Reklamen skulle trykkes i Financial Times. I dag.   Men merk ordvalget her; skulle.

I siste liten-manøver, snudde Financial Times på hælen og trakk seg istedenfor.

Da hadde jeg vel ikke så mye annet valg enn  å trykke det her – eller?

Forresten,  et annet oljeselskap har sin generalforsamling i morgen. Statoil holder sin generalforsamling 19 mai.

I et nøtteskall handler friganisme om anti-forbruk, om å redusere sitt forbruk og om å redusere sin avhengighet av penger.  Det sistnevnte er i alle fall ikke lett; penger er tross alt det som får verden til å gå rundt, enten vi liker det eller ikke.

Gjenbruk blir et nøkkelord for friganere. I England har det vært en del oppmerksomhet rundt friganerbevegelsen en stund; ofte blir de intervjuet mens de befinner seg i en søppelcontainer utenfor et handlesenter på jakt etter brukbar mat som bare offisielt har gått ut på dato – noe som ikke akkurat har gjort bevegelsen ettertraktet.

Men prinsippet går ut på at det er en sløsing med ressurser å kaste mat som fortsatt er av god kvalitet – så når butikker gjør dette fordi de ikke kan selge forbi datostempelet, forsyner friganere seg av den istedenfor å kjøpe selv.   Mark Boyle har også en laptop som går på solenergi, og en mobiltelefon som kan motta samtaler men ikke ringe ut. Men istedenfor å forklare deg hvordan det er mulig å leve uten å bruke penger, så kan vel en ekte friganer få gjøre det selv. Videointervju med Mark Boyle ligger nemlig her.

Kritikerne har forøvrig sitt å komme med.  ”Hykler” og “snylter” er noen av skjellsordene som går igjen- sammen med argumentet at de ikke arbeider, ikke bidrar til samfunnet, men lever fullstendig på bekostning av andre.   (På bekostningen av andres kastede ting, føler jeg forøvrig for å presisere).  For teknisk sett er kastet mat ikke offentlig eiendom;  i Storbritannia eies avfallet av butikken som kastet det i sin egen  container (men det er mulig at dette forholdet er annerledes i Norge).

De kan argumentere at Mark er en snylter fordi han er avhengig av at andre fortsetter med sitt høye forbruk: Han er nemlig avhengig av at andre kjøper og kaster det han ikke selv vil betale for.  Noen argumenterer at han ikke burde ha en mobiltelefon – han er jo også avhengig av at andre bruker sine kontanter på å  kontakte ham, og dermed er det ikke gratis.  Slik er han fremdeles en del av det økonomiske systemet; han avhenger bare av at andre tar seg av kostnadene.

Selv er jeg tilhenger av filosofien “Voluntary Simplicity” som går ut på å ikke eie mer enn nødvendig, noe som er veldig, veldig vanskelig, i grunn. Friganisme er  så og si voluntary simplicity’s slektning.

Mitt spørsmål blir dermed; om frigansime er snylting, hva snylter de på? Er det egentlig snylting å utnytte ressurser ingen andre vil ha?  For det kan også argumenteres at det som snyltes mest på i det store bildet er jordens naturlige ressurser – som deretter kastes fordi vi er så grådige at vi forsyner oss av mer enn vi trenger.   Slik sett kan det diskuteres hvem snyltedyret egentlig er.  Klær og mat som har blitt produsert på jordas bekostning og deretter blitt slengt på dyngen, skal det heller råtne enn å brukes?

Jeg vil forøvrig gi kritikerne rett i en ting; den eneste grunnen til at det går an å leve på dette viset er jo nettopp fordi vi lever i et overflodssamfunn.

Men overflodssamfunnet er det grunnleggende her;  for når det er overflodssamfunnet i seg selv som har blitt selve problemet er friganernes handlinger med på å redusere overfloden.  Slik sett blir snyltedyret omformet til noe annet: Ved å spise av overforbruket reduserer det mengden som blir til søppel istedenfor å faktisk bidra til produksjon av enda mer dyngemat. Slik sett snyltes det ikke på noe andre ellers ville tjent på, eller noe som andre trenger. De finner istedenfor en nytteverdi i det andre har forkastet.  Slik sett kan vi si at de faktisk  skaper verdi ved å bidra til reduksjon av det kollektive forbruket  som jo er altfor høyt.

Anti-forbruk-bevegelsen har jo oppstått på grunn forbruksproblematikk:  Small is beautiful, for å sitere Schumacher. Og dagens forbruk er ikke bærekraftig.

Likevel. Friganisme som den eksisterer i dag er ikke bærekraftig den heller.  Om alle ble friganere i morgen, ville vi plutselig mangle overfloden skapt av andre,  som den livsstilen er avhengig av for å kunne fortsette.   Slik sett er ikke friganisme en endelig løsning i seg selv, men den tar oss et lite stykke på veien:  Den kaster lys på problemet, den engasjerer og den lærer oss noe om vårt forbruk og våre muligheter for å redusere det drastisk. Den lærer oss noe om hva vi egentlig trenger og om forskjellen på å eie sine ting og på å bli eid av dem.

Selv vil jeg gjerne vite om det om noen vil ha noe jeg kaster bort. Ikke fordi jeg vil sette en prislapp på det, men fordi det betyr at jeg uten å vite om det har kastet noe som heller kan gjenbrukes, noe som har nytteverdi for andre.  Da vet jeg bedre til neste gang. Da kan jeg gi det bort istedenfor å  la det gå omveien rundt dyngen.

Og om dette var av interesse til deg, så har jeg et forøvrig et par linker her:

Mark Boyle – om å leve uten penger

Small is beautiful – the Schumacher Society

Voluntary Simplicity

Story of  Stuff

Jeg er derimot ikke glad i mønsteret her: at jo lenger borte stedet er jo mer ser det ut til å dra i meg. For midt i dette, har vi det med å redusere sine utslipp. For meg, er det ikke tvil om at dersom jeg vil redusere mine utslipp, er det flyreiser jeg først og fremst må håndtere. (For bolig? De meste der ligger utenfor min kontroll. Kjøtt? Jeg spiser lite kjøtt. Jeg spiser så lite kjøtt at folk ofte kaller meg vegetarianer, selv om det strengt tatt ikke er korrekt. Butikk? Jeg tror vi alle har rom til å redusere vårt forbruk, men jeg tror ikke at forbruket mitt er en like stor synder som reisingen).

En endring i omstendighetene har riktignok endret noe. Nå, tilbake i Norge, flyr jeg mye mindre enn jeg gjorde i mitt forrige liv. Jeg er ikke oppe i luften gjennomsnittlig en gang i uken lenger. Jeg er ikke en gang oppe i luften en gang i måneden. Resultatet? Reisefoten min, vel den klør, særlig når det er kaldt og mørkt og byen jeg bor ikke er min.
Og jo mer jeg tenker på mitt forhold til flyreising, jo mer tenker jeg på The Smiths: “if it’s not love then it’s the bomb that will keep us together“, særlig om man løst oversetter “love” til “omtanke for miljø”. Reduksjon av flyreiser ser nemlig ut til å koke ned til to ting for meg: samvittigheten/omtanke for miljøet og global terrorisme.

I begynnelsen av desember bestemte jeg meg for å Ikke Reise Likevel. Jeg hadde planer om å reise sør, langt, sør, sør for ekvator-sør. Men, fant jeg ut, at om jeg dro til Malawi, ville mitt utslipp på den ene turen tilsvare 3,636t. Det er ca 3 ganger så mye som det årlige utslippet til en person i India. Som er ca 5-6 ganger mer enn det årlige utslippet til en gjennomsnittsperson i akkurat Malawi som jeg ville reise til. (Slik er i alle fall min tolkning av flykalkulatoren til Fremtiden i våre hender . Og jeg skulle være der i 12 dager.

Så vel vitende om det, begynte jeg å se etter andre grunner til nettopp det å ikke reiser. Ville det f.eks være verdt det, du vet, med vaksiner og legebesøk? Og flyplasstress? Jeg sier til meg selv, at “nei! For 12 dager er det ikke verdt det. Dessuten er det under et år siden du sist satt føttene på afrikansk jord. Bli hjemme“.
Og jeg ble hjemme.
Jævla, dumme samvittighet…

Turen var den andre jeg avlyste mot slutten av 2009. For i november, da mørket for alvor begynte å sige på, og folk begynte å bure seg inne og ingen ville ut og leke lenger, og alt var stille og kjedelig til slik en grad at jeg kunne tro jeg var på landsbygden, tenker jeg at ”London er jo ikke så langt borte…”

Jeg har mye unfinished business med London. Og tiden går raskere der, et lite opphold i London er som å spole litt fremover i sirupsmåneden som er november. Og pundet var lavt, og jeg vet hvor pubene smaker av aktivisme og liv og røre, og hvor de blander absinthe i mojitoen.

Og likevel dro jeg ikke. Og sant skal være sant, og det var noe annet enn klima som stoppet meg der. (I sammenligning med en reise til Malawi vil en reise til London gi et utslipp på 0,529t). For hjertet synker ved tanken på maset det har blitt å skulle reise til og fra Heathrow. På tanken på å skulle scanne skoene, scanne laptopen, skulle vise passet, skulle bli røntgenfotografert, skulle bli spurt om hva jeg har i håndbagasjen, skulle bli bedt om å tømme vannflasken, osv, osv. Hjertet synker ved tanken på å skulle stå i superkø, på å skulle skvise meg inn på en vel overbefolket og overvåket Piccadilly Line som sild i tønne – sild med bagasje, attpå. Og alt dette for et tre dagers opphold i verdens overvåkningshovedstad.

Det er kanskje ikke så ille når man kun ser på dette som den kaotiske stoppeplassen Heathrow tross alt er, men jeg grøsser når jeg sammenligner Heathrow med Før og Nå. De økte sikkerhetstiltakene er så omfattende at det faktisk nå frister mer å bli værende hjemme.  Det sier i grunnen ganske mye.

Så. If it’s not love then it’s the bomb… Litt miljøsamvittighet, litt ekstreme sikkerhetstiltak – det ser ut til å være ingredienser i en dynamisk oppskrift. Vel. For meg i alle fall. Jeg tviler på at miljøsamvittigheten kommer til å gå over med det første. Og jeg tviler på at sikkerhetstiltakene kommer til å bli mildere. Mens det er urealistisk å tro at jeg aldri kommer til å reise noe sted

Men noen sier  “there is no such thing is a free lunch”.
Jeg tror min variant er “there is no such thing as pain free flying.”

Har FN spikret igjen sin egen kiste, nå?

Har de vist, igjen, at modellen rett og slett ikke fungerer, at det er umulig å få 191 land til å bli enige, at FN ikke er rette organ til å håndtere en internasjonal klimaavtale? Eller skal man godta at det er en vanskelig oppgave, vente til neste år, og se hele spetakkelet på nytt? Og på nytt? Og på nytt?

Har det ikke blitt vist, nå, at de nåværende strukturene ikke kan håndtere dette problemet? Om det er en systemisk feil, eller en ideolgisk feil, eller en diplomatisk feil, er ikke det viktigste her; det viktige er at at dem ansvaret hviler tyngst på, ikke kan håndtere det: at de ikke kan nå en avtale, at de ikke kan sette regler som gjør at planeten har en sjanse.

Det Store Systemet har altså sviktet den største utfordringen vi står ovenfor i dag.

For å håndtere en slik svikt,  eller for å dra en avtale i land, må systemet fungere på en annen måte.  Men systemet er et tungt og byråkratisk dyr, det endrer seg ikke av seg selv, og det endrer seg i alle fall ikke over natten. Reformer tar tid, mer tid enn vi har. Og en revolusjon? Vel jeg ser ikke en rundt neste hjørne.

Så hva da?

Hva sier dette deg?

Til meg sier det “folkeaksjon”: at løsningen ligger utenfor systemet, et sted. Vil ikke systemet spille ball med oss, så får vi spille uten. Jeg kaster ballen til deg – er du med?

De f ire B’ene har blitt nevnt før: Bil (og annen transport) Bolig (bygging og drift) Butikk (forbruk) Biff (kjøttforbruk). Det burde, for eksempel, gjøres vanskelig og uøkonomisk å fly f.eks mer enn en gang i året. Det er klart flyselskapene griner bare ved den tanken, men hei, de er i business, de skal kunne dette med innovasjon; kanskje det det gir dem et spark bak til å finne mer miljøvennlige fremgangsmåter. På samme måte vet vi at det er bedre for miljøet om vi spiser mindre kjøtt. Og jeg hørte en interessant ide forrige uke når det kom til forbruk; hva om man skattet på sitt forbruk istedenfor på sin inntekt?

Vi vet mye om hva som må gjøres. Kampanjen 10:10 har masse ideer å begynne med. Men problemet forblir det – at et individ, isolert, kan bare gjøre så mye. Og så kommer damen i pelsen og porchen og spiser opp dine individuelle kutt, og du sitter der og tenker “hva er vel poenget da?” Hvor er fellesskapet vi skal håndtere dette gjennom? Alene er kreftene våre små og meningsløse; det er bra å støtte opp om kampanjen 10:10 der du ser at ca 50 000 andre mennesker er med. Men. 50 000 av 6 milliarder er rett og slett ikke nok. Å si dette er ikke negativt; det er realistisk. Og fremdeles tar det ikke med i betraktningen en, viktig ting; nemlig oljen, og vår intense bruk av fossilenergi.

Her er spørsmålet mitt; vi vet hva som trenges. Vi vet kanskje ikke alle detaljene, hele planen på bordet – det må ekspertene hjelpe til med – men vi vet, i grove trekk, hva som må gjøres.

Vi vet det, og de vet det. Men de lar seg seg stoppe; og det handler til slutt om penger, og det er gjerne noe av det sykeste i hele regningen;

Opprinnelig begynte vi nemlig med penger som en verdievaluering. Det som evalueres er varer, råmaterialer, jordbruk, jord… alt planeten gir oss og som vi på et eller annet vis bearbeider før vi bytter. Og vi bytter mot penger; men det er likevel klart at pengene, egentlig, er et tall som setter verdien på planetens ressurser. Og nå har vi klart å utvikle oss til slikt et punkt at det er pengene i seg selv som holder verdien. Og vi tviholder på økonomisk vekst, på planetens vegne, selv om det egentlig er planeten som er det som har konkret verdi, som var det vi begynte med å evaluere.

Vi har virkelig tråkket skeivt her.

Men. Vi vet hva som trenges. Og hvis ikke systemet vil lede vei for å få det til, så må noen andre gjøre det.  Folket må gjøre det selv.

I København grep de den ikke. Nå kastes ballen til oss.

Nye lover i Danmark gir politiet tillatelse til å arrestere mennesker som kan begå en kriminell handling i nær fremtid. Videre har politiet ikke gitt fra seg informasjon om hvorfor disse har blitt arrestert.  Det overrasker meg ikke, og det gir meg lyst til å fylle lungene med luft og rope “derfor! Derfor er det at innskrenkingene av borgerrettigheter i USA og Storbritannia også angår oss!  Det var ikke tull da jeg så vågalt påsto at vi følger deres fottrinn!”

Den engelske avisen, The Guardian, rapporterer her.

Demonstrasjonene i Oslo på torsdag, på den andre hånden, har fått sørgelig lite oppmerksomhet av media.  (Egentlig forventet jeg vel ikke at media skulle rapportere noe særlig om demonstrantene  heller – ensidig fokus fra den kanten er da helller ikke noe nytt), men selve demonstrasjonen så ut til å bli håndtert bra.  Nesten for bra.  Den ble håndtert så bra at demonstrasjonstoget ikke var synlig i det media tok bildene sine og rapporterte. How conveinient….

Men uansett om media dekker  demonstrasjonene eller ikke –  de dekker i alle fall ikke trenden som sprer seg i den såkaldte frie verden; nemlig den som gjør det vanskeligere å ytre seg, og lettere å bli arrestert for å ytre seg.  Nå, som demonstrant,  kan du arresteres før du har gjort noe galt, tross alt. Og kom igjen, nå! Danmark er ikke langt borte.  Jeg forstår at norsk media er oppgiret over nobelskonserter og fredpriser utdelt til presidenter som bruker ordet krig 44 ganger i en tale….  men hva skal til før de begynner å skrive om dette?

2. Vi snakker om København.  Jeg vurderer om jeg skulle reise dit. Min samtalepartner sier “nei, det kommer til å bli voldelig.” Jeg sier “det vet du da ikke?” og han sier “vel… jo, politiet har jo fått litt friere spillerom til å holde ro og orden”. “Det er nettopp derfor vi burde gå,” sier jeg. “Trodde det var på grunn av klima?” sier han. Men, det går an å gjøre to ting på en gang.  (Jeg mangler krangleoverskudd. Oi. Det er ikke et godt tegn).

3.  Bål! Hvorfor er det ingen bål her? For de uinnvidde (finnes det noen uinnvidde på denne bloggen? Ikke vet jeg hvem dere er, dere er jo så stille,  but believe me, jeg ser tallene): i 1605 prøvde Guy Fawkes å sprenge det britiske stortinget (the gunpowder plot). Det fungerte ikke, han ble henrettet. Og hele greien markeres fortsatt. Nøyaktig 400 år senere så jeg V for Vendetta første gang.

4.  Bygg er ansvarlig for 40% av klimautslippene i Norge, fant jeg ut i går. Det er et stort økofotprint på en eneste industri. Hvor er presset? Oppmerksomheten?!

5. Det er ironisk at 5 november er den dagen hittil at jeg har vært på mitt slitneste på lenge. Det stemmer da ikke. Det skal da ikke være sånn? Men Yoshimi er sliten og lei og trenger alkohol pause.

6. Går ut etter en gunpowder-plot øl. Det får funke for i år.

Hvor er dere?

Jeg har bodd i Oslo  siden juli og har ikke blitt stoppet av en eneste miljøvernsaktivist, på et eneste tidspunkt siden jeg flyttet hit.  I mellomtiden kommer Køben nærmere og nærmere.

Dette er særdeles skummelt, og trist, av to hovedårsaker;

1.  Det ser ut som dere enten ikke tar klimadebatten seriøst, eller som dere stoler på at den blir håndert på annet hold. Ingen av delene ser ut til å være særlig fornuftig, og statistisk sett er det mulighet nummer to som gjelder siden 80% av den norske befolkningen mener at klimaendringen er menneskeskapt.  Jeg føler ikke at jeg har bodd her lenge nok til å kommentere på norske politikere, men jeg kan fortelle deg at jeg har bodd i nesten ti år i et land som invaderte et annet land pga beskyldninger om at de hadde Weapons of Mass Destraction Destruction, noe som viste seg å være en løgn oppdiktet sannhet for å gjøre krigføringen lettere. (JA, jeg snakker om Irak og jeg snakker om Storbritannia).

2. Det er særdeles trist fordi USA og Storbritannia – som liker å sette et godt eksempel for resten av den vestlige verden, har gjort det vanskelig å ytre seg fritt. Likevel – jeg ble stoppet oftere av engasjerte sjeler der borte, på tross av alle vanskelighetene de hadde. Og jeg husker jeg tilbrakte tid der borte på å tenke tilbake på Norsk aktivisme fra 90-tallet i sammenligning.  Jeg er bekymret over at vi ikke forstår hvor dyrebar ytringsfriheten er.  Over at vi ikke forstår prinsippet bak “you use it or you or lose it”.  Jeg har sett den bli mistet ett sted, jeg vil helst ikke vitne det hele på nytt.

Så jeg spør igjen; hvor er dere?

Og hvor forventer dere ferskt aktivistblod fra om dere ikke  gjør dere synlige?

Yours frustratedly,

Yoshimi

Deretter;  Fornyings- og -administrasjonsdepartementet har nå blitt tildelt Rigmor Aasrud.  Jeg kan ikke nok om denne dama til å kommentere. Det er jeg synes er pussig, er at kirken blir flyttet over hit sammen med samepolitiske spørsmål! Det virker som en noe pussig kombinasjon.  Dog vi takker for påminnelsen om at det er på tide å melde seg ut av Statskirken. Igjen!

www.youtube.com/watch?v=pfzMtfxdDlk

Dessuten, garanterer Sven, som laget denne filmen, at den er 100%  økologisk!

Om du ikke har noe særlig planlagt sånn ca midt på dagen mandag; så se hit!

Global Climate Change Wake Up Call,  klokken 12:18 (ikke spør meg, jeg bestemte ikke et sånt rart klokkeslett) utenfor stortinget. Klar for litt Flash Mobbing?