Han kaster. Jeg vet ikke hvor godt han mener å sikte, men tallerkenen flyr gjennom rommet.
Jeg: lent mot stueveggen. Dukker. Tallerkenen treffer veggen, rett over der hodet mitt var, soyasaus renner nedover tapeten. Jeg har ris i håret og på skuldrene. Grønnsaker og glasskår spredt på gulvet.
… Les mer

“For ett år siden sto vi i en annen bar,  også i en etasje høyt oppe, og jeg var nyere i byen da og kikket ut av vinduet og prøvde å finne ut i hvilken retning jeg bodde…” Den gangen også med et glass champagne, eller et eller annet liknende med bobler i, i glasset.
“Mmmm… men Yoshimi?”
“Ja?”
“Grunerløkka er der borte”.  
“Javel. Jeg sa ikke at jeg kikket etter leiligheten min denne gangen…”
“Nei. Hva så du etter?”
“Solen?”
Jeg skal til å gå hjem. Jeg rekker ikke å komme så langt i akkurat dette, faktisk rekker jeg å komme såpass langt at jeg reiser meg. Jeg får en arm over skulderen. Blond Lugg spør “ok, hva skal vi drikke nå?”
“Jeg tenkte egentlig…” begynner… Les mer

Kristian Arntsen er muligens den mest irriterende mannen jeg personlig har blitt utsatt for. Skjebnen har nemlig brakt meg til Madla Amfi denne lørdagen, der jeg har fått et par strikkepinner og et fargerikt garn i hendene, og blitt plassert på en gul plastikkasse sammen med 983 andre mennesker.
Sammen skal vi strikke i 20 minutter. Det er kravet som skal møtes for å sette verdensrekord i strikking, og nei, jeg hadde egentlig aldri trodd at
a) det var en faktisk greie eller at
b) det var en faktisk greie jeg skulle snuble oppi
men så feil kan man altså ta.

Stavanger Aftenblad skriver at Kristian Arntsen holdt stemningen oppe, mens jeg sitter her og tenker at det er et under at vi fullførte på tross av at… Les mer