Noen ganger. Best å ikke tenke. Bøkene i bokhyllen er stort sett de samme. Men det var ingen kindle der for et år siden.

Han spør, kommer du til å savne dette stedet? Jeg sier nei. Vel, kanskje verandaen, litt. Men dette stedet var alltid til låns. Jeg pakket aldri ordentlig ut en gang. Det var aldri meningen å bli. Det er sjeldent meningen å bli. Man blir mer tolerante for bokser som aldri blir pakket ut da; jo mindre som pakkes ut, jo mindre arbeid når vi reiser videre.

På jobben snakker vi om Ting. Venninnen min giftet seg på bursdagen sin; “slik trenger han bare å huske på en dato!”. Kollega mener det er dumt; det blir mindre gaver på den måten. Hva syns du? De ser på meg.

Jeg? Jeg liker ikke så godt mange ting, sier jeg. Jeg er en sånn som gir gaver fordi det forventes. Ikke fordi det føles naturlig å lasse enda flere Ting på folk. Voluntary simplicity. Selvsagt, av og til kommer markedsføringen inn, av og til ser man noe man bare må ha, men generelt? Jeg er ikke så glad i ting. Kollega rister på hodet. Hm, sier hun. Jaja. Jeg trenger i alle fall Ting, og jeg gifter meg ikke på bursdagen!

Og jeg tenker, her jeg pakker ned tennisballer og racket og treningssko og yogamatte og saxofon og CDer og skribleblokker og hårspenner og noter og brettspill og kulepenner, kanskje hun bare skulle komme hit litt. Ta et par ting. Se om jeg merket det. (Tar hun de feile tingene er det klart jeg merker det, men altså! Jeg har ikke spilt tennis siden juni 2009).

“Internett” sier han,” har du ordnet med internett på det nye stedet?”
“Ja” Jeg har det. Internett er en av de tingene jeg merker om ikke er der.
“Meldt flytting?”
“Nei.” Post? Nei, om posten ikke kommer, savner jeg den vel neppe.

Vi pakker. Musikken er alltid det siste som blir tatt ned. Og når vi pakker tenker vi på de andre stedene vi har pakket oss ut av. “Husker du stedet med sneglene?” eller “Husker du stedet med rotteparken, der det lå en død spurv i hagen og F fra Finland plutselig fant ut hun måtte kle av seg alle klærne?” eller “husker du stedet med space invaders på gulvteppet og den sette-fyr-på-whiskey-festen vi hadde der?”

“Hva med dette stedet?” spør han. Og jeg er litt knapp, kanskje, jeg sier “hva med det?”. “Hva har skjedd det siste året, egentlig, mens vi bodde her?”

Tja. Skulle jeg svart på det, ville jeg ikke visst hvor jeg skulle begynne. 
“Vi bor fortsatt her et par dager til,” sier jeg.

Noen ganger er det best å ikke tenke.  Jeg trenger mer tape.

Han, vi kan bare kalle ham Charlie, endrer f.eks plutselig retning. Han og kona prøver å få barn, men han vil ikke ha barn lenger. Han vil ikke  ta ansvaret for å bringe et liv til en verden der slike ting kan skje. Han er lamslått over grusomheter som skjer i et annet land. Kona sier “vi flytter ut av London, vi vet jo at når terroristene kommer hit, så er det til London!”  Men Charlie sier at det ikke er det som er poenget.  De går nesten fra hverandre. Etter flere møter med en psykolog finner Charlie ut at ikke hele verden er sort, at det kanskje er bedre å få vokse opp her enn å ikke få vokse opp i det hele tatt. De får en datter. Charlie er en skygge av seg selv gjennom hele svangerskapet, men så blir hun født, så er han far og får hendene fulle med å vokse inn i den rollen.

Den Vordende Skuespilleren støtter plutselig krig mot Afghanistan. Dette er et sårt punkt mellom oss.  Han sier “har du ikke sett hvordan verden har blitt? En ting er å være fluffy bunny og liberal og alt det der, Yoshi, men du må våkne!  Dette er selvforsvar!” Og jeg er sjokkert over at han skal si disse ordene, at han av alle skal si disse ordene. Det henger ikke sammen med anti-krigsdemonstrasjoner, det henger ikke sammen med standpunktet hans i våre politiske debatter som strekker seg ut til  langt på natt. Det henger rett og slett ikke sammen.  Jeg tenker han kanskje ombestemmer seg, snart. Når situasjonen roer seg ned litt.  I ettertid lurer jeg på om den noen sinne fikk roet seg ned, litt.

Bath, sommeren 2003 har noen prøvd å plante en bombe i en rundkjøring i nærheten av en barneskole. Den går ikke ordentlig av, men den blir funnet. Folk jeg jobber med skylder på Al-Qaida. Jeg prøver å forstå hvorfor en rundkjøring i Wiltshire skulle være et terrormål, jeg prøver å roe ned en bekymret mor. Det viser seg at det var to barn som snekret sammen noe de håpet skulle smelle i nærheten av skolen slik at de stengte skolen et par dager til, men det hjelper ikke. Ryktene om at Al-Qaida står bak er allerede ute. “Hvorfor skulle ikke Al-Qaida komme hit?” spør barnemoren. Indignert over at jeg muligens våger å påstå at Bath ikke akkurat er en av verdens knutepunkt.

London 03 desember 2004 feirer vi 30-årsdagen til en venninne. Hun bor i London nå, hun bodde i statene frem til 2000, og nå har vi kombinert avskjedsmiddag og 30-årsdagsfeiring på en fransk restaurant i Soho i det hun skal flytte til New York.  Vi burde snakke om noe positivt den dagen. Istedenfor sier bursdagsbarnet “dere vet at det kommer til å skje noe her, sant? Jobber noen med å sikre t-banenettverket?” Vi vet ingenting om noen jobber med å sikre t-banenettverket. Jeg er ikke en gang overbevist om at det kommer til å skje her. Terrorangrep, faktiske terrorangrep, er en hel verden unna. Jeg forstår ikke hvorfor hun alltid snakker om at det kommer til å skje. Hun rister på hodet. Hun sier “du bor i London. Ingenting er langt unna!”

På flyplassene går de amok; her skal alt søkes. Her skal vesker og sko og laptoper og vannflasker og linsevæske og astmaspray og allergitabletter, mp3-spillere og jeg-vet-ikke-hva undersøkes. På vei til Texas tar de til og meg fra meg en pin jeg har på jakken i kontrollen; den er en pistol med knute på munningen. Det er en anti-våpen, anti-krigs-pin.  De ser rart på meg. De sier “du hadde vel ikke tenkt å fly med den?” og siden har jeg ikke sett den.

En student fra Manchester blir holdt i kontrollen i USA også. De spør henne om hun har noe spesielt i sekken, hun sier “ja et par bomber,” på det mest ironiske britiske. De arresterer henne. De får henne til å offisielt si unnskyld på TV for å ha løyet i kontrollen og for å ha sløst bort tid og drevet med skremselspropaganda.

4 juli 2005 treffer jeg på amerikaneren Brett. Han var i New York, 9/11 og flyttet til London 1 juli 2005: han ville få med seg Live8 og satt hele dagen utenfor gjerdet rundt Hyde Park for å suge til seg restene av det som foregikk på innsiden (jeg var derimot heldig, jeg vant billetter).  7 juli 2005 smeller det på t-banen. Plutselig forstår jeg også paranoiaen. Brett sier “fuck” og ikke stort mer enn det.

Den sprer seg. De lykkes.  00-tallet glir over i 2010, og 1 januar 2010 er ingenting som 1 januar 2000.

Det slår meg at jeg har problemer med å huske verden som den var før.
At jeg har problemer med å forholde meg til verden som den var før.

Og jeg liker det ikke.