Som f.eks:

1. War on Terror the Boardgame. Vi begynner med et litt voldsomt spill. Spill med terrorisme, atomvåpen, politiske kidnapp og selvmordsbombere. Bare for å nevne noe.  En slags oppgradert og politisert versjon av den ellers kjente RISK. War on Terror The Boardgame har til og med liten youtube video:

Anbefales ikke for:

• folk uten humor
• de yngste
• folk som ikke kjenner til konseptene “War on Terror” og “satire”.

I Norge selges dette spillet på Nobels fredssenters gavebutikk. Jeg har spilt dette med folk fra diverse politiske spektre. Det beste er jo når de kan samles til samme slag.

2. Carcassonne fikk prisen for årets beste spill, 2001. Det er fredeligere (mye) enn War on Terror; her finnes ingen atomvåpen eller dirty bombs.  Den mest iherdige carcassonne-spilleren jeg kjenner til er 10 år gammel. Carcassonne er et brettspill der brikkene bygger gårder, borger, klostre og veier som igjen utgjør brettet som dermed bygges underveis.  Det kan muligens sammenlignes litt med dataspillet Civilization -- men i brettspill form og minus våpen. Spiller har flere expansion-pakker, som skaper videre variasjon -- fra drager , feer og grever, til  broer og basar.

En av tingene jeg liker godt med Carcassonne er at det er et strategispill som fungerer veldig bra også for 2 spillere.

Carcassonne kan sikkert kjøpes flere steder, men jeg vet de har det på Outland.

3. Keltis.  Det er litt pussig å skrive om Keltis fordi jeg vet ikke helt hva det er med spillet som gjør at det bare funker -- men jeg har blitt litt avhengig, kan man si. For de som kjenner til sånt, så er det lignende Lost Cities. Her er det ingen fortelling på gang. Her skal man få mest poeng ved å samle kort i økende eller synkende frekvens, og komme lengst mulig før spillet er slutt. Enkelt og greit. Litt flaks, litt psykologi, litt strategi.  Fungerer flott for 2. Fungerer også flott for 3. 4  har jeg enda ikke prøvd.  Årets spill i 2008. Nevnte tiåring som liker Carcassonne, liker også Keltis.

Jeg kjøpte Keltis på Outland, så jeg vet de har det der.

4. Tantrix er også et mer abstrakt strategispill, og noen vil sammenligne det litt med domino som jeg ikke har spilt siden jeg seks, og dermed ikke kan uttale meg om.  Tantrix er basert på hexagonale brikker som skal pusles sammen --  brikkene består av linjer i forskjellige farger, og målet ditt er at streken som er lengst (går over flest sammenhengende brikker) er den med din farge. Ivrige mattelærere argumenterer at tantrix er genialt fordi både høyre og venstre hjernehalvdel aktiveres. Tantrix kan også spilles på nett.

5. The Path er ikke noe for de sarteste sjelene, eller dem om ikke behersker teknologi. The Path må lastes ned og spilles på maskin. The path klassifiserer seg selv som et artistisk horrorspill. Du spiller nemlig lille rødhette, i en av de eldre versjonene av eventyret --  men likevel modifisert nok til å innholde elementer som spraybokser og tagging. Du har seks versjoner av lille rødhette, i forskjellige aldre,  å sende ut i skogen og hver har en liste over ting hun kan finne om hun går av stien. Men hallo? Du kan eventyret, sant? Du vet hvordan dette kommer til å gå?

Mens Keltis og Tantrix ikke har en direkte historie, så får du i alle fall en her.

I et nøtteskall handler friganisme om anti-forbruk, om å redusere sitt forbruk og om å redusere sin avhengighet av penger.  Det sistnevnte er i alle fall ikke lett; penger er tross alt det som får verden til å gå rundt, enten vi liker det eller ikke.

Gjenbruk blir et nøkkelord for friganere. I England har det vært en del oppmerksomhet rundt friganerbevegelsen en stund; ofte blir de intervjuet mens de befinner seg i en søppelcontainer utenfor et handlesenter på jakt etter brukbar mat som bare offisielt har gått ut på dato – noe som ikke akkurat har gjort bevegelsen ettertraktet.

Men prinsippet går ut på at det er en sløsing med ressurser å kaste mat som fortsatt er av god kvalitet – så når butikker gjør dette fordi de ikke kan selge forbi datostempelet, forsyner friganere seg av den istedenfor å kjøpe selv.   Mark Boyle har også en laptop som går på solenergi, og en mobiltelefon som kan motta samtaler men ikke ringe ut. Men istedenfor å forklare deg hvordan det er mulig å leve uten å bruke penger, så kan vel en ekte friganer få gjøre det selv. Videointervju med Mark Boyle ligger nemlig her.

Kritikerne har forøvrig sitt å komme med.  ”Hykler” og “snylter” er noen av skjellsordene som går igjen- sammen med argumentet at de ikke arbeider, ikke bidrar til samfunnet, men lever fullstendig på bekostning av andre.   (På bekostningen av andres kastede ting, føler jeg forøvrig for å presisere).  For teknisk sett er kastet mat ikke offentlig eiendom;  i Storbritannia eies avfallet av butikken som kastet det i sin egen  container (men det er mulig at dette forholdet er annerledes i Norge).

De kan argumentere at Mark er en snylter fordi han er avhengig av at andre fortsetter med sitt høye forbruk: Han er nemlig avhengig av at andre kjøper og kaster det han ikke selv vil betale for.  Noen argumenterer at han ikke burde ha en mobiltelefon – han er jo også avhengig av at andre bruker sine kontanter på å  kontakte ham, og dermed er det ikke gratis.  Slik er han fremdeles en del av det økonomiske systemet; han avhenger bare av at andre tar seg av kostnadene.

Selv er jeg tilhenger av filosofien “Voluntary Simplicity” som går ut på å ikke eie mer enn nødvendig, noe som er veldig, veldig vanskelig, i grunn. Friganisme er  så og si voluntary simplicity’s slektning.

Mitt spørsmål blir dermed; om frigansime er snylting, hva snylter de på? Er det egentlig snylting å utnytte ressurser ingen andre vil ha?  For det kan også argumenteres at det som snyltes mest på i det store bildet er jordens naturlige ressurser – som deretter kastes fordi vi er så grådige at vi forsyner oss av mer enn vi trenger.   Slik sett kan det diskuteres hvem snyltedyret egentlig er.  Klær og mat som har blitt produsert på jordas bekostning og deretter blitt slengt på dyngen, skal det heller råtne enn å brukes?

Jeg vil forøvrig gi kritikerne rett i en ting; den eneste grunnen til at det går an å leve på dette viset er jo nettopp fordi vi lever i et overflodssamfunn.

Men overflodssamfunnet er det grunnleggende her;  for når det er overflodssamfunnet i seg selv som har blitt selve problemet er friganernes handlinger med på å redusere overfloden.  Slik sett blir snyltedyret omformet til noe annet: Ved å spise av overforbruket reduserer det mengden som blir til søppel istedenfor å faktisk bidra til produksjon av enda mer dyngemat. Slik sett snyltes det ikke på noe andre ellers ville tjent på, eller noe som andre trenger. De finner istedenfor en nytteverdi i det andre har forkastet.  Slik sett kan vi si at de faktisk  skaper verdi ved å bidra til reduksjon av det kollektive forbruket  som jo er altfor høyt.

Anti-forbruk-bevegelsen har jo oppstått på grunn forbruksproblematikk:  Small is beautiful, for å sitere Schumacher. Og dagens forbruk er ikke bærekraftig.

Likevel. Friganisme som den eksisterer i dag er ikke bærekraftig den heller.  Om alle ble friganere i morgen, ville vi plutselig mangle overfloden skapt av andre,  som den livsstilen er avhengig av for å kunne fortsette.   Slik sett er ikke friganisme en endelig løsning i seg selv, men den tar oss et lite stykke på veien:  Den kaster lys på problemet, den engasjerer og den lærer oss noe om vårt forbruk og våre muligheter for å redusere det drastisk. Den lærer oss noe om hva vi egentlig trenger og om forskjellen på å eie sine ting og på å bli eid av dem.

Selv vil jeg gjerne vite om det om noen vil ha noe jeg kaster bort. Ikke fordi jeg vil sette en prislapp på det, men fordi det betyr at jeg uten å vite om det har kastet noe som heller kan gjenbrukes, noe som har nytteverdi for andre.  Da vet jeg bedre til neste gang. Da kan jeg gi det bort istedenfor å  la det gå omveien rundt dyngen.

Og om dette var av interesse til deg, så har jeg et forøvrig et par linker her:

Mark Boyle – om å leve uten penger

Small is beautiful – the Schumacher Society

Voluntary Simplicity

Story of  Stuff

Løp og kjøp, det er jul
det er jul,  løp og kjøp
løp og kjøp, kjøp, kjøp!

For det er ikke jul
før 10 kilo leker er pakket ut
og bikkja gnager på innpakningspapiret mens
far forstuer ankelen

- snubler
over en gul plastikkleke
laget av barn
for barn!

Men, løp og kjøp!
Det er jul!

For plastleker er kjærlighet
og alle trenger kjærlighet
særlig nå i julen.

Hallo?
Sitter du her enda?
Løp og kjøp!
Salget begynner ikke før i januar!

Jeg syns dette er en steg i rett retning;  det fremmer kunnskap og valg for forbrukerne.  Palestinske delegater virker også til å ønske dette initiativet velkomment. Men, den israelske ambassaden er dypt skuffet og er redd for at dette kan inndirekte oppmuntre til boikott av Israel.  Britiske myndigheter sier at hensikten med denne merkingen av varer ikke er å oppfordre til boikott, men at det ikke er til å unngå at de israelske bosettningene på vestbredden hindrer muligheten for fred i området og samtidig bryter internasjonal lov.

BBC sin leserskare har mange kommentarer på dette.  Og ja; dette initiativet kan såvisst gjøre en part mer sårbar til boikott. Likevel. Som forbruker vil jeg påstå at det er min rett å kunne ta et informert valg. Jeg ser ingen grunn til at denne informasjonen ikke skal være tilgjengelig. (Nå er jeg også særlig nerd på dette området da jeg helst vil vite hvor alt jeg har kommer fra…) Om noe, gir det meg litt mer forbrukermakt om jeg vil gjøre mitt mikroskopiske for å påvirke markedet.

Under Apartheid i Sørafrika var det mange som boikottet sørafrikanske varer. Det er en måte for forbrukere å kunne kommunisere på.  Og om Israel er redde for boikott, så foreslår jeg at de først tenker over hvorfor noen eventuelt vil boikotte dem.

Jeg trodde ikke jeg skulle si dette om Storbritannia som stort sett skuffer for tiden, men akkurat på dette punktet håper jeg at de viser vei, at de faktisk gjennomfører  og at resten av verden kan følge. Mer kunnskap til mer mennesker – mer forbrukermakt og mer påvirkningsrom.

Mine penger. Mitt valg.

Til 26 november klarte jeg det i år.  Det er ikke en ny rekord på noe som helst vis.  Men det gikk til 26 november før kjøpepresset begynte. Før pratet om julegaver begynte. Akkurat det man trenger på en grumsete novemberdag; kjøpepress.

For det er vanskelig nok å forklare folk at jeg faktisk ikke vil ha noe til jul; de tar deg nemlig ikke seriøst. De tror du bare ikke har tenkt over det enda. At du ikke vet hva du ønsker deg. At julen har tatt deg på senga denne gangen også. Og jeg forklarer. Jeg forklarer at For Mange Ting er et samfunnsproblem, at vi lever i et samfunn som mener at Lykke er det samme som Høyt Forbruk, at jeg ikke finner særlig glede i selve tingene, og jeg møter klikking med tungen og et “du vokser det nok av deg og ser meningen med julen en dag og da blir du glad for de nydelige plastikkduppedittene jeg kommer til å legge under treet ditt i år”.  Om noen spør i år ligger konsertbilletter og den slags heller på listen. Vil du bruke penger på meg på tross mine protester, så la oss gjøre noe sammen for dem.

En av de mest rørende gavene jeg har fått var et slitent blad fra en “Big Issue”- selger i London. Det inneholdt en artikkel om beat-poesi han trodde jeg ville like –  han sparte på det i et par uker til vi gikk forbi hverandre på gaten en dag og han ropte for å få meg til å stoppe.  ”Jeg tenkte du ville like å lese denne,” sa han. Og jeg tenkte at det er ikke mange som tenker på sånt, og på mange måter var det en mye bedre gave enn det meste andre jeg har fått.

Enda verre er det å la være å kjøpe julegaver. Jeg tør ikke la være. Jeg frykter vreden og skuffelsen. Istedenfor prøver jeg, enda et år, å legge hodet i bløt og komme opp med kreative julegaver som ikke er det samme som Billig Dritt Fra Kina. Hva gir man til barnet som allerede har alt? Hvorfor skal man gi noe til barnet som allerede har alt?

Men det er disse reglene. Disse normene. Disse forventningene.

Jeg lurer på om det er for sent. Det er i alle fall for sent for i år; de som blir skuffet når de ikke får julegaver skal heller få julegaver. Tidligere har jeg donert penger til fiskedammer i utviklingsland, jeg har kjøpt frukttrær til fattige i Uganda, jeg har kjøpt esler og griser og bier, jeg har kjøpt opplæring i husdyrhold – med varierende respons hos “mottakeren” her i vesten.

I år vet jeg ikke enda. Men jeg ville gjerne presisere at jeg ikke ønsker meg noe til jul. Og at jeg ikke blir skuffet om du faktisk tror  på meg.

Beste måten å lære ungene
å rydde på;
gi dem tomme esker
og Billig Dritt Fra Kina

til
fargesortering
lekesortering
alfabetisering
kategorisering
akkurat det fantasi handler om;

og
ser vi søppeldyngen
av resirkulert elektronikk med giftig metaller og gasser
sortert av små fingre

ser vi likhetene
mellom barna i Kina og våre

Så, dermed er dagens agenda klar.

Men det er ikke lett. Yoshimi besøker en butikk i Oslo med jakker i massevis, men får en uggen følelse i magen så snart hun ser et hav av løse tråder og at alt er produsert i Kina; antallet løse tråder i hele serien av jakker som henger der gir assosiasjoner til dårlig kvalitetssjekk, som gir assosiasjoner til raskt utført arbeid, som gir assosiasjoner til stress og dårlig tid, som gir assosiasjoner til billig arbeidskraft, som gir assosiasjoner til underbetalte barnehender i tekstilproduksjon.

Jaja, tenker Yoshimi, man kan i alle fall spørre! Så hun tar en jakke med til kassen. Hun begynner praktisk; finnes denne jakken UTEN masse løse tråder?
“Nei,” er svaret. Den kommer med løse tråder, eller så er alle uten løse tråder solgt ut.
Yoshimi ser gjennom flere jakker, flere klær, men “Made in China” er på alt sammen, og hun vet hun kan spørre om informasjon som de ansatte sannsynligvis ikke vil ha, hun vet hun kan google opp rapporter på samfunnsansvar fra denne kjeden, hun vet at det er vanlig å importere klær fra Kina, men etter ni år i England har hun opparbeidet seg en rimelig klar oversikt over hvilke butikker som addresserer slike problemer mer seriøst (enn andre), og kjedene i Oslo er langt, langt utenfor radaren hennes. Hun kan ikke nok om dem.

Så; neste sted.  Her finner vi noe interessant:  Her står det nemlig ikke “made in China” på innsiden. Her står det ikke en eneste ting. Ikke noe informasjon er gitt som avslører hvor dette kommer fra. Men det er færre løse tråder, færre opprevne sømmer, færre tegn på dårlig kvalitet.

Så Yoshimi tar med seg et plagg til kassen og spør
“Vet du hvor disse klærne er produsert?”
Kassedamen ser overrasket ut.
“Ingen har noen gang spurt meg om det,” sier hun tamt. “Men jeg tror det er Sverige. Vet du?” Hun henvender seg videre til en kollega. I mellomtiden har Yoshimi begynt å lage kø. På en lørdag ettermiddag er det ikke særlig populært.
“Nei,” svarer kollega. “De kommer vel fra overalt, hvordan det?”
“Jeg tenker på bruk av f. eks  barnearbeid i tekstilindustrien,” skyter Yoshimi inn “og generelt dårlige arbeidsvilkår” .  I tilfelle det hjelper dem på gli?

De ser på hverandre.
“Vel,” sier den første kassedamen med et brett smil.  ”Sånt skjer definitivt ikke hos oss! Det kunne aldri skjedd hos oss!”

Det er forresten Kappahl, som er den påståelige, og sier at slik ikke skjer hos dem, nei, definitivt ikke. Kapphal har også vært langt utenfor Yoshimis radar de siste årene, så, på tross hennes mistanker om at dette ikke kan stemme, vil hun ikke lage for mye bråk før det finnes fakta. Så hun går hjem og googler.  Det er ikke bedre enn at FN brukte Kappahl som en av sine eksempler i denne rapporten fra 2005.

Så hva forventer du egentlig, Yoshimi? Vel det er et godt spørsmål, er det ikke?  Kapphal er nemlig nå med i en rekke initiativer rettet mot forbedring av arbeidsvilkår i sine leverandørkjeder. Hvor langt dette arbeidet har kommet i praksis, tør derimot bloggskribleren her ikke si noe om.  For,  det er viktig å forstå at det å melde seg inn i, f. eks,  Global Compact,  ikke utgjør en garanti.

Aller helst skulle Yoshimi ønske at forbrukere var klar over, og stilte, disse spørsmålene.  Så unge kassadamer hos Kappahl begynner å forstå sammenhengen bak produktene de selger. Så hensynet til slikt blir en naturlig del av prosessen du går igjennom når du handler.  Så forbrukermakten kan brukes til å påvirke endring, så kanskje det blir vanskeligere å vaske vekk eksistensen av utnyttede barn med en billig prislapp.

Jaja.

Dream on, Yoshimi… dream on!