Jeg er ambivalent.

Filmen heter Four Lions, og handler om -- gjett nå -- om fire aspirerende terrorister som reiser til London for å utføre et terrorangrep, slik at de selv kan bli martyrer.  Det er en del touchy paralleller her. Det blir ikke bedre av at de velger seg bomber som metode.

Dette gjør meg ikke mindre ambivalent. Ikke i det hele tatt. Det får meg til å tenke “WTF?! Excuse me, but… WTF?”

Organisasjonen Demos hevder at det å gjøre narr av terrorister er et kritisk våpen i kampen mot terrorisme, at det setter riper i fasaden til terrorceller. Men familiene til ofrene fra 7/7/05 har lobbet for å hindre kinoer i å vise filmen,  nettopp fordi de den føler at tema er for sårt, kanskje særlig akkurat nå.  Vel. England er ikke så veldig flinke til dette konseptet, men det er et konsept som heter ytringsfrihet; det er derfor vanskelig å kreve at en terrorkomedie skal sensureres fra skjermen på det grunnlaget at det vil virke støtende for dem som har mistet noen eller opplevd noe lignende i virkeligheten.

Likevel. Spørsmålet jeg sitter med er blandt annet timingen.  Hvorfor lansere en slik film så tett på femårsdagen til et virkelig terrorangrep? På hvilket vis kan det være hensiktsmessig eller positivt?

Konseptet av terrorkomedie er en jeg muligens kan forstå. Konseptet “komedie om bomber på t-banen i London” sånn rundt årsdagen til dagen da det var bomber på t-banen i London, virker derimot ufølsomt og ugjennomtenkt.

Nysgjerrig er jeg, forøvrig, okke som. Så etter litt frem og tilbake, her er traileren. Det ser ikke ut som en film som jeg kommer til å se, men si gjerne hva du synes om du ser den… (i et håp om at jeg bare rett og slett ikke har sett lyset her enda)

Og selv om Avatar minner oss om mye når det kommer til hva vi er villige til å gjøre for å tilegne oss dyrebare råvarer som olje unobtanium,  og hva vi er villige til å gjøre på bekostning av forvaltning av natur og urbefolkning, er det likevel litt trist at folk engasjeres mer i den fiktive verden enn de gjør i den virkelige.  Det er nemlig ikke mangel på problemer å gripe fatt i på vår egen planet.

Men, sånn er vi nå, vi engasjeres av gode historier og vi kan jo alltid spørre om livet imiterer kunsten, eller om kunsten imiterer livet.

På Vestbredden har demonstranter i alle fall klart å få litt oppmerksomhet ved å kle seg ut som  Na’vi, i demonstrasjon mot segresjonsmuren der.  (Bildet nedenfor har jeg lånt fra The Guardian siden jeg tross alt ikke var der selv…)

Resten av bildeserien kan du ser her.

Som i filmen, tar det ikke lang tid før det ser ut som håpet er ute for Na’viene.   Filmen hadde dog en happy ending. Jeg tør ikke banke på det samme når det kommer til Palestina og Israel.

“Our generation
alienation
have we a soul?”

I det jeg kommer hjem etter en par glass på byen, etter det jeg innser at endelig en fridag i morgen,  i det jeg tenker at den siste uken, de siste ukene, har vært lange og mørke og usosiale,  graver jeg like godt frem 10 år gamle ting  (mer presist; Human Traffic, 1999), som kanskje sier ting bedre enn man gjør selv.

Den er kort. Men enjoy. Du kan til og med synge med om du så føler for det…

www.youtube.com/watch?v=YnBnjCZc9RE

Meldingen er klar;  USA bør ikke trekke seg tidlig ut av Irak. De sier det er viktig at de får sjansen til å avslutte det de begynte på i 2003. Weapons of Mass Distraction, om du husker. (Nei, det var forresten ikke en feilstavelse av “Destruction”, det der). Leter de virkelig fortsatt etter dem?

Jeg lurer på om noen trenger en påminnelse om hvorfor vi endte opp i Irak i det hele tatt.  Var det noen som trodde på The Dodgy Dossier og  på at disse våpnene eksisterte?

Filmen In the Loop (som tar for seg et scenario der USA og Storbritannia går til krig over noen heller vage og uklare dokumenter – i en satire over hvordan Irakinvasjonen ble solgt til folk på begge sier av atlanterhavet) vakte oppsikt da den kom ut i England; kritikkene jeg har lest har for det meste vært gode, men jeg husker, for eksempel at The Guardian gikk ut og påpekte at dette var en barnslig film som ikke kunne føre til noe godt, “gjort er gjort, det handler om å se fremover”.

Vel, når jeg leser om behovet som ble uttrykt her, om nødvendighet bak å “gjøre ferdig jobben vi begynte på”, så tenker jeg at det er på tide at noen ser In the Loop en gang til.  Noen satirer skjærer skummelt tett på beinet.

www.youtube.com/watch?v=dQrqMkCuHqA

*sukk*. Jeg kommer på to filmer jeg mangler nå, når jeg ser på dette klippet; “In the loop” og “wag the dog”.

Så når jeg ser Let’s Make Money blir jeg kanskje barnslig opptatt av at “hei, Londonscene! Der! Der! Der er kontoret mitt, der!!” og  at “Ja, bra de også nevnte vannforbruk som et ressursproblem, ja” (“ok nikk med, yoshimi, nikk med, men ikke avbryt dem, ok!!?” sier den indre stemmen min, og jeg oppfører meg så fint så).

Økonomene i rommet sier nemlig fornuftige ting. Om takhøyde, intelligens, og flokkmentalitet. Om media og fordumming.  Det er ikke pene ting som blir sagt, det er ikke et fint verdensbilde som blir tegnet, så hvorfor er Yoshimi liksom  glad?

Det er silo-effekten.  Det er det at man er samlet med andre som bryr seg, om enn for en skakket stund, og om enn man ikke kjenner dem. Om ikke annet, har det to viktige faktorer:  påminnelsen om at hvorfor det var man begynte med det her nå igjen, og viten om at selv om man daglig omgåes en stor andel mennesker som snakker et annet språk, så finnes det andre med samme språk der ute likevel.

Her er forresten et par filmer til.

Filmen heter Brian & Co, Parliament Square, SW1 og fokuserer på Brian Haw sin fredskampanje som har pågått siden 2. juni 2001. Da satte han opp telt på Parliament Square i London, og siden har han bodd der. Det som begynte som en demonstrajon mot sanksjonene mot Irak, har siden utviklet seg til et nasjonalsymbol på kampen for ytringsfrihet i England, en kampanje som stadig blir tynet og presset av nye lover i anti-terrorismens navn.

Det som er det tristeste med hele filmen (i mine øyne) er forøvrig det at denne filmen er laget av en japansk filmstudent som vil hente med seg kampen for ytringsfriheten, og en dose aktivisme,  hjem til Japan. Hun beskriver Japan som et kvelende samfunn når det kommer til individualisme og protest mot mainstream politikk.  Men, det virkelig triste her, er at  det er tydelig at mens man kan lære noe om viljestyrke, mot og drivkraft av Brian og de som støtter ham, er det ikke mye å lære av det britiske samfunnet når det kommer til  jakten på en modell som fungerer. Det blir som å reise på pilgrimsferd og finne ruiner der du trodde du skulle funnet et tempel.

Tankevekkende er det også at slike dokumentarer ikke har blitt produsert i selve Storbritannia, at det skal en annen nasjon, i en annen verdensdel til før en slik film ble laget. Og at knapt ingen i Storbritannia har hørt om den. Eller sett den.  Eller vist den.