er viktig at de får sjansen til å avslutte det de begynte på i 2003. Weapons of Mass Distraction, om du husker. (Nei, det var forresten ikke en feilstavelse av “Destruction”, det der). Leter de virkelig fortsatt etter dem?

Jeg lurer på om noen trenger en påminnelse om hvorfor vi endte opp i Irak i det hele tatt.  Var det noen som trodde på The Dodgy Dossier og  på at disse våpnene eksisterte?

Filmen In the Loop (som tar for seg et scenario der USA og Storbritannia går til krig over noen heller vage og uklare dokumenter – i en satire over hvordan Irakinvasjonen ble solgt til folk på begge sier av atlanterhavet) vakte oppsikt da den kom ut i England; kritikkene jeg har lest har for det meste vært gode, men jeg husker, for eksempel at The Guardian gikk ut og påpekte at dette var en barnslig film som ikke kunne føre til noe godt, “gjort er gjort, det handler om å se fremover”.

Vel, når jeg leser om behovet som ble uttrykt her, om nødvendighet bak å “gjøre ferdig jobben vi begynte på”, så tenker jeg at det er på tide at noen ser In the Loop en gang til.  Noen satirer skjærer skummelt tett på beinet.

www.youtube.com/watch?v=dQrqMkCuHqA

*sukk*. Jeg kommer på to filmer jeg mangler nå, når jeg ser på dette klippet; “In the loop” og “wag the dog”.