Tidligere denne uken uttalte vise-statminsiter Clegg at Yarl’s Wood interneringssenter skal nedlegges . Yarl’s Wood er stedet man uttaler med gru i stemmen. Ca 1000 barn holdes der i året. Internering av barn har vært en sak lenge, men det mangler ikke på historier om forsømming og dårlig behandling av voksne heller. Skuespillet “Motherland”, første gang satt opp i 2008, forteller virkelige historier fra Yarl’s Wood. I pausen ville jeg helst rømme bort fra hele elendigheten.

Så det fører til til jubel i liberaldemokratenes rekker når Clegg står frem og sier at Yarl’s Wood skal nedlegges. Liberaldemokratene er raske med å bruke dette som et eksempel på at de har ordentlig innflytelse i den nye regjeringen. Men nesten like raskt sender innenriskministeriet ut en pressemelding som oppklarer; familiefløyen på Yarl’s Wood skal nedlegges. Resten av interneringssenteret skal bevares. Den store seieren til Clegg blir plutselig en delseier. Liberaldemokratene trøster seg med at det likevel er bra at familiefløyen skal legges ned. Ikke- liberaldemokrater fnyser og sier at Clegg er en klovn;  som vise-statsminister bør man klare å holde tungen rett i munnen.

I mellomtiden skjer noe annet; Eliza Manningham-Buller, tidligere MI5-sjef, uttaler seg som del av the Chilcot-inquiry inn i Irakkrigen. Hun sier at trusselen fra Irak ble oppfattet som lav av MI5, og at MI5 opplyste den britiske regjeringen om at risikoen for terrorisme i Storbritannia, ville øke dersom Storbritannia gikk til krig mot Irak.  Med dette stikker hun hull på hovedargumentene som Blair tidligere la frem for å forsvare Irakkrigen.

Dette fører ikke bare til spekulasjoner om hvorvidt det faktisk kan være mulig å stille Blair til ansvar i en internasjonal rettsak. Det gir også Clegg en mulighet til å si flere ting som resten av koalisjonsregjeringen ikke er enig i. For med statsminister Cameron på utenlandsbesøk, er det Clegg som må svare på spørsmålene fra representatene på ukens PMQ. (Prime Ministers Question).

I det han blir utfordret  av Jack Straw (New Labour) på at han, som i koalisjon med de konservative, må stå og forsvare politikk han tidligere var i mot, sier Clegg at han står for det koalisjonen gjør – og at kanskje en dag Straw selv kan ta ansvar for sin egen rolle i den ulovlige invasjonen av Irak.

Greit. Så jeg er ikke der. Jeg sitter ikke fysisk der og hører på dette, men jeg kan omtrent høre suset i forsamlingen likevel, for dette er ikke bare-bare å høre fra statsministerens sete at krigsføringen landet driver med er ulovlig, særlig ikke omringet av konservative politikere man er i regjering sammen med, som også var positive til å invadere.

Kontoret til Clegg går dermed ut med en ny melding. Den sier at Irakkrigen lenge har vært en sak for Clegg (det stemmer jo) og at Clegg uttalte seg på vegne av seg selv, og ikke på vegne av regjeringen, i ukens PMQ, og, videre, at regjeringens offisielle ståsted er at den venter på granskningens konklusjoner før den tar et ståsted og bestemmer veien videre.

The Guardian stiller da et nytt spørsmål; siden når ble det akseptablet for f.eks vise-statsministeren å bruke PMQ til sine egne meninger og ikke til å representere regjeringens politikk?

For andre gang på en dag kalles Clegg for en klovn. Men vi vil heller ha en klovn enn en krigsmaskin, sier andre.  Det jeg lurer på er dette:

- om vise-statsministeren går ut og stempler en ulovlig krig som nettopp ulovlig; kan det tiltrekke mer vilje til å dra forrige regjering til en internasjonal domstol?

De fleste ser ut til å tenke at Clegg ikke tenkte seg godt nok om, men som vise-statsminister har man kommet et stykke på veien allerede, man er ikke helt ny til politikken lenger – man skulle tro at han kunne spillet for å komme seg inn i den rollen. Er det mulig at det var bevisst, for å øke presset på en sak han egentlig er uenig med koalisjonens sterkeste i?

Jeg vet ikke svarene. Men jeg får inntrykk av at Clegg kjemper mange kamper nå. Og så lurer jeg på om det ikke blir litt bråk i stuen når statsminister Cameron kommer hjem.

“Hei,” sier han og vinker, og de 40+ menneskene snur seg mot meg og jeg vet ikke hva jeg skal si til dem. Jeg har ikke vært så lenge borte, vel?
“Hei,” mumler jeg, drar frem en stol og blir gjort plass til.

Vi planlegger hva vi skal gjøre når Irakkrigen bryter ut. Rally. Marsj. Mayhem. R prøver å finne ut hvordan stemningen er når det gjelder sivil ulydighet. Fem stykker sier seg uvillige, tre vet ikke, og jeg tenker at om alle gruppene i hele landet har vokst like raskt som vår, og har samme drivkraft, ja da blir det ikke greit å være snut på torsdag. Det er et av de lengste møtene vi har hatt, men ingen går hjem tidlig og baren, med så masse Snakey B vi orker å helle i oss (og nå, litt eldre – dog ikke mye klokere – kan jeg ikke forstå at jeg kunne helle meg i deg blandingen der, altså, hallo, hva var galt med oss?). For en gangs skyld snakker ikke alle i munnen på hverandre, for en gangs skyld er alle seriøse, eller i alle fall nesten.

Etterpå parkerer jeg meg baren med R og et par andre. Det har blitt en vane.

“Det er fint å ha deg tilbake,” sier R forsiktig. Jeg tror jeg mumler ett eller annet som kan bety hva som helst. Det er noe som brenner på tungen, men dette er ikke stedet og R skal ikke være mottakeren.
“Ja, hvor ble det av deg?” spør C.
Jeg liker ikke retningen denne samtalen går.
“Det er ikke viktig,” sier jeg bestemt. “Det er andre ting å konsentrere seg om nå. Snart blir det krig.”

Men de prøver å unngå å snakke nettopp opp krigen, i en stakkerslig halvtime i alle fall. Ikke annet har blitt diskutert i det siste. Og R ser så underlig ut, men jeg vil ikke mase, jeg satser på at han snakker når han vil og om han vil, og han deler uansett min holdning om at krigen i Irak er det viktige akkurat nå.

Det andre tar vi etterpå.

Jeg heller i meg halvliteren og reiser meg. Sier jeg må gå. R ser på meg. Undersøkende.
“Kommer du på onsdag?” spør han. Jeg rister på hodet, unngår blikkontakt.
‘Forlater du oss?” spør C. Jeg rister på hodet. Jeg nikker. Jeg rister på hodet. Sier at jeg kommer når krigen bryter ut. Frem til da… vel. Sannsynligvis ikke.

R følger meg ut.

“Det er fint å ha deg tilbake,” sier han igjen. Deretter; denne pussige stillheten som venter på svar.
“Jeg har en bok til deg,” sier jeg istedenfor og begynner å grave etter den i vesken.
“Ok,” sier han. Og så: “Du? Er alt bra?”
“Så klart alt er bra,” nikker jeg. “Jeg trenger bare litt søvn, tror jeg.”
“Jeg tror deg ikke,” sier han langsomt, og jeg vet ikke hva man svarer til sånt.
“Jeg kommer når krigen bryter ut,” gjentar jeg. Og går.

Det er tidlig vår. Landet jeg bor i er på vei mot ny krig, og jeg har et stopp til på veien hjem.

Jeg burde lese fag.
Jeg burde bure meg inne på biblioteket, men nei.
Istedenfor fletter jeg sammen tilfeldige ordremser som jeg kaster ut på internett, drikker bøttevis av kaffe og går fra pub til pub og dør til dør med ting jeg bare MÅ gjøre NOE med før det er FOR SENT.

Jeg banker på Ms dør.

“Når?” spør jeg i det han åpner.Han trekker på skuldrene.
“Trekk deg,” sier jeg. Han rister på hodet.
Jeg lirer av meg en lite pen remse og gjentar: “trekk deg!”
Han rister på hodet. Slik kan vi holde på i en evighet.

“Vet du,” han rekker meg et tomt glass som han deretter heller vin i (og jeg sier ikke at jeg kommer rett fra puben og tar i mot) “at jeg kan bli arrestert om jeg trekker meg nå?”
“Ja.”

Jeg må ta en pause før jeg klarer å uttale de neste ordene for de kommer ikke lett; de er for brutale, for harde til å komme fra meg, men om jeg ikke sier dem, en gang i det minste, vil jeg angre.
“Vet du at du om du reiser kan du bli drept?”
Sånn. Der ble det sagt. Rett ut.
“Ja,” svarer han.

“Og hvis du er i en tank der nede, mens jeg demonstrerer på gatene her oppe….” begynner jeg
“… så er det akkurat slik det skal være,” fullfører han. “Jeg skulle ikke latt meg verve da jeg var seksten, men det gjorde jeg. Og jeg sluttet ikke da jeg var 23 og hadde sjansen og nå er jeg 24 og nå er det krig og nå er det for sent og jeg kommer til å reise, du må slutte å si at jeg skal bli her for det spiller ingen rolle om jeg vil eller ikke; jeg kan ikke!”

Så må M trekke pusten.
“You bloody fuckwit,” kjefter jeg og så blir jeg stille jeg også.

Det er mørkt innen jeg går hjem.
Og jeg går hjem og leser ikke.
Jeg går hjem og pugger ikke.
Jeg vet at jeg må skjerpe meg om jeg skal stå den siste eksamen, men den må likevel vente.

Jeg går hjem og setter på kaffen og tilbringer natten med en kulepenn trommende mot stuevinduet, ordene faller ut av meg som en foss; udugelige, uslepne, klossete, men jeg bryr meg ikke om hva jeg skriver og hva jeg tegner, det kan ikke brukes til noen ting uansett, og minst av alt kan det brukes til eksamen. Sovner i sofaen. Våkner og setter på kaffen til meg og mine hybelkamerater, den ene gjesper leeenge i døråpningen og sier “hva faen gjør DU oppe klokken fem?” og jeg sier “jeg kan spørre deg om det samme. Kaffe?”

***

Forøvrig hører det til historien at M ble skutt.

At han kom hjem til England. At han fikk et par måneders hvile. At han ble sendt ned igjen. Og deretter; at han ble skutt på nytt.

Og at hans venner fortsatt er i Irak, og at jeg er fortsatt er mot krigen der nede mens han selv omsider har tatt enten til vettet eller dødsangsten og kommet hjem for å bli.

Irakgranskningen pågår. I helgen så jeg et intervju med Tony Blair (nei, jeg vet heller ikke hvorfor jeg utsetter meg selv for slikt) der han åpent innrømmer at, selv om han hadde visst at Irak ikke hadde WMDs, ville han likevel ville invadert landet for å fjerne Saddam Hussein, han måtte bare ha funnet et annet argument. Nuvel, er det noen som tror at Tony faktisk trodde at det var WMD å finne der?  Mer info her.

I København går politiet av hektene. Jeg er glad folk blogger om dette, jeg er glad det engasjerer. Noen av kommentatorene jeg har lest på The Guardian sammenligner Købensnuten med Londonsnuten. “Er det dette danskene mener med ytringsfrihet?” spør en annen. Det er et godt spørsmål, men det føles ironisk når det kommer fra Storbritannia.  BBC i går, dekket demonstrasjonene og arrestene – jeg håper at det får dem til å reagerer mer på lignende lover i UK.

I mellomtiden, har klimaforhandlingene kollapset, og deretter begynt igjen.  Disse forhandlingene minner meg om bordtennis… det er klart jeg håper på det beste, men ord er ord; jeg er ikke overbevist.

Neste etappe viser til næringslivets makt. BBC har trukket tilbake en historie om dumping av giftig avfall av Trafigura på elfenbenskysten etter saksøkingstrussler fra Trafiguras advokater. En FN-rapport fra September, viser til at 108 000 mennesker på elfenbenskysten har måtte oppsøke medisinsk hjelp. Jeg kommer til å holde meg godt unna Trafigura…

for dem som har fulgt litt med på alt preiket mitt om krig mot terror, og post-terror-London; Binyam-saken har nå utviklet seg  videre i og med at dens dommere er under hard kritikk. De har tidligere sagt at bevisene på at tortur ble brukt mot Binyam, må offentliggjøres. Nå har Foreign Affairs fått nok, og kritiserer dommerene for “udiplomatisk adferd.”

Jepp.

Jeg har mye å bry hodet med i kveld.

Meldingen er klar;  USA bør ikke trekke seg tidlig ut av Irak. De sier det er viktig at de får sjansen til å avslutte det de begynte på i 2003. Weapons of Mass Distraction, om du husker. (Nei, det var forresten ikke en feilstavelse av “Destruction”, det der). Leter de virkelig fortsatt etter dem?

Jeg lurer på om noen trenger en påminnelse om hvorfor vi endte opp i Irak i det hele tatt.  Var det noen som trodde på The Dodgy Dossier og  på at disse våpnene eksisterte?

Filmen In the Loop (som tar for seg et scenario der USA og Storbritannia går til krig over noen heller vage og uklare dokumenter – i en satire over hvordan Irakinvasjonen ble solgt til folk på begge sier av atlanterhavet) vakte oppsikt da den kom ut i England; kritikkene jeg har lest har for det meste vært gode, men jeg husker, for eksempel at The Guardian gikk ut og påpekte at dette var en barnslig film som ikke kunne føre til noe godt, “gjort er gjort, det handler om å se fremover”.

Vel, når jeg leser om behovet som ble uttrykt her, om nødvendighet bak å “gjøre ferdig jobben vi begynte på”, så tenker jeg at det er på tide at noen ser In the Loop en gang til.  Noen satirer skjærer skummelt tett på beinet.

www.youtube.com/watch?v=dQrqMkCuHqA

*sukk*. Jeg kommer på to filmer jeg mangler nå, når jeg ser på dette klippet; “In the loop” og “wag the dog”.