Novemberkvelden er mildere enn hjemme. Jeg blir kjørt, av faren til jentungen som døpte meg til Rainbow fordi hun ikke kunne uttale navnet mitt. Det var i 2004. Det var i tiden før. Det er mye man kan si om 2011 men en regnbue er jeg ikke.

Og praten går som før, men om andre ting. Økonomien som ikke bedrer seg. Medier som oppfører seg uansvarlig. Veien tar oss sørover, bort fra London. En helg ved havet. Og deretter bærer det til London. Det er greit. Jeg trenger tiden, merker jeg. For jeg hadde en plan. Jeg hadde en plan om å reise tilbake til Stedet, men jeg tror jeg ikke jeg får det til. Jeg kjenner hjertet galloppere bare ved tanken, en form for klaustrofobi setter inn, og brystet snører seg sammen. Jeg tenker “helvete heller, jeg hadde jo en Plan!” og ser for meg hvordan det kommer til å gå: at jeg toucher inn oysterkortet og kommer meg bort til rulletrappen. Og at noe skjer der, at jeg ikke kommer meg videre. At jeg ikke kommer meg ned til tunnellveggene. At pusten og vettet forlater meg på en og samme tid.

Jeg nevner dette senere. Etter vi har kommet frem og bært tingene ut av bilen og jeg har overlevert brunost og sursild, akkurat som bestilt. Smarte Damen sier at det viktigste ikke er å ta t-banen. At det viktigste er å kunne trives i byen. Mestre London først. Steder der maskingeværene marsjeres opp og ned over skuddsikre vester. Og senere kan jeg tenke på undergrunnen. By først, transport etterpå. Det handler om barneskritt. En ting om gangen. Om du ikke kan gå ned på t-banen, kan du gå til en t-banestasjon? I mine ører høres det ut som en unnskyldning. Jeg vil ikke ha en unnskyldning. Jeg vil bare ha vært der, ha gjort det, legge det bak meg, men tanken på å gå ned dit gir meg mest lyst til å hoppe på fergen til Frankrike og bare stikke langt, langt vekk. Flight. Ikke fight.

Og jeg sitter og tenker på dette, da F blir blek om nebbet og hvisker noe til sjåføren, sniker seg ut for å ringe. Det har vært en eksplosjon. Hun vil ikke si sånt foran meg, ikke før etterpå; og etterpå sier hun “du det var en eksplosjon. I Leeds. N er ok.”

Og jeg sier “hvaslagseksplosjon?” og “hvorvarden?” og “blenoendrept?” og “blenoenskadet?” og “vardetenulykkellernoeplanlagt?” F rister på hodet og ser på meg og spør “vil du ha vin?” mens vi holder kontakten med Leeds i andre enden av telefonen.

Vi drikker vin. Akkurat som før. Spiser ost. Sier at det er ikke godt nok med 2,5 år mellom hver gang vi sees og regner på hvor lenge vi har kjent hverandre. Det begynner å bli et solid antall år siden. Men her, akkurat her, i dette huset har jeg ikke vært siden 2004. Huset som symboliserer pause og fri og avkobling.

Jeg mener det når jeg sier at det er fint å være her igjen.

Men det er ikke hjemme. Jeg er ikke hjemme.

Det er med blandede følelser det suger i magen nå som jeg sitter med billetter til London og hjem igjen. Jeg har ikke vært der på år, men litt kan man følge med fra det fjerne. Som anti-terrortiltakene som ikke roer seg. Denne gangen reiser jeg f.eks på utkikk etter disse: body scanners. Disse ble brukt på jernbanestasjonen i Bath, muligens den minst farlige byen jeg har bodd i, tidligere i høst. Fra uskyldig til det motsatte er bevist, til ”om du ikke har noe å skjule har du vel ikke mot å bli røntgenfotografert når du skal på eller av toget”?
 

Nei. Jeg trenger ikke smake lenge etter for å bekrefte at den ekle bismaken fortsatt er der. En venninne som bruker finanskrisen til å studere i, sender meg e-poster om de konservatives arbeid med å avskaffe the Human Rights Act i England. Dette er ikke nytt. Dette er en debatt som pågikk når jeg bodde der: det er nemlig vanskeligere å deportere terrormistenkte dersom man respektere menneskerettighetene deres. Og plutselig tolkes det som at menneskerettigheter og et trygt samfunn er motstridende elementer, og istedenfor å være to sider av samme jobb, skal den ene avskaffes på vegne av den andre.

Men the Human Rights Act er ikke akkurat kontroversiell. The Human Rights Act skal sikre en rettferdig rettssak , den skal sikre at tortur ikke forekommer, at du har rett til å ytre og organisere deg. Bare for å nevne noen eksempler. Disse er ikke tilfeldig valgt ut. Dette er også områder som Storbritannia i dag har problemer med å etterleve. Jeg skal ikke gang spørre om nøyaktig når man fikk en såpass skrudd oppfatning av hva et trygt samfunn innebærer at grunnleggende rettigheter for sivilsamfunnet ikke lenger skal forme del av det.

Men tilbake til reisen til London: i overnevnte klima skal jeg møte en av de få som både kjente meg før, og som jeg fortsatt har kontakt med etter. En som kjente meg i en tid der det gikk an å legge planer for fremtiden, der det var mulig å endre verden om enn bare bittelitt, der det ikke var unormalt å halvveis sitte på biljardbordet (for hvordan når man ellers frem når man skal skyte?) og drikke snakebite black i en bar oppkalt etter en russisk spion kvelden før en demonstrasjon som innebar menneskelige silhuetter, rødmaling og mel, fordi think of the children, stupid, noen har en fremtid som må bevares.

Det er ikke mange igjen, som kjente meg før, som kjenner meg nå. Kanskje det ikke er mange igjen som egentlig kjenner meg. Innimellom tenker jeg at det ikke gjør noe. Innimellom tenker jeg at “I am a tiny, insignificant, ignorant lump of carbon. I have one life, and it is short, and unimportant ” (Tim Minchin). Innimellom tenker jeg at det er fint å treffe igjen denne gamle traveren, på en pub vi har vært på før, et sted der ølet er sært selv for London. Og jeg lurer på hvordan det går med boken hans, og han svarer aldri og han spør meg hvordan det går med skrivingen min og jeg svarer aldri, vi er skuls, og spiller biljard istedenfor og småkrangler gjennom kvelden fordi det er få ting vi var enige om den gangen. Bortsett fra at nå krangler vi ikke lenger;det er derimot mange ting vi plutselig er enige om.

Bare det i seg selv er et tegn på at tidene har skiftet. På at samfunnet er annerledes. Men jeg reiser. Jeg reiser, jeg reiser, jeg reiser. Til mennesker jeg ikke har sett på lenge. Til gater og puber og steder jeg pleide å vanke. Til t-banen og stasjonen jeg ikke har vært på siden den dagen i 2005. Og jeg skal ta med te, hjem. Og se etter nye Banksy. Og gå langs elven når solen går ned, eller sannsynligvis plassere meg på en av broene. Og jeg skal sjekke status på Parliament Square.

Blant annet.

Så, her er til deg
til  alkoholikeren som storrøykte
som sa, da jeg var fire, at  ”jeg er ferdig med å røyke nå, helt sant”
som jeg trodde på, som jeg stjal 15 sigaretter fra
og trakk dem ned i do med stolt mine over bestefar som ikke lenger skulle røyke seg og meg ihjel
før du eksploderte, på en måte jeg aldri har sett noen eksplodere på siden 1988
her er til deg
som gravde bilen ned i hagen og plantet jordbær langs konturene dens
til deg
som svømte rundt tomten din hver eneste 1 mai uansett hvor kaldt det var i vannet
som vippet mellom Frp og SV ved hvert valg for “samme greie, det i grunnen?”
til deg
som fylte rommet du var i, helt til det siste
som alle hadde så mye rart å si om da du levde, men
de er stille nå, vi er stille nå

men alle mente så mye om det du mente
og alle mente så mye om måten du gjorde det på,
det var noe med å bruke krutt som diplomati
ting som ikke var kompatible
og så var det spriten da, de sa du ødela alt
alt ødela du med den spriten
bare at jeg så det ikke, jeg merket det ikke
bare at jeg så noe de andre ikke så eller de så noe jeg ikke så og samme kan det være
jeg merket bare at du var beundrelsesverdig irritabel overfor Hotel Cæsar og Se&Hør
at de når de begynte med det du kalte “syklubben” kjørte vi to bort
ut nordpå, til havet og snakket om  faktiske ting
helt konkrete, faktiske ting
til og med bomber, til og med følelser, til og med det Kristin Halvorsen snakket om i avisen
den gangen, du, som vi aldri ble enige om
og som det var greit at vi aldri ble enige om
for hadde vi vært like så hadde det ikke vært noe gøy
å snakke sammen, for du snakket meg ikke etter munnen
nemlig, du snakket ikke noe etter munnen
og særlig ikke dem som forventet at du skulle gjøre det

for plikter?  du sa
når skal vi leve da? Når skal vi gjøre det vi faktisk vil? Vi gjør det
vi gjør det nå! Og noen vil si det er uansvarlig
jeg vil si det føltes på sin plass, den gangen
for en deprimert tenåring å få dra på fisketur på en torsdag
for det er jo ikke akkurat som at hjemmeleksene forsvinner heller
om de utsettes en dag, for når foreldre ikke vil si det, så kan en bestefar gjøre det:
det finnes nemlig et liv utenfor skolen, det finnes fiskestenger og båter
og fjell og ski og hunder og trekkspill
jeg lurer faktisk på hva de har gjort med trekkspillet ditt
jeg tror kanskje de håper det skal forsvinne
helt av seg selv
men det kan være du vil ha det, det kan være
at du egentlig er her, i luften, i verden, et sted,
du sa jo at du ikke ville forsvinne, enda
at du ikke var klar, enda
og jeg er heller ikke klar til å la deg forsvinne
enda: og jeg prater med deg

en tirsdag eller onsdag eller en torsdag
i Kirkegata, på Youngstorget, i markveien
jeg snakker med deg som jeg alltid har gjort
angrer på alle gangene jeg ikke ringte og  jeg nekter å besøke graven din
for så lenge jeg ikke ser den igjen, er det ikke der du er
det er her

og  du forstår jo at det er her du skal være.

Og det som skjer er dette; jeg må bort.

Jeg leser om skjebnene det blir fortalt om etter Utøya og bomben i regjeringsbygget 22.07. Jeg leser –  og tenker på alle gangene jeg tenkte “om noen bare forsto…” –  for det er ensomt å gå rundt med en hendelse fra et annet land etset inn på hjernen. Og jeg orker ikke å skulle forsvare det at å ha opplevd å være tett på terror før, ikke gjør 22.07 noe som helst greiere å forholde seg til. Men i å ønske at noen bare forsto, mente jeg selvsagt aldri at flere terrorhandlinger skulle skje.

Men jeg forstår hvordan det er å måtte vite hvor nødutgangene er, hvordan nødrutinene fungerer, hvordan brannalarmen høres ut, hvordan det er å skvette ved plutselige lyder fra dører som smeller til gafler som faller på gulvet under tak  med god akustikk, hvordan det er å måtte gjøre ting som vekker angst hver dag og samtidig holde ansiktet og kroppen på plass og normal. Hvordan det er å tenke at jeg er så fucked up at det ikke er vits i å late som om jeg kan fungere normalt, jeg er så fucked up at det ikke er vits i å mingle, det er nok best å holde meg for meg selv. I eget selskap er det færre som dømmer.   For i virkeligheten skjer ofte en av to ting.

Irritasjon. Eller overseelse.

Folk som blir irriterte på grunn av skvettenhet eller manglende konsentrasjonevne.  Eller folk som ikke sier noe i det hele tatt. Jeg kan prøve å forklare: “Jeg er ikke skvetten fordi jeg synes det er gøy” eller “det var en gang en bombe og en tunnell…”.  Jeg prøvde en gang å forklare hva det betydde å ha denne diagnosen. Jeg skrev en forsiktig forfattet e-post og distribuerte den til fem forsiktige utvalgte venner. To av dem svarte aldri og har ikke sagt noe om det siden. En av dem ba meg skrive mer. En av dem sa de hadde lest den, men… (det ble ikke noe mer enn “men”). Og en sa noe som at “det var synd, men du får bare komme deg over det”. Som om man har strøket på eksamen og bare må studere ekstra hardt.

Og jeg tenker, ok, det er ikke slik det skal være. Jeg bestemmer meg for å ikke snakke mer om diagnoser og piss, for de vet ikke hva de skal gjøre med det eller de sier ingenting og du er etterlatt i et vakuum, der du har spilt ballen over til noen som overhodet ikke vil ha den.Det er da jeg tenker: “Om bare noen forsto…”

Kanskje det burde oversettes til “om det var noen man kunne forstå dette bedre sammen med…”

Det er kanskje bare i en retning dette innlegget går i: psykolog. For noen spør  meg om jeg har en psykolog. Svaret er nei. For jeg orker ikke kranglingen, purringen, gjenfortellingen og de rare blikkene lenger.  Og jeg har ikke troen på at det faktisk finnes en psykolog i andre enden av den byråkratiske tunellen. For etter å ha vært på venteliste i fire måneder, får jeg fire måneder med ukentlig besøk til en psykologistudent som deretter skriver meg ut og forsvinner, rett etter å ha gitt meg en diagnose som ikke blir videre forklart på noe vis.  Og jeg sitter der med disse fire bokstavene (ptsd) og skal forstå hva de egentlig innebærer for livet mitt, for jeg har forstått en ting;  når de først har kommet, forsvinner de ikke av seg selv.

Tre måneder etterpå får jeg et skjema i posten. Jeg kan fylle det ut om jeg vil ha noe oppfølging. Jeg er sliten, da. Jeg har et døende familiemedlem. Jeg har mine egne helseproblemer. Jeg tenker at det er greit med et sikkerhetsnett og fyller ut skjema. Og hører ingenting. Og hører ingenting. På tre måneder.

Etter tre måneder får jeg en telefeon av en som vil komme hjem til meg. Jeg forstår ikke hvorfor. Hun sier det er protokoll. Det er alltid slik. Og irritert bestemmer jeg meg for å være hjemme den sagte dagen – om et par uker – når hun kommer. Besøket tar 20 minutter. Hun finner ut at noe har gått feil. Skjemaet jeg fikk – og deretter fylte ut –  er ikke for oppfølging fra da jeg hadde en psykologistudent å besøke en gang i uken. Nei. Jeg har ikke fått meg psykolog. Jeg har fått meg hjemmehjelp, og vi er enige om at jeg ikke trenger en slik en.

Men damen er vennlig og snill. Hun sier at hun skal finne ut av saker og ting for meg. Hun skal fikse dette. Det er tross alt fire måneder nå, siden jeg fulgte ut skjema. Hun skal ringe meg om en uke, og så legger vi en plan. Og jeg sier ok. Og føler skuldrene bli litt lettere- som om det finnes noe håp der ute.

Hun ringer ikke. Ikke etter en uke. Ikke etter to. Ikke etter tre uker og ikke etter fire. Jeg ringer henne, men hun er på ferie. Hun har avspasering. Hun er “ikke på kontoret”. Og så jobber hun ikke der lenger. Etter mye frustrasjon og høye telefonregninger, får jeg sendt en e-post til avdelingen og spurt dem hva i helvete det er meningen at jeg skal gjøre? Jeg har nå ventet i over fem måneder, snart seks.

Svaret jeg får er ikke oppmuntrende. Svaret er: begynn på nytt. Få ny henvisning. Ikke noe vi kan gjøre her, vi organiserer jo hjemmehjelp?

Jeg er forbanna. Mitt døende familemedlem er nå dødt. Jeg har merkelige problemer med huden min. Årsdagen til terrorangrepet nærmer seg. Og jeg ender opp hos legen, igjen, som bestemmer seg for å gi meg en ny henvisning.  Men ikke på det viset at jeg kan ringe rundt og finne meg en psykolog, nei, her skal Oslos psykologer skrives til via brev fra legen. Formelt. En etter en til noen har plass. Vent på svar, før man går videre til neste. Seks måneders på vent allerede – hva har vel det å si?

Den syvende måneden ringer jeg legen og sier at jeg har ventet lenge. Legen sier seg enig. Legen sier at brevet til psykologen ble sendt til feil adresse så det kom i retur, men de skal sende det på nytt med det samme.   Jeg vil spørre om de har hørt om e-post. Eller telefon? Men jeg tør ikke. Her er greia; sinte folk? Jeg takler det dårlig. Jeg takler det ekstremt dårlig.

Så jeg legger på røret. Og gir opp.

Det er åtte måneder siden jeg fylte ut skjemaet som visstnok endte opp hos hjemmehjelpen istedenfor på et kontor som skulle finne en psykolog til meg. Prisen for å sloss med byråkratiet er for høy. Jeg har ikke styrke nok til å presse meg gjennom.

Om vi går tilbake til avisene, fanger jeg opp dette; at de får psykologhjelp de som trenger det etter 22.07.  Jeg håper bare at det faktisk stemmer. At ikke det er snakk om papirlapper fra fastlegen som sendes inn i et sort hull av et system, men at det gjelder faktiske, konkrete psykologtimer med en faktisk psykolog.  At det er jeg som er uheldig, og ikke systemet som er så beinhardt å komme seg gjennom.

For som jeg nevnte; det er ikke greit å være alene om slike ting.

Det finnes ingen fornuftig måte å avslutte dette innlegget på. Egentlig tenkte jeg å gjøre et forsøk på avstigmatisere disse fire bosktavene – ptsd – men jeg tror ikke det er det jeg har gjort. Jeg tror bare at jeg har vært forbanna. På verden. Igjen.

… at det føles godt for sjelen, at musikk alltids har føles godt for sjelen, at vi trenger det nå, i denne tiden, i denne perioden, i kjølvannet av grusomme ting som har skjedd

…og mens jeg står her tenker jeg på at Carl I Hagen snakker om ting han umulig kan forstå seg på, når det kommer til etterforskning av terrorangrepene som var; at det er forståelig å ville vite alt, å ville kartlegge alt, å forstå alt; at hvem er han til å si at etterlatte, sårede, berørte ikke trenger en etterforskning? Forstår han ikke hvordan liv kan bli snudd opp-ned, hvordan det er å være maktesløs?

… at det aldri ble en offentlig granskning i Storbritannia, og se hva som skjedde da: seks år senere maser jeg fortsatt, vaser jeg fortsatt og venter jeg fortsatt på ting som nok aldri kommer

… at hullet i skyene utvider seg, nå reflekteres solen i bygningene der borte, lyset er vakkert, luften er vakkert

… at jeg kanskje elsker Oslo symfoniorkester midt oppe i alt dette

… at jeg lurer på hvor hjemme er, om det er her, eller et annet sted eller om det finnes i det hele tatt, at akkurat det er ikke så viktig akkurat nå; for hør, bare hør på den tenoren

…. at det er grenser for hvor mye dritt som bør kunne hagle nedover i løpet av fem måneder

… at jeg skulle ønske det var mulig å rive ut sjelen og gi den et boblebad, men at det ikke er mulig og jeg ikke en gang er overbevist om hva jeg syns om konseptet ”sjel” og at det er håpløst å krangle med seg selv inn i det uendelige

… at jeg kanskje bare skal stå her og lytte til Oslo filharmoniske akkurat nå, og etterpå ligger Whiskeybaren rett rundt hjørnet.

Sorg tar tid. Sorg kan ta lenger tid enn vi er forberedt på. Vi sørger forskjellig. Vi håndterer våre egne følelser og hverandre, forskjellig.

Og en ting jeg lærer i denne uken, er hvor klin kokos jeg var forrige gang jeg opplevde terror. Hvor  mye benektelse det går an å ta inn under huden. Kanskje jeg kan lære noe av det. Kanskje andre kan. Det er i alle fall verdt et forsøk. En ting vet jeg i alle fall; jeg reagerer ikke likt denne gangen. Kanskje jeg kjenner meg selv litt bedre. Det er lov til å håpe.

14 juli 2005 var det en uke siden terrorangrepet i London. T-banetunnellene var fortsatt avsperret. På Trafalgar square holdt de en minnestund; jeg fikk lov å gå så lenge ingen trengte meg på kontoret; jeg jobbet som en tulling hele dagen, spurte teamet på forhånd om hva de trengte noe, ordnet det som måtte komme og la på vei ut døren med tre kolleger i hælene.

På Trafalgar square snakket bl.a t-banesjåføren fra Edgeware road (der en av bombene gikk av). Og vi følte kanskje ikke at hele byen var samlet, men vi følte at vi som sto på Trafalgar square, i det minste, var samlet. Så løste gruppen seg opp. Alle gikk hver til sitt. På vei hjem talte jeg 47 væpnede politimenn i skuddsikre vester.

Jeg dro hjem. Jeg dro på jobb følgende dag, og dro hjem. Og på vei hjem sa jeg til meg selv: nå er det over. Nå er jeg ferdig med det. Nå har jeg gått videre.  Ellers har de vunnet. Jeg har gått videre.  Jeg er over dette. Nå.

Og jeg tilbrakte helgen med å gjøre Vanlige Ting. Jeg lette etter jobber. Jeg gikk ut på byen. Jeg prøvde å sove. En venninne ringte meg. Hun sa: ”hvordan har du det?”

Jeg svarte : “Jeg lager middag. Couscous og fisk. Øl i kjøleskapet.”

For slik hadde jeg svart hele uken. Min far spurte “er du redd for å ta t-banen” og jeg svarte ” t-banen er ute av drift.”

Eller:

“Går et bra med deg?”
“Jeg er på vei til byen for å legge ned roser.”

Men venninnen min ser gjennom denne.  For jeg svarte egentlig ikke på spørsmålene.  Å skulle sette ord på hva man føler var ukjent. For fluffy. Dessuten, merket jeg, så skalv stemmen hver gang jeg prøvde. Det er lettere å si at du lager middag nå.  Det er lettere å si at t-banen er ute av drift enn å skulle forholde seg til følelsene du har overfor t-banen.

Så venninnen min fortsetter å ringe. Hun ringer hver dag, i en periode. Og hver dag svarer jeg noe lurt som “jeg er på vei hjem fra jobb” og hun svarer “ok, ikke ta t-banen før du føler deg klar. Ikke tving deg selv, ok?”. Slik har vi korte, korte samtaler.

Utover dette husker jeg ikke noe særlig. For the show must go on. Og det var det kreftene gikk med på. For alle de sårede, for alle de døde, for alle de pårørende. Jeg sier til meg selv at jeg ikke har noe å klage over.  Jeg ble evakuert fra under bakken, men jeg var jo istand til å gå derfra selv. Jeg har ikke noe å klage over. Om noe føler jeg meg skyldig på vegne av alle som ikke kunne det.

Slik går dagene. I et vakuum. Jeg husker nesten ingenting fra disse postterrordagene. Jeg husker dette: Jeg er ferdig med det nå. Jeg har kommet over det. (Når jeg i ettertid ser på tingene jeg skrev for meg selv, vet jeg at det umulig kan stemme – men jeg kalte det bearbeiding, “nå er jeg ferdig med det; alt jeg skriver er bare en oppsummering”)

Jeg rømmer inn i jobben min. Jeg jobber og jobber og jobber. Jeg har frivillige verv som jeg tviholder på i disse dagene.  Og jeg har sagt til alle at det går bra. Og alle tror meg når jeg sier at det går bra. De ringer ikke lenger. Jeg ringer ikke dem lenger. Vi er normale. Vi er vanlige. Vi klarer oss.  Vi skal det. For det er ikke vi som skal kreve plass fra hjelpeapparetet; det er de andre. De som trenger det.  Dessuten fortjener jeg kanskje å ha det slik. Eller, stryk ordet “kanskje”:  Jeg fortjener å ha det slik. For det er en ingen grunn til at akkurat jeg skulle slippe fra på den måten jeg gjorde det.

Jeg tenker på alt jeg kunne gjort annerledes. Ting jeg burde ha gjort. Folk jeg burde prøvd sterkere å hjelpe.  Jeg sier til meg selv at jeg er over det som skjedde. Det jeg sitter igjen med som til tider gjør vondt, er overhodet ikke mer enn fortjent.

Jeg får en mistanke i august 2005 da jeg er på ferie, men jeg slår den fra meg. Hardt og brutalt. Jeg er ok. Jeg har jo sagt at jeg er ok! Jeg må bare ta meg sammen.  Og det er det jeg gjør. Igjen. Og igjen. Til det slår sprekker. Til det ikke fungerer lenger. År har gått, da.  Og jeg har fortsatt dagene der jeg sier til meg selv “ta deg sammen, yoshimi! Dette handler kun om ta deg sammen!”

Jeg vet ikke en gang selv når det egentlig var jeg fant ut at dette ikke stemte og at det var mer enn skyldfølelse jeg satt igjen med.  (Diagnosen ptsd – post traumatisk stresslidelse, får jeg ikke før i 2010. Da får jeg den til gjengjeld tre ganger.) Det er først i 2010 at jeg faktisk uttaler ordet “traume” i forhold til meg selv. Og det skurrer enda i ørene. Jeg har ikke helt akseptert det.

Forrige fredags hendelser har jeg forholdt meg annereldes til. Først ble jeg nummen. Først tenkte jeg det måtte være en ulykke. Jeg tviholdt på den så lenge som mulig. Men det er ikke en ulykke når barn og unge blir plaffet ned av en galning med våpen.  Noe alvorlig har skjedd. I dette landet som føltes så trygt å komme til i 2009.

Men. Først blir jeg rett og slett nummen. Hjernen min aksepterer ikke dette. Hjernen min henger jo fast i 2005, til en grad. Når jeg leser ordet “bombe” tenker jeg på t-banen først og fremst.  Bombe i det norske regjeringskvartalet? Nei, det må være feil. Det må være noe annet. Det må det. Når jeg leser skudd på Utøya, forstår jeg at dette er i 2011 og i Norge. Det tar pusten fra meg.

Jeg tror jeg er ærligere med reaksjonene mine til det som skjedde på Uttøya og i regjeringskvartalet. Men jeg er treig med å få ting inn.  Jeg leser nyhetene når de er litt gamle fordi jeg  må psyke meg opp til dem, jeg trenger overskudd til å håndtere det jeg snart skal lese.  Jeg leser lette, ukrevende ting for å få overskuddet til å håndtere det som er vanskelig.  Jeg var litt bekymret, et par dager, for at jeg hadde blitt såpass herdet i London at jeg ikke lenger kunne reagere. Men – første dag på kontoret må jeg låse kontordøren min og bare gråte. Og det er stort sett det jeg gjør den dagen.

Jeg mistet ikke noen forrige fredag. Jeg er glad for det. Og jeg lar meg selv få lov til å gråte likevel. Det har jeg i det minste lært i løpet av de siste seks årene.  Jeg tar meg ikke sammen like mye. Jeg får det ikke en gang til om jeg prøver lenger. Ikke i samme grad.

Vi håndterer sorg og sjokk forskjellig. Jeg er glad avisene skriver om dette, nå. Det kan være de også gjorde det i 2005, men jeg fikk det ikke med meg. Hjernen min var opptatt med å ta seg sammen.  Og nå? Nå er jeg redd på en ekstremt egoistisk måte; bomben i Oslo vekker til live mange reaksjoner fra angrepet i London.  Det hendte jeg lurte på hvordan jeg ville taklet det om noe sånt skjedde på nytt. Det ser ut som jeg holder på å finne ut av akkurat det.

Og; jeg må bare si det igjen. Jeg får vondt. Jeg får rent fysisk vondt av tanken på de vonde, vonde opplevelsene som så mange mennesker må bære med seg etter forrige fredags hendelser. Det skulle ikke skje her. Og jeg håper dere er flinkere enn meg til å ikke ta dere sammen hele tiden.

Et par artikler jeg gjerne vil dele:

- Nærvær betyr me enn ord

- Sliter med skyldfølelsen

- Råd om reaksjoner i katastrofen

Ting jeg vil skrive om, men som jeg syns blir for tett på.  Som hva det er å bli diagnosert med ptsd etter et terrorangrep. Som hva det betyr. Hvordan det er med en slik diagnose i det norske helsesystemet. Hvordan en fungerende hverdag er noe av det beste jeg kan tenke meg. Det er noen ting man lærer: ikke slipp folk for nære. Fordi? Fordi. Fordi er god nok grunn.

Jeg har ikke skrevet om dette før. Kanskje det er på tide at jeg gjør det, etterhvert? For etter et terrorangrep, kommer håndteringen av den. Det er fortsatt noe jeg lærer og må lære.  Selv om over seks år har gått. Plutselig føles det relevant å skrive om det, igjen. For på fredag ristet det i gulvet vår i det eksplosjonen i Oslo skjedde, og plutselig finnes det mennesker i Oslo som jeg ikke ønsker skal måtte gå gjennom alle de samme tabbene jeg selv har gjort.

Det  er, blant annet,  slike ting jeg tenker på om dagen.  Og det var derfor jeg valgte å skrive under et pseudonym. Så jeg kunne ha muligheten. Om jeg turte. Jeg vet bare ikke om jeg gjør det. Enda.

Kanskje Yoshimi ruster opp blir til Yoshimi rebranded. Eller noe sånt. Jeg vet ikke. Jeg er bare ikke like SINT som jeg var da jeg åpnet denne bloggen. På et vis er jeg det, men samtidig så bor jeg ikke der det skjedde lenger. Jeg føler  ikke politikken i Storbritannia like mye på kroppen. Å sitte med etterdønningene av et terrorangrep som skjedde i London på denne siden av Nordsjøen har blitt noe annet.

Angrepet i Oslo og på Utøya vekker mye til live, igjen. Men jeg var ikke så tett på, denne gangen. Hodet mitt er nok noe klarere enn det var i London. Jeg vet ikke om gamle ting kan bearbeides når nye ting skjer. Jeg vet ingenting, i grunn.

Men. Jeg får vondt i brystet, det presser på i brystet når jeg tenker på skuddofrene på Utøya, når jeg tenker på dem som ble rammet av bomben i Oslo. Det presser på i brystet, og jeg tenker på skyldfølelse, angst, depresjoner og en rekke ting jeg ikke ønsker for dem i tiden som kommer.  Jeg skulle ønske jeg heller kunne beskytte dem for hva traumatiske opplevelser kan gjøre med hodet og sjelen.  Men jeg kan ikke det heller.

Det som er mest realistisk er  å ønske at de får hjelp. Av noen som kan dette. Hver eneste en.

I mellomtiden. Tja. Yoshimi ruster ikke opp akkurat nå. Jeg vet ikke helt hva hun gjør.

Jeg: lent mot stueveggen. Dukker. Tallerkenen treffer veggen, rett over der hodet mitt var, soyasaus renner nedover tapeten. Jeg har ris i håret og på skuldrene. Grønnsaker og glasskår spredt på gulvet. Jeg merker at kroppen skjelver. Ytterdøren smeller igjen, så hardt at jeg skvetter. Han har gått. Jeg vrir om alle låsene, det er mange låser på dørene i denne byen. Jeg er låst inne. Han er låst ute. Prøver å finne igjen i pusten. Note to self: ikke hyperventiler. Ikke hyperventiler!

Jeg kan også kaste ting gjennom rommet. Bøker. Jeg kyler bøker og bøker og bøker i veggen, en bok etter den andre. En bok mister ryggen. Noterer meg at den ikke er min. Samme kan det være.

Rødvin. Et glass. Jeg nekter å rydde opp matrestene, jeg nekter å rydde opp glasskårene, jeg tar på meg sko, heller, svarte sko, og av og til knuser det fra under sålen. Drikker et glass rødvin. Sitter med msn på laptop. Snakker med noen jeg aldri har møtt. Om nesten ingenting. Vedkommende spør hvorfor jeg er alene en fredagskveld. Jeg sier det fordi jeg låste ham ute. Vedkommende sier ”oi. Man kødder ikke med deg, altså.” Jeg forteller ikke om tallerkenen og glasskårene og risen jeg fortsatt har i håret. Jeg tømmer glasset. Logger av. Tenker Fuck MSN. Og: hva gjør jeg nå?

Jeg gjør som veloppdratte piker gjør. Jeg rydder. Jeg rydder glasskår og ris og grønnsaker og bøker, jeg støvsuger i samme slengen, jeg vasker opp, jeg vasker mat ut av håret, jeg fjerner alle spor, jeg visker det hele bort. Tar et langt bad.

Tenker: hvordan i all verden skjedde dette? Jeg er jo ikke typen til å havne i en slik situasjon. Slike situasjoner skjer ikke med meg. Hvem spør jeg om hva jeg bør gjøre?

Jeg spør ingen. Det er jo det innlysende svaret. Ikke spør noen. Bare… bare… bare gjør noe! Gjør noe. Jeg drikker et glass vin til.

***

Han banker på døren. Han sier ”unnskyld” og ”kan du åpne”, og jeg sier ”nei” og han ber meg åpne igjen, og jeg sier nei, og det fortsetter slik til han sier ”ok. Jeg går en tur” og jeg hører skrittene forsvinne nedover trappen og ut og i to timer er det helt stille. Dette er ikke en ordentlig fredagskveld. Dette er ingenting.

”Kan du slippe meg inn nå?” spør han når han kommer tilbake, og jeg sier ”nei” men åpner til slutt døren likevel.
Han sier ”du har et merke på halsen.” Han prøver å røre ved det, røre ved meg, men jeg vrir meg unna, jeg skal faen ikke røres ved!

”Tallerken,” svarer jeg. Og så tar jeg på meg skoene, og går. Jeg surrer rundt. Det er kaldt ute. De siste månedene har tilværelsen vært skrudd helt feil sammen. Vi påvirkes på måter vi ikke hadde drømt om. Det finnes ikke noe vettugt sted å gå til, så omsider surrer jeg meg tilbake på veien tilbake til leiligheten.

Han har flyttet sengetøyet inn i stuen. Han sier ”ikke vær redd meg, vær så snill, ikke bli redd meg” og ”det såret trenger å renses” og ”jeg mente jo ikke å bli så sint at..” og jeg sier ingenting, og på stuebordet viser laptopen en rekke sider som handler om vold i hjemmet.

”Jeg har ikke overskudd til dette,” sier jeg. Matt. Det jeg mener er kanskje uklart for meg også, men jeg orker ikke tenke, orker ikke snakke og orker i alle fall ikke å krangle. Holder meg i gangen, jeg vil ikke inn i stuen, ikke akkurat nå.

Merker at man blir underlig sliten av sånt som det her. Legger meg like godt. Få dagen overstått. Våkner og gir advarselen om at ”om noe slikt skjer en gang til!!!” og i advarselen ligger utropstegnene tett i tett, og han sier ”det skjer ikke en gang til” (og det gjør ikke det), og så snakker vi ikke om det, men ting er litt rart en stund fremover. Han holder øye med det lille såret på halsen, det blir et symbol som tar sin tid på å visne. Og vi snakker ikke mer om det, han forteller ikke om det, jeg forteller ikke om det, det bare glir inn i historien og blir der.

(Med et unntak: i 2007,  i et åpent øyeblikk under stjernehimmelen i Wiltshire, med en god dose rødvin innabords og i selskap med En Man Kan Si Alt Til,  glipper historien ut av meg igjen, og En Man Kan Si Alt Til ser på meg og han sier ”noen ganger gjør gode folk dumme ting,” og  det er en fin oppsummering og han finnes ikke dømmende, og jeg røyker ikke, men vi deler en røyk likevel mens han forteller en historie fra sitt tidligere liv og spør meg hva han bør gjøre med eksen . Men – det blir en lang avsporing og historien i Wiltshire har ellers ingenting til felles med dette.)

Disse dagene er dette jeg står opp til. Inquest i terrorangrepet i London i 2005. Wikileaks. Mørke. Kulde. Folk. Julepjatt og stress. Mas. Stedet jeg bor på men ikke hører til i.

Noen ganger trenger man en pause. Rett og slett. Likevel.

Det er mer å si om Wikileaks, og flere spørsmål å stille, enn jeg orker å skrive ned. Jeg har tenkt på det. Jeg har kommmet frem til at innen jeg får det jeg tenker om Wikileaks ned på papiret i en omfattende nok form, vil det være for sent. Men det er kanskje ikke alt man trenger å utrede på en blogg heller, for  det mangler ikke på interessante synspunkt der ute. Gert Lovink skrev i august i år 10 hypoteser om Wikileaks. Han begynner med følgende:

“These 0.
“What do I think of Wikileaks? I think it would be a good idea!” (after Mahatma Gandhi’s famous quip on ‘Western Civilisation’)”

Hva kan jeg si? Hittil er jeg enig. Ideen bak Wikileaks har jeg jo blogget varmt om før.  Men det betyr ikke at det ikke er en rekke spørsmål som også kommer til overflaten. Synspunkter justerer seg, tross alt.  Simon Collister følger f.eks opp med argumenter om at WL selv er antitesen til gjennomsiktighet:

“ Plus, Wikileaks is the antithesis of transparency. We don’t know if the leaks are accurate or planted. Nor do we know how WLs operates, how it chooses or edits material, for example.”

Men dette er bare deler av debatten. Videre kommer vi til Mastercard, VISA og Paypals ekskludering av WL. Bare for å nevne noe. Og så er det overgrepsanklagene mot Assange. Og så kan det fortsette. Og fortsette.

Alt dette er interessante tema. Og i mellomtiden fortsetter en annen sak, nemlig undersøkelsen inn i dødsfallene fra terrorangrepet i London i 2005. Neste runde med høringer er mandag 20 desember. Og prosessen er fortsatt lukket for dem som ikke er etterlatte familier. Avisene har for lengst sluttet å skrive om dette, nå. Jeg vet ikke nøyaktig når dette sluttet å være interessant. Plutselig var det bare det. Jeg blir minnet på hele greia av små ting. Som at det finnes et strategispill som heter London Underground. Som at “terrorkomedien”  4 lions har plakater klistret opp på Klingengerg kino. Hjernen nærmer seg noe som heter overload, tror jeg. Og jeg tenker

Jeg burde formulere noe om Wikileaks likevel. Det er for mange antagelser og spørsmål der ute. Tross alt.

Men har kommet til dette; jeg har vel neppe noe å si om Wikileaks som andre ikke allerede har sagt. Jeg kommer frem til dette mens jeg går rundt og ser på strategispill om London Underground og hører på lydklipp fra Den Dagen,  og forbanner ugjennomsiktige prosesser og kaos i hytt og pine og sier til meg selv at jeg burde få alle disse spørsmålene jeg har strukturert sammen på et vis.

Men. Noen ganger trenger man altså en pause. Gjerne med rødvin. Stengte dører, stengte vinduer, en valp og en pute.

Undersøkelsen foretas av domstolen i England, og det som skal undersøkes er 52 dødsfall fra 07.07.2005. (Jeg registerer at 52 er antallet kort i kortstokk. Jeg sier ikke at det er av betydning, jeg sier bare at jeg registrerer det.)

For første gang siden den dagen, offentliggjøres filming og lydklipp. Filming viser vraket av det som en gang var et t-banetog, lydklippene gjenspiller samtaler mellom ansatte på London Underground.  Historien gjenfortelles. I detalj. Og på et eller annet tidspunkt forsvinner skillet mellom nå og da.  Fem måneder, skal dette ta. Fem måneder.

Men dette er ikke en offentlig granskning, det er en undersøkelse inn i dødsfallene til bombeofrene av dommer Lady Justice Hallett.  Det er ingen jury.  Familiene til de døde er representert, men de over 700 som ble fysisk skadet har ingen stemme. Fra en som var evakuert fra t-banen, oversettes dette i praksis til at ingen som faktisk var der og fortsatt lever har noe å si, eller tilgang til å stille spørsmål.

Sist dette ble dekket like detaljert, var for over fem år siden. Da var vi midt oppi det. Jeg hadde tatt det med i beregningen i det undersøkelsen nærmet seg. At det hele var pågående, sist gang.

Jeg hadde ikke tatt med i beregningen dette; at når det ikke er pågående lenger, er minnene fortsatt like sterke. At en t-banetur som endrer alt, ikke bare blir en normal t-banetur når nok avstand er gitt til den.

Fem måneder, registrer hjernen min. Fem måneder?
Jeg lurer på hvordan den hadde forholdt seg en en offentlig granskning. Og om vi noensinne vil finne det ut.