Himler med øynene. Inn på rommet.
På soveromsdøren; tett i tett med klistermerker som er i mot alt:

Mot dyretesting, mot gasskraftverk, mot EU, mot EØS, mot NATO, mot krig, mot korrupsjon, mot porno, mot restriksjoner på innvandring, mot Frp, mot Høyre, mot kirken, mot kirkekor på skolen, mot Jesus Revolution, mot biler i sentrum, mot politivold, mot kvinnediskriminering, mot pappa sin nye garasje, mot bråkete lillesøsken, mot lekser og mot historietimer på skolen  (men for Eirik i 3 gym, og det er ingen som sier at endringer må skje over natten, sa han)

Poenget var uansett dette: 
de klikker med tungen og sier “verden endrer seg ikke over natten”

og du tar det kanskje med deg
at Ting Tar Tid,  du graverer det kanskje
i ryggen på hardback notatbøker sammen med initialene til Eirik.

Men det er forskjell på planlegging og gjennomføring. Handling skjer raskt og en dag
endres verden på en halvtime. Muligens mindre
hvem vet? Om du ikke ser det komme, sjekker du ikke klokken
du bare går gjennom din vanlige rutine, og innen den er avbrutt er verden full
av kaos av blod av skrik og ledere som lover vendetta og hevn mens det er natt et annet sted

natt i et land der noen har sendt sine femtenåringer på rommet med beskjed om at lekser er viktigere enn revolusjon; for verden endres uansett ikke over natten.

Det er bare en ting de ikke vet, en rettelse du har nå:
Verden endrer seg ikke til det bedre over natten, men den endres.

For de destruktive? De lykkes.

Og i det nigerianske Abdulmutallab, bosatt i London, blir arrestert forå prøve å sprenge et fly på vei til USA og henviser til Al-Qaida i Jemen, blir det klart at selv om 00-tallet nærmer seg slutten med stormskritt, følger problemene med oss videre. 00-tallet er nesten over, krigen mot terror er det neppe. Og dette utløser debatt om enda strengere flyplasskontroll.

(Q: Yoshimi, kan du ikke skrive om hyggeligere ting i julen, da?
A: Men dette skjedde jo i julen, skal vi liksom gjemme oss bak juletrærne?)

Spørsmålet er om tenårene (er det det vi kaller de ti neste?) kan ordne opp.

Hvem som kan ordne opp.

For jeg vet ikke, jeg vet bare at jeg kan det ikke.

Nede på puben går samtalene om de ti årene som har vært. Og året som skal til å begynne. Hva vil vi oppnå? Hva vil vi gjøre? Jeg er ikke klar for ett nytt år, langt mindre klar for et nytt tiår. For mye ugjort. For mye uløst. Og slik går jeg ambisjonsløst ut av 00-tallet.

“Skriver du for tiden?” spør en venninne etter øl nummer fire. “Eller, hva skal du skrive i 2010?!”

En gang, for mange hundre år siden, skulle vi jo bli skribenter begge to. Jeg ble det ikke. Hun ble det ikke (men hun har ikke gitt opp enda).

“Ingenting” svarer jeg. “Ingenting.”

“Det sa du ikke i 1999…” sier hun.

“Jeg var vel dummere mer optimistisk da.”

Drink nummer fem får det for meg at jeg skylder henne en forklaring, at jeg kanskje ble litt kvass i ordene, så jeg begynner å forklare om tåken og tiden og ordene, men det høres dumt ut, vi har aldri snakket om dette før, hva i all verden vil gjøre det en god ide å snakke om det nå, og til noen som ikke overhodet har et forhold til tema? Så jeg ombestemmer meg før jeg har sagt noe som henger sammen. Hun stiller ingen spørsmål, hun kommenterer ikke, noe som sier meg det var rett å ikke legge ut om dette våset, og istedenfor sier hun at hun skulle ønske at hun selv kunne skrive noe, i det minste, og jeg sier at jeg tror hun kan det, om hun klarer å være disiplinert på akkurat den måten jeg ikke er det.

(Dog, om jeg likevel skulle skrive noe om det hele , så vet jeg omsider hvordan det kunne sett ut, hvordan det kunne hengt sammen. Noe må en tross alt få ut av en ni-timers togtur med ansiktet presset mot togruten og øynene festet til snøfnugg og grantrær. Men det er ikke en sak for denne gruppen, det angår ingen i dette rommet, og det man ikke setter ord på forplikter man seg heller ikke til). Istedenfor sier jeg “skal vi ta en øl til?”

For 2010 ser ut til å komme uten noen ambisjoner om noe som helst.
Det er kanskje like greit.

“Our generation
alienation
have we a soul?”

I det jeg kommer hjem etter en par glass på byen, etter det jeg innser at endelig en fridag i morgen,  i det jeg tenker at den siste uken, de siste ukene, har vært lange og mørke og usosiale,  graver jeg like godt frem 10 år gamle ting  (mer presist; Human Traffic, 1999), som kanskje sier ting bedre enn man gjør selv.

Den er kort. Men enjoy. Du kan til og med synge med om du så føler for det…

www.youtube.com/watch?v=YnBnjCZc9RE

Nemlig innrømmelsen av at jeg ikke helt forstår deg, selv om, til tider, er det akkurat det jeg gjør; men det er en liten språkbarriere i veien, en generasjonsbarriere i veien, altfor mange liter hav og i tillegg har adressen din plutselig blitt Ukjent. Det er en barriere at du ikke vil jeg skal forstå, at du ikke vil jeg skal vite det som blir glattet over. Men jeg vet. Jeg har forstått. Vi kan bare ikke si det høyt, si det åpenlyst; jeg vet ikke hvordan du reagerer om jeg sier det høyt nok til at du kan høre. Jeg vet ikke om det er da du snur hodet mot veggen og sier at du ikke forstår norsk i dag.

Men. Jeg har hørt fottrinnene dine, sent om natten når jeg “sover” i rommet ved siden av. Jeg har kjent røyken fra sigaren din sige ut av ditt vindu og inn gjennom mitt vindu og jeg vet at du aldri røyker sigarer i dagslys fordi det ikke er godt for lungene dine og du har like svake lunger som meg. Lik genetikk. Jeg våkner av det. Og rastløsheten din er hørbar.  Av og til tror jeg at jeg ligner på deg, litt for mye.

Jeg har hørt fottrinnene dine, sent om natten. Jeg har hørt deg gå opp trappene, ned trappene. Men- han er død. Han døde i 1972, altfor tidlig, seks år gammel; jeg har aldri truffet ham men jeg har sett bildene og jeg tror det er dem du går til om natten for en og annen morgen er de borte. Dagen etter er de kanskje på plass igjen.  Slik vet jeg at du ikke har glemt, du har bare sluttet å si navnet hans. (Men jeg kan si det for deg om det er vanskelig; det begynner på H.  Av en eller annen grunn tror jeg at han ville bodd i København, eller muligens Berlin, om han hadde overlevd).

Av og til spør jeg kanskje partneren din om du har det ok. Han sier alltid ja, men jeg har gjennomskuet ham siden jeg var fire år gammel. Jeg tror ikke på ham. Han sier det likevel for å beskytte deg. For å beskytte seg selv. For å beskytte meg også. Og du har alltid sovet godt dagen etter. Akkurat som meg. Vi spiller kort, vi ordner hagen din, du kjører oss et eller annet sted. Huset ditt er stort, du har rødt gulv i kjelleren og en svær hage med høns, gress og trær.  Det har aldri regnet mens jeg har bodd der. Aldri.

Så blir du syk igjen. Så blir du innlagt igjen. Så tenker jeg “faen, du har gjort dette mot deg selv! Hvordan vet jeg at du ikke kommer til å gjøre det på nytt, og på nytt og på nytt?! Hva kan jeg egentlig gjøre?!”

Og du er skrøpelig og høy på medisiner når jeg ser deg, du forstår virkelig ikke norsk da, du bare ligger i sengen og stirrer i taket.  Og partneren din innrømmer aldri hvorfor du er der, han snakker om hagestellet som ikke blir gjort. Om hvor flink du er med farger og blomster. Og jeg vet han er redd for å miste deg, men meldingen hans er klar; jeg skal ikke forstå. Det er et eller annet med lungene dine, sier han. (Men jeg har selv svake lunger; jeg vet at det ikke ser sånn ut!)

Jeg fant noe, en sommer. En historie du skrev, datert mai 1968. Det ble publisert.  Jeg skulle ønske du skrev igjen. Blomster bryr meg lite, jeg tror ikke, egentlig, at du bryr deg så mye om dem du heller, men jeg vet ikke,  jeg kan ta feil.
“Når du blir eldre, tror jeg du kommer til å skrive også,” sa du til meg da jeg hadde gravd frem novellen. “Jeg tror i alle fall at du skulle prøve.”  Det virket som en god ide, den gangen.

Når jeg tenker tilbake, tenker jeg; bitter sitronbrus, sjokolade, samme skostørrelse, samme klesstørrelse, lakris, hunder og høns. Jeg tenker kortspill, og hjort. Jeg tenker ørten bilder av H. Jeg tenker på stegene dine om natten, jeg tenker på interessen du viste for alle småtingene som opptok meg,  jeg tenker på samtalene vi hadde da jeg var seks år og redd for å dø. Samtalene vi hadde da jeg var elleve, om søsteren min som var syk, hvordan du sa jeg var altfor liten til å gå rundt og bekymre meg for henne hele tiden; se på solen! Gå ut og lek med bikkjene. Skal vi gå på stranden? Og jeg kunne fortelle deg alt, den gangen. Ingenting for stort. Ingenting for lite.

Jeg spurte deg om du hadde skrevet mer enn den ene novellen. Du sa det ikke var verdt det lenger. Og jeg forsto da at i 1972 begynte en Mørk Epoke for deg. Og jeg forstår nå, at av og til skjer det ting man ikke vil la underbevisstheten minne oss på-  men likevel – alle disse våkenettene, alle disse natteturene opp og ned trappen; jeg vil si til deg at underbevisstheten gjør som den vil. Får den ikke en uttrykksform, velger den seg en annen. Og jeg er redd for at denne formen er farlig for deg, for du er syk igjen. Du kommer deg ikke like raskt, denne gangen, og  jeg mistenker deg for å ikke ville.

Og jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg tre ting;

-  At vi hører sammen på et vis, at vi er skummelt like. At du også må ha oppdaget det? At du ikke bare kan gi opp nå?

- At jeg ikke er seks år lenger. At jeg tenker mer på mirakelet det er å leve, og at istedenfor å være redd for å dø er jeg redd for at du kommer til å gjøre det snart.

- At jeg ikke er elleve år lenger. At jeg forstår. Og at jeg skulle ønske det var ok.