Svetteperler i pannen. Sild i tønne, altfor trangt. Overbefolket. Dårlig luft blir dårligere. Svette ut av knehasene. Oksygen. Trenger oksygen. Vannflasken er tom. Utenfor vinduet; mørke tunnellvegger. Vått og salt hår, svettevått hår. Dehydrert. Kommer aldri til å ta t-banen igjen, jeg sverger. Jeg kommer uansett til å besvime før sjansen byr seg.
Gir faen i hvor jeg er; på hvilken linje, under hvilken gate. Må ut, rett og slett. Må bare ut. Nå. Må ha vann. Må ha luft.
Men dørene forblir lukket. Tunnellveggene glir ikke over i perrong og utgang. Og snart gir bena etter.
Snart.
… Les mer

For fem år siden i dag våknet jeg opp og var allerede i skyene. Det var søndag, 3 juli, 2005. Jeg var solbrent, men det gjorde ingenting.
Vi skulle avskaffe fattigdom med små, hvite plastikkarmbånd, og jeg hadde Pink Floyd i blodet fra gårsdagens Live 8-konsert i Hyde Park. Billettene hadde blitt vunnet et par uker tidligere, og det hadde tatt meg en stund å forstå at de faktisk var ekte, men det var de, og dagen etter var verden faktisk litt rosa. Den var Pink. Som i Pink Floyd Live.
Avisene skriver så blekket omtrent renner nedover PC-skjermen. Avisene trykker overskrifter som ”I read the news today, oh boy”, ”Blowing in the wind” og “London Calling”. Jada, journalistene har blitt bitt av samme basillen:… Les mer

Det skjedde noe.  Det skjedde noe, i løpet av en dag, den dagen, 11 september 2001 som endret synet på verden og synet på mennesker.
Han, vi kan bare kalle ham Charlie, endrer f.eks plutselig retning. Han og kona prøver å få barn, men han vil ikke ha barn lenger. Han vil ikke  ta ansvaret for å bringe et liv til en verden der slike ting kan skje. Han er lamslått over grusomheter som skjer i et annet land. Kona sier “vi flytter ut av London, vi vet jo at når terroristene kommer hit, så er det til London!”  Men Charlie sier at det ikke er det som er poenget.  De går nesten fra hverandre. Etter flere møter med en psykolog finner Charlie ut at ikke hele… Les mer

Jeg liker vanligvis ikke merkelapper.
Jeg liker ikke bokser. Det er sånt andre putter deg i og gir deg et stempel, og en rekke antagelser du nå skal leve opp til. Sånt som gir meg makk.
Og nesten fem år etter terrorangrepet i London 2005, kommer en ny merkelapp på banen. Den heter “London Bomb Stress” og har blitt anerkjent blandt psykologer i London, og min aversjon mot merkelapper begynner allerede her.
… Les mer

Verden endrer seg ikke over natten.

Vise ord, sagt til en femtenåring en gang på nittitallet.
Verden endrer seg ikke over natten.
Hører du?
Himler med øynene. Inn på rommet.
På soveromsdøren; tett i tett med klistermerker som er i mot alt:
… Les mer

Jeg får en trang til å spy opp mine egne innvoller når nyhetene om bombeaksjon på Moskvas t-bane slår meg.
”Kan du komme ut fra kontorhullet ditt litt?” spør en melding meg. Jeg svarer ”nei”. Jeg kan ikke det. Jeg vil ikke det. Jeg vil sitte her og få med meg hva som skjer i Moskva. En del av meg har blitt sent tilbake til London i juli 2005. Det er mye konkret jeg ikke husker fra terrorangrepet i London. Men  selve opplevelsen sitter fast, og jeg innbiller meg at jeg forstår litt av hvordan det må oppleves å være i Moskva nå.
”Men du vet, Moskva har alltid gjort som Moskva vil…”
Og jeg vet ikke hva som ligger i de ordene. De… Les mer

Den mest fundamentale tingen jeg har lært de siste årene er denne: Du vet aldri.
Du vet aldri hva som kommer til å skje, hva som kommer til å endre seg, til hvilken grad, eller når.  Du vet aldri hvordan det underliggende egentlig ser ut, bare at ofte er ingenting slik det ser ut selv om alles øyne ser forskjellig. Du vet aldri hvor lenge noe vil vare. Eller om. Du kan planlegge alt du vil, men du kan ikke regne med noe. Du kan like gjerne la være å prøve.
Tøff ting å lære for en kontrollfreak, for noen som pleide å planlegge for scenario X, Y og Z, og deretter for Xa, Xb, Ya, Yb…. Og tøff ting å lære for noen som vil ha oversikt. Over… Les mer

Innbiller meg at våren kanskje kommer i år også:  solen har tross alt begynt å vise seg og jeg har nesten glemt hvordan den så ut og jeg har helt glemt hvordan den ser ut mot snø og istapper, jeg har glemt hvordan det glitrer, og hvor forræderisk kald snøen faktisk er selv i solsteken, hvor usynlig isen kan bli, hvordan du lures til å tro at det er vår når det fortsatt er dritkaldt
griper meg selv i å tråle finn.no for leiligheter, sier til meg selv “fysj da, du skal vel ikke flytte!” og fortsetter å se på leiligheter; jeg liker takterrasser bare bygningen ikke er for høy, men å flytte er nesten ensbetydende med å slå seg til ro, og jeg skal… Les mer

Jeg blir barnslig oppglødd da jeg får brettspillet War on Terror i hendene.
Spillet er laget og selvutgitt av tre karer i Cambridge.  Og du vet hvordan det er: Når politiet beslaglegger et brettspill, så får det nemlig en “må ha det, bare må ha det” -status.  Og nå har jeg det, og nå gir jeg det ikke fra meg.
BBC oppsummerer:

“must be the only board game ever to be classified an offensive weapon”
Benjamin Woolley, BBC, 15th December 2009

Av alle steder er det Nobels Fredssenter som selger dette i Norge.  ”Interessant at dere selger dette,” kommenterer jeg til skranken der, men de har ikke lyst til å svare på hva det var som fikk dem til å bestemme seg for selge dette,… Les mer

Sannheten er at jeg ofte skulle skrevet om noe helt annet, noe litt mindre politisk, kanskje, noe som ikke eier assosiasjoner til bomber, terror eller det mentale kaoset som følger med etterpå.  Sannheten er at jeg skulle brutt mønsteret, litt.  Skrevet litt oftere om noe annet, for jeg kan jo faktisk tenke på andre ting også, selv om det ikke virker slik, og om  jeg så må dikte opp noe selv.  Men.  Sannheten er at dette ikke er et slikt innlegg;  for helt ærlig, jeg kan ikke forestille meg at noe jeg kan dikte opp kan måle seg med det som faktisk skjer ute i verden.
Britisk media rapporterer at terrortrusselen har økt til sitt nest høyeste punkt på skalaen; det ligger nå på hakket under… Les mer