Jeg blir barnslig oppgiret når Brelson skriver om kunsten å få sitteplass i rushtiden i London. Han skriver riktignok spesifikt om overgrunnstransporten, men min erfaring er at det ikke er forskjellige fra undergrunnen i det hele tatt.
To av stasjonene jeg brukte mye var Kings Cross Station og Waterloo. På Waterloo kommer jeg typisk inn på perrong 1 eller 2 — derfor skal jeg altså rett gjennom hele stasjonen (omtrent) for å komme meg ut til bussene eller ned til t-banen. Det tar meg ikke så lang tid før jeg lærer dette:
Problemet er mennesker
Problemet er ikke bare mennesker, men at de er overalt. At de ikke alltid vet hvor de skal — om de skal til tog eller  buss eller t-bane, om de skal innom M&S… Les mer

Du vet du tenker for mye på globalpolitikken nå du våkner og er fly forbanna på
din andre halvdel fordi han støtter Mubarak, og han sier at han ikke gjør det  
men du husker godt hva han sa, jaha, han sa han var på vei ned til Kairo for å støtte
stakkars Mubaraks styrker, og han sier
har du slått deg i hodet eller? hvor fikk du det fra?
og du svarer  
jeg husker ikke helt, men jeg husker at du sa det
og klokken er  ca ni, og du har nettopp våknet, og det slår deg at det kan
det kan muligens være en link mellom søvn og ideen om at han nå skal ned og sloss for Mubarak
men for sikkerhets… Les mer

I fjor var altså julegavene ett klikk unna.  I år kan de forsåvidt også være det, men i år tenkte jeg å skrive om et par spill.
Som f.eks:
1. War on Terror the Boardgame. Vi begynner med et litt voldsomt spill. Spill med terrorisme, atomvåpen, politiske kidnapp og selvmordsbombere. Bare for å nevne noe.  En slags oppgradert og politisert versjon av den ellers kjente RISK. War on Terror The Boardgame har til og med liten youtube video:
Watch this video on YouTube.
Anbefales ikke for:

folk uten humor
de yngste
folk som ikke kjenner til konseptene “War on Terror” og “satire”.

I Norge selges dette spillet på Nobels fredssenters gavebutikk. Jeg har spilt dette med folk fra diverse politiske spektre. Det beste er jo når de kan samles… Les mer

Jeg er nedkjørt, for tiden. Sosiale medier,  konseptet som jeg jo egentlig kjenner til, sklir lenger og lenger bort. Twitter er omtrent død. Og jeg vuderer å la bikkja ta seg av bloggingen for en stund. Den ville muligens skrevet noe slikt:
“Jeg er en valp. Jeg liker kjøtt! Jeg liker fiskekaker.   Jeg liker kastanjer men jeg får ikke lov til å spise dem fordi de er giftige.  Jeg vet ikke hva det egentlige betyr. Av og til sier Yoshimi “gå fint” når vi går langs Akerselva og jeg begynner å sprette som en kanin. Av og til sier hun “sitt” og jeg legger meg ned på ryggen på beina hennes istedenfor. Ullsokker smaker forresten godt, har du prøvd å spise ullsokker?”
Ok. Kanskje ikke…
I… Les mer

-  5.30 er et akseptabelt tidspunkt for tur.  02.00 er et akseptabelt tidspunkt for tur.  04.30 er et akseptabelt tidspunkt for tur.  Det er alltid akseptabelt å gå tur!
- At når noen stopper og sier “nei så søt hund du har” kan det være at det er en slemt forsøk på  sjekke opp eieren. Dette gjelder særlig for turer kl.02.00.  Har du hørt på makan? Når noen sier “nei så søt hund du har” begynner eier vitterlig å snakke om den søte hunden. Duh!
- Du skal aldri tro at valpen din ikke har litterære interesser. “The God Delusion” kan gå ned på høykant før du vet ordet av det.
-  Livet er en lek. Ok. Eier har egentlig ikke lært dette, men observerer at for frk.valp… Les mer

14. 09.2010. Det finnes ikke noe magi i disse tallene. Det gjør ikke det.
Dagen er bare rett og slett for lang. Den inneholder for mye folk. For mye stress. For mye mas.
En sånn dag man kanskje burde gjøre noe, kanskje burde sagt noe, kanskje burde skrive noe, men ordene vil ikke stille seg i rekkefølgen som kreves og det som ligger under overflaten, blir liggende og jeg tenker jeg er kanskje litt sliten nå, men det er ikke tale om å være sliten; høsten har nettopp begynt.
Og akkurat den dagen er det jeg blir stoppet.  Av en svenske. Som spør om jeg vil spille en bitteliten birolle i en film? Jeg tenker, fuck that lady, hva får deg til å tro at jeg er en av… Les mer

Det er som bergensere som med sædceller; det kryr av dem men ytterst få blir det folk av.

og nei, jeg vet ikke hvem det var som sa det der først; og i 1993 drar vi uansett bort fra den byen. Deretter blir det besøk bort dit, ofte på gjennomreise, når det egentlige målet er et annet sted, ikke så langt unna.
Men når jeg står oppe på fjellsiden et sted, og ser utover sjøen og fjellene, og det er sol, og veien nedover går gjennom smau, brostein og små trehus, tenker jeg likevel at “kanskje det egentlig er her jeg skulle være, kanskje det egentlig er vestlandet jeg skulle bodd på”.
Å traske gjennom gamle trakter og oppdage, enda gang, at det er jo pent her, jo.… Les mer

Nei.
Du finner ikke så mye her for tiden. Det er en grunn til det; jeg har ikke internett. På tross av bestilling x3 og fagre løfter fra leveringsselskaper er det en stor og vanskelig oppgave å få internett. Av og til, når jeg sitter helt klint opp til stuevinduene i leiligheten, hender det at den åpne internettlinjen til baren på andre siden av gaten gir meg bittelitt signal. Nok til at jeg får bekreftet at internett fortsatt finnes. Men ikke nok til å åpne noen faktiske sider på verdensveven.
Det blir sånn når man flytter. Så istedenfor internett har jeg et utall med bokser som jeg vegrer meg for å åpne. ”Random Crap 1” står det på ene boksen. Hvem har vel… Les mer

“Du ser trist ut,” sier damen bak disken – jeg har nettopp bestilt en mocca, og ikke sagt stort mer enn at det er en mocca jeg gjerne vil ha.
Det viser seg at dette ikke er en hvilken som helst mocca, heller. Den tar tid å lage. Lengre tid enn man ville antatt, i alle fall, men det er greit, musikken er behagelig her og det er ingen steder jeg absolutt må være akkurat nå uansett.  Og når moccaen finner veien bort til meg har den sjokoladeklumper som former to øyne, en nese og en munn.
“Jeg fikk ikke til å lage hår,” sier damen, nesten unnskyldene. “Jeg prøvde å lage et smilefjes til deg!”  (Det er noen sjokoladestreker over øynene som er begynnelsen på håret). ”Samme… Les mer

Til min 25-bursdag gir E meg en bok skrevet av Graham Oakly. Den heter “The Church Mice Spread Their Wings” og er en barnebok fra 1975. Den begynner slik:

Humphrey the Schoolmouse had been reading again, and one pleasant afternoon in Wortlethorpe Churchyard he began to lecture his fellow church mice. “We have become victims of the Rat Race,” he told them, “crushed by the Pressures of Modern Life. Our nerves are being torn to shred in the Mad Struggle for Survival.” At this moment, everyone went indoors for tea.

E får noen rare blikk fra andre i det jeg åpner denne gaven og fniser. Det får så være at de ikke helt forstår denne. Men det er en super gave. Det er noe E har… Les mer