Ca tre millioner mennesker ble berørt av jordskjelvet i Haiti. I New Orleans døde 1836 mennesker: ca 80% av byen ble lagt under vann og hvor mange som mistet hjemmene sine vet jeg rett og slett ikke.

I Pakistan er det estimert at ca 14 millioner mennesker er berørt av flommen, i alle fall i følge organisasjonen Care.  Så når jeg husker hvordan media kastet seg over andre nylige naturkatastrofer, tror jeg ikke grunnen til at Pakistan knapt blir nevnt i sammenligning, er fordi flommen der er for liten til å være av betydning.

Jeg tenker at Pakistan heller føles lenger borte. Som en islamsk republikk er  man kanskje litt redd for Pakistan, som om det er sivile, flomofre som er skyld i spenningene mellom vår og deres hverdag. Som om det blir vanskeligere å vise denne nestekjærligheten og solidariteten man blir bedt om å vise når ulykker skjer andre steder – steder som står oss nærmere ideologisk eller geografisk – når det mennesker lengre borte, i en kultur fjernere vår, som trenger støtte.

Dette er i såfall ikke en positiv ting. Det betyr nemlig at man lar hjelp og støtte være globalpolitiske virkemidler. At når man mobiliserer, er det andre ting enn selve ulykken og situasjonen til de rammede som bestemmer hvor mye hjelp de skal få; at graden vi skal bry oss om vår neste, avhenger av hvor enige de er med oss.

Er det det internasjonal solidaritet handler om?

Hvis ikke, så finner du Leger uten Grenser her.

IMMI – Icelandic Modern Media Initiative, som tar sikte på endre islands lovverk for å opprette et presseparadis for verdens journalister og forleggere, deres servere og deres kilder ble enstemmig vedtatt i går. Arbeidet for utformingen av et slikt lovverk kan dermed begynne. En del av arbeidet må bestå av juridiske endringer for å øke ytringsfriheten og journalisters muligheter til å beskytte sine kilder i tillegg til økt statlig gjennomsiktighet.

Man skal riktignok ikke selle skinnet før bjørnen er skutt; dette nye lovverket er jo ikke klart og implementert enda. Men likevel. Akkurat nå har jeg lyst på cava. Eller kald, tørr hvitvin. Eller en Flaming Sambuca. (Les; jeg vil feire i alle fall bitte litt!)

For selv om IMMI ikke har kommet helt i mål, har en viktig, viktig milepæl på veien blitt nådd.

Ok. Så jeg havner i noe som er tilnærmet lik en lykkerus når jeg leser om IMMI-vedtaket i morges. Så begynner jeg å lande. Det er langt å gå fra vedtatt til utforming  og til implementering. Det er det. Særlig om man må regne med hindringer på veien.

Pressefrihet og gjennomsiktighet burde ikke være risikosport, men Wikileaks – som fokuserer på å lekke ut og gjøre tilbakeholdte dokumenter tilgjengelige, har en annen erfaring; fra spionasje til statlige forsøk på å sabotere for Wikileaks.  Nå har også Pentagon tatt opp jakten på Julian Assange – mannen bak Wikileaks – for å kneble organisasjonen.  Vi kan nok dra en rask konklusjon her; ikke alle syns dette vedtaket i Island er en strålende ide.

Det er deprimerende å se – igjen, og igjen og igjen, at journalistikk i sin rette mening, skal være en slik risikoaktivitet. Men, sier den lille stemmen som liker at det finnes noe positivt der ute også, det er jo derfor det er så viktig det som skjedde på Althingi på Island i går!

Men flere spørsmål gjenstår; hvordan vil dette lovverket se ut når det klart? Og hvordan kan det hjelpe journalister og saken for et fritt media i andre land?

Jeg har ikke svarene på disse, men det blir komplisert når vi tar i betraktning globaliseringen av sensur. Pressefrihet kan få et fantastisk utspring på Island – men per i dag kan en fornærmet part i land A, saksøke en utgiver i land B i rettsystemet til land C (som f.eks i saken Envoy presser på her. Se også Nieman Journalism Lab). Hvor lett det er å lykkes med et slikt søksmål er ikke like tydelig. Informasjon på nett kan spres som ild i tørt gress. Hvem kan vel følge opp og saksøke hver eneste person på internett som siterer en artikkel noen ikke liker?

Hva et islandsk informasjonsparadis kan bety i praksis for journalister utenfor islandske grensene er ikke lett å si. Men det er ikke til å unngå at media, presse og kanalene for disse globaliseres, og gjør injurielovgivningen mye, mye mer komplisert. I Storbritannia, på den vestlige sensurtoppen med 200-300 kneblingsordre mot media gående nesten til enhver tid , har det har inkludert medieforbud mot å skrive om Trafigura, som har tilstedeværelse i 44 land, dumping av giftig avfall på Elfenbenskysten. Kneblingen gjaldt britiske medier, vel og merke.  Det har vært lite lyd om situasjonen i de resterende 43 landene.

Islandske Althingi mener det kan ta ett år å utvikle pressefrihetslovene for Island. Pressefrihetskampen må forøvrig globaliseres om den skal kunne takle globalisering av sensur. Likevel. Et skritt som det som skjedde på Island i går, ønskes alltid velkommen! Akkurat hvilke forhåpninger jeg har til hvordan islenderne kan påvirke global sensurpolitikk, er jeg ikke en gang sikker på selv.

Det er mulig at det beste vi kan gjøre, er å lære hele verden islandsk.

Det er snakk om tidligere ukjente årer jern, kopper og kobolt. Vi snakker gull. Vi snakker kritiske industrimetaller som litium.

Men – er dette gode eller dårlige nyheter for Afhganistan? Jeg mener, masse potensiale oppdaget i bakken! Kanskje det er håp, kanskje landet kan gå  en fremtid som ikke er avhengig av opium i sikte. Kanskje…

… men du hører det, sant vel?  Dette høres ikke logisk ut. Dette høres ikke sannsynlig ut.  Vi ser jo hvor mye oljen i Irak har stabilisert nettopp… Irak.

En intern memo i Pentagon skriver at Afghanistan kan blir “Litiumens Saudi Arabia”. Og det er Pentagon og amerikanske geologer som har oppdaget disse mineralårene, og mens jeg aldeles ikke er synsk, syns jeg likevel jeg ser flere ressurskamper komme.

The New York Times skriver at Taliban nå har større grunn til å kjempe for kontroll over dette landet, og at amerikanerne er redde for at kineserne vil prøver å utnytte disse nyoppdagede ressursene. Jeg spør: hvilke planer har dessuten amerikanerne selv gjort seg? Pentagon har allerede begynt arbeidet med å sette opp et system for å assistere afghanerne i å håndtere utvinningen av ressursene – de har identifisert at afghanerne ikke er modne til å gjøre denne jobben selv.

En ting er sikkert. Der det finnes ressurser, finnes grådighet. En gang traff jeg en dame som het Kongosi. Hun er fra Kongo. Jeg traff henne i London, hun snakker flytende fransk og nesten flytende engelsk. Hun flyktet fra Kongo for flere år siden, sier at verden burde gråte mer. Gull er en forbannelse, sier hun. Kan ikke fordra det. Jo fortere de får det utvinnet, jo bedre. Jo fortere ressursene tappes, jo bedre. Og du krangler ikke med en dame som kun fikk ett barn med seg da hun flyktet – det eldste ble tvunget inn i militæret, fjorten år gammel, og hun fikk ham ikke med. Jo fortere de tar jævelskapen ut av Kongo og lar folk flest være i fred, jo bedre, sa Kongosi. Hun høstet stående applaus, London, 2005.

Men altså. Rikdom har blitt funnet i Afghanistan. Og jeg kan bare ha en mistanke om hva landet egentlig har i vente nå. Hittil: ingen champagne åpnet  enda.

Media er alfa og omega, media er den nye
store massepsykosen. Verden er i beste fall forvirret
men mer sannsynlig i narkose.
De gamle reglene finnes ikke mer.
De er globaliserte.
Bortgjemte.

Men jeg tror på ginens makt og gin kan brukes
til mer enn bare miksing med tonic.

Arbeiderpartiet har flere likhetstrekk med mafiaen enn vi liker å tro
Norge har mindre autonomi enn vi liker å innrømme og
statskirken vil ikke la medlemskapet ditt sies opp.
Det er ikke rart at folk er desillusjonerte
at de ikke har oversikten
at avtaler skjer under bordet
– der de virkelige tingene utrettes.

Men jeg tror på ginens makt. Ikke på arbeiderpartiet
eller statskirken.

Jammer. Over hvor lett alle drar konklusjoner om hva du mener.
Verden er ikke full av god vilje, skjønner, du? Det er lettere å være full
enn å være full av god vilje. PR er alt.
Hver gang de snakker om vindkraft
er det noe annet de vil du ikke skal se. Hva mener du
med at jeg er for kynisk? Det er klart,
gode nyheter vokser ikke på trær, de må brukes strategisk.

Jeg tror på ginens makt. Gin ødela det Britiske Imperiet
hviskes det. Det er ikke umulig at det henger sammen slik.

I hjørnet har den ene sofaen blitt stemplet som konspirasjonssofaen.
Det er her vi ikke vet forskjellen på trip-hop og hip-hop
hit de bekymrede blikkene kastes mot,
til oss de sier “dere er enten for alvorlige eller for edru
hvilken er det?”

Men jeg vet ikke. Jeg vet bare to ting:
Det gin-baserte trossamfunnet er for lite.
Og jeg orker ikke reise meg.

Men har du hørt om Robert Dee? Han saksøker nå avisen Daily Telegraph etter de har omtalt ham som verdens verste. Siden da har han mottatt over 30 unnskyldninger fra mediagrupper over nedsettende omtale. Daily Telegraph kunne sikkert bare sagt at Robert Dee hadde tapt 54 kamper på rad og latt leseren selv bestemme om det gjør ham til verdens verste proffe tennisspiller, men er dette virkelig grunn nok til å fore enda flere advokater?

Assosiasjonene jeg får til en kald halvliter Stella, og en sving med rackerten, til side; jeg har mest lyst til å klassifisere dette som en fillesak og arkivere den under “Idioti”. Særlig siden jeg forøvrig holder meg unna alle britiske aviser som begynner på Daily.  Daily Telegraph er ikke et unntak.

Men jeg liker dem for denne ene handlingen: mens The Guardian og en rekke andre aviser trekker seg fordi de er redde for injuriesøksmål, går Telegraph inn i rettsalen og argumenterer for at Robert Dee faktisk er verdens verste profesjonelle tennnisspiller; ingen har nemlig tapt så mye som ham med 108 set på rad.

Og slik fortsetter saken. (Jeg lurer på om ikke Dee har hørt om prinsippet om å fore ilden, men ham om det). Hadde aldri, aldri trodd jeg skulle si dette, men heia Telegraph!

Men. I mellomtiden skjer forøvrig, andre, viktigere og større ting. Ting jeg syns er vanskeligere å være like bastant om.

Muhammedtegner Westergaard reagerer når danske Politiken inngår forlik i saken med Muhammedtegningene.  For Politiken unnskylder for krenkelsen påført muslimer gjennom å trykke tegningene på nytt, og mottar samtidig mye kritikk for å ha endret holdning, og for å ha gitt etter. Mens de sier at de ikke unnskylder seg for å faktisk ha trykket tegningene og beholder rettighetene til å trykke dem og at unnskyldningen er for krenkelsen påført og ikke selve for selve trykkingen, lurer jeg på om dette henger helt på greip fra det punktet at Politiken må ha visst at mange ville bli krenket i det de sendte tegningene på trykk.

Så jeg ender opp i en heftig diskusjon rundt dette i dag. Den begynner med at jeg nevner dette med Muhammedtegningene og vedkommende jeg trasker rundt i snøen med sier “men de kan ikke bare unnskylde at noen ble krenket? Det er som å si unnskyld når de burde holde på sitt,” og jeg sier “hmmmmm…”

Hmmmm kan forøvrig bety mye rart.

Jeg blir nemlig revet i to her, og må prøver å forene min indre pressefrihetsaktivist med mitt andre jeg som vil motvirke den nåværende trenden med kulturell polarisering i samfunnet. Dermed betydde “Hmmmm” følgende:

at vi må tenke på hensikten, her.
Er hensikten å beskytte pressens frihet til å trykke hva de vil, hvordan de vil?
Er hensikten å opprette dialog, å forebygge videre konflikter, integrering?

Det er hensikten her som avgjør for meg om dette nødvendigvis er et dårlig trekk fra Politiken, som jeg forøvrig syns forklarer synspunktet sitt ganske bra.

Jeg ser f.eks en nyanseforskjell mellom å si “jeg forstår at du føler deg krenket over dette, og det er beklagelig” og på å unnskylde for å ha krenket noen.

Uansett:  Om vi har kommet til en situasjon der enten pressefrihet eller integrering må vike for å fremme den andre, har vi store og omfattende problemer å gripe fatt i.  Det er gjerne det som gjør meg mest urolig her. Sånn sett er det lettere å skrive om tennis.

Justisdepartementet i Storbritannia klassifiserer nå aktivister som “ekstremister”. Dette tar den tidligere praksisen med “spotter cards” (kort som gir politibetjente en oversikt over aktivister som muligens kan lage bråk og som bør holdes øye med) opp et nivå i systemet.  Fra å være en praksis, som som bryter med en rekke borgerrettigheter på et utøvende plan, åpner dette for å løfte det opp på et policy-nivå.  Det er lett å si at dette ikke spiller en rolle, men vent nå litt: for når dårlig praksis blir policy, blir det enda vanskeligere å kritisere praksisen.   Er du med?

Jeg ville egentlig blogge om akkurat denne klassifiseringen, men foreslår at du leser det selv. Noen ganger går man bare tom for energi, rett og slett.

En liten recap om tema jeg har blogget om angående våre naboer på andre siden av Nordsjøen:

• overvåkning (bruk av militære droner i et samfunn som allerede er verdens mest overvåkede)
• politivold og maktmisbruk – fra politivold som har resultert i siviles død til politiet som tropper opp på trappen din for legge ned bloggen din
• innskrekning av ytringsfrihet og demonstrasjonfrihet (fra fri organisasjon til å bli stoppet på gaten fordi du tar bilde på en offentlig plass)
• stigmatisering og kriminalisering av aktivister
• sensur, gag-orders og pressefrihet
• økende anti-terror-lovgivning som øker politiets muligheter til å undersøke hjemmet ditt, stoppe deg på gaten, arrestere deg – og som forøvrig strider EUs menneskerettighetkonvensjon.
• tortur, bruk av bevis hentet under tortur

…. og listen kunne fortsatt.

Jeg har et enkelt spørsmål til deg; hva kaller du et samfunn som det jeg har beskrevet ovenfor her?

Jeg vil beskrive det som skremmende, for å begynne med et mildt uttrykk.  Jeg vil beskrive det som undertrykkende.  Og rent geografisk vil jeg beskrive det som ikke langt unna.

Når jeg sier at jeg er redd det sprer seg, så er det ikke bare en liten bekymring som hjernen min tryller frem en vinterdepresjonstung dag.  Vi har f.eks sett Danmark bli tøffere med sine lover (lømmelpakken) når det gjelder demonstranter.  Datalagringsdirektivet er et annet eksempel.  Det er ikke like ekstremt som å sende militære droner opp i luften for å holde øye med sine egne sivile, men det er en skritt i retning av et økt overvåkningssamfunn, særlig om du tar i betraktning forslagene til lovendringer i Sverige, som jo internettrafikken vår går gjennom.

I Norge har vi en regel (hvor den kom fra, og når den kom er jeg ikke sikker på, hvordan allmennheten ble informert om den, er jeg ikke sikker på, ei heller om den ble det i det hele tatt) som hindrer aktivisme mot pelsindustrien; det vil si ingen distribuering av løpesedler eller demonstrering mot pelsindustrien – det er en 250 meters grense på hvor nærmt du kan gå.   Skal du dele ut løpesedler mot pels, må du derfor søke om tillatelse fra grunneier og av politiet.  På denne youtube-videoen blir det forklart at denne loven skylder tidligere problemer med bråk fra dyrevernsaktivstene.

Og jeg, jeg tror på dem når de sier at det er et tiltak for å hindre bråk, men effekten av et slikt vedtak er mye kraftigere enn det: Når man hindres fordi “man kan finne på å gjøre noe galt” bryter det med et grunnleggende prinsipp; for med en slik regel er man ikke lenger uskyldig til det motsatte er bevist.   Når man åpner opp for slike handlinger, da beveger vi oss ut på farlig terreng der vi  åpner opp for utviklinger som skrenker inn grunnleggende borgerrettigheter.  Hva blir det neste som blir tillatt?

Endringene i Storbritannia skjedde ikke over natten.  Og endringene der fortsetter å skje – som f.eks som nevnt øverst i innlegget med klassifiseringen av aktivister. Ting tar tid.  Men jeg kan ikke si hvor viktig det er å plukke opp trendene tidlig, hvor viktig det er å reagere tidlig.   Det er for sent å snakke ut når politiet har lagt ned bloggen din, f.eks.  Og det at verden globaliseres gjør det vanskeligere – det er ikke bare vi som påvirker hendelsene i vårt eget land lenger, men trendene i andre land, utviklinger i andre land, påvirker policy som kommer hit.  Det at det blir vanskeligere, gjør det forøvrig ikke mindre viktig.

For et par dager siden satt jeg og drakk vin med en brite.  Og av en eller annen grunn kommer samtalen inn på akkurat dette.  Han blir underlig taus, han går sin vei, jeg tenker “Fuck, I’ve said too much”.  Men etter ca et kvarter kommer han tilbake. Han sier noen burde skrive en kronikk om dette…

Det er nemlig akkurat den samme linken han reagerer på.  At det vi har sett skje der borte, beveger seg og sprer seg. At nesten ingen legger merke til at det kommer.  For som en annen kamerat sa til meg, og som jeg jo kan være enig i; det trenger ikke være en link mellom demokrati og velferd.  Så lenge folk har det bra, er det lettere å lukke øynene, lettere å la andre ta styringen for “så lenge vi har det ok, så gjør de jo en god jobb…”

Så når du snakker om det, føles det som om man skriker ulv, ulv! For jo, det finnes land med verre forhold i verden.  For jo, når man sammenligner våre levevilkår med andres land, så har man det bra i Norge.  Å kommunisere en truede borgerrettigheter til noen som bor i et samfunn rangert som blandt de beste i verden, er ikke en lett sak å få frem på et seriøst vis.

Men. Jeg ser Storbritannia som et land som har gått inn i en ond sirkel. At et brettspill nå kan kategoriseres som kriminelt, er bare ett av flere tegn på at ting har gått for langt,

Likevel ser jeg ikke at vi snakker om det.  Likevel ser jeg ikke at vi aktivt vurderer hvordan vi lar oss påvirke.  Jeg har allerede opplevd å ta skiheisen i Norge og tenke “hva om den blir sprengt?” basert på mine opplevelser i London.  Det blir en nitrist dag den dagen resten av den norske befolkningen også tenker slik.

Det jeg har sett skje i London, er ikke samfunnendringer jeg vil være vitne til skal skje en gang til.  Kanskje det er delvis derfor jeg er føre var nå.  Brent barn skyr ilden, men trenger muligens litt mer hjelp av brannnvesenet når det begynner å brenne igjen.

Da hjelper det ikke når de sover på stasjonen.

Frokosten fokuserer tungt på terrortrussler i Danmark, denne morgenen. Jeg kjenner det danske blodet i kroppen min bruse litt sånn ekstra.

For en debatt er hvorvidt det var et smart trekk av Jyllandsposten å trykke disse tegningene for fire år siden. Men hvorvidt det er lov, er en helt annen debatt. Og det er et viktig skille mellom disse to.

Jeg synes egentlig at dette er litt vanskelig, for den kulturelle polariseringen øker bare videre med slike hendelser.

Fra mitt ståsted var de idiotisk å trykke Muhammedtegningene i november 2005. Terrorangrepet i London hadde nylig tatt sted – ca ett år etter togbombene i Madrid i, polarisering av folkegrupper basert på religion var godt i gang; kulturelle skiller vi hadde sett i USA var nå på god vei inn i Europa med stormfart. Å trykke Muhammed-tegningene i dette terrenget så jeg som uklokt dersom en hensikt skulle være å forebygge videre konflikter og å fremme integrering.

Jeg har ikke endret mening om dette.

Men likevel er fakta at tegningene ble trykket, og at vi snakker om et fritt samfunn der man har rett til å ytre seg, der man har lov til å nytte forskjellige medier for å få poenget sitt frem, der man i teorien har lov til å ytre meninger som kan provosere akkurat som man har lov til å bli provosert. Om jeg er uenig eller ei med Westergaard blir plutselig uvesentlig; for jeg blir provosert av at noen vil ta livet av ham for en tegning han laget for fire år siden. Det hindrer integreringen minst like mye, om ikke mer, enn den Muhammedtegningen gjorde til å begynne med.

Videre ville jeg tro at en slik handling vil ha motsatt effekt enn det jeg tror målet er; å hevne tegningen og å få folk til å slutte med avbildinger. Derimot tror jeg det er sannsynlig at man ikke finner frem fredspipen, men heller tegner videre.

“Du skjønner ikke det, Yoshimi,” sier noen belærende ved frokostbordet “de vil jo ikke være integrerte, jo!”

“Men,” sier jeg, ” det er jo ikke en homogen gruppe det er snakk om, den kan ikke behandles som en homogen gruppe da!? Er ikke det som å si at alle nordmenn er kristne siden vi har statskirke her i landet?”

“Du av alle,” hører jeg svaret. “Du av alle bør jo forstå trusselen som immigrasjon fra muslimske land utgjør.”

Jeg tolker kommentaren som en referanse til London, men dette har ikke noe med London å gjøre. Toleranse i globalisert verden strekker seg lenger enn til terrortrusler i USA, Storbritannia og Spania.

Det verste av alt er uansett gjerne dette; at handlingene til noen få stempler en hel gruppe mennesker. At handlingene til noen få fyrer opp under konfliktene vi heller burde prøve å løse.

Det er ikke bare jeg som burde være opprørt over dette.

Har FN spikret igjen sin egen kiste, nå?

Har de vist, igjen, at modellen rett og slett ikke fungerer, at det er umulig å få 191 land til å bli enige, at FN ikke er rette organ til å håndtere en internasjonal klimaavtale? Eller skal man godta at det er en vanskelig oppgave, vente til neste år, og se hele spetakkelet på nytt? Og på nytt? Og på nytt?

Har det ikke blitt vist, nå, at de nåværende strukturene ikke kan håndtere dette problemet? Om det er en systemisk feil, eller en ideolgisk feil, eller en diplomatisk feil, er ikke det viktigste her; det viktige er at at dem ansvaret hviler tyngst på, ikke kan håndtere det: at de ikke kan nå en avtale, at de ikke kan sette regler som gjør at planeten har en sjanse.

Det Store Systemet har altså sviktet den største utfordringen vi står ovenfor i dag.

For å håndtere en slik svikt,  eller for å dra en avtale i land, må systemet fungere på en annen måte.  Men systemet er et tungt og byråkratisk dyr, det endrer seg ikke av seg selv, og det endrer seg i alle fall ikke over natten. Reformer tar tid, mer tid enn vi har. Og en revolusjon? Vel jeg ser ikke en rundt neste hjørne.

Så hva da?

Hva sier dette deg?

Til meg sier det “folkeaksjon”: at løsningen ligger utenfor systemet, et sted. Vil ikke systemet spille ball med oss, så får vi spille uten. Jeg kaster ballen til deg – er du med?

De f ire B’ene har blitt nevnt før: Bil (og annen transport) Bolig (bygging og drift) Butikk (forbruk) Biff (kjøttforbruk). Det burde, for eksempel, gjøres vanskelig og uøkonomisk å fly f.eks mer enn en gang i året. Det er klart flyselskapene griner bare ved den tanken, men hei, de er i business, de skal kunne dette med innovasjon; kanskje det det gir dem et spark bak til å finne mer miljøvennlige fremgangsmåter. På samme måte vet vi at det er bedre for miljøet om vi spiser mindre kjøtt. Og jeg hørte en interessant ide forrige uke når det kom til forbruk; hva om man skattet på sitt forbruk istedenfor på sin inntekt?

Vi vet mye om hva som må gjøres. Kampanjen 10:10 har masse ideer å begynne med. Men problemet forblir det – at et individ, isolert, kan bare gjøre så mye. Og så kommer damen i pelsen og porchen og spiser opp dine individuelle kutt, og du sitter der og tenker “hva er vel poenget da?” Hvor er fellesskapet vi skal håndtere dette gjennom? Alene er kreftene våre små og meningsløse; det er bra å støtte opp om kampanjen 10:10 der du ser at ca 50 000 andre mennesker er med. Men. 50 000 av 6 milliarder er rett og slett ikke nok. Å si dette er ikke negativt; det er realistisk. Og fremdeles tar det ikke med i betraktningen en, viktig ting; nemlig oljen, og vår intense bruk av fossilenergi.

Her er spørsmålet mitt; vi vet hva som trenges. Vi vet kanskje ikke alle detaljene, hele planen på bordet – det må ekspertene hjelpe til med – men vi vet, i grove trekk, hva som må gjøres.

Vi vet det, og de vet det. Men de lar seg seg stoppe; og det handler til slutt om penger, og det er gjerne noe av det sykeste i hele regningen;

Opprinnelig begynte vi nemlig med penger som en verdievaluering. Det som evalueres er varer, råmaterialer, jordbruk, jord… alt planeten gir oss og som vi på et eller annet vis bearbeider før vi bytter. Og vi bytter mot penger; men det er likevel klart at pengene, egentlig, er et tall som setter verdien på planetens ressurser. Og nå har vi klart å utvikle oss til slikt et punkt at det er pengene i seg selv som holder verdien. Og vi tviholder på økonomisk vekst, på planetens vegne, selv om det egentlig er planeten som er det som har konkret verdi, som var det vi begynte med å evaluere.

Vi har virkelig tråkket skeivt her.

Men. Vi vet hva som trenges. Og hvis ikke systemet vil lede vei for å få det til, så må noen andre gjøre det.  Folket må gjøre det selv.

I København grep de den ikke. Nå kastes ballen til oss.

I natt, hadde jeg nemlig en merkelig, og fascinerende drøm som kanskje ville skremt økonomer flest fra vettet, så da må jeg vel nesten dele den.

Jeg drømte at jeg våknet for å oppdage at hele verdens finanssystem hadde kollapset. Fullstendig. Til et slikt punkt at det ikke var noen som helst verdi i noen som helst valuta, og jeg klødde meg i hodet for å finne ut hva den praktiske betydningen egentlig ville være for leiligheten min; hvem eide den nå da? Jeg eller banken? Skal vi liksom dele? Hvordan betaler jeg leien? Eller kanskje jeg ikke er i gjeld lenger siden gjelden er knyttet til en valuta som er verdiløs…

(ja, det stemmer.Slike ting ligger altså Yoshimi og sover på. Hva mener du med at det ikke er normalt?)

Det var skuffende å våkne da vekkerklokken ringte i morges, det ble med et rykk og et “faen heller, må jeg våkne nå, dette begynte jo å bli interessant?” Jeg ville jo sove lenger og se hvordan den nye verdensordningen ville utvikle seg.

Jeg pleier forøvrig ikke å snakke så mye om drømmene mine, men denne fortalte jeg da noen om. Og denne Noen sa

“Tuller du?”

“Nei”

“Du kan ikke drømme om finansiell kollaps!”

“Tydeligvis kan jeg det.”

“Men det er jo…. ”

“Hva?”

“…sprøtt!”

“Hm. Hva drømte du om da?”

“… at svigerforeldrene mine kom på uventet julebesøk.”

Stille.

Jeg tror det ble unødvendig å påpeke at mange nok foretrekker drømmer om et slaktet pengesystem fremfor å drømme om svigers.

Nå analyserer jeg som regel ikke drømmene mine heller, men her har jeg allerede gjort en lettvint tolkning; bruk pengene dine! Nå! Før det er for sent…

Forøvrig er det ingenting i verden som tyder på at jeg er sanndrømt.

Beste måten å lære ungene
å rydde på;
gi dem tomme esker
og Billig Dritt Fra Kina

til
fargesortering
lekesortering
alfabetisering
kategorisering
akkurat det fantasi handler om;

og
ser vi søppeldyngen
av resirkulert elektronikk med giftig metaller og gasser
sortert av små fingre

ser vi likhetene
mellom barna i Kina og våre