Sånn. Nå som det er sagt (jeg er forøvrig ikke en eplejente selv),  kan vi kanskje gå videre. For at det er barnearbeid i elektroniske duppeditter, visste du vel? Dette har du hørt før!

I går dro den britiske avisen, The Guardian, konklusjonen at  Apples samfunnsansvarsrapporter  viser en økning i barnearbeid når man sammenligner Apples leverandører i 2010 med 2oo9.  Dette kommer ganske tett på forrige “Apple  + barnearbeid = sant”-mediesak, som forøvrig var i februar 2010.  Årlig rapportering har i alle fall en viss forutsigbarhet over seg, om ikke annet…

Men her er greia:

I 2010 utførte Apple flere kontroller hos sine leverandører, inkludert kontroller hos leverandører de ikke hadde besøkt før. Siden 2007 har Apple gradvis utført sosialrevisjoner på flere og flere leverandører. Det må være naturlig å forvente at funnene er proporsjonale med denne økningen – dersom rapportene hadde vist færre funn av barnearbeid på tross av nye revisjoner hos nye leverandører, hadde det jo vært fantastisk – og ikke minst fantastisk urealistisk.

Prinisppet er enkelt. Jo mer man graver, jo mer skit finner man. Graver du mer hvert år, burde du finne mer hvert år. Dermed blir antall barn funnet en dårlig indikator.  Kall meg pirkete om du vil, men altså:

• Barnearbeid er ikke ideellt
• … men sporbarhet og synlighet så noe kan gjøres, er bra.

Sistnevnte bør også inkluderes i en indikatormåling. Det som forøvrig er interessant, er hvorvidt Apple gjør det de burde for å sørge for akseptable arbeidsforhold. Hvordan løses problemene som finnes? Og ikke minst; fokuserer de egentlig like mye på sporbarhet og synlighet i henhold til hva man burde kunne forvente?

Det som forørvrig rapporteres i media, med litt mindre overskrifter, er at 137 arbeidere hos Apple-leverandører ble N-hexan-forgiftet. (N-hexan brukes f.eks til skjermrensing).

Jeg sier ikke at det ikke finnes problemer . Jeg sier ikke at Apple ikke burde kritiseres. Jeg mener bare at kritikken burde vært styrt mot de rette tingene, istedenfor tall som i seg selv i grunnen er intetsigende. Det finnes kanskje et annet ord for det… hva var det igjen?

Jo! Å vite hva man snakker om.  Eller noe sånt…

Og statistikken kan fortsette, det er mange dødsårsaker man kan måle mot. (John Baker gjorde akkurat det i mars 2009)

Likevel. Jeg husker dette:

- at det en gang på 00-tallet kom en liten mediesak om hvordan Arendal rutebilstasjon, eller kanskje det var en annen stasjon, i en annen liten by, ble evakuert fordi det var baggasje der som ingen eide, og man trodde det kanskje var en bombe. Og man kimset av det. Og tenkte “hva slags mål er vel Arendal rutebilstasjon?!” (Jeg tenkte i alle fall det selv).

Fra London også; det der nylig hadde vært et angrep, etterfulgt av et forsøk på et nytt angrep to uker senere – der trodde man heller ikke, ikke egentlig, at Arendal skulle ha noe å bekymre seg for. At terrorangrep var noe som er mer eller mindre reservert til de store spillerne. Som New York og London og Madrid. At det kanskje ikke ville være helt utenkelig at noen ville prøve seg på noe kødd i Roma eller Berlin eller Brussel eller Paris. Men Arendal?! Hvem er vel sint på Arendal?

Men. På et eller annet tidspunkt endrer perspektivet seg. Og Stockholm? Stockholm er nært. Stockholm er ikke så langt unna. Og plutselig er det ikke like usannsynlig at noe kan skje på norsk jord. Ideen om at et angrep kan utføres mot oss er ikke lenger like fjern. Selv om angrepet i Stockholm ikke drepte mange mennesker, har det dermed likevel lykkes på andre måter.

I løpet av uken snakket jeg med en som daglig tar ferge til jobb, hun bekymrer seg for at noen en dag skal sprenge den. Hun gjorde ikke det før. Men hun gjør det nå.

Drottninggatan er ikke en gate jeg kjente til for to uker siden, men for et par dager var jeg i Stockholm, og jeg gikk forbi, og ødeleggelsen et vellykket bombeangrep kunne ført til ble mye, mye tydeligere for meg. Det samme ble dette:

Bombingen i Stockholm bringer ikke bare terror nærmere Norge på grunn av geografi. Den bringer terroren nærmere Norge også fordi angrepet skjer i et land som ikke ser ut som en politisk prioritet i første rekke. For det er ikke her de store globalpolitiske beslutnigene taes. Det er ikke Europas finanssenter eller Europas politiske senter.  Så hvis noen sprenger en bombe i en handlegate i Stockholm, kan de sprenge en bombe i hvilken som helst handlegate i hvilken som helst by i Europa.

Det hjelper ikke lenger bare å holde seg unna New York. Det hjelper ikke lenger å bare holde seg unna London. Terror vil sees. Terror blir synlig. Jo mer tilfeldig den virker, jo mer kaotisk og muligens også mer effektiv er den.

Det er færre som ler nå, enn da en evakuering skjedde på Arendal rutebilstasjonen, eller den stasjonen i den byen som kanskje ikke var Arendal. Det er færre som ler nå, enn da to stykker krasjet en bil og tente på seg selv på en flyplass Skottland i 2007 i et mislykket terrorangrep der også.

Noen ler jo fortsatt. Hvor lenge de vil gjøre det, er ikke lett å si. Dette er ikke ment som skremselspropaganda. Jeg vil virkelig ikke at min bekjente skal bekymre seg for om fergen hennes sprenges hver gang hun tar den. Det er jo ikke sannsynlig at det skjer. Men jeg lurer på dette. Hva skjer nå? Med oss? Måten vi tenker på?

Disse dagene er dette jeg står opp til. Inquest i terrorangrepet i London i 2005. Wikileaks. Mørke. Kulde. Folk. Julepjatt og stress. Mas. Stedet jeg bor på men ikke hører til i.

Noen ganger trenger man en pause. Rett og slett. Likevel.

Det er mer å si om Wikileaks, og flere spørsmål å stille, enn jeg orker å skrive ned. Jeg har tenkt på det. Jeg har kommmet frem til at innen jeg får det jeg tenker om Wikileaks ned på papiret i en omfattende nok form, vil det være for sent. Men det er kanskje ikke alt man trenger å utrede på en blogg heller, for  det mangler ikke på interessante synspunkt der ute. Gert Lovink skrev i august i år 10 hypoteser om Wikileaks. Han begynner med følgende:

“These 0.
“What do I think of Wikileaks? I think it would be a good idea!” (after Mahatma Gandhi’s famous quip on ‘Western Civilisation’)”

Hva kan jeg si? Hittil er jeg enig. Ideen bak Wikileaks har jeg jo blogget varmt om før.  Men det betyr ikke at det ikke er en rekke spørsmål som også kommer til overflaten. Synspunkter justerer seg, tross alt.  Simon Collister følger f.eks opp med argumenter om at WL selv er antitesen til gjennomsiktighet:

“ Plus, Wikileaks is the antithesis of transparency. We don’t know if the leaks are accurate or planted. Nor do we know how WLs operates, how it chooses or edits material, for example.”

Men dette er bare deler av debatten. Videre kommer vi til Mastercard, VISA og Paypals ekskludering av WL. Bare for å nevne noe. Og så er det overgrepsanklagene mot Assange. Og så kan det fortsette. Og fortsette.

Alt dette er interessante tema. Og i mellomtiden fortsetter en annen sak, nemlig undersøkelsen inn i dødsfallene fra terrorangrepet i London i 2005. Neste runde med høringer er mandag 20 desember. Og prosessen er fortsatt lukket for dem som ikke er etterlatte familier. Avisene har for lengst sluttet å skrive om dette, nå. Jeg vet ikke nøyaktig når dette sluttet å være interessant. Plutselig var det bare det. Jeg blir minnet på hele greia av små ting. Som at det finnes et strategispill som heter London Underground. Som at “terrorkomedien”  4 lions har plakater klistret opp på Klingengerg kino. Hjernen nærmer seg noe som heter overload, tror jeg. Og jeg tenker

Jeg burde formulere noe om Wikileaks likevel. Det er for mange antagelser og spørsmål der ute. Tross alt.

Men har kommet til dette; jeg har vel neppe noe å si om Wikileaks som andre ikke allerede har sagt. Jeg kommer frem til dette mens jeg går rundt og ser på strategispill om London Underground og hører på lydklipp fra Den Dagen,  og forbanner ugjennomsiktige prosesser og kaos i hytt og pine og sier til meg selv at jeg burde få alle disse spørsmålene jeg har strukturert sammen på et vis.

Men. Noen ganger trenger man altså en pause. Gjerne med rødvin. Stengte dører, stengte vinduer, en valp og en pute.

Jeg vet ikke hva jeg hadde formeninger om at Wikileaks skulle komme med. Men jeg hadde i det minste trodd det skulle være noe mer nytt. Ikke en bekreftelse på det man allerede egentlig visste.  Nå bør det vel, for ordens skyld, legges til at jeg ikke har lest all informasjonen Wikileaks har sluppet. Jeg har tross alt en jobb. Og en hund.Og et par andre ting utenfor det som må håndteres.

Men jeg tygger igjennom andrehåndsinformasjonen. Da må jeg ta med at The Guardian, f.eks, har valgt å ikke bruke alle informasjonen fra wikileaks, at de velger å ikke trykke enkelte ting på grunn av hensyn som de må, eller vil ta. (The Guardian skriver ettertrykkelig at britiske aviser ikke er helt frie til å gjengi alt som de vil – vi har jo også tidligere blogget om at injurielovgivningen i Storbritannia har sine svikter!)

Likevel. Basert på det som har blitt vidererapportert og som jeg har fått sett på, tenker jeg i hovedtrekk dette om den siste lekkasjen til wikileaks: Eh. Ja. Og?

La meg forklare:

• Det er ikke nytt at USA har prøvd å overtale andre land til å overta fanger fra Guantanamo Bay. Media rapporterte jo om dette. Husker du?
• Det er ikke nytt at Storbritannia og USA er skeptiske til Pakistan og atomvåpen.
• Det er ikke nytt at Israel er bekymret over atomvåpen hos Iran

Men ok. Ok, ok, ok. Sant skal være sant:  Jeg visste ikke om Gordon Browns engasjement for hackeren Gary McKinnon. Det gjorde jeg ikke. Men hvor viktig det var i den store sammenhengen er jeg ikke overbevist om.  Brown og McKinnon hadde kanskje vært interessant i en annen sammenheng, men med så mye hype rundt denne lekkasjen burde det ha komme noe stort. Noe stort nok til å velte et eller annet et eller annet sted.

Det hviskes til meg fra nabostolen at det kanskje ikke er wikileaks sin feil, at de kanskje bare rapporterer det de har fått. Det er en mulighet, men hvorfor da ikke lekke det i samme stil som før? Og, sier vedkommende, vi har jo bare sett litt av det, mer kommer, mer kommer.

Men kanskje er det dette  wikileakslekkasjen bekrefter hittil; at jeg har mer eller mindre fulgt med på mediebildet de siste årene. But darling? I have news for you. Det trenger jeg ikke wikileaks for.  Jeg er forøvrig nysgjerrig på hva det er The Guardian holder tilbake.

Og, så vi får tilfredsstilt sidemannen her: Ja. Det er jo klart: Vi får jo se hva som kommer.

For som ikke kjenner ham: Banksy har kombinert politiske budskap med graffitikunst; fra å tagge vinduer på segregasjonsmuren på vestbredden til småjenter som klemmer atomvåpen istedenfor bamser. Dessuten er han ikke bare politisk. Han er også dyktig i tillegg.

Ca tre millioner mennesker ble berørt av jordskjelvet i Haiti. I New Orleans døde 1836 mennesker: ca 80% av byen ble lagt under vann og hvor mange som mistet hjemmene sine vet jeg rett og slett ikke.

I Pakistan er det estimert at ca 14 millioner mennesker er berørt av flommen, i alle fall i følge organisasjonen Care.  Så når jeg husker hvordan media kastet seg over andre nylige naturkatastrofer, tror jeg ikke grunnen til at Pakistan knapt blir nevnt i sammenligning, er fordi flommen der er for liten til å være av betydning.

Jeg tenker at Pakistan heller føles lenger borte. Som en islamsk republikk er  man kanskje litt redd for Pakistan, som om det er sivile, flomofre som er skyld i spenningene mellom vår og deres hverdag. Som om det blir vanskeligere å vise denne nestekjærligheten og solidariteten man blir bedt om å vise når ulykker skjer andre steder – steder som står oss nærmere ideologisk eller geografisk – når det mennesker lengre borte, i en kultur fjernere vår, som trenger støtte.

Dette er i såfall ikke en positiv ting. Det betyr nemlig at man lar hjelp og støtte være globalpolitiske virkemidler. At når man mobiliserer, er det andre ting enn selve ulykken og situasjonen til de rammede som bestemmer hvor mye hjelp de skal få; at graden vi skal bry oss om vår neste, avhenger av hvor enige de er med oss.

Er det det internasjonal solidaritet handler om?

Hvis ikke, så finner du Leger uten Grenser her.

IMMI – Icelandic Modern Media Initiative, som tar sikte på endre islands lovverk for å opprette et presseparadis for verdens journalister og forleggere, deres servere og deres kilder ble enstemmig vedtatt i går. Arbeidet for utformingen av et slikt lovverk kan dermed begynne. En del av arbeidet må bestå av juridiske endringer for å øke ytringsfriheten og journalisters muligheter til å beskytte sine kilder i tillegg til økt statlig gjennomsiktighet.

Man skal riktignok ikke selle skinnet før bjørnen er skutt; dette nye lovverket er jo ikke klart og implementert enda. Men likevel. Akkurat nå har jeg lyst på cava. Eller kald, tørr hvitvin. Eller en Flaming Sambuca. (Les; jeg vil feire i alle fall bitte litt!)

For selv om IMMI ikke har kommet helt i mål, har en viktig, viktig milepæl på veien blitt nådd.

Ok. Så jeg havner i noe som er tilnærmet lik en lykkerus når jeg leser om IMMI-vedtaket i morges. Så begynner jeg å lande. Det er langt å gå fra vedtatt til utforming  og til implementering. Det er det. Særlig om man må regne med hindringer på veien.

Pressefrihet og gjennomsiktighet burde ikke være risikosport, men Wikileaks – som fokuserer på å lekke ut og gjøre tilbakeholdte dokumenter tilgjengelige, har en annen erfaring; fra spionasje til statlige forsøk på å sabotere for Wikileaks.  Nå har også Pentagon tatt opp jakten på Julian Assange – mannen bak Wikileaks – for å kneble organisasjonen.  Vi kan nok dra en rask konklusjon her; ikke alle syns dette vedtaket i Island er en strålende ide.

Det er deprimerende å se – igjen, og igjen og igjen, at journalistikk i sin rette mening, skal være en slik risikoaktivitet. Men, sier den lille stemmen som liker at det finnes noe positivt der ute også, det er jo derfor det er så viktig det som skjedde på Althingi på Island i går!

Men flere spørsmål gjenstår; hvordan vil dette lovverket se ut når det klart? Og hvordan kan det hjelpe journalister og saken for et fritt media i andre land?

Jeg har ikke svarene på disse, men det blir komplisert når vi tar i betraktning globaliseringen av sensur. Pressefrihet kan få et fantastisk utspring på Island – men per i dag kan en fornærmet part i land A, saksøke en utgiver i land B i rettsystemet til land C (som f.eks i saken Envoy presser på her. Se også Nieman Journalism Lab). Hvor lett det er å lykkes med et slikt søksmål er ikke like tydelig. Informasjon på nett kan spres som ild i tørt gress. Hvem kan vel følge opp og saksøke hver eneste person på internett som siterer en artikkel noen ikke liker?

Hva et islandsk informasjonsparadis kan bety i praksis for journalister utenfor islandske grensene er ikke lett å si. Men det er ikke til å unngå at media, presse og kanalene for disse globaliseres, og gjør injurielovgivningen mye, mye mer komplisert. I Storbritannia, på den vestlige sensurtoppen med 200-300 kneblingsordre mot media gående nesten til enhver tid , har det har inkludert medieforbud mot å skrive om Trafigura, som har tilstedeværelse i 44 land, dumping av giftig avfall på Elfenbenskysten. Kneblingen gjaldt britiske medier, vel og merke.  Det har vært lite lyd om situasjonen i de resterende 43 landene.

Islandske Althingi mener det kan ta ett år å utvikle pressefrihetslovene for Island. Pressefrihetskampen må forøvrig globaliseres om den skal kunne takle globalisering av sensur. Likevel. Et skritt som det som skjedde på Island i går, ønskes alltid velkommen! Akkurat hvilke forhåpninger jeg har til hvordan islenderne kan påvirke global sensurpolitikk, er jeg ikke en gang sikker på selv.

Det er mulig at det beste vi kan gjøre, er å lære hele verden islandsk.

Det er snakk om tidligere ukjente årer jern, kopper og kobolt. Vi snakker gull. Vi snakker kritiske industrimetaller som litium.

Men – er dette gode eller dårlige nyheter for Afhganistan? Jeg mener, masse potensiale oppdaget i bakken! Kanskje det er håp, kanskje landet kan gå  en fremtid som ikke er avhengig av opium i sikte. Kanskje…

… men du hører det, sant vel?  Dette høres ikke logisk ut. Dette høres ikke sannsynlig ut.  Vi ser jo hvor mye oljen i Irak har stabilisert nettopp… Irak.

En intern memo i Pentagon skriver at Afghanistan kan blir “Litiumens Saudi Arabia”. Og det er Pentagon og amerikanske geologer som har oppdaget disse mineralårene, og mens jeg aldeles ikke er synsk, syns jeg likevel jeg ser flere ressurskamper komme.

The New York Times skriver at Taliban nå har større grunn til å kjempe for kontroll over dette landet, og at amerikanerne er redde for at kineserne vil prøver å utnytte disse nyoppdagede ressursene. Jeg spør: hvilke planer har dessuten amerikanerne selv gjort seg? Pentagon har allerede begynt arbeidet med å sette opp et system for å assistere afghanerne i å håndtere utvinningen av ressursene – de har identifisert at afghanerne ikke er modne til å gjøre denne jobben selv.

En ting er sikkert. Der det finnes ressurser, finnes grådighet. En gang traff jeg en dame som het Kongosi. Hun er fra Kongo. Jeg traff henne i London, hun snakker flytende fransk og nesten flytende engelsk. Hun flyktet fra Kongo for flere år siden, sier at verden burde gråte mer. Gull er en forbannelse, sier hun. Kan ikke fordra det. Jo fortere de får det utvinnet, jo bedre. Jo fortere ressursene tappes, jo bedre. Og du krangler ikke med en dame som kun fikk ett barn med seg da hun flyktet – det eldste ble tvunget inn i militæret, fjorten år gammel, og hun fikk ham ikke med. Jo fortere de tar jævelskapen ut av Kongo og lar folk flest være i fred, jo bedre, sa Kongosi. Hun høstet stående applaus, London, 2005.

Men altså. Rikdom har blitt funnet i Afghanistan. Og jeg kan bare ha en mistanke om hva landet egentlig har i vente nå. Hittil: ingen champagne åpnet  enda.

Media er alfa og omega, media er den nye
store massepsykosen. Verden er i beste fall forvirret
men mer sannsynlig i narkose.
De gamle reglene finnes ikke mer.
De er globaliserte.
Bortgjemte.

Men jeg tror på ginens makt og gin kan brukes
til mer enn bare miksing med tonic.

Arbeiderpartiet har flere likhetstrekk med mafiaen enn vi liker å tro
Norge har mindre autonomi enn vi liker å innrømme og
statskirken vil ikke la medlemskapet ditt sies opp.
Det er ikke rart at folk er desillusjonerte
at de ikke har oversikten
at avtaler skjer under bordet
– der de virkelige tingene utrettes.

Men jeg tror på ginens makt. Ikke på arbeiderpartiet
eller statskirken.

Jammer. Over hvor lett alle drar konklusjoner om hva du mener.
Verden er ikke full av god vilje, skjønner, du? Det er lettere å være full
enn å være full av god vilje. PR er alt.
Hver gang de snakker om vindkraft
er det noe annet de vil du ikke skal se. Hva mener du
med at jeg er for kynisk? Det er klart,
gode nyheter vokser ikke på trær, de må brukes strategisk.

Jeg tror på ginens makt. Gin ødela det Britiske Imperiet
hviskes det. Det er ikke umulig at det henger sammen slik.

I hjørnet har den ene sofaen blitt stemplet som konspirasjonssofaen.
Det er her vi ikke vet forskjellen på trip-hop og hip-hop
hit de bekymrede blikkene kastes mot,
til oss de sier “dere er enten for alvorlige eller for edru
hvilken er det?”

Men jeg vet ikke. Jeg vet bare to ting:
Det gin-baserte trossamfunnet er for lite.
Og jeg orker ikke reise meg.

Men har du hørt om Robert Dee? Han saksøker nå avisen Daily Telegraph etter de har omtalt ham som verdens verste. Siden da har han mottatt over 30 unnskyldninger fra mediagrupper over nedsettende omtale. Daily Telegraph kunne sikkert bare sagt at Robert Dee hadde tapt 54 kamper på rad og latt leseren selv bestemme om det gjør ham til verdens verste proffe tennisspiller, men er dette virkelig grunn nok til å fore enda flere advokater?

Assosiasjonene jeg får til en kald halvliter Stella, og en sving med rackerten, til side; jeg har mest lyst til å klassifisere dette som en fillesak og arkivere den under “Idioti”. Særlig siden jeg forøvrig holder meg unna alle britiske aviser som begynner på Daily.  Daily Telegraph er ikke et unntak.

Men jeg liker dem for denne ene handlingen: mens The Guardian og en rekke andre aviser trekker seg fordi de er redde for injuriesøksmål, går Telegraph inn i rettsalen og argumenterer for at Robert Dee faktisk er verdens verste profesjonelle tennnisspiller; ingen har nemlig tapt så mye som ham med 108 set på rad.

Og slik fortsetter saken. (Jeg lurer på om ikke Dee har hørt om prinsippet om å fore ilden, men ham om det). Hadde aldri, aldri trodd jeg skulle si dette, men heia Telegraph!

Men. I mellomtiden skjer forøvrig, andre, viktigere og større ting. Ting jeg syns er vanskeligere å være like bastant om.

Muhammedtegner Westergaard reagerer når danske Politiken inngår forlik i saken med Muhammedtegningene.  For Politiken unnskylder for krenkelsen påført muslimer gjennom å trykke tegningene på nytt, og mottar samtidig mye kritikk for å ha endret holdning, og for å ha gitt etter. Mens de sier at de ikke unnskylder seg for å faktisk ha trykket tegningene og beholder rettighetene til å trykke dem og at unnskyldningen er for krenkelsen påført og ikke selve for selve trykkingen, lurer jeg på om dette henger helt på greip fra det punktet at Politiken må ha visst at mange ville bli krenket i det de sendte tegningene på trykk.

Så jeg ender opp i en heftig diskusjon rundt dette i dag. Den begynner med at jeg nevner dette med Muhammedtegningene og vedkommende jeg trasker rundt i snøen med sier “men de kan ikke bare unnskylde at noen ble krenket? Det er som å si unnskyld når de burde holde på sitt,” og jeg sier “hmmmmm…”

Hmmmm kan forøvrig bety mye rart.

Jeg blir nemlig revet i to her, og må prøver å forene min indre pressefrihetsaktivist med mitt andre jeg som vil motvirke den nåværende trenden med kulturell polarisering i samfunnet. Dermed betydde “Hmmmm” følgende:

at vi må tenke på hensikten, her.
Er hensikten å beskytte pressens frihet til å trykke hva de vil, hvordan de vil?
Er hensikten å opprette dialog, å forebygge videre konflikter, integrering?

Det er hensikten her som avgjør for meg om dette nødvendigvis er et dårlig trekk fra Politiken, som jeg forøvrig syns forklarer synspunktet sitt ganske bra.

Jeg ser f.eks en nyanseforskjell mellom å si “jeg forstår at du føler deg krenket over dette, og det er beklagelig” og på å unnskylde for å ha krenket noen.

Uansett:  Om vi har kommet til en situasjon der enten pressefrihet eller integrering må vike for å fremme den andre, har vi store og omfattende problemer å gripe fatt i.  Det er gjerne det som gjør meg mest urolig her. Sånn sett er det lettere å skrive om tennis.