Novemberkvelden er mildere enn hjemme. Jeg blir kjørt, av faren til jentungen som døpte meg til Rainbow fordi hun ikke kunne uttale navnet mitt. Det var i 2004. Det var i tiden før. Det er mye man kan si om 2011 men en regnbue er jeg ikke.

Og praten går som før, men om andre ting. Økonomien som ikke bedrer seg. Medier som oppfører seg uansvarlig. Veien tar oss sørover, bort fra London. En helg ved havet. Og deretter bærer det til London. Det er greit. Jeg trenger tiden, merker jeg. For jeg hadde en plan. Jeg hadde en plan om å reise tilbake til Stedet, men jeg tror jeg ikke jeg får det til. Jeg kjenner hjertet galloppere bare ved tanken, en form for klaustrofobi setter inn, og brystet snører seg sammen. Jeg tenker “helvete heller, jeg hadde jo en Plan!” og ser for meg hvordan det kommer til å gå: at jeg toucher inn oysterkortet og kommer meg bort til rulletrappen. Og at noe skjer der, at jeg ikke kommer meg videre. At jeg ikke kommer meg ned til tunnellveggene. At pusten og vettet forlater meg på en og samme tid.

Jeg nevner dette senere. Etter vi har kommet frem og bært tingene ut av bilen og jeg har overlevert brunost og sursild, akkurat som bestilt. Smarte Damen sier at det viktigste ikke er å ta t-banen. At det viktigste er å kunne trives i byen. Mestre London først. Steder der maskingeværene marsjeres opp og ned over skuddsikre vester. Og senere kan jeg tenke på undergrunnen. By først, transport etterpå. Det handler om barneskritt. En ting om gangen. Om du ikke kan gå ned på t-banen, kan du gå til en t-banestasjon? I mine ører høres det ut som en unnskyldning. Jeg vil ikke ha en unnskyldning. Jeg vil bare ha vært der, ha gjort det, legge det bak meg, men tanken på å gå ned dit gir meg mest lyst til å hoppe på fergen til Frankrike og bare stikke langt, langt vekk. Flight. Ikke fight.

Og jeg sitter og tenker på dette, da F blir blek om nebbet og hvisker noe til sjåføren, sniker seg ut for å ringe. Det har vært en eksplosjon. Hun vil ikke si sånt foran meg, ikke før etterpå; og etterpå sier hun “du det var en eksplosjon. I Leeds. N er ok.”

Og jeg sier “hvaslagseksplosjon?” og “hvorvarden?” og “blenoendrept?” og “blenoenskadet?” og “vardetenulykkellernoeplanlagt?” F rister på hodet og ser på meg og spør “vil du ha vin?” mens vi holder kontakten med Leeds i andre enden av telefonen.

Vi drikker vin. Akkurat som før. Spiser ost. Sier at det er ikke godt nok med 2,5 år mellom hver gang vi sees og regner på hvor lenge vi har kjent hverandre. Det begynner å bli et solid antall år siden. Men her, akkurat her, i dette huset har jeg ikke vært siden 2004. Huset som symboliserer pause og fri og avkobling.

Jeg mener det når jeg sier at det er fint å være her igjen.

Men det er ikke hjemme. Jeg er ikke hjemme.

Programmet jeg var ansvarlig for å holde gående, håndterte ca 8000 ungdommer i året. Vi spurte dem en gang hva de ville bli nå de ble voksne? Det var et åpent spørsmål. Målet? Å finne ut hva som kanskje kunne motivere dem. Aspirasjonene deres var ikke dyrlege, astronaut og lærer. Aspirasjonene deres var gangster, WAG og rapstjerne. Hm. Hva kan man gjøre da? Jeg vet ikke om det var det rette, men vi laget bl.a en DJ-skole. Vi håpet det var hipt nok til å få et godt oppmøte.

Det handlet mye om mestring. Om å få bestemme selv. Om å få ting til. Om å få troen på at de også kunne gjøre noe. Utrette noe.

Av og til snakket vi om samfunnet. Om å være en samfunnsborger. Det så ikke ut til å funke. Disse ungdommene følte seg ikke som en del av samfunnet. Samfunnet var noe annet; samfunnet var dem som rottet seg sammen mot dem, samfunnet var dem som ikke ville slippe disse ungdommene inn, samfunnet var Alle De Andre.

Og det gikk ikke bra med alle, de fleste vet jeg ærlig talt ikke hvordan det gikk med, og et fåtall fikk vi rapporter om at hadde gått videre på college.  En ble skutt. Bak Lewisham politistasjon. Av en gjeng.  Kun lokalavisen dekket det, med en liten notis.

Jeg føler en form for lojalitet for disse ungdommene. Jeg føler de har blitt sviktet. Jeg føler Tequila ble sviktet fra det øyeblikket de kalte henne Tequila.  Jobben min var å sette i gang hjelp til dem. Mange ville ikke ha den. Mange ville forsikre seg om at jeg ikke kom fra barnevernet før de i det hele tatt ville snakke med meg. De ville forsikre seg om at jobben min ikke var å sladre til læreren deres, eller å få dem utvist eller enda verre; at vi ikke skulle drite dem ut foran deres venner.

Men. Dette. Betyr. Ikke. At. Jeg. Synes. Vold. Og. Tyveri. Er. Ok.

(Ser du? Jeg sa det til og med i rød skrift. Ser du?)

Vold og tyveri, stjeling fra 11-åringer, å sette andres liv i fare; dette er ikke ok.  Uansett hvem du er. Uansett hvor du kommer fra. Jeg unnskylder ikke volden. Jeg unnskylder det overhodet ikke. Det jeg sier er derimot dette;

-  kanskje de føler at de endelig mestrer noe.  Hvorvidt det har en negativ eller positiv  samfunnseffekt er kanskje ikke like viktig for dem.

- kanskje de føler at de endelig blir lagt merke til. At det er på en negativ måte er kanskje bedre for dem enn å ikke bli sett i det hele tatt.

- kanskje de ikke har et konkret budskap.

Kanskje de bare er sinte.

Jeg har venner i London som i begynnelsen var sympatisk stilt overfor disse ungdommene, men som nå ikke lenger tør å gå ut av døren. Sympatien og forståelsen de hadde i helgen er vasket bort nå. Det er godt mulig at politiet bruker sterkere lut nå, i kveld, for å få lagt et lokk på dette. Jeg forbereder meg mentalt på rapporter om  økt maktbruk og voldsskader.   Jeg forbereder meg mentalt på en kortsiktig løsning som kommer til å øke samfunnsskillet ytterligere.

Det egentlig spørsmålet mitt er “Etterpå”?

Vil noen bygge broer?  Hva gjør man egentlig for å løse rotårsakene til dette? For å sette alle bak lås og slå, blir behandling av symptomer når det egentlig er selve sykdommen som må behandles.

Jeg: lent mot stueveggen. Dukker. Tallerkenen treffer veggen, rett over der hodet mitt var, soyasaus renner nedover tapeten. Jeg har ris i håret og på skuldrene. Grønnsaker og glasskår spredt på gulvet. Jeg merker at kroppen skjelver. Ytterdøren smeller igjen, så hardt at jeg skvetter. Han har gått. Jeg vrir om alle låsene, det er mange låser på dørene i denne byen. Jeg er låst inne. Han er låst ute. Prøver å finne igjen i pusten. Note to self: ikke hyperventiler. Ikke hyperventiler!

Jeg kan også kaste ting gjennom rommet. Bøker. Jeg kyler bøker og bøker og bøker i veggen, en bok etter den andre. En bok mister ryggen. Noterer meg at den ikke er min. Samme kan det være.

Rødvin. Et glass. Jeg nekter å rydde opp matrestene, jeg nekter å rydde opp glasskårene, jeg tar på meg sko, heller, svarte sko, og av og til knuser det fra under sålen. Drikker et glass rødvin. Sitter med msn på laptop. Snakker med noen jeg aldri har møtt. Om nesten ingenting. Vedkommende spør hvorfor jeg er alene en fredagskveld. Jeg sier det fordi jeg låste ham ute. Vedkommende sier ”oi. Man kødder ikke med deg, altså.” Jeg forteller ikke om tallerkenen og glasskårene og risen jeg fortsatt har i håret. Jeg tømmer glasset. Logger av. Tenker Fuck MSN. Og: hva gjør jeg nå?

Jeg gjør som veloppdratte piker gjør. Jeg rydder. Jeg rydder glasskår og ris og grønnsaker og bøker, jeg støvsuger i samme slengen, jeg vasker opp, jeg vasker mat ut av håret, jeg fjerner alle spor, jeg visker det hele bort. Tar et langt bad.

Tenker: hvordan i all verden skjedde dette? Jeg er jo ikke typen til å havne i en slik situasjon. Slike situasjoner skjer ikke med meg. Hvem spør jeg om hva jeg bør gjøre?

Jeg spør ingen. Det er jo det innlysende svaret. Ikke spør noen. Bare… bare… bare gjør noe! Gjør noe. Jeg drikker et glass vin til.

***

Han banker på døren. Han sier ”unnskyld” og ”kan du åpne”, og jeg sier ”nei” og han ber meg åpne igjen, og jeg sier nei, og det fortsetter slik til han sier ”ok. Jeg går en tur” og jeg hører skrittene forsvinne nedover trappen og ut og i to timer er det helt stille. Dette er ikke en ordentlig fredagskveld. Dette er ingenting.

”Kan du slippe meg inn nå?” spør han når han kommer tilbake, og jeg sier ”nei” men åpner til slutt døren likevel.
Han sier ”du har et merke på halsen.” Han prøver å røre ved det, røre ved meg, men jeg vrir meg unna, jeg skal faen ikke røres ved!

”Tallerken,” svarer jeg. Og så tar jeg på meg skoene, og går. Jeg surrer rundt. Det er kaldt ute. De siste månedene har tilværelsen vært skrudd helt feil sammen. Vi påvirkes på måter vi ikke hadde drømt om. Det finnes ikke noe vettugt sted å gå til, så omsider surrer jeg meg tilbake på veien tilbake til leiligheten.

Han har flyttet sengetøyet inn i stuen. Han sier ”ikke vær redd meg, vær så snill, ikke bli redd meg” og ”det såret trenger å renses” og ”jeg mente jo ikke å bli så sint at..” og jeg sier ingenting, og på stuebordet viser laptopen en rekke sider som handler om vold i hjemmet.

”Jeg har ikke overskudd til dette,” sier jeg. Matt. Det jeg mener er kanskje uklart for meg også, men jeg orker ikke tenke, orker ikke snakke og orker i alle fall ikke å krangle. Holder meg i gangen, jeg vil ikke inn i stuen, ikke akkurat nå.

Merker at man blir underlig sliten av sånt som det her. Legger meg like godt. Få dagen overstått. Våkner og gir advarselen om at ”om noe slikt skjer en gang til!!!” og i advarselen ligger utropstegnene tett i tett, og han sier ”det skjer ikke en gang til” (og det gjør ikke det), og så snakker vi ikke om det, men ting er litt rart en stund fremover. Han holder øye med det lille såret på halsen, det blir et symbol som tar sin tid på å visne. Og vi snakker ikke mer om det, han forteller ikke om det, jeg forteller ikke om det, det bare glir inn i historien og blir der.

(Med et unntak: i 2007,  i et åpent øyeblikk under stjernehimmelen i Wiltshire, med en god dose rødvin innabords og i selskap med En Man Kan Si Alt Til,  glipper historien ut av meg igjen, og En Man Kan Si Alt Til ser på meg og han sier ”noen ganger gjør gode folk dumme ting,” og  det er en fin oppsummering og han finnes ikke dømmende, og jeg røyker ikke, men vi deler en røyk likevel mens han forteller en historie fra sitt tidligere liv og spør meg hva han bør gjøre med eksen . Men – det blir en lang avsporing og historien i Wiltshire har ellers ingenting til felles med dette.)

Siden 2000, har jeg hver høst blitt kalt inn på legekontoret. Der har jeg sittet, med en håndfull andre mennesker, og ventet på å bli stukket i armen med en influensavaksine. Jeg reagerte på dette da jeg flyttet til Storbritannia: at jeg plutselig måtte bli vaksinert hver år. Jeg måtte jo ikke det da jeg bodde i Norge.

“Jeg vil ikke ta den,” sier jeg hvert år.  Logikken min er denne: jeg trengte den aldri før. Jeg har klart meg fint. Jeg er ikke så utsatt,egentlig.

“Klart du vil ta den,” sier sykepleieren. “Du har jo svake lunger, influensa er dårlig nytt for alle, men enda verre for sånne som deg”. Og før jeg rekke å protestere, sitter sprøyten i armen min.

***

Smittefestene for svineinfluensa begynte før jeg forlot London. Og i Norge ble jeg også ført opp på en liste over dem som skulle prioriteres for vaksine. Jeg ville ikke ha den her heller. Men, fant jeg ut, med alt dette maset om svineinfluensa, kunne jeg i alle fall gå til legen og spørre litt. Spørre om det virkelig var nødvendig å bli vaksinert mot svineinfluensa. Jeg som ikke var gravid eller eldre eller hadde Kjempedårlige Lunger, men bare Noe Dårligere Lunger Enn Normalt. Jeg som er skeptisk fordi WHO har endret definisjonen på en pandemi, og spørsmål stilles om integriteten til farmasøyselskapene som produserer vaksinene.

Og mens jeg satt der og maste, så legen knapt på meg men sa “du skal ha den, for du har svake lunger”.

Før jeg rekker å protestere har han satt sprøyten og printet ut en regning.

Jeg blir forbanna. For å si det mildt. I England, i det minste, slapp jeg å betale for dette. Jeg tror det nesten ikke. Men sprøten har blitt satt. Jeg skal betale. For å få en vaksine jeg ikke er overbevist om at jeg trenger sprøytet inn i kropppen.

Jeg oppdager følgende:

- at jeg ikke finner informasjon om rettighetene til å IKKE bli vaksinert
– at jeg ikke får muligheten til å spørre legen om detaljer rundt dette.
– at jeg bare skal strekke frem hånden, få et stikk, betale for det og gå igjen.
– at jeg gjerne vil diskutere dette, men det finnes heller ikke veiledning om hvem man tar dette opp med. Jeg vil ha et navn. Og helst et privat mobilnr så jeg kan ringe midt på natten når jeg finner ut at WHO sier at pandemien er over, et par dager etter jeg har fått vaksinen.

***

Nu. Vinteren 2011. The Guardian skriver masse om influensa igjen. Jeg har knapt fått med meg at det er herjer influensa der ute i år også (men hvorfor skulle det ikke det?) ettersom jeg har vært bortgjemt fra aviser og nett i en periode. Verden har gått rundt, likevel. Det har vært merkelig behagelig å ikke bli jaktet ned for å bli stukket i armen, og heller ikke vite om at noen hevder det er et behov for det. For meg har influensavaksinen blitt det tidspunktet på året, ja. Bortsett fra denne vinteren. Jeg blir ikke vaksinert denne vinteren. (Kryss fingrene, vinteren er ikke over enda, jeg vet). Jeg tenker knapt på det. Jeg tenker “jeg har vel bedre lunger nå”. Eller så er det en glipp i systemet. Uansett, ingen ber meg strekke frem armen. Jeg er faktisk ganske fornøyd med akkurat det.

I det julen kommer, kommer også influensaen. Jeg får med meg solvervet. Og så bærer rett ned i 3-4 dager. Og så er det opp igjen. Og så er det over. En Glup Slektning sier “det er sånn det går når du ikke får vaksiner”. Det stemmer ikke helt. Vi var nede hele gjengen, en etter en. Ingen var vaksinerte. Men de vanlige årene, er ikke resten vaksinerte heller.

I år, leser jeg, er det to aktuelle influensavaksiner. Om jeg skulle vaksineres nå, kan jeg ikke en gang si hvilken jeg hadde.

Men jeg vet dette. At det er noe som heter Syk Av Bekymring. Så vidt jeg vet, finnes ingen vaksiner mot det. Men Syk Av Bekymring kan man bl.a få når man bekymrer seg ekstremt mye, bl.a om helse og sykdom og vaksiner. Jeg kjenner en som lider av Syk Av Bekymring. Først bekymrer hun seg over at ventelisten for influensavaksinen er for lang, så bekymrer hun seg over bieffektene, så bekymrer hun seg for om hun egentlig burde tatt vaksinen, og så om det faktisk var den rette siden det er intet mindre enn to vaksiner i år, og hun bare fikk den ene.

Hun er mye syk, denne dama.

Det er forresten ingen moral til denne posten. Bare dette: jeg foretrekker influensa en gang i tiåret, enn vaksiner og endeløs bekymring hver november.

Sånn.

2. Klokken er halv tre om natten. Jeg tror jeg ikke forstår hva han egentlig mener med spørsmålet. Jeg sier har du lyst på tequila? og han svarer “ja!”. Og det er faktisk slik, denne kvelden, at jeg har tequila i vesken. Flasken går mellom oss et par ganger. Så oppdager jeg at jeg ikke vet hvor vi er. “Vet du hvor vi går?” spør jeg.

3. F ser foran seg. Han sier “Det er faktisk mulig at vi støter på en lilla elefant når vi går rundt hjørnet, der men hva beviser det egentlig?!”
“At vi lever i ditt hode og ikke i mitt?” foreslår jeg. (Seriøst, hva skal man si i sånne sammenhenger?)

4. F spør om jeg har fått med meg hva han kledde seg ut som. Jeg rister på hodet. Han sier han kledde seg ut som en seng, og forresten, har du mer tequila? Heldigvis har jeg det. Mer tequila, altså. Jeg spør om han har kledd seg ut som en seng fordi han har lakenskrekk eller noe sånt. F trekker på skuldrene. Han sier at han ikke vet. At en seng er en like god utkledning som noe.

5. “Hvor går vi?” spør jeg. “Vet du hvor vi går?” For jeg vet ikke. Jeg aner ikke. Jeg eier ikke retningssans, og på denne kanten av byen har jeg ikke vært før, tror jeg. F sier: “Hvis vi lever i noen andres tanker, så spiller det ingen rolle hvor vi går. Vi kommer frem likevel.”

6. Det er Halloween 2002. Jeg har på meg en sort, ikke altfor-lang kjole og høye hæler. Det er måte på hvor lenge jeg har lyst til å vandre rundt i det som MÅ være minusgrader i noen andres fantasi med et vampyrbitt i halsen. Jeg prøver igjen. “Om vi ikke er i noen andre fantasi, hvor går vi da?” F smiler plutselig. Han sier “da kan vi jo gå hvor vi vil!” Jeg har mest lyst til å vri halsen rundt på ham.

7. Dette er en loop. Vi er i en filosofisk loop og jeg kan ikke veien ut av den “Jeg er for kald til dette,” sier jeg. “Beklager, men… skal vi ta en taxi?!” F rister på hodet. Han sier at enten finner vi en lilla elefant eller en tiger, eller et annet tegn på at tilværelsen vår er noen andres fantasi, eller så kommer vi hjem til ham, og der kan vi lage te og varme oss mens vi lager en videre slagplan, fordi, tro det eller ei, han trenger kanskje litt virkelighetsforankring.

8. Deretter: blankt. Vi ender opp hjemme hos F. Jeg kan ikke huske å støtt på noen fantasifostre på veien men jeg kan selvsagt ikke garantere noe. F sier han vurderer å kutte filosofifaget og heller studere politikk. Det er muligens ikke det dummeste jeg har hørt. “Jeg mener, hva skal jeg gjøre som filosof?” spør han. “Hvem skal betale meg for å sitte og tenke?”

10. Jeg vet ikke. Jeg sier klokken er snart fire. Det er morgen! Og F smiler. Han sier “bli med ut” og uten at jeg ikke røyker, finner vi oss likevel under et tre, pakket inn i en sort ullkappe, under et tre, i en hage. F blåser røyken ut i ringer, og den stiger oppover og oppover. “ Fuck verden,” sier han. “Har du mer tequila?” Og ja. Jeg har faktisk det.

11. F dropper filosofistudiet. Han jobber med å pakke agurker en stund. Deretter politikk. Deretter…? Hvem vet? En eller annen gang i løpet av juni forsvinner han ut av livet mitt.

12. I sjeldne øyeblikk tenker jeg på lilla elefanter. You know. Vel. F knows.  Det er det som teller.

Jeg flykter ned trappen, ut av bygningen og er forbi, bort fra campus, da jeg snubler inn i E, som utbryter “Oi, activist lady,” i det vi omtrent kræsjer inn i hverandre. Og jeg nikker, og skal til og løpe videre da E strekker ut en arm og stopper meg. Sier

“Hva i all verden er galt?”

Hun følger med meg bort til busstoppet, selv om jeg prøver å riste henne av. Vi har snakket med hverandre en, kanskje to ganger før. Jeg sier jeg skal tilbake til rommet mitt i studentblokken, og pakke ned tingene mine og pelle meg ut og finne et annet sted å bo. Nok er nok.

Det er ikke en plutselig reaksjon som vil forsvinne når alkoholen forlater kroppen; jeg har bestemt meg, jeg skal ut. Jeg har bare ikke noe sted å flytte til. Enda. Men jeg skal flytte NÅ, derom hersker ingen tvil.

(Små detaljer som det ordner seg alltid. Slik virker det i alle fall på slike tidspunkt).

“hvor har du tenkt å bo?” spør E og skal være så veldig praktisk. Jeg trekker på skuldrene. Klokken er ti på kvelden. Bussene går sjeldnere nå. Jeg speider nedover gaten for å se om den ikke kommer snart.

“Du kan flytte inn hos meg,” sier E. “Jeg har en svart katt.” (Da er jo den saken ordnet…)

Jeg sier “eeeh,” og tenker det er liksom ikke helt meg å spontant flytte inn med noen jeg møtt to-tre ganger og som ikke kan navnet mitt – derav bruken av “activist lady” når hun støter på meg i korridorene.

“Bli med hjem til meg og få en kopp te mens du bestemmer seg,” sier hun, når det har gått et kvarter uten buss. Jeg tenker, samme faen hvorfor ikke? Blir med.

Hjemme hos E er veggene grønne. Hun tenner stearinlys som hennes selv-destruktive katt flere ganger brenner seg på. Hun sier “vil du se loftet? Der kan vi lage plass til deg.”

“Du kjenner meg ikke,” utbryter jeg. “Du kan da ikke flytte inn folk du ikke kjenner?”

Hun snøfter. Hun sier: “Darlig, du er nitten år og fluffy og velmenende. Hvor farlig kan du egentlig være?!”

Og 13.11.00, sånn ca rundt midnatt, finner jeg ut at jeg såvisst er en sånn som kan finne på å flytte inn hos fremmede. Det er aldri for sent å lære noe nytt om seg selv.

Slik blir vi kjent med hverandre. Innen morgenen vet hun til og med hva jeg heter.

Jeg har bodd i England i fire måneder. Jeg tenker det kanskje ikke blir så ille her, tross alt.

Debatter pågår i Storbritannia i dag rundt lovligheten av å holde fingeravtrykkene til mindreårige.  Storbritannia har nemlig sin NDNAD – National DNA Database – som er den største av sin type i hele verden. Den holder DNA og fingeravtrykk av etterhvert større og større deler av Storbritannias befolkning. Det offisielle navnet er UK National Criminal Intelligence DNA Database –  og innen slutten av oktober 2009 var over 10% av Storbritannias befolkning registert – barn fra 10 år og oppover inkludert. Ikke trenger du være siktet for å være registrert heller.

I følge reglene, kan denne typen data fra barn holdes i opp til tre år – eller opp til seks år dersom de er over 16 år gamle. Khan var som sagt 11. I april 2010 innrømmet West Yorkshire Police at de fortsatt satt på fingeravtrykkene hans fra den gangen. Nå – teknologien har utviklet seg siden 1986.  Teknologien har endret seg siden da-  men om noe burde nevte teknologi gjøre håndteringen av slik data lettere. Ikke vanskeligere.  Det er med andre ord ingen grunn til at politiet skulle sitte på fingeravtrykkene hans 24 år senere.

Politiet i West Yorkshire kunne nemlig umulig vite at nevnte Mohammed Sidique Khan, er samme Khan det nå referers til  når det snakkes om terrorangrepet 7 juli 2005, og da mer spesifikt bomben på Edgeware Road. Jeg må si dette til meg selv flere ganger. Jeg må hamre det inn i mitt eget hode: Politiet skulle ikke hatt DNA-et hans i dag. Han var 11 år. Ingen kjenner fremtiden, og i 1986 kjente vi heller ikke fremtiden. For å være ærlig, kjenner vi ikke en gang fortiden.

Jeg bekymrer meg over at britiske medier ikke har hamret inn samme logikken hos seg selv.  
Ingen nevner hvorvidt det er forsvarlig at politiet faktisk sitter på  24 år gamle fingeravtrykk til en 11-åring.

Avisene skriver forøvrig andre ting:  Når er jo undersøkelsen på vei – inn i dødsfallene som skjedde i det terrorangrepet, og denne dekkes tett. The Telegraph føler behov for å nevne at advokatene i undersøkelsen refererte til Khan og de tre andre som de påståtte bomberne og hvordan dette gjør vondt verre for familiene til de døde.  Men han er advokaten deres. Det er jobben hans å forsvare dem.  Andre aviser skriver hvordan den pågående undersøkelsen  inn i dødsfallene kanskje vil gi en form for closure, men jeg tror ikke på det; ingen reisende og overlevende fra den dagen er representert i saken. Dette er en undersøkelse for de døde og deres familier. Ikke de som overlevde. Som også har sine usvarte spørsmål om dagen som var.  Så hva med dem?

Som reisende på t-banen i London den morgenen, er jeg ikke den mest objektive i denne saken. Det er vanskelig å skrive rasjonelt om dette, men jeg prøver. For det er flere problemstillinger her: en er mangelen på offentlig granskning inn i det verste terrorangrepet som har skjedd i Storbritannia.  En annen er lovligheten av å holde 11åringers DNA i over 24 år, og så at dem som rapporterer om dette snur det blinde øye til problemstillingen om personvern.  Og, når jeg skriver dette, oppdager jeg at det er dette systemet jeg er forbanna på for at det ikke iverksetter en offentlige granskning inn i hendelsen som endret livet mitt. Hva forventer man av noe som er så råttent at når man pirker borti det, tror man ikke på alle systemsviktene man finner?

Det kan virke som jeg har gått litt av stien her nå. Ok. Khans DNA. Khan på t-banen. Det er altså en rød tråd i dette.  Og en ting kan vi være enige om:  At politiet hadde fingeravtrykket hans fra da han var 11, har ikke endret noe som helst.

Oppdatering: BBC har laget en oppsummeringsfilm av mediebildet da eksplosjonene skjedde. Kan enda ikke si om den er bra eller ei, jeg må nok se den selv først.

Av disse grunnene er dette også en vanskelig film å lage. Den er ikke ferdig enda. Fordi nevnte grunner i tillegg gjør filmen vanskelig å finansiere.

Men. Her er en smakebit okke som!

Venninnen til C kjører oss hjemover. Klokken er sent. Vi skal til meg først, men plutselig roper C “Stopp!” og bilen bråbremser. Det ligger noe i veien. C trodde det var en genser.

”Får du meg til å stoppe midt på veien på grunn av en genser?” kjefter sjåføren. Men før C rekker å svare ser vi at det ikke er en genser. Det er en katt.

Sjåføren sukker, skjuler kanskje litt himling med øynene og går rolig inn i bilen og parkerer den i veikanten. Finner man en katt midt på veien med C i bilen, er det tegn nok på at man ikke kommer seg videre med det første.  Gaten er dårlig opplyst. Jeg er litt redd for at noen faktisk skal kjøre på oss der vi står, midt på gaten og bøyer oss over en katt. Den rører ikke på seg.

“Vi må flytte den ut til veikanten,” foreslår sjåføren.
“Nei,” sier C bestemt. “Hva om det ødelegger ryggen dens? Du,” hun peker på sjåføren “stopper trafikken.”
Og på mystisk vis gjør sjåføren det; alle de to bilene som kommer vår vei sakker lydig farten og kjører nesten i grøftekanten for å ikke forstyrre De Gale Damene Med Katt.

C ber meg ta pulsen, mens hun finner førstehjelpsskrinet. Jeg finner ingen puls. Jeg tenker, jeg er under opplæring i førstehjelp, kanskje jeg rett og slett ikke klarer å ta pulsen? Men C finner heller ikke pulsen. Men katten ligger der. Den er varm og rører ikke på seg.

“Smertestimuli!” roper C. “Vi må finne kattens smertestimuli!”.
“ Skal vi klype den i øret?” spør jeg, og oppdager selv hvor rart dette høres ut. C rister på hodet. Hun roper til sjåføren; “hvor i helvete finner vi kattens smertestimuli?” Men sjåføren vet ikke, og sier “Ring dyrlegen!”

Jeg er den eneste med mobil. Året er riktignok 2001, men både C og sjåføren er fortsatt mot mobiltelefoner som den herskens nye teknologien den er. Jeg har en bar på batteriet, og oppdager at selvsagt er byens dyrlegekontorer steng klokken halv tre om natten.

C finner en slags dyrlegevakt. Du kan ringe og gi en beskjed, og så ringer de tilbake når de kan. Vi legger igjen en beskjed. Og C bøyer seg over dyret. Hun sier “vi må holde den varm, Yoshi, du er den eneste med to lag, få låne genseren til katten!”

Katterallergi eller ei. Pus skal reddes. Den pakkes inni genseren min. Og vi henger over dyret og prøver å ta pulsen og diskuterer hvor smertestimulien til en katt er.

Det er februar. Jeg glemte jakken min på Agatha Christie Murder Mystery. Sjåføren er lei av å vente på biler som ikke kommer. Og C betrakter katten, pent pakket inni genseren min, og sier “stakkars pus, hvem er det som savner deg i kveld, tro?”

Dyrlegevakten ringer. C følger instruksene og pirker borti katten så den burde rørt seg om den var i live.
“Hva nå?” spør vi dyrlegevakten. “Katten har ingen puls og reagerer ikke på smertestimuli.”
“Nå erklærer dere den død og flytter den fra veien og går hjem,” sier dyrlegevakten. Vi ser på hverandre. Nikker.
Det er en død katt på genseren min.

Sjåføren setter seg inn bilen. C og jeg ruller katten ut av genseren.
“Det må ha skjedd rett før vi kom, den er fortsatt varm!” sier C. Det er en slags protest.
“Men den har ingen puls… “ sier jeg. Og hun nikker. Blir plutselig Meget Pramatisk; løfter dyret opp og legger det ned i grøftekanten. Finner frem antiseptisk rensekrem siden vi har stått og fiklet med et dødt dyr i en rimelig lang tid.

Etterpå starter ikke bilen. C ler. Sjåføren banner litt. Vi må dytte den igang.

Halv fire ramler jeg inn døren til kollektivet der jeg bor. Den Vordende Skuespilleren ser Jerry Springer fra sofaen og sier “du er senere enn du pleier, frøken.”
“Gin,” svarer jeg. “Få gin, eller så forteller jeg deg om katten!”

Han ser på meg. Han konstaterer at jeg må ha vært ute med C, mer populært referet til som Det Gale Kvinnfolket. Jeg nikker. Han sier jeg er ny i England, men det finnes altså mange gale folk her…
“Gin”, sier jeg. “Nå!”

Enda husker jeg at katten var grå, med med svarte striper.

Den nye regjeringen i England har nå satt opp et initiativ som heter “Your Freedom”. Nick Clegg ber med dette Storbritannias borgere om å gi innspill til hvilke lover de mener burde oppheves (ikke nye lover som burde legges til) i et slag for participatory democracy.

Initiativet ser på tre hovedtema:
– gjenopprettelse av borgerrettigheter
– opphevelse av unødvendige lover
– redusering av reguleringer for næringslivet.

Jeg lærer en del om rare lover av å skumme gjennom forslagene som allerede har kommet inn. Visste du, f.eks, at i Storbritannia er det forbudt å gifte seg etter klokken 16.00?

Så hva vil folk ha? Et par temaer som har blitt nevnt hittil inkluderer;

- opphevelse av SOCPA (loven som forbyr demonstrasjoner i en kms omkrets av Parliament)
– fjerne restriksjoner på antall mennesker som kan møtes
– gjenopprettelse av retten til å fotografere og filme i det offentlige rom
– ordentlige, uavhengige domstoler
– fjerne blasfemiloven
– holde politiet ansvarlig for deres handlinger
– avkriminalisering av cannabis

Det har ikke gått to dager enda, men hittil har over 2200 forslag, 7000 kommentarer og 18000 stemmer blitt levert.

Hva som praktisk kommer ut av dette, tør jeg ikke si noe om.  Hva er sjansen for at dette fører til mer tape, og flere lover selv om det vil virke mot initiativets hensikt?  Jeg har ikke sett noe slikt fra britiske politikere før.  I am intrigued.  Fra IMMI på island til dette i Storbritannia –  kan det være et form for håp jeg lukter i vinden?