Det er som å komme hjem, men samtidig ikke. Fortsatt samme terminal, samme butikker, samme HSBCreklame på veggene. Jeg surrer rundt på Heathrow med tingene mine og går i ett med tapeten, blir inventar, akkurat som alle de andre, og jeg tenker at om jeg skulle vært en sånn forfatter, så skulle jeg sittet her; på AMT Coffee på Terminal 3 der livet bobler over av folk som skal gjenforenes, eller reise hjem, som er trøtte eller oppgira og klare til å oppleve et nytt sted.  Men så ser jeg  de uniformerte mennene i skuddsikre vester med maskingevær. Jeg blir tørr i munnen av synet. Pulsen øker.  Og jeg vet at jeg ikke har kommet hjem lenger. Jeg har bare kommet tilbake.
Novemberkvelden er mildere enn… Les mer

Det er med blandede følelser det suger i magen nå som jeg sitter med billetter til London og hjem igjen. Jeg har ikke vært der på år, men litt kan man følge med fra det fjerne. Som anti-terrortiltakene som ikke roer seg. Denne gangen reiser jeg f.eks på utkikk etter disse: body scanners.

… Les mer

Jeg oppdager at jeg prater til meg selv der jeg går nedover Kirkegata
klokken åtte om morgenen
eller, egentlig, prater jeg med deg som ikke er her  (men for utenforstående ser det akkurat like ille ut)
for jeg tror kanskje ikke helt på at du er borte
selv om jeg selv heiste deg ned i jorden for et par måneder siden
Så, her er til deg
… Les mer

Jeg vet ikke hvor mange ganger det har skjedd; at jeg trekker meg ut fra forsamlingen, at jeg enten pakker tingene mine rolig sammen og sier farvel til vertskapet, eller at jeg omtrent ligger på spring ut døren uten noe annet enn en tekstmelding jeg fyrer av i en unnskyldning flere timer etterpå – avhengig av hvor sammenfattet jeg er når det skjer.
Og det som skjer er dette; jeg må bort.
Jeg leser om skjebnene det blir fortalt om etter Utøya og bomben i regjeringsbygget 22.07. Jeg leser –  og tenker på alle gangene jeg tenkte “om noen bare forsto…” –  for det er ensomt å gå rundt med en hendelse fra et annet land etset inn på hjernen. Og jeg orker ikke å skulle forsvare… Les mer

… at det er noe fint med å stå her, på denne plassen, der vi var samlet med roser etter 22.07, og se på statuene og himmelen, med sol og skyer, i det Beethovens 9. symfoni glir over fra 3 til 4 akt
… at det føles godt for sjelen, at musikk alltids har føles godt for sjelen, at vi trenger det nå, i denne tiden, i denne perioden, i kjølvannet av grusomme ting som har skjedd
…og mens jeg står her tenker jeg på at Carl I Hagen snakker om ting han umulig kan forstå seg på, når det kommer til etterforskning av terrorangrepene som var; at det er forståelig å ville vite alt, å ville kartlegge alt, å forstå alt; at hvem er han til… Les mer

I kveld er det en uke siden Utøyamassakren og bomben i regjeringskvartalet. Det er mørkt og dystert, det som skjedde. Det skal jeg ikke  legge et lokk på.
Sorg tar tid. Sorg kan ta lenger tid enn vi er forberedt på. Vi sørger forskjellig. Vi håndterer våre egne følelser og hverandre, forskjellig.
Og en ting jeg lærer i denne uken, er hvor klin kokos jeg var forrige gang jeg opplevde terror. Hvor  mye benektelse det går an å ta inn under huden. Kanskje jeg kan lære noe av det. Kanskje andre kan. Det er i alle fall verdt et forsøk. En ting vet jeg i alle fall; jeg reagerer ikke likt denne gangen. Kanskje jeg kjenner meg selv litt bedre. Det er lov til å håpe.
14 juli… Les mer

Det er så mange ting som dukker opp, nå. Jeg vil kalle det plutselig, men helt plutselig er det ikke.
Ting jeg vil skrive om, men som jeg syns blir for tett på.  Som hva det er å bli diagnosert med ptsd etter et terrorangrep. Som hva det betyr. Hvordan det er med en slik diagnose i det norske helsesystemet. Hvordan en fungerende hverdag er noe av det beste jeg kan tenke meg. Det er noen ting man lærer: ikke slipp folk for nære. Fordi? Fordi. Fordi er god nok grunn.
Jeg har ikke skrevet om dette før. Kanskje det er på tide at jeg gjør det, etterhvert? For etter et terrorangrep, kommer håndteringen av den. Det er fortsatt noe jeg lærer og må lære.  Selv om… Les mer

Han kaster. Jeg vet ikke hvor godt han mener å sikte, men tallerkenen flyr gjennom rommet.
Jeg: lent mot stueveggen. Dukker. Tallerkenen treffer veggen, rett over der hodet mitt var, soyasaus renner nedover tapeten. Jeg har ris i håret og på skuldrene. Grønnsaker og glasskår spredt på gulvet.
… Les mer

Er det virkelig nødvendig å stå opp, hver eneste, bidige dag?
Disse dagene er dette jeg står opp til. Inquest i terrorangrepet i London i 2005. Wikileaks. Mørke. Kulde. Folk. Julepjatt og stress. Mas. Stedet jeg bor på men ikke hører til i.
Noen ganger trenger man en pause. Rett og slett. Likevel.
Det er mer å si om Wikileaks, og flere spørsmål å stille, enn jeg orker å skrive ned. Jeg har tenkt på det. Jeg har kommmet frem til at innen jeg får det jeg tenker om Wikileaks ned på papiret i en omfattende nok form, vil det være for sent. Men det er kanskje ikke alt man trenger å utrede på en blogg heller, for  det mangler ikke på interessante synspunkt der ute. Gert… Les mer

Undersøkelsene begynte i går. Fem måneder, regner de med at de skal ta. Et eller annet sted bak i hjernen min registrerer jeg at fem er et primtall.
Undersøkelsen foretas av domstolen i England, og det som skal undersøkes er 52 dødsfall fra 07.07.2005. (Jeg registerer at 52 er antallet kort i kortstokk. Jeg sier ikke at det er av betydning, jeg sier bare at jeg registrerer det.)
For første gang siden den dagen, offentliggjøres filming og lydklipp. Filming viser vraket av det som en gang var et t-banetog, lydklippene gjenspiller samtaler mellom ansatte på London Underground.  Historien gjenfortelles. I detalj. Og på et eller annet tidspunkt forsvinner skillet mellom nå og da.  Fem måneder, skal dette ta. Fem måneder.
Men dette er ikke en offentlig granskning,… Les mer