Yolanda Dominguez har lansert “Poses”.  Der vanlige kvinner har blitt bedte om å gjøre nettopp dette -- adpotere modellers posering på gaten.

Det hun vil frem til er absurditeten --  både i hvordan media fremstiller kvinnen (tynn, kleshenger, kunstig) og hvordan dette blir i den virkelige verden.

Bare sjekk reaksjonene til folk. (Klandrer dem forøvrig ikke)

The guardian skriver mer om dette.

Første gangen jeg hører om Emmanuel, er fra Jay. Vi har drevet med noen aktivist-greier, og har kommet oss til Den Jamaikiske Baren Jeg Bare Finner I Fylla. Og Jay sier “Emmanuel. Du må treffe Emmanuel!”  Jeg forstår at Jay har funnet en ny inspirasjonskilde; øynene hans lyser når han snakker om Emmanuel. Slik går det til at jeg allerede kjenner deler av historien hans når vi treffes noen måneder senere.

Det er en konferanse om menneskerettigheter, i Coventry. De siste årene har jeg jobbet med afrikanske land, eller for å være mer presis, så ankommer jeg Coventry med en rar følelse av at jeg har  jobbet litt vel mye med Afrikanske Land På S:  Sudan. Sør-Afrika. Sierra Leone. Swaziland. Og ja. Det er tilfeldig at det ble sånn.

Jeg ankommer Coventry. Finner gamle kjente -- og fremmede som etterhvert blir gamle kjente de også.Lørdag morgen, er jeg forøvrig, uforskammet tidlig oppe med tanke på ankomstfesten og det som fulgte den.  Jeg finner ingen kjente. Istedenfor finner jeg masse fremmede og en skikkelse som sitter alene nesten midt i rommet, og jeg går bort til ham fordi det av og til er kjipt å sitte alene, og jeg spør “Er det ledig her, eller foretrekker du å få være litt i fred sånn om morgenen?” Fyren reiser seg. Han tar meg i hånden. Han sier “Jeg heter Emmanuel. Vær så snill, sett deg”. Og så gjør jeg det. Og snart forstår jeg hvorfor Jay ble så inspirert av denne karen -- tidligere barnesoldat, nå musiker.

Emmanuel forteller i løpet av dagen, og opptrer på kvelden. Jeg vet faktisk ikke om det finnes et tørt øye i salen i det han begynner å fortelle om oppveksen sin, om det å bli rekruttert som barnesoldat i en alder av kanskje 8 (han er ikke helt sikker på når han ble født, men han har valgt seg 1980 og teller ut fra det),  om å være så sulten at man nesten spiser sin egen kamerat, om å bli smuglet til Kenya av britiske Emma McCune som giftet seg med den sudanske guerillalederen Riek Machar, om å skulle tilpasse seg samfunnet igjen etter fem år som væpnet barn i væpnet konflikt.

Og når vi snakker om Sudan, er Emmas historie også en for seg selv: Emmas War og Till The Sun Grows Cold er to bøker skrevet om Emma McCune, og i løpet av 2011 kommer filmen. En er skrevet av en journalist, som beskriver Emma som  en velmenende romantiker som  har tatt seg vann over hodet. Den andre er skrevet av en mor som har mistet en datter.  I 2004 var det tilsynelatende flere som kjente til Emma McCune enn som kjente til Emmanuel Jal. Det er mulig tallene begynner å peke andre veien, men historiene deres er linket sammen.

Så. Jeg begynner å spore av.

Men det hender fortsatt jeg tenker på Emmanuel, år etter noen kortere møter i aktivistverdenen i London. Han er et av menneskene  som kommuniserer at Det er ikke ok å gi opp! Historien hans kan du i dag få med deg gjennom dokumentaren War Child.

Den vises på fredag 4 februar, i Oslo. Og om du trenger litt rytme og liv etterpå, så opptrer Emmanue Jal her.

Sikkert mest kjent for “woke up this morning” fra soundtracket til Sporanos.

Men i dag er det Too Sick To Pray som herjer over Grunerløkka, mens jeg tenker på London og alle tiders julefest i regi av… vel, Alabama 3 i romjulen 2008.

Da jeg bodde i London holdt de fortsatt på med å kartlegge Londons gater i 3D. Det ble oppslag, etterhvert, da en kvinne brukte Google Street View til å legge frem bevis sin manns utroskap; hun så ham, mente hun, i bilen hans, der han kysset en annen kvinne. Han nektet ikke for det. Men ble forbanne på Google Street View.

Uansett; Tim Minchin har skrevet en sang om Google Street View. Det var egentlig den jeg ville dele.

Humphrey the Schoolmouse had been reading again, and one pleasant afternoon in Wortlethorpe Churchyard he began to lecture his fellow church mice. “We have become victims of the Rat Race,” he told them, “crushed by the Pressures of Modern Life. Our nerves are being torn to shred in the Mad Struggle for Survival.” At this moment, everyone went indoors for tea.

E får noen rare blikk fra andre i det jeg åpner denne gaven og fniser. Det får så være at de ikke helt forstår denne. Men det er en super gave. Det er noe E har forstått, det er en ting vi deler, et felles sted vi rømmer til, nemlig inn i barnelitteratur som kan nytes av voksne.

Og sannsynligvis er det mer enn det. Barnelitteraturen tar oss litt tilbake også; til den den gangen historier hadde en lykkelig slutt, og verden var forholdsvis enkel og urørt med trygge rammer rundt. Home is where your heart is, sier de på engelsk. Men det er ikke alltid at hjertet er pålitelig, eller at hjemme har en geografisk plassering. Av og til er hjemme en tidsepoke, en atmosfære, et øyeblikk.

E og jeg har en felles forståelse i dette; hjertet vet ikke alltid hvor det vil, noen ganger vil det bare så langt bort som overhodet mulig. Eller det vil tilbake, til et annet sted: til tiden før, til en epoke med barnebøker og magiske verdener i flotte illustrasjoner, med filosofiske mus og happy endings.

Dette er selvsagt altfor mye å forklare et parti på fylla i Soho. Dessuten, sier E, jo færre voksne som ruser seg på barnelitteratur, jo større verden å boltre seg i. Eller?

“Vil du ha den pakket inn?” spør forresten damen på Tate Modern, Juli 2009. 10 juli, 2009, for å være eksakt. Jeg skal snart forlate landet.  “Nei, den er til meg,” svarer jeg lett. Jeg kjøper “The Day I Swapped My Dad For Two Goldfish” av Neil Gaiman. Jeg ser på coveret og vet at jeg må ha den, bare må ha den. ( Og skal du først stupe inn i barnebøkenes verden, bør du være litt kresen. Det er ikke barnas legeromaner eller legoromaner holder ikke).

I 2003 oppdager jeg dessuten The Gruffalo (anbefales med illustrasjoner). Jeg gir den til Spørsmålstegnet når hun blir litt større. Hun blir hektet. Jeg gir henne The Gruffalo’s Child. Hun blir spinnvill. Og når hun besøker meg (hun er litt eldre nå, hun er midt i Narnia-fasen) begraver hun nesen i Gary Larsons “Et hår i maten” som ser ut som en barnebok, men som ikke helt er det.

Det fine med å like bøker for barn, er at det er lettere å kjøpe bøker til barn som både barna og foreldrene liker.  “Hvor finner du alle disse?” spør Spørsmålstegnets far. Men det er ikke vanskelig. “I bokhyllen min,” innrømmer jeg. “Som regel, i alle fall”.

Av og til står de der lenge, og urørte. Som regel står de der urørte.  Jeg finner dem når vi pakker og flytter. Det er et like kjært gjensyn hver gang.

Jeg har tidligere uttalt at jeg ikke liker aviser hvis navn begynner med “Daily”. Det er en grunn for det.  Se under. Låten er basert på overskrifter til the Daily Mail i Storbritannia, og er også en liten påminnelse om hva slags aviser noen av våre journalister bruker som kilder:

Men så er det en ting som irriterer meg likevel og det er vel den tingen som gjorde at det har tatt såpass lenge å legge denne ut. Det kommer ned til avlutningen, særlig de siste linjene. Jeg får en trang til å klippe dem vekk;  de endrer resten av innholdet i teksten for meg, vrir temaene jeg ellers får assosiert over på en forhåndsbestemt linje som plutselig ikke kommuniserer det samme lenger- Men det er ikke min tekst. Så da skal vel slutten få stå likevel.

Is it wicked not to care?

Is it wicked not to care when they say that you’re mistaken
thinking hopes and lots of dreams that aren’t there?
Is it wicked not to care when you’ve wasted many hours
talking endlessly to anyone that’s there?

I know the truth awaits me
but still I hesitate because of fear

Skipping tickets making rhymes
is that all that you believe in?
Wearing rags to make you pretty by design

Rusting armour for effect
it’s not fun to watch the rust grow
for it will all be over when you’re dead

Counting acts and clutching thoughts
by the river where the moss grows
over rocks, the water running all the time

Is it wicked when you smile even though you feel like crying?
even though you could be sick at any time?
But if there was a sequel, would you love me as an equal?
would you love me till I’m dead?

If there was a sequel would you love me like an equal?
Would you love me till I’m dead
And if there was a sequel
Would you love me as an equal?
Would you love me till I’m dead?
Or is there someone else instead?

And a vast paranoia sweeps across the land
And America turns the attack on its Twin Towers
Into the beginning of the Third World War
The war with the Third World

And the terrorists in Washington
Are drafting all the young men

And no one speaks

And they are rousting out
All the ones with turbans
And they are flushing out
All the strange immigrants

And they are shipping all the young men
To the killing fields again

And no one speaks

And when they come to round up
All the great writers and poets and painters
The National Endowment of the Arts of Complacency
Will not speak

While all the young men
Will be killing all the young men
In the killing fields again

So now is the time for you to speak
All you lovers of liberty
All you lovers of the pursuit of happiness
All you lovers and sleepers
Deep in your private dreams
Now is the time for you to speak
O silent majority
Before they come for you

– Lawrence Ferlinghetti

i carry your heart with me

i carry your heart with me (i carry it in
my heart) i am never without it (anywhere
i go you go, my dear; and whatever is done
by only me is your doing, my darling)
i fear
no fate (for you are my fate, my sweet) i want
no world (for beautiful you are my world, my true)
and it’s you are whatever a moon has always meant
and whatever a sun will always sing is you

here is the deepest secret nobody knows
(here is the root of the root and the bud of the bud
and the sky of the sky of a tree called life; which grows
higher than the soul can hope or mind can hide)
and this is the wonder that’s keeping the stars apart

i carry your heart (i carry it in my heart)

e.e cummings

• Jeg er allergisk mot katter men har blitt sjarmert i senk av en ti uker gammel kattunge som helt sikkert ville satt fyr på seg selv om jeg ikke fjernet den fra varmeovnen i stuen regelmessig. (Den har allerede nesten hengt seg julepynten et par ganger).

• Det er 4,5 år siden terrorangrepet i London og ingen granskning har skjedd enda. Har jeg mistet håpet omsider? Har jeg det? Kanskje…? Nei. Nei, ikke helt. Jeg vet ikke hvorfor det henger så fast, det burde vel slippe taket snart?

• Våre ytringsfriheter, demonstrasjonsrettigheter snevres inn i den vestlige verden men vi er stort sett så apatiske at vi ikke merker det og det skremmer meg

• Min far sier at jeg vokser det av meg nå, snart; at jeg snart vil åpne øynene og se hvor vanskelig immigrasjonsdebatten egentlig er og hvorfor det er trygt å sende mennesker tilbake til Irak. Det er jo tryggere enn det var, sier han. Som om man lar et barn leke på motorveien en dag trafikken der er litt redusert fra det vanlige.

• Syns godt at Vanunu skulle få komme til Norge.

• Norge er stille. Vestlandet er stille. Østlandet er stille. Jeg er enda ikke vant til å kunne høre mine egne tanker igjen. (Enda mindre vant er jeg til å få dem avbrutt av hyppige kommentarer av ymse slag fra alle dem rundt oss).

• Tidsperspektivet er annerledes. Før kunne jeg tenke meg fremover i tiden og se for meg hvordan livet ville se ut om fem år. Eller om tre. Nå tenker jeg meg fremover og ser ingenting. Pussig.

• Jeg har begynt å hekle og hakke; aktive fingre fryser mindre. Og det er kaldt i dette landet. Resultatet… øh… trenger du et skjerf??

• Jeg lider av kronisk rastløshet; jeg vil reise. Det klør etter å reise. Men jeg prøver å holde meg i skinnet; mest for Co2-utslippenes skyld og også fordi sikkerhetsrutinene på flyplassene har totalt gått av skaftet. Hele vise pass- scanne laptop- scanne håndbaggasje-scanne sko -- vise pass- rutinen rett og slett er slitsom og irriterende, og tydeligvis likevel ueffektiv. Du vet det har gått for langt når de vil se BHen din på Molde flyplass.

• Nyttårsaften har en tendens til å bli oppstyltet med løfter om hvordan alt skal bli bedre. Som regel er jeg innadfokusert og de siste årene har jeg tenkt at “i år skal jeg ikke gi opp drodlingen så lett, i år skal jeg få den tilbake” men det skjer ikke og i år har jeg ikke tenkt å gå i den fellen. Denne gang har jeg null planer (i alle fall ingen som sies høyt og som bærer med seg forpliktelse) og et par ønsketanker om å fly mindre. Kanskje man blir realist på sine eldre dager.

• Denne posten har forøvrig sporet fullstendig av. Jeg satt og tenkte på hvilke 5-10 sanger som best oppsummerer de siste ti årene for meg; hvilke låter jeg ville valgt om de skulle være representative. Jeg kom på følgende liste. Låtene sier kanskje ikke det samme til deg som de gjør til meg, so make of them what you will.

Amateur Transplants -- London Underground

Red Hot Chili Peppers; Californication

Barry McGuire -- Eve of Destruction

Pink Floyd -- Comfortably Numb

Massive Attack -- Dissolved Girl

Modest Mouse -- Bukowski

Penny Black Remedy -- I won’t argue when I’m dead
Ok. Denne er ikke på youtube enda. TPBR er fremdeles ganske freshe. Men du kan lytte til dem her.

Og med det sier jeg takk for meg for i år.
(Tror jeg).