For som ikke kjenner ham: Banksy har kombinert politiske budskap med graffitikunst; fra å tagge vinduer på segregasjonsmuren på vestbredden til småjenter som klemmer atomvåpen istedenfor bamser. Dessuten er han ikke bare politisk. Han er også dyktig i tillegg.

Informasjon for deg som vil boikotte Israel men som syns det er vanskelig å vite om et produkt faktisk kommer derfra; produkter fra Israel har en kode som begynner med følgende sifre; 729.

Merkevarer kan være misvisende og dermed også vanskelig å navigere etter. “Made in England” har i noen tilfeller betydd at en fabrikk i et annet land har produsert varer på vegne av dem som egentlig “lager dette i England”, mens det engelske selskapet har importert det og solgt det videre.  Dessuten er det ikke alt som er merket med opprinnelsesland. Og noen ganger, selv når opprinnelseslandet er markert, er det vanskelig å vite hva de egentlig mener.  Produkter laget i “Midtøsten”, for eksempel. Du vet ikke automatisk hvilket land varen kommer fra da.

Men;  sifrene 729 som de første sifrene i en barkode, viser til at produktet kommer fra Israel. Bare et lite nyttig tips til deg som vil boikotte.

Og til deg som ikke forstår hvorfor noen vil oppfordre til boikott – du kan lese litt her.  Jeg tror ikke det er hensiktsmessig at jeg gjentar hva som har skjedd den siste uken, de siste årene.

Men; I sin tid ble Sørafrika boikottet.
Hvorfor ikke Israel nå?

Her er i alle fall et par gaver som ligger et par klikk unna. Og som du ikke trenger å slepe rundt på i en evighet…

i-tunes gavekort. Easy-peasy!

Dataspill – klar til nedlasting. Her er f.eks World of Goo.  Ideelt for dem som likte lemmings, og som liker å bygge ting…

Og snakker de alltid om å komme seg ut i naturen mer? Meld dem inn i turistforeningen…

Men, det jeg egentlig ville begynne å samle litt opp, er bistandsgaver. Her er noen av dem jeg kom på i farten, men det finnes nok mer der ute også:

Kjøp en ku. Eller en gris. Eller en geit eller et esel eller et dusin fruktrær eller et par høner eller en fiskedam, eller, eller, eller til et utviklingsland i Afrika.  Minste gaveverdi er på £5. Og har du ikke råd til en hel ku, kan du spleise.

Kiva er et initiativ som sikter på å motvirke fattigdom gjennom mikrolån til entreprenører med lav inntekt i utviklingsland; du velger selv hvilket initiativ du vil investere i, og når/om personen har tjent inn lånet får du det tilbake og kan investere i et nytt prosjekt.  Hensikten er ikke å leke bank, så du, eller den du gir et Kiva-lån på vegne av, får ikke noe renter på dette. Du tjener altså ingenting. Hensikten er derimot å investere i prosjekter som hjelper utvikling gjennom å fremme økonomisk uavhengighet og øke levestandarden i utviklingsland.

Skolebøker til barn i utviklingsland. Den trenger vel ingen videre forklaring?

PLAN har også en del  symbolske ting du kan kjøpe som gaver om du vil støtte Plan til jul. Litt sent nå, kanskje, men til neste år…?

Siden vi snakker om barn.. hva med en minefri skolevei? Norsk folkehjelp har mange andre bistandsgaver også, så den minefrie skoleveien blir i grunn bare et eksempel.

…

I oppramsingen min finner du noe kommersielt, og noe mindre kommersielt. Men om du fortsatt vil ta på deg skoene og gå og kjøpe noe fysisk til under treet, så har jeg bare en miljøsang jeg kan sende med deg på veien. Så får jeg blandet meg inn i det også.

Her: Tim Minchin: Canvas Bag. (Ja, hemmeligheten ligger i tittelen).  Og god jul!

Jeg syns dette er en steg i rett retning;  det fremmer kunnskap og valg for forbrukerne.  Palestinske delegater virker også til å ønske dette initiativet velkomment. Men, den israelske ambassaden er dypt skuffet og er redd for at dette kan inndirekte oppmuntre til boikott av Israel.  Britiske myndigheter sier at hensikten med denne merkingen av varer ikke er å oppfordre til boikott, men at det ikke er til å unngå at de israelske bosettningene på vestbredden hindrer muligheten for fred i området og samtidig bryter internasjonal lov.

BBC sin leserskare har mange kommentarer på dette.  Og ja; dette initiativet kan såvisst gjøre en part mer sårbar til boikott. Likevel. Som forbruker vil jeg påstå at det er min rett å kunne ta et informert valg. Jeg ser ingen grunn til at denne informasjonen ikke skal være tilgjengelig. (Nå er jeg også særlig nerd på dette området da jeg helst vil vite hvor alt jeg har kommer fra…) Om noe, gir det meg litt mer forbrukermakt om jeg vil gjøre mitt mikroskopiske for å påvirke markedet.

Under Apartheid i Sørafrika var det mange som boikottet sørafrikanske varer. Det er en måte for forbrukere å kunne kommunisere på.  Og om Israel er redde for boikott, så foreslår jeg at de først tenker over hvorfor noen eventuelt vil boikotte dem.

Jeg trodde ikke jeg skulle si dette om Storbritannia som stort sett skuffer for tiden, men akkurat på dette punktet håper jeg at de viser vei, at de faktisk gjennomfører  og at resten av verden kan følge. Mer kunnskap til mer mennesker – mer forbrukermakt og mer påvirkningsrom.

Mine penger. Mitt valg.

Beste måten å lære ungene
å rydde på;
gi dem tomme esker
og Billig Dritt Fra Kina

til
fargesortering
lekesortering
alfabetisering
kategorisering
akkurat det fantasi handler om;

og
ser vi søppeldyngen
av resirkulert elektronikk med giftig metaller og gasser
sortert av små fingre

ser vi likhetene
mellom barna i Kina og våre

Så, dermed er dagens agenda klar.

Men det er ikke lett. Yoshimi besøker en butikk i Oslo med jakker i massevis, men får en uggen følelse i magen så snart hun ser et hav av løse tråder og at alt er produsert i Kina; antallet løse tråder i hele serien av jakker som henger der gir assosiasjoner til dårlig kvalitetssjekk, som gir assosiasjoner til raskt utført arbeid, som gir assosiasjoner til stress og dårlig tid, som gir assosiasjoner til billig arbeidskraft, som gir assosiasjoner til underbetalte barnehender i tekstilproduksjon.

Jaja, tenker Yoshimi, man kan i alle fall spørre! Så hun tar en jakke med til kassen. Hun begynner praktisk; finnes denne jakken UTEN masse løse tråder?
“Nei,” er svaret. Den kommer med løse tråder, eller så er alle uten løse tråder solgt ut.
Yoshimi ser gjennom flere jakker, flere klær, men “Made in China” er på alt sammen, og hun vet hun kan spørre om informasjon som de ansatte sannsynligvis ikke vil ha, hun vet hun kan google opp rapporter på samfunnsansvar fra denne kjeden, hun vet at det er vanlig å importere klær fra Kina, men etter ni år i England har hun opparbeidet seg en rimelig klar oversikt over hvilke butikker som addresserer slike problemer mer seriøst (enn andre), og kjedene i Oslo er langt, langt utenfor radaren hennes. Hun kan ikke nok om dem.

Så; neste sted.  Her finner vi noe interessant:  Her står det nemlig ikke “made in China” på innsiden. Her står det ikke en eneste ting. Ikke noe informasjon er gitt som avslører hvor dette kommer fra. Men det er færre løse tråder, færre opprevne sømmer, færre tegn på dårlig kvalitet.

Så Yoshimi tar med seg et plagg til kassen og spør
“Vet du hvor disse klærne er produsert?”
Kassedamen ser overrasket ut.
“Ingen har noen gang spurt meg om det,” sier hun tamt. “Men jeg tror det er Sverige. Vet du?” Hun henvender seg videre til en kollega. I mellomtiden har Yoshimi begynt å lage kø. På en lørdag ettermiddag er det ikke særlig populært.
“Nei,” svarer kollega. “De kommer vel fra overalt, hvordan det?”
“Jeg tenker på bruk av f. eks  barnearbeid i tekstilindustrien,” skyter Yoshimi inn “og generelt dårlige arbeidsvilkår” .  I tilfelle det hjelper dem på gli?

De ser på hverandre.
“Vel,” sier den første kassedamen med et brett smil.  ”Sånt skjer definitivt ikke hos oss! Det kunne aldri skjedd hos oss!”

Det er forresten Kappahl, som er den påståelige, og sier at slik ikke skjer hos dem, nei, definitivt ikke. Kapphal har også vært langt utenfor Yoshimis radar de siste årene, så, på tross hennes mistanker om at dette ikke kan stemme, vil hun ikke lage for mye bråk før det finnes fakta. Så hun går hjem og googler.  Det er ikke bedre enn at FN brukte Kappahl som en av sine eksempler i denne rapporten fra 2005.

Så hva forventer du egentlig, Yoshimi? Vel det er et godt spørsmål, er det ikke?  Kapphal er nemlig nå med i en rekke initiativer rettet mot forbedring av arbeidsvilkår i sine leverandørkjeder. Hvor langt dette arbeidet har kommet i praksis, tør derimot bloggskribleren her ikke si noe om.  For,  det er viktig å forstå at det å melde seg inn i, f. eks,  Global Compact,  ikke utgjør en garanti.

Aller helst skulle Yoshimi ønske at forbrukere var klar over, og stilte, disse spørsmålene.  Så unge kassadamer hos Kappahl begynner å forstå sammenhengen bak produktene de selger. Så hensynet til slikt blir en naturlig del av prosessen du går igjennom når du handler.  Så forbrukermakten kan brukes til å påvirke endring, så kanskje det blir vanskeligere å vaske vekk eksistensen av utnyttede barn med en billig prislapp.

Jaja.

Dream on, Yoshimi… dream on!

Det er nesten så det rører ved mitt lille “fluffy bunny”-hjerte. En streng av positivitet midt i alt det vanskelige; noe har funket, en ting om ikke annet har hatt positive følger med seg. Det gjør det litt mindre håpløst å prøve.

Så.

Så kommer Den Skumle Økonomen og Systemtenkeren.

Han sier

“Det er bra at dere kan så mye , men det er viktig å huske at ikke alle kan beskjeftige seg med å redde verden, det er jo ikke mulig, sånt går jo ikke an!” (Underforstått; mens dere rosa spiller gitar og synger anti-krigslåter så må andre ta seg levebrødet og økonomien!)

Vel, en liten kommentaren til Den Skumle Økonomen; å ta luften ut av en ballong, er aldri vanskelig. Er det i det hele tatt nødvendig?